Kreft og sædceller

[AnonymBruker]

TS her

Takk for mange fornuftige svar og mange teite svar... men sånn er det dessverre alltid her på kg

Såklart er mannen den viktigste her og nå! Barn kommer selvfølgelig i 2.rekke, men vil jo ikke lukke muligheten for flere barn i fremtiden

Anonymous poster hash: 5786c...46f

Hva slags kreftform er det din mann har fått?

Anonymous poster hash: f0007...d2e

[AnonymBruker]

Klart det er viktig å gardere seg. Da min familie sto midt oppi kreften, var det en 16-åring på rommet ved siden av som hadde gått gjennom harde cellegiftkurer. Hun ble sendt til Oslo for å ta ut egg slik at hun kunne få barn senere, hvis hun følte for det. Da hun kom dit, viste det seg at det var for sent, behandlingen hadde ødelagt de sjansene.

Det er ille nok å få kreft, om en ikke skal stenge fremtidige muligheter for å få barn i tillegg.

Bra du tenker på det, TS. Synes det er mange merkelige svar her!

Anonymous poster hash: 51a8d...f0b

Det er vanlig rutine ved radium og rikshospitalet å fryse ned.

Anonymous poster hash: f0007...d2e

[AnonymBruker]

Barn er det siste man tenker på når man har kreft. Jeg har opplevd nok kreft i familien.

Jeg har opplevd at min 17 år gamle lillesøster døde av kreft etter 2 års behandling. Selv da ble en hel uke viet til framtidsmuligheter for å få barn og fertilitet. Hun frøs ned eggstokkvev, OG døde, men det er viktig å tenke litt framover. Spesielt når de fleste kreftdiagnoser ikke gir den aller verste prognose. Det er BEINtøft å se de vi er glade i gå gjennom dette, men jeg vet at om hun hadde overlevd hadde hun vært glad for at det ble tatt tid til å tenke på noe annet enn å overleve. Hallo, det er ikke som at det å tenke på fertilitet en timer her og en time der, og avtale noe som sikrer at man kan få barn i framtiden gjør at kreftbehandlingen blir dårligere! Fytti rakkeren for en måte å svare på du har..

Anonymous poster hash: 57c7b...439

[Havbris]

Og - la oss nå ikke la denne tråden handle om hva som er et riktig handlingsmønster når man har fått en kreftdiagnose. Vi som har vært igjennom dette helvetet vet hva det innebærer, og våre partnere vet hva som har vært nødvendig mht støtte.

[Biloba]

Jeg oppfatter ikke det AB skriver som at hun har monopol på det andre skal tenke. Jeg ser poenget i at man tenker på mye forkant av en slik situasjon, og når det setter igang, blir dette ubetydelig når det kommer til det å overleve.

Men ts spør ikke om de kommer til å være besatt av tanker om fertilitet mens kreftbehandlingen står på og det kanskje er usikkerhet rundt om han vil overleve. Det var et spørsmål om konsekvenser for resten av deres liv sammen, og det er ikke da noe stort poeng å gjenta at de ikke kommer til å tenke på det når behandlingen står på. Hun er vel ute etter informasjon og andres erfaringer med å ha fått barn til tross for tilbakelagt kreftsykdom. Så hun kan legge ned bekymringen om at partner ikke kan bli biologisk far.

[AnonymBruker]

Og - la oss nå ikke la denne tråden handle om hva som er et riktig handlingsmønster når man har fått en kreftdiagnose. Vi som har vært igjennom dette helvetet vet hva det innebærer, og våre partnere vet hva som har vært nødvendig mht støtte.

Det er et helvete når det står på.

Anonymous poster hash: f0007...d2e

[Gjest Kili]

Sier igjen som en person som har vært midt oppi dette, er at man ser på dette med andre øyne når man har vært igjennom det. Min samboer klarte seg så vidt, det å kunne få barn da eller ikke blir uvensentlig. Vet det høres helt jævelig ut, men dette er vanskelig for andre å forstå uten å ha vært oppi det. Nå ble han ikke steril, dette undersøker de på sykehuset en tid etter avsluttet behandling. Jeg vil bare si at den jævelskapen en person som skal igjennom denne grufulle behandlingen, spesielt hvos man skal igjennom stamcelletransplantasjon eller benmargtransplantasjon, gjør at man får kun overlevelse i fokus.

Anonymous poster hash: f0007...d2e

Nettopp! Så klart ønsker de fleste seg barn, men det er ikke alt her i verden. Tanken blir så fjern nå det gjelder å kjempe om å overleve eller at noen du er glad i må kjempe for å overleve.

For den som har kreft er det enda viktigere å overleve...

Anonymous poster hash: fbde8...7e6

Sant.

Jeg tror ikke barn er det eneste man tenker på i en slik krise. Men når den ene i et forhold får diagnosen kreft, så er det fint om den andre klarer å holde hodet over vannet. Ingen er tjent med at begge dukker samtidig. Det finnes mange muligheter til å få barn etter cellegiftbehandling.

Cellegiftbehandling er et sant helvete og jeg vet ikke om du har hatt de skoene på selv? Det er mye som står på spill, og for unge mennesker som ikke har fått barn, og ønsker det, så er det viktig å se etter mulighetene. I sjokkfasen kan man få hjelp.

Folk får så klart tenke hva de vil. Jeg misforsto kanskje HI litt. Sorry det. Jeg er vant med at tanken om å bli frisk og overleve kommer først. Det andre får vente og komme etter hvert.

[Bootybuilder]

Men ts spør ikke om de kommer til å være besatt av tanker om fertilitet mens kreftbehandlingen står på og det kanskje er usikkerhet rundt om han vil overleve. Det var et spørsmål om konsekvenser for resten av deres liv sammen, og det er ikke da noe stort poeng å gjenta at de ikke kommer til å tenke på det når behandlingen står på. Hun er vel ute etter informasjon og andres erfaringer med å ha fått barn til tross for tilbakelagt kreftsykdom. Så hun kan legge ned bekymringen om at partner ikke kan bli biologisk far.

Nå har jo AB nevnt ganske mange ganger hvor hun kan få informasjon og at de fryser ned. Hun sier også at hun skjønner at man tenker på det. Jeg synes heller ikke det er dumt å forberede folk litt på at det vil bli ubetydelig dette med å få barn når man står oppi det. Og som AB sier, da blir det en bonus å evt kunne få barn om personen overlever. Tror samboeren til AB gikk igjennom relativ hard behandling når jeg ser hun nevner stamcelletransplantasjon osv. For kreftpasienten blir det viktigste å overleve, alt annet blir en bonus om du skjønner? Man vet jo ikke om man overlever før man står på andre siden og har vunnet over kreften.

[Biloba]

Folk får så klart tenke hva de vil. Jeg misforsto kanskje HI litt. Sorry det. Jeg er vant med at tanken om å bli frisk og overleve kommer først. Det andre får vente og komme etter hvert.

Det er for sent å ta ut sæd hvis en har blitt steril. Det må tenkes på på forhånd, og ts ønsker nok bare å høre om noen som har fått barn med nedfrosset sæd etter en slik prosess. Når den tryggheten er på plass trenger hun ikke bruke energi på den bekymringen.

[Biloba]

Nå har jo AB nevnt ganske mange ganger hvor hun kan få informasjon og at de fryser ned. Hun sier også at hun skjønner at man tenker på det. Jeg synes heller ikke det er dumt å forberede folk litt på at det vil bli ubetydelig dette med å få barn når man står oppi det. Og som AB sier, da blir det en bonus å evt kunne få barn om personen overlever. Tror samboeren til AB gikk igjennom relativ hard behandling når jeg ser hun nevner stamcelletransplantasjon osv. For kreftpasienten blir det viktigste å overleve, alt annet blir en bonus om du skjønner? Man vet jo ikke om man overlever før man står på andre siden og har vunnet over kreften.

Jeg kjenner også flere med kreft. Jeg er ikke enig i at alt ut over overlevelse er en bonus. Mange har plager, og sørger over konsekvenser av sykdommen. Noe så "enkelt" som tap av et bryst kan gi depresjoner. Tap av muligheten til å bli forelder, og kunne gi sin partner barn, er ikke en bagatell for mange. Jeg vet om noen som ofret livet heller enn å operere bort livmoren i tide.

De fleste krefttyper innebærer ikke ting som benmargs- eller stamcelletransplantasjon, hverken når man sammenligner fysisk påkjenning eller akutt livsfare. Testikkelkreft f.eks rammer også unge menn, og har god prognose selv ved spredning når diagnosen stilles. Da er det å overleve veldig sannsynlig, og behandlingen et nødvendig onde, og konsekvenser for det videre livet kan føles viktig hele veien.

[AnonymBruker]

Barn er det siste man tenker på når man har kreft. Jeg har opplevd nok kreft i familien.

Er det egentlig noe du ikke har opplevd eller har erfaring med. Du er jo reine eksperten du.

Anonymous poster hash: 75564...274

[AnonymBruker]

Jeg tror at for mange kan fokuset på fremtiden, som kanskje innebærer barn, være positivt.

Å få en kreftdiagnose er en enorm påkjenning for hele familien. Men så sant fjernspredning ikke er påvist, er jo prognosene veldig gode for de fleste. Fokuset til legene er jo å få pasientene kreftfrie og friske. Da kan det være godt for både pasienten og de pårørende å se for seg livet etter kreftbehandlingen. For det er jo målet: Å leve videre, forhåpentligvis kreftfri.

Da vi som familie ble rammet av kreft, hjalp denne tenkningen oss. Mens cellegiften tikket inn i årene planla vi ferieturer og opplevelser for tiden fremover. For h*n skulle jo bli frisk! Vi levde imens behandlingen pågikk også så klart, men det var ofte veldig deilig å drømme om livet når de hyppige sykehusbesøkene var et tilbakelagt stadium.

Alle takler kreftdiagnoser forskjellig, og ingen sitter på fasiten til hvordan det er vanlig å tenke. Men noen trenger å planlegge livet etterpå også.

Anonymous poster hash: 3fa35...c57

[Bootybuilder]

Jeg kjenner også flere med kreft. Jeg er ikke enig i at alt ut over overlevelse er en bonus. Mange har plager, og sørger over konsekvenser av sykdommen. Noe så "enkelt" som tap av et bryst kan gi depresjoner. Tap av muligheten til å bli forelder, og kunne gi sin partner barn, er ikke en bagatell for mange. Jeg vet om noen som ofret livet heller enn å operere bort livmoren i tide.

De fleste krefttyper innebærer ikke ting som benmargs- eller stamcelletransplantasjon, hverken når man sammenligner fysisk påkjenning eller akutt livsfare. Testikkelkreft f.eks rammer også unge menn, og har god prognose selv ved spredning når diagnosen stilles. Da er det å overleve veldig sannsynlig, og behandlingen et nødvendig onde, og konsekvenser for det videre livet kan føles viktig hele veien.

Jeg har ikke sagt noe annet. Du må slutte med å tillegge andre meninger. Jeg har mista mange i kreft. Og har gått igjennom dette med min kjæreste da han fikk kreft og gikk igjennom det. Det er ikke bare bare når behandlingene er ferdige. Som AB også skriver får mange andre sykdommer som følge av behandlingen, også plager, jeg kjenner flere som har blitt ufør og sliter hardt psykisk. Vet ikke om du er klar over det, men prognosene endres utover i sykdomsbeløpet ettersom behandling responderer eller ikke. Legene er ganske sikre når de setter igang en behandling, men de kan aldri vite helt sikkert hvordan kroppen vil reagere. Jeg kjenner flere som har opplevd at en cellegifttype ikke har fungert, mens en annen har. Min kjæreste opplevde at cellegiften ikke fungerte, og kreften hadde begynt å spre seg. De måtte da prøve noe annet, hadde det da ikke fungert så hadde de ikke hatt noe igjen å prøve. Så du bør nok lese deg opp på den fronten, evt snakke med kreftleger, for det er ikke gitt at det dem setter igang vil fungere ei heller at ting ikke kan forandre seg. En kreft kan også forandre seg og bli en annen krefttype, spesielt hvis det er snakk om lymfekreft.

Endret 27. april 2015 av Bootybuilder

[Biloba]

Jeg har ikke sagt noe annet. Du må slutte med å tillegge andre meninger. Jeg har mista mange i kreft. Og har gått igjennom dette med min kjæreste da han fikk kreft og gikk igjennom det. Det er ikke bare bare når behandlingene er ferdige. Som AB også skriver får mange andre sykdommer som følge av behandlingen, også plager, jeg kjenner flere som har blitt ufør og sliter hardt psykisk. Vet ikke om du er klar over det, men prognosene endres utover i sykdomsbeløpet ettersom behandling responderer eller ikke. Legene er ganske sikre når de setter igang en behandling, men de kan aldri vite helt sikkert hvordan kroppen vil reagere. Jeg kjenner flere som har opplevd at en cellegifttype ikke har fungert, mens en annen har. Min kjæreste opplevde at cellegiften ikke fungerte, og kreften hadde begynt å spre seg. De måtte da prøve noe annet, hadde det da ikke fungert så hadde de ikke hatt noe igjen å prøve. Så du bør nok lese deg opp på den fronten, evt snakke med kreftleger, for det er ikke gitt at det dem setter igang vil fungere ei heller at ting ikke kan forandre seg. En kreft kan også forandre seg og bli en annen krefttype, spesielt hvis det er snakk om lymfekreft.

Hva er det du mener jeg har uttalt meg feil om?

Jeg har skrevet at en kreftpasient kan ha en god prognose. Tanken på livet, å leve videre med så lite skader av behandlingsperioden som mulig, er da viktig. Jeg er ikke interessert å legge ut om hva jeg kan og ikke kan om kreft, prognoser og behandlingsprotokoller for de krefttypene jeg kjenner noen som har, jeg bare støtter ts i at det er viktig å få tatt sædprøve til fremtiden, og at det kan være veldig gode muligheter for at de bevarer muligheten til å få barn sammen. Det er selvfølgelig gitt at han overlever, og gitt at han har helse til å ville ga barn når kreftbehandlingen er overstått.

[Bootybuilder]

Hva er det du mener jeg har uttalt meg feil om?

Jeg har skrevet at en kreftpasient kan ha en god prognose. Tanken på livet, å leve videre med så lite skader av behandlingsperioden som mulig, er da viktig. Jeg er ikke interessert å legge ut om hva jeg kan og ikke kan om kreft, prognoser og behandlingsprotokoller for de krefttypene jeg kjenner noen som har, jeg bare støtter ts i at det er viktig å få tatt sædprøve til fremtiden, og at det kan være veldig gode muligheter for at de bevarer muligheten til å få barn sammen. Det er selvfølgelig gitt at han overlever, og gitt at han har helse til å ville ga barn når kreftbehandlingen er overstått.

Nå sier jo mange her og jeg at man fryser ned og at dette er helt vanlig, da er jo saken løst....

Endret 27. april 2015 av Bootybuilder

[Gjest Kili]

Er det egentlig noe du ikke har opplevd eller har erfaring med. Du er jo reine eksperten du.

Anonymous poster hash: 75564...274

Eh ja mye jeg ikke har opplevd og mye jeg har opplevd. Sånn er livet.

[Brud2014]

Mannen min fikk tilbud om å fryse ned sædceller da han fikk kreftdiagnosen. Dette var noe vi begge hadde tenkt på for såklart ønsket vi oss barn etter at han ble frisk. Etter en tung behandling er det godt å vite at man ikke atpåtil har mistet muligheten til å bli pappa. Når det er sagt så er jeg nå gravid med han på den naturlige måten

[Biloba]

Nå sier jo mange her og jeg at man fryser ned og at dette er helt vanlig, da er jo saken løst....

Ts spør om noen har erfaring, og det tipper jeg betyr for suksess med å tine og bruke sæden. De har nok fått vite om nedfrysing, da det tas opp tidlig, i forberedelsene før stråling og cellegift. Det jeg reagerer på er alle innleggene som refser henne for at hun tenker på det.

[skruf]

Som mange skriver her så er det vanlig å fryse ned sædceller.

En barndomsvenn av meg fikk testikkelkreft i begynnelsen av tyveårene, han var singel og ung, og sædceller ble fryst ned.

Idag er han i tredveåra, gift og har to barn som kom til ved den nedfryste sæden

Forøverig usmakelig med den hetsen mot Ts for at hun stiller dette spørsmålet. Selv om man får en så alvorlig diagnose så tenker man fremover og at mannen hennes skal overleve dette og fremtidsutsiktene videre.

[barnesangen]

Kreften rammet min mann brått for drøyt 7 år siden. Vi var nygifte og hadde enda ikke snakket om barn. Som et ledd i behandlingen til min mann ble det fryst ned sæd som rutine,dersom vi skulle ønske oss barn senere. Det oppleves godt å slippe å ta stilling til der akkurat da. Bare det å vite at det lå en mulighet der i framtiden tok bort mye stress. Han ble behandlet på Radiumhospitalet,sæden ble fryst på Riksen. Min mann ble ikke steril etterpå. Det kunne ingen vite.

Ønsker masse lykke til. Det blir tøffe dager,men ta en dag av gangen så kommer dere stadig et steg videre. Stor klem