Psykiske lidelser i Norge

[Lanista1984]

Mange sier de har " møtt veggen."

Mange klager på NAV.

Manger mener de ikke blir forstått.

Ville det vært slik hvis ikke Norge kunne bruke oljepenger til å være kanskje verdens minst økonomiske smarte land?

Ville så mange ha følt disse følelsene da?

Hvor mange "møtte veggen" på 1700-tallet?

Er vi et land av sytere?

Jeg valgte å dra vekk, ikke et valg jeg anbefaler.

Jeg falt ti meter ned i Hindu Kush mellom Pakistan og Afghanistan og pådro meg en prolaps jeg kjenner hver dag.

Jeg er skutt. To ganger. En gang i låret. Og en gang nederst i midjen.

En gang sto det på om jeg ville våkne igjen eller ikke.

Jeg har skutt mange. De fleste våknet ikke igjen.

Det skal jeg leve med.

Jeg ble stukket med kniv i magen.

Det var igjen usikkert om jeg ville overleve. Men jeg gjorde det.

Jeg løper allikevel i mål alltid blant topp tre.

Jeg dykker uten maske i fem minutter.

Jeg sier ikke at fysiske skader er det eneste som finnes. Tro meg, jeg vet om psykiske lidelser.

Men er det litt for lett i Norge?

Det jeg beskriver er en hverdag i det landet hvor jeg ble født. US Navy.

Og alle vet at USA alltid er i krig. Hvorfor er et annet spørsmål i en annen tråd. Ikke denne.

Jeg gråter meg i søvn. Jeg er ikke tøffere enn det.

Men jeg står opp når jeg skal. Fordi jeg må.

Fordi jeg må.

Fordi det forventes.

Slik har det alltid vært.

Bortsett fra i Norge?

[Beach]

Det er nok blitt litt for lett å skylde på psykiske problemer her i Norge. Jeg tviler ikke på at mange sliter og har det vondt, noe som såklart er trist, men det er ikke sånn at man ikke kan jobbe fordi man er litt deprimert. Går man hjemme og mottar penger fra NAV, er ikke det oppskriften på lykke i livet heller.

Det er lov å ta pauser når man trenger det, det er lov å synes litt synd på seg selv. Men det er blitt for lett å gi opp, uten tvil.

[Blod]

Folk som har opplevd tunge ting gjennom livet takler problemer bedre senere i livet.

De som har levd mer eller mindre problemfrie liv vet ikke hvordan de skal takle problemer. Så når de går på en smell blir det ekstra hardt og tungt. Det er jo forståelig det, men sånn tror jeg det er for veldig veldig mange.

Vi har det kanskje for lett i Norge, og at det er der problemet ligger?

[Beltedyr]

Det er nok blitt litt for lett å skylde på psykiske problemer her i Norge. Jeg tviler ikke på at mange sliter og har det vondt, noe som såklart er trist, men det er ikke sånn at man ikke kan jobbe fordi man er litt deprimert. Går man hjemme og mottar penger fra NAV, er ikke det oppskriften på lykke i livet heller.

Det å ha en jobb å gå til, kan være veldig viktig for mange mennesker med psykiske lidelser, for min del er jobben utrolig viktig for min mentale helse. Men for at vi skal få psykisk syke mennesker ut i arbeid, er man avhengig av at arbeidsgiver er villig til å gi disse menneskene en sjanse, og eventuelt tirettelegge for de som trenger det.

http://www.nrk.no/livsstil/sjefer-onsker-ikke-syke-folk-1.10905322

Etter å ha lest denne artikkelen, bør man være mer forsiktig med å dømme mennesker med psykiske lidelser for å ikke være ute i arbeid(Ikke rettet mot deg Beach).

[AnonymBruker]

Vi må huske på at vi har ekstremt lav arbeidsledighet i Norge, og at vi er et land der "alle skal med". Arbeidere som kanskje aldri ville vært i jobb i andre land.

Vi har heller ikke ekstremt mange sykmeldte, det er en liten prosentandel som står for 80 % av sykefraværet. Disse ville antagelig ikke stått i jobb i andre land. Så kan man heller diskutere om det er rett eller galt å ha alle i jobb.

Anonymous poster hash: e7ddc...32c

[Lanista1984]

Vi må huske på at vi har ekstremt lav arbeidsledighet i Norge, og at vi er et land der "alle skal med". Arbeidere som kanskje aldri ville vært i jobb i andre land.

Vi har heller ikke ekstremt mange sykmeldte, det er en liten prosentandel som står for 80 % av sykefraværet. Disse ville antagelig ikke stått i jobb i andre land. Så kan man heller diskutere om det er rett eller galt å ha alle i jobb.

Anonymous poster hash: e7ddc...32c

Jeg slettet innlegget mitt pga usaklighet.

Endret 2. april 2015 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Det å ha en jobb å gå til, kan være veldig viktig for mange mennesker med psykiske lidelser, for min del er jobben utrolig viktig for min mentale helse. Men for at vi skal få psykisk syke mennesker ut i arbeid, er man avhengig av at arbeidsgiver er villig til å gi disse menneskene en sjanse, og eventuelt tirettelegge for de som trenger det.

http://www.nrk.no/livsstil/sjefer-onsker-ikke-syke-folk-1.10905322

Etter å ha lest denne artikkelen, bør man være mer forsiktig med å dømme mennesker med psykiske lidelser for å ikke være ute i arbeid(Ikke rettet mot deg Beach).

men da må jo det faktisk være jobb til dem med psykiske problemer og de me fysiske.... hjelper ikke si at det hjelper å være i jobb hvis ingen vil ta dem inn..........

Anonymous poster hash: 201c7...53a

[AnonymBruker]

Mange sier de har " møtt veggen."

Mange klager på NAV.

Manger mener de ikke blir forstått.

Ville det vært slik hvis ikke Norge kunne bruke oljepenger til å være kanskje verdens minst økonomiske smarte land?

Ville så mange ha følt disse følelsene da?

Hvor mange "møtte veggen" på 1700-tallet?

Er vi et land av sytere?

Jeg valgte å dra vekk, ikke et valg jeg anbefaler.

Jeg falt ti meter ned i Hindu Kush mellom Pakistan og Afghanistan og pådro meg en prolaps jeg kjenner hver dag.

Jeg er skutt. To ganger. En gang i låret. Og en gang nederst i midjen.

En gang sto det på om jeg ville våkne igjen eller ikke.

Jeg har skutt mange. De fleste våknet ikke igjen.

Det skal jeg leve med.

Jeg ble stukket med kniv i magen.

Det var igjen usikkert om jeg ville overleve. Men jeg gjorde det.

Jeg løper allikevel i mål alltid blant topp tre.

Jeg dykker uten maske i fem minutter.

Jeg sier ikke at fysiske skader er det eneste som finnes. Tro meg, jeg vet om psykiske lidelser.

Men er det litt for lett i Norge?

Det jeg beskriver er en hverdag i det landet hvor jeg ble født. US Navy.

Og alle vet at USA alltid er i krig. Hvorfor er et annet spørsmål i en annen tråd. Ikke denne.

Jeg gråter meg i søvn. Jeg er ikke tøffere enn det.

Men jeg står opp når jeg skal. Fordi jeg må.

Fordi jeg må.

Fordi det forventes.

Slik har det alltid vært.

Bortsett fra i Norge?

Du kan ikke generalisere for alle andre utifra dine egne opplevelser. Psykiske lidelser handler ikke om å syte. Det er ikke slik at psykiske lidelser blir borte fra landet selv om vi er rike og har det godt. Like lite som leddgikt og kreft blir det. Innlegget ditt avlsører at du har skrekkelig lite kunnnskaper om psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: ea7ee...c64

[AnonymBruker]

Hva ser du for deg er årsakene til psykisk sykdom? Tenker du at personer er lei seg fordi de fikk en 5er på en prøve og går inn i alvorlig depresjon?

Det fins også noe av de onde du ser der ute skjult i norske hjem. Barn som blir seksuelt og verbalt misbrukt av foreldrene sine fra de er nesten nyfødde, personer som voldtar og truer kjærestene regelmessig.

Hvilke grunner er gyldige for at folk skal "få lov" å bukke under?

Det er og noe med at folk er ulike og har ulike forutsetninger for å takle livet. Noen er rett og slett svakere mentalt enn andre.

Men der er nok litt sykelige forhold i samfunnet som legger opp til at vi tar oss selv mer seriøst enn vi burde. At vi tar filleting alvorlig. For eksempel burde ikke spiseforstyrrelser og kroppskomplekser vært så utbredt. Det er fullstendig irrasjonelt og tåpelig å fokusere så mye på egen kropp. Dette er en av trendene som blir pushet så på i samfunnet at vi klarer å gjøre folk syke.

Men når alt kommer til alt hjelper det ikke å skylde på de som er psyke, vi må ta fatt i det som ligger i grunn til at de blir det. Men det er selvsagt ikke alltid mulig.

Anonymous poster hash: 313fa...631

[AnonymBruker]

Jeg mener på ingen måte at psykiske lidelser er annerledes uansett hvor på kloden du befinner deg. Her må vi skille mellom reelle lidelser og dette som kan kalles i-lands syken, hvor depresjon, angst og en følelse av målløshet regjerer statistikken, og det som vi vet er reelle og tunge diagnoser, herunder schizofreni og annen galskap. Uansett om det er norge eller om det er uganda så er alle disse like belastende for personen det gjelder. Forskjellen finner man først og fremst i behandlingstilbudet og her synes jeg generelt vi gjør det godt. Mangfoldet er stort. Helsetjenesten er for det meste subsidiert av statlige midler slik at alle har råd til å benytte seg av det offentlige helsetilbudet som per i dag er bredt og tilgjengelig, selv om det finnes rom for utbedringer på enkelte områder.

Anonymous poster hash: b0407...882

[Gjest Eiss]

Du tar utgangspunkt i deg selv og snakker om hvordan DU oppfatter verden. Har det noensinne slått deg at det finnes milliarder av forskjellige individer på jorda, og at ingen av dem er helt like? Og ingen av dem er slik som deg. Du er ikke fasiten på noe som helst, aldri tro at du er noe bedre enn andre...

Ytterst få mennesker ønsker faktisk å være syke, og de som ønsker det har psykiske problemer, så de er jo syke uansett og behøver behandling. De aller fleste ønsker å ha det bra, være sterke og føle at de mestrer livet; det ligger i den menneskelige natur. Og det er faktisk akkurat det som forventes av samfunnet og hele nettverket rundt deg til enhver tid. Klage til venner? Glem det, de er ikke interesserte i å høre om dine bekymringer. Søke trøst på Facebook? Sosialt selvmord, ikke tro at noen ønsker å vite om eller høre om at du ikke er perfekt!

Hvem går man til da, med problemene sine? Ingen, helt til man er så nedbrutt av å holde fasaden, slite seg ut for å oppnå en "status" i klassesamfunnet og late som man er perfekt og blid hele tiden at følelsene tar overhånd. Kroppen sier: stopp! Jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. Nå er det full stopp. Og da kommer alle problemene, både psykiske og fysiske, og er man så uforsiktig å nevne psykiske problemer til noen, så er man dømt livet ut. Best å snike seg avgårde til psykologen og holde kjeft om sinnstilstanden sin, så ikke noen KGere snapper det opp og lager tråder på Kvinneguiden?

Jeg er så dritt lei av "tøffinger" på internett som sitter på ræva si foran nettbrettet eller pcen og skriver innlegg om at de synes folk med psykiske problemer er pyser. Den umodne generaliseringen og arrogansen som innleggene oser av! Det er bare tragisk.

Hva vet vel dere? Dere tror så hardt på det at "nordmenn er svake", men glemmer hva slags enormt press folk er utsatt for idag. Selvsagt bukker personer under når presset blir umenneskelig år etter år. Viktigheten av god psykisk helse er undervurdert!

Det er stadig flere mobbere i samfunnet, og stadig økende press på alle arenaer, og så kommer det folk og lurer på hvorfor flere og flere får angst? Legg sammen to og to, ha et åpent sinn og en vennlig tone mot alle du møter, så kanskje du ikke bidrar til at folk blir syke.

[AnonymBruker]

Når jeg leste dette, tenkte jeg det jeg alltid tenker når noen mener det samme som deg. Hvorfor tenker ingen på hvorfor noen er psykisk syke? Det er faktisk sykdom, i hjernen, som er, så vidt jeg vet, en jævla viktig del av kroppen. Jeg vet godt hvorfor jeg ble syk, jeg drømmer om det stadig vekk. Syke fordi vi har det for godt? Tror du jeg hadde en god barndom?

Anonymous poster hash: fc44e...5a0

[AnonymBruker]

Ja, i Norge så har vi det enkelt for å sette oss ned og syns synd på oss selv spesielt blant mange i den unge generasjonen. Møter man litt motstand så går man helt i kjelleren og verden går under. Jeg, tror som det er sagt over her, at i Norge så har de fleste det alt for lett og NAV kaster penger etter deg så du aldri trenger å ta i ett tak.

Anonymous poster hash: 05a9d...8d8

[Lanista1984]

Du tar utgangspunkt i deg selv og snakker om hvordan DU oppfatter verden. Har det noensinne slått deg at det finnes milliarder av forskjellige individer på jorda, og at ingen av dem er helt like? Og ingen av dem er slik som deg. Du er ikke fasiten på noe som helst, aldri tro at du er noe bedre enn andre...

