Har levd med en vond hemmelighet i 12 år nå

[Kittykat]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

Det er ingen tvil om at det du gjorde var grusomt, men utifra det jeg leser mellom linjene i innlegget ditt, så angrer du på det du gjorde. Det rettferdiggjør selvsagt ikke det du gjorde, men jeg synes det er flott at du nå tenker på dette (hvis man kan si det på den måten). Du er voksent menneske som har forstått at det du gjorde da var feil og urett. Utfallet kunne kanskje vært unngått, men det vil vi aldri få vite.

Kanskje du kan snakke med noen om dette. En psykolog, legen, et familiemedlem eller en venn?

[Gjest Eurodice]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

TULLINGEN

Hvor skogstien bøyer mot elvebakken ned

der lå en liten stue i aftensolens fred.

De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg,

inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.

Der har sorg savn hatt så mangt et alvorstak,

men aldri er det kjempet så hårdt som i dag.

Den onde barnefarsott kom fra byen også dit,

nu strider deres kjære gutt den siste store strid.

Det var en liten klosset og underlig en

så ærlig og trofast og så puslet og sen,

blant guttene i skolen var han alle til narr

dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.

I lekser og lek bar det like galt av sted,

og alltid lød det Tullingen kan ikke være med,

og Tullingen sto stille og tenkte på mor

og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord.

De visste jo ikke de tankeløse små

hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.

De så ei hvor han lengtet å komme dem nær

å få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.

Akk, for hans siste tanke de sto i flokk og rad

og de var i hans sinn da han den siste bønn ba.

Med møye og smerte han hvisket det frem

gud, la den onde sykdom ikke komme til dem.

Nu bøyer mor seg over sin lette, bleke gutt

hun kysser han ennu en gang for snart så er det slutt.

Men gruer du da ikke for dødens mørke port?

Å neida, mor, 'en to-tre tak, så er det verste gjort.

Nu er det også over - et smil på leppen ler,

nu slipper de å kalle meg for Tullingen mer...

[AnonymBruker]

Du må ha mangel på empati. At du i det hele tatt sutrer for at DU har det vondt er jævlig egoistisk. Tenk på foreldrene da? Som må tenke på at deres sønn tok sitt liv pga deg/dere. Den kaldt kalkulerte og utspekulerte måten du mobbet han på kan jeg tenke meg til at han syntes var mest ubehagelig. Du fortjener den kjipe situasjonen du selv har forårsaket.

Anonymous poster hash: 46cb8...fc7

[AnonymBruker]

TS er absolutt ikke alene i å ha drevet med mobbing i ung alder, hvis ikke hadde det ikke vært så mye snakk om akkurat det temaet, men de fleste slipper å oppleve at den de mobbet tok sitt eget liv :-( . Til TS vil jeg si, oppsøk en psykolog, få snakket om ALT du har holdt som en vond hemmelighet i så mange år. Du var veldig ung og dum engang men du er ikke den personen lenger, da ville du ikke angret dine handlinger. Når du engang får barn er jeg sikker på at du vil stå først i kampen mot mobbing og du vil nok være særs opptatt av at DINE barn ikke mobber andre. Du kommer IKKE til å tillate at dine barn ikke møter opp i fødselsdager til de minst populære barna, det blir din måte å gjøre bot på, det pluss den angeren du har levd med i mange år nå. Lykke til videre i livet :-) .

Anonymous poster hash: 14917...127

[Meridian]

Nei, han hadde sitt eget liv, han levde ikke for å lære dem noe, dette var ikke en slags skjebne som kunne vært unngått.

Anonymous poster hash: 6f098...43d

Du misforstår hva jeg egentlig mener.

Gutten levde sitt eget liv, ja, og alle som lever lever sitt eget liv, men vi har alle noe å lære av hverandre.

Endret 21. februar 2015 av Bølle

[Ixnay]

Uff, dette var skikkelig vondt å lese !

Dette viser hvor umoden en 14 åring er, slik mobbing skjer daglig, på skoler blandt ungdom og på jobb blandt voksne desverre.. Når alle er med på det så føler hver enkelt seg sterk forde de er i en gruppe, og empatien med den som står midt i og blir mobbet er helt fraværende, man kan ikke si at en på 14 år er ond. Men uvitende, umoden og naiv. Dette vil alltid være vondt for deg, og personlig synes jeg du da kan bruke din historie til å jobbe mot mobbing, ta skikkelig og tydelig avstand. Få de som mobber til å se hvor vondt det er å faktisk vite hvor mye skade man kan gjøre, ikke bare mot mobbeofferet, men mot familie, venner og en selv. Vet dette var kanskje urealistisk for meg å tenke, men slike utfall kan unngås,du og ALLE kan være med å bidra!

Det er helt forferdelig at vi skal måtte ty til mobbing av hverandre, er det ikke nok fælt som skjer lell?

Jeg skal ikke ty til KGmobbing og kalle deg ond eller et fælt menneske, men du må bare akseptere at denne hendelsen vil prege deg resten av livet.

Helt enig i det du skriver.

Mange forteller sin historie om hvordan det var å bli mobbet, og jeg tror absolutt det gjør inntrykk og det er utvilsomt viktig, men jeg tror at en slik historie vil gjøre desto mer inntrykk på de som mobber. Det å få høre dette fra en som har mobbet selv, og hvilken konsekvens det fikk i dette tilfellet, og hvordan det er å leve med dette i ettertid.

Hva tenker du om dette selv ts?

[AnonymBruker]

Jeg tror denne historien er for fæl til at den vil kunne tåle dagens lys. Mange ville hate TS for det hun har gjort. Så jeg tