Kreft og sædceller

[AnonymBruker]

Hva vet dere om det er mannen til trådstarter som lurer og har bedt hun spørre her? Folk dømmer for lett!

Anonymous poster hash: 5e668...175

[AnonymBruker]

Du trenger forresten ikke rope til meg. Jeg har vært midt oppi dette selv med min samboer. Og tro meg, dette blir det siste man tenker på når en person kjemper for livet hver dag.

Anonymous poster hash: f0007...d2e

Det er ikke det siste man tenker på for alle. Jeg har også vært der, vi hadde vært sammen i 8 år og midt oppi alt det vonde hjalp det å ha en tanke om en mulig fremtid sammen med å stifte familie. Det ble et form for håp!

Desverre var min samboer så syk at han døde rett etter diagnose, før han fikk sjangs til å ta hverken cellegift eller donere sæd... men hadde han hatt mulighet til å overleve, så hadde jeg vært glad for at han hadde donert sæd før det var for sent..

Anonymous poster hash: d0776...fe2

[AnonymBruker]

Barn er det siste man tenker på når man har kreft. Jeg har opplevd nok kreft i familien.

Og så har du jo kreft selv ifølge en tråd du selv startet om det.

Anonymous poster hash: 2f32f...44c

[AnonymBruker]

TS her...

Takk til dere som svarer fornuftig

Vi skal komme oss gjennom dette og det viktigste er jo såklart at mannen blir frisk igjen Barn kommer uansett i andre rekke nå!

Anonymous poster hash: 5786c...46f

[Havbris]

TS her...

Takk til dere som svarer fornuftig

Vi skal komme oss gjennom dette og det viktigste er jo såklart at mannen blir frisk igjen Barn kommer uansett i andre rekke nå!

Anonymous poster hash: 5786c...46f

Og lykke til videre i dette forløpet. Kreftbehandling er ikke barnemat, det vet jeg, og det å tåle behandlingen og bli frisk er selvsagt viktig. Hvilke reaksjoner som vil komme er umulig å forutsi og jeg regner med at dere vil få hjelp og støtte fra kyndige fagpersoner. Ta i mot all hjelp dere kan få og forsøk å finne på noe som gjør dere godt imellom slagene.

[Kosemose]

tråden er ryddet for personangrep

Kosemose, mod

[Illuminatum]

Mannen min har nylig fått en kreftdiagnose

Noen som har erfaring med å ta ut sædceller til frys?

Anonymous poster hash: 5786c...46f

Jeg har selv hatt en kreftdiagnose og har fått fryst sædceller i Trondheim.

Det har i ettertid vist seg at jeg ikke ble steril, men det var god støtte for meg å vite at jeg fortsatt kunne bli pappa om det ikke gikk bra.

[Illuminatum]

For den som har kreft er det enda viktigere å overleve...

Anonymous poster hash: fbde8...7e6

Jeg har vært igjennom en rekke cellegiftkurer og flere operasjoner.

Det at jeg tenkte på at jeg kanskje aldri ville bli pappa er kanskje ikke godkjent følelsesmessig reaksjon? Dumt jeg ikke spurte deg på forhånd.

For MEG var det i alle fall godt å tenke på i behandlingen at jeg hadde sikret meg muligheten til egne barn gjennom frysing av sædceller.

Selv var jeg 26 år når jeg fikk kreft.

[Illuminatum]

Sier igjen som en person som har vært midt oppi dette, er at man ser på dette med andre øyne når man har vært igjennom det. Min samboer klarte seg så vidt, det å kunne få barn da eller ikke blir uvensentlig. Vet det høres helt jævelig ut, men dette er vanskelig for andre å forstå uten å ha vært oppi det. Nå ble han ikke steril, dette undersøker de på sykehuset en tid etter avsluttet behandling. Jeg vil bare si at den jævelskapen en person som skal igjennom denne grufulle behandlingen, spesielt hvos man skal igjennom stamcelletransplantasjon eller benmargtransplantasjon, gjør at man får kun overlevelse i fokus.

Anonymous poster hash: f0007...d2e

Men det kan jo tenkes at dere ikke sitter med fasiten på hvordan alle andre har det?

Selv har jeg vært igjennom det samme men barn eller ikke var IKKE uvesentlig for meg.

[AnonymBruker]

Jeg sier igjen, som en som har vært midt oppi dette og nesten mistet min samboer, man får info om dette svært tidlig, og man kan forstå at man tenker på det. Men allikevel så vil dette med å få barn eller ikke bli uvensentlig (ja jeg vet det høres fælt ut) når behandlignene begynner og man kjemper for å overleve. Da blir det bare et pluss om man kan få barn om personen overlever. Got it? Slutt å angrip meg. Vil anbefale TS til å ta kontakt med de flinke folkene på chattetjenesten til kreftforeningen. Der får man svar på alt sånn. V

Anonymous poster hash: f0007...d2e

Det er vel derfor det må være fint å finne ut av dette tidlig, før alt annet tar overhånd? Selv om du har vært der selv er vi mennesker forskjellige, og alle reagerer forskjellig.

Selv vil jeg ikke ha barn engang, men hvis jeg var redd for å miste samboeren ville jeg nok hvertfall ha barn, for å være sikker på at det ble igjen noe av ham her på jorden.

Anonymous poster hash: 44890...663

[AnonymBruker]

Innholdet i denne tråden er så "slemt",

at jeg ikke orker lese alt.

Hvilke holdninger, kunnskap og empatiske evner har

de fleste av dere som har postet her?

Å gjøre innskudd i sædbank før kreftbehandling

er normsl prosedyre og rutine! Skjerp dere folkens!

Anonymous poster hash: ab469...7b5

[Havbris]

Det forundrer meg at flere her har anstendighet til å mene noe om andres reaksjonsmønster eller følelser når kreftdiagnosen og behandlingene tar plass i et parforhold.

TS stilte kun et saklig spørsmål, med håp om svar. Ts spurte ikke noen om hva slags reaksjonsmønster og følelser som var riktig.

De to første svarene er: "Hvorfor lurer du? Burde du ikke være mer bekymret for om han overlever??" og "Herregud gi faen i barn! Tenk på mannen din, hvis du virkelig elsker han. Tenk at dere skal kjempe dere gjennom det og at han skal overleve."

Unnskyld at jeg spør - men dere som svarer slik - hva er dere laget av og hvor mye kunnskap har dere om ulike krefttyper, kreftbehandling, følelsesmessige reaksjoner, og ikke minst hva slags råd kreftpasienter og pårørende får av kvalifiserte fagpersoner.

Finnes det ingen antenner som regulerer lysten til å trå inn i et rom man ikke trenger å oppholde seg i?

Ville dere svart på samme måten hvis en i familien sto i tilsvarende situasjon og ba om erfaringer?

[AnonymBruker]

Det forundrer meg at flere her har anstendighet til å mene noe om andres reaksjonsmønster eller følelser når kreftdiagnosen og behandlingene tar plass i et parforhold.

TS stilte kun et saklig spørsmål, med håp om svar. Ts spurte ikke noen om hva slags reaksjonsmønster og følelser som var riktig.

De to første svarene er: "Hvorfor lurer du? Burde du ikke være mer bekymret for om han overlever??" og "Herregud gi faen i barn! Tenk på mannen din, hvis du virkelig elsker han. Tenk at dere skal kjempe dere gjennom det og at han skal overleve."

Unnskyld at jeg spør - men dere som svarer slik - hva er dere laget av og hvor mye kunnskap har dere om ulike krefttyper, kreftbehandling, følelsesmessige reaksjoner, og ikke minst hva slags råd kreftpasienter og pårørende får av kvalifiserte fagpersoner.

Finnes det ingen antenner som regulerer lysten til å trå inn i et rom man ikke trenger å oppholde seg i?

Ville dere svart på samme måten hvis en i familien sto i tilsvarende situasjon og ba om erfaringer?

Må applaudere deg Havbris, du er klok og en stor ressurs på forumet!

