Går han tilbake til kona?

[Amina S]

På grunn av navnet ditt

Anonymous poster hash: d8e28...94a

Det er et ganske vanlig navn da, så det bor nok en Amina eller tre i de fleste norske byer 😊

[AnonymBruker]

Det er et ganske vanlig navn da, så det bor nok en Amina eller tre i de fleste norske byer 😊

Amina er en pakistansk navn. Er du pakistaner? Dette er ikke så veldig vanlig å gjøre for pakistanere

Anonymous poster hash: 82b45...e43

[Amina S]

Amina er en pakistansk navn. Er du pakistaner? Dette er ikke så veldig vanlig å gjøre for pakistanere

Anonymous poster hash: 82b45...e43

Nei, jeg er født i Norge og har norske foreldre 😊

[AnonymBruker]

Nei, jeg er født i Norge og har norske foreldre 😊

Haha, Amina var jo ikke så norsk navn da

Anonymous poster hash: 82b45...e43

[AnonymBruker]

Mannen tok nok til fornuft når han fant ut at du kun kunne brukes til å stappe pikken i.

Anonymous poster hash: d35b8...26a

[AnonymBruker]

Mannen tok nok til fornuft når han fant ut at du kun kunne brukes til å stappe pikken i.

Anonymous poster hash: d35b8...26a

Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at det kan dreie seg om kjærlighet?

Anonymous poster hash: f0f05...68f

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, er i akkurat samme situasjon bare at det er jeg som ikke klarer å gå!! Det er ikke lett når man vet man ødelegger en hel familie! Vi har brutt all kontakt og jeg vet ikke om han ønsker er forhold når jeg en dag klarer å gå. Er så mange hensyn å ta!

Kommer du til å vente på han?

Anonymous poster hash: efcc3...d5e

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at det kan dreie seg om kjærlighet?

Anonymous poster hash: f0f05...68f

Fordi da hadde han allerede forlatt kona.

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

[AnonymBruker]

Fordi da hadde han allerede forlatt kona.

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

Svart-hvitt du...

Det er mange som ønsker å forlate kona/mannen, men som ikke klarer det pga psykiske sperrer, og redselen for at alle venner og familie skal se ned på dem. Og økonomien, som for mange som vil bli problematisk.

Anonymous poster hash: 89e94...798

[AnonymBruker]

Svart-hvitt du...

Det er mange som ønsker å forlate kona/mannen, men som ikke klarer det pga psykiske sperrer, og redselen for at alle venner og familie skal se ned på dem. Og økonomien, som for mange som vil bli problematisk.

Anonymous poster hash: 89e94...798

Altså.....det du kommer med der er kun unnskyldninger. Ett brudd er hardt og vanskelig for alle involverte. Brudd skjer hele tiden. Det blir ikke enklere med økonomi, unger og familie ved å vente, faktisk tvert i mot. Dette vet du om du faktisk tenker etter. Dette er kun unnskyldninger man kommer med for å kunne ha i pose og sekk.

"Kona mi forstår meg ikke/sexløst forhold/kun sammen for barna/kun sammen for økonomien" osv er bare unnskyldninger for å holde elskerinnen på gress lengst mulig. Ingen blir i ett forferdelig samliv når de har ett bedre alternativ som venter med åpne armer.

Tro meg, jeg vet hva jeg prater om.

Om en mann ikke går fra kona si ganske raskt etter han har møtt en elskerinne så er det ikke kjærlighet, det er egoisme fra mannens side.

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært i et forhold til en mann i snart 1,5 år. Vi var begge i et forhold da vi møttes, han var gift og jeg var samboer. Det begynte med en one-night stand, og det utviklet seg til en nær og fin relasjon relativt raskt. Vi bor i hver vår by, men har møttes flere ganger hver måned til tross stor avstand.

Etter ni måneder bestemte jeg meg for å bryte ut av mitt samboerforhold og flyttet for meg selv. Dette gjorde jeg da "elskeren" min var på ferie med familien sin, og jeg var bevisst på at jeg ville ut av mitt forhold uavhengig av om han gikk fra sin kone.

Han kom hjem fra ferie, og fortalte sin kone at han ville skilles. Men det kom alltid noe "i veien", så det skjedde ingenting. Før jul hadde jeg fått nok, og sa at han fikk flytte ut på nyåret eller så var vi ferdige som par.

Han flyttet ut, og vi har tilbragt mye tid sammen. Vi har det kjempefint sammen.

Men i de to siste ukene har han hatt et stort savn etter familien sin, og er usikker på hva han vil med livet sitt.

Han sier han elsker meg, og at det ikke er kona han savner, men rammene og familielivet.