Ytterst få mennesker ønsker faktisk å være syke, og de som ønsker det har psykiske problemer, så de er jo syke uansett og behøver behandling. De aller fleste ønsker å ha det bra, være sterke og føle at de mestrer livet; det ligger i den menneskelige natur. Og det er faktisk akkurat det som forventes av samfunnet og hele nettverket rundt deg til enhver tid. Klage til venner? Glem det, de er ikke interesserte i å høre om dine bekymringer. Søke trøst på Facebook? Sosialt selvmord, ikke tro at noen ønsker å vite om eller høre om at du ikke er perfekt!

Hvem går man til da, med problemene sine? Ingen, helt til man er så nedbrutt av å holde fasaden, slite seg ut for å oppnå en "status" i klassesamfunnet og late som man er perfekt og blid hele tiden at følelsene tar overhånd. Kroppen sier: stopp! Jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. Nå er det full stopp. Og da kommer alle problemene, både psykiske og fysiske, og er man så uforsiktig å nevne psykiske problemer til noen, så er man dømt livet ut. Best å snike seg avgårde til psykologen og holde kjeft om sinnstilstanden sin, så ikke noen KGere snapper det opp og lager tråder på Kvinneguiden?

Jeg er så dritt lei av "tøffinger" på internett som sitter på ræva si foran nettbrettet eller pcen og skriver innlegg om at de synes folk med psykiske problemer er pyser. Den umodne generaliseringen og arrogansen som innleggene oser av! Det er bare tragisk.

Hva vet vel dere? Dere tror så hardt på det at "nordmenn er svake", men glemmer hva slags enormt press folk er utsatt for idag. Selvsagt bukker personer under når presset blir umenneskelig år etter år. Viktigheten av god psykisk helse er undervurdert!

Det er stadig flere mobbere i samfunnet, og stadig økende press på alle arenaer, og så kommer det folk og lurer på hvorfor flere og flere får angst? Legg sammen to og to, ha et åpent sinn og en vennlig tone mot alle du møter, så kanskje du ikke bidrar til at folk blir syke.

Hvilket press snakker du om? Savner du mat? Kommer noen å sparker inn døren din om natten? Ditt innlegg gir ingen mening i den vinklingen jeg valgte i tråden.

Selvfølgelig finnes det folk som sliter i alle land. Men gjør det mitt innlegg uverdig av den grunn?

[sol87]

Jeg har hatt psykiske problemer, men jeg var i alle fall frisk nok til å komme meg på jobb, men var jeg for syk, sykemeldte jeg meg selvfølgelig i korte perioder. Er det en ting jeg får litt fnatt av, så er det sånne "martyrer" som nærmest skryter av hvor fælt de har det, og LIKEVEL gikk de på jobb. Denne typen martyrer har jeg møtt flere ganger i arbeidslivet. De jeg har møtt har generelt sørget for et dårligere arbeidsmiljø, fordi de går på jobb uten at de egentlig burde vært der. De smittet folk med influensa og omgangssyken, og de skapte ofte et dårlig arbeidsmiljø for oss andre fordi de gikk på jobb i stedet for å ta seg av sin egen skrantende fysiske eller psykiske helse (disse personene ble merkbart vanskelige å ha med å gjøre, oppfarende og sure). Jeg mener ikke at man skal ringe inn syk så snart man har litt vondt i hodet, eller er litt deppa (er det en jobb med et godt miljø, kan man jo til og med bli i bedre humør av å komme på jobb), men at man ikke går på jobb når man ikke burde ha vært der.

Jeg er glad for at vi har de ordningene vi har i Norge. Det gir trygghet, slik at man ikke blir ruinert om man skulle bli syk. Mitt inntrykk er at de fleste ønsker å være i arbeid, men det vil alltid være noen som ikke kan det, i kortere eller lengre perioder. Da er jeg glad for at disse menneskene får den hjelpen de trenger.

[Lanista1984]

Startinnlegget er noe snodig av meg. Jeg deler for mye. Det har alltid vært min svakhet.

Men min styrke er den at ingen sier jeg gjorde alt jeg kunne.

De sier "he did more than he had to."

Og jeg tror innerst inne at dette er noe alle kan.

Og lykke kommer når man prøver på det.

That's all, folks.

Takk for meg.

[AnonymBruker]

Du slenger ut om hvor tøff du er, nesten dø flere ganger og greier, og så stikker du halen mellom beina og takker for deg... Ja ja. Detter var riktig så fruktbart gitt.

Anonymous poster hash: e780b...fa3

[Lanista1984]

Neida, jeg er her om du vil

[Lanista1984]

I et par timer.

[minister-mio]

Du har sikkert mange kloke tanker, men dette blir et sammensurium sv synsing og egne erfaringer og generelle avsporinger