Er også enig i at her bør man trå varsomt og utvise respekt. Alle reagerer ulikt, og ingen reaksjon er feil eller unormal!

Jeg har selv mistet 4 av mine nærmeste, hvor 3 av dem var i kreft- deriblandt min samboer for mange år siden. Jeg svarte litt lenger tilbake i tråden, at jeg selv hadde samme ønske som TS om å fryse ned sæd da dette ga et håp om en fremtid og en normalisering av en grusom situasjon! Alle reagerer vi ulikt og alle er vi mennesker, som elsker og håper på det beste. For håpet MÅ man ha! Og alle finner sin metode for å takle og finne det håpet som gir en styrke til å kjempe videre for de man elsker.

Anonymous poster hash: d0776...fe2

[AnonymBruker]

En helt normal måte å håndtere kriser på er å gå i "planleggings/håndterings" modus. Googling, undersøking etc. Håp for fremtiden og planlegging mot det er en helt normal krisereaksjon, alt for å la være å tenke på det vonde her og nå.

Vi forsøker å få barn, og har prøvd lenge. Nedfrysning og spørsmåm om suksessraten ved det ville non være tanke nr 20 hos både meg og min mann. Og tanke nr 20 ville nok kommet allerede noen timer etter diagnosen pga alle de ufattelige tankene som svirrer på så kort tid i en slin situasjon.

Hva annet enn håp om fremtiden skal man bruke tankene på i en slik situasjon for trøst? Hva anet mener dere ville vært akseptabel sorgreaksjon? Hvordan kan håp og drømmer i såre tider liksom være galt?

Anonymous poster hash: 389ed...f0c

[Havbris]

En helt normal måte å håndtere kriser på er å gå i "planleggings/håndterings" modus. Googling, undersøking etc. Håp for fremtiden og planlegging mot det er en helt normal krisereaksjon, alt for å la være å tenke på det vonde her og nå.

Vi forsøker å få barn, og har prøvd lenge. Nedfrysning og spørsmåm om suksessraten ved det ville non være tanke nr 20 hos både meg og min mann. Og tanke nr 20 ville nok kommet allerede noen timer etter diagnosen pga alle de ufattelige tankene som svirrer på så kort tid i en slin situasjon.

Hva annet enn håp om fremtiden skal man bruke tankene på i en slik situasjon for trøst? Hva anet mener dere ville vært akseptabel sorgreaksjon? Hvordan kan håp og drømmer i såre tider liksom være galt?

Anonymous poster hash: 389ed...f0c

Håp og drømmer er det vi klamrer oss til. De som har et utenfra- perspektiv kan mene så mye de bare vil. Og noen har også uanstendighet nok til å være ufine. Fordi de mener seg berettiget til å mene noe - ikke fordi de har kunnskap og visdom. Vi håndterer kreft- krisen på så mange måter. Vi leter etter smutthull, der vi kan få leve, oppleve noe godt og finne mening. Det finnes ingen reaksjon som er riktig.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kreft selv. Det første jeg tenkte på var om det ville bety at jeg ikke kunne få barn.

Anonymous poster hash: d2f92...e83

[AnonymBruker]

Jeg har vært / er i denne situasjonen.Jeg møtte min mann like etter at han hadde fått kreft og han hadde ikke fryst ned noe, men hadde fått tilbudet. Han har unger fra før , og tenkte vel ikke at det var så viktig..For meg ble dette et stort problem etter hvert..Han ble frisk igjen og barneønsket kom, men det var jo plutselig ikke mulig. Han tok flere sædprøver. Den første var helt død. 2 år senere ny prøve som visste litt liv , og nå en prøve som var god nok for ivf. Kanskje blir han helbredet av seg selv også.. Men dumt å gamble , kanskje - kanskje ikke. Dere bør fryse ned, det vil komme den dagen han blir frisk og dere vil ha barn. De krever 5 år som frisk før man får ivf, så dette er fryktelig tøffe greier. Forferdelig sykdom med forferdelige bivirkninger.

Anonymous poster hash: 1196a...426