I går bestemte jeg meg for at jeg ville ut av forholdet, slik at han kan finne ut hva han vil uten at jeg påvirker på noe vis.

Vi ble enige om at vi ikke skal snakkes på tre uker, og så ser vi hva som skjer.

Nå er jeg redd for at han går tilbake til kona og at det er helt over mellom oss. Men samtidig så vet jeg at vi ikke vil kunne starte på en framtid som par om han ikke får klarhet i hva han egentlig savner.

Så, spørsmålet mitt er: er det noen som har erfaring fra lignende situasjon og som vil dele den med meg her?

Anonymous poster hash: f0f05...68f

Anonymous poster hash: f0f05...68f

Menn blir alltid hos konen og vil aldri skilles - men de er utro med deg på si.

Anonymous poster hash: a92d6...c95

[AnonymBruker]

Menn blir alltid hos konen og vil aldri skilles - men de er utro med deg på si.

Anonymous poster hash: a92d6...c95

Det stemmer ikke

Anonymous poster hash: e20d6...2da

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke

Anonymous poster hash: e20d6...2da

Stemmer som oftest

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

[Amina S]

Hjelpe meg, er i akkurat samme situasjon bare at det er jeg som ikke klarer å gå!! Det er ikke lett når man vet man ødelegger en hel familie! Vi har brutt all kontakt og jeg vet ikke om han ønsker er forhold når jeg en dag klarer å gå. Er så mange hensyn å ta!

Kommer du til å vente på han?

Anonymous poster hash: efcc3...d5e

Hei!

Først så vil jeg si at jeg ble glad for innlegget ditt, og at jeg synes synd på deg for det du nå går gjennom. Ser flere skriver her inne at man aldri går fra ektefellen og at de fleste vil ha i både pose og sekk. Tror nok det er mer komplekst enn som så for veldig mange, og at valgene er vanskelige fordi de involverer og berører så mange man er glad i.

Har du hatt et forhold til den andre lenge? Og er han også i et forhold?

Når det gjelder spørsmålet ditt om jeg kommer til å vente, så ja. Jeg vil vente en stund, fordi hvis ikke vil jeg angre senere og tenke at det kunne blitt oss om jeg bare hadde vært mer tålmodig. Han har ikke bodd alene så veldig lenge, så jeg forstår at han kaver litt i forhold til den prosessen han har startet på.

Jeg vet også at han setter det vi har og meg veldig høyt, og ønsker at jeg skal ha det bra. Og derfor vet jeg at han ikke har noe ønske om å ha to hverken nå eller senere, så jeg får bare holde ut 😊 Vi hadde en god og lang samtale her forleden, så jeg er ikke så bekymret for hva som vil skje. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg kanskje presser fram en feil beslutning om jeg pusher ham akkurat nå. Vi har startet dette styret sammen, og jeg visste at det ikke ville bli enkelt for noen. Jeg har hatt mine perioder med tvil pga samvittighet, barn osv, og har som sagt forståelse for at han også må gjennom den prosessen.

[Amina S]

Altså.....det du kommer med der er kun unnskyldninger. Ett brudd er hardt og vanskelig for alle involverte. Brudd skjer hele tiden. Det blir ikke enklere med økonomi, unger og familie ved å vente, faktisk tvert i mot. Dette vet du om du faktisk tenker etter. Dette er kun unnskyldninger man kommer med for å kunne ha i pose og sekk.

"Kona mi forstår meg ikke/sexløst forhold/kun sammen for barna/kun sammen for økonomien" osv er bare unnskyldninger for å holde elskerinnen på gress lengst mulig. Ingen blir i ett forferdelig samliv når de har ett bedre alternativ som venter med åpne armer.

Tro meg, jeg vet hva jeg prater om.

Om en mann ikke går fra kona si ganske raskt etter han har møtt en elskerinne så er det ikke kjærlighet, det er egoisme fra mannens side.

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

Man kan bli forelsket i noen andre, selv om man ikke lever i et forferdelig forhold. Både jeg og han jeg traff hadde det relativt bra der vi var, men vi ble altså forelsket i hverandre likevel. Og det er vel det som gjør valget vanskelig for mange. De har det greit der de er i forhold til barn, økonomi, trygghet, felles omgangskrets osv. For min del så var jeg ikke klar over at jeg kunne føle så sterkt, prate så godt og trives så bra med et annet menneske før jeg traff den nye.

[Gjest Coolaid]

Hei!

Jeg har vært i et forhold til en mann i snart 1,5 år. Vi var begge i et forhold da vi møttes, han var gift og jeg var samboer. Det begynte med en one-night stand, og det utviklet seg til en nær og fin relasjon relativt raskt. Vi bor i hver vår by, men har møttes flere ganger hver måned til tross stor avstand.

Etter ni måneder bestemte jeg meg for å bryte ut av mitt samboerforhold og flyttet for meg selv. Dette gjorde jeg da "elskeren" min var på ferie med familien sin, og jeg var bevisst på at jeg ville ut av mitt forhold uavhengig av om han gikk fra sin kone.

Han kom hjem fra ferie, og fortalte sin kone at han ville skilles. Men det kom alltid noe "i veien", så det skjedde ingenting. Før jul hadde jeg fått nok, og sa at han fikk flytte ut på nyåret eller så var vi ferdige som par.

Han flyttet ut, og vi har tilbragt mye tid sammen. Vi har det kjempefint sammen.

Men i de to siste ukene har han hatt et stort savn etter familien sin, og er usikker på hva han vil med livet sitt.

Han sier han elsker meg, og at det ikke er kona han savner, men rammene og familielivet.

I går bestemte jeg meg for at jeg ville ut av forholdet, slik at han kan finne ut hva han vil uten at jeg påvirker på noe vis.

Vi ble enige om at vi ikke skal snakkes på tre uker, og så ser vi hva som skjer.

Nå er jeg redd for at han går tilbake til kona og at det er helt over mellom oss. Men samtidig så vet jeg at vi ikke vil kunne starte på en framtid som par om han ikke får klarhet i hva han egentlig savner.

Så, spørsmålet mitt er: er det noen som har erfaring fra lignende situasjon og som vil dele den med meg her?

Anonymous poster hash: f0f05...68f

Anonymous poster hash: f0f05...68f

Dere er kanskje ikke kjipe mennesker, men dere har gjort noen skikkelig kjipe ting mot andre mennesker.

Huff.

[Amina S]

Dere er kanskje ikke kjipe mennesker, men dere har gjort noen skikkelig kjipe ting mot andre mennesker.

Huff.

Ja, vi har det. Og jeg har hatt, og har fortsatt dårlig samvittighet for det.

[Gjest Coolaid]

Ja, vi har det. Og jeg har hatt, og har fortsatt dårlig samvittighet for det.

Istedet for å ha det, snu det til noe positivt som gjør deg til noe bedre.

[AnonymBruker]

Fy søren å jeg ser ned på deg og elskeren din TS. I mine øyne er dere begge annenrangs-mennesker. Dere fortjener hverandre, bare for guds skyld ikke former dere.

Anonymous poster hash: 56cc0...a16

[AnonymBruker]

Hei!

Først så vil jeg si at jeg ble glad for innlegget ditt, og at jeg synes synd på deg for det du nå går gjennom. Ser flere skriver her inne at man aldri går fra ektefellen og at de fleste vil ha i både pose og sekk. Tror nok det er mer komplekst enn som så for veldig mange, og at valgene er vanskelige fordi de involverer og berører så mange man er glad i.

Har du hatt et forhold til den andre lenge? Og er han også i et forhold?

Når det gjelder spørsmålet ditt om jeg kommer til å vente, så ja. Jeg vil vente en stund, fordi hvis ikke vil jeg angre senere og tenke at det kunne blitt oss om jeg bare hadde vært mer tålmodig. Han har ikke bodd alene så veldig lenge, så jeg forstår at han kaver litt i forhold til den prosessen han har startet på.

Jeg vet også at han setter det vi har og meg veldig høyt, og ønsker at jeg skal ha det bra. Og derfor vet jeg at han ikke har noe ønske om å ha to hverken nå eller senere, så jeg får bare holde ut 😊 Vi hadde en god og lang samtale her forleden, så jeg er ikke så bekymret for hva som vil skje. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg kanskje presser fram en feil beslutning om jeg pusher ham akkurat nå. Vi har startet dette styret sammen, og jeg visste at det ikke ville bli enkelt for noen. Jeg har hatt mine perioder med tvil pga samvittighet, barn osv, og har som sagt forståelse for at han også må gjennom den prosessen.

Vi hadde et relativt "uskyldig" forhold i 5 mnd. Med det så mener jeg at vi ikke har hatt sex!

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på han, og nå er det altså 6 mnd siden vi så hverandre. Problemet mitt er at jeg ikke tar tak i noen ting, livet bare skurer og går! Så nå har jeg bestemt meg for (i dag) og gå "all in" for forholdet til min mann i en mnd for å se om det vekker tilbake noen følelser. Om det ikke skjer noe med meg da er det kanskje på tide å pakke kofferten og klare seg selv?

Hvordan tok barna dine det?

Anonymous poster hash: efcc3...d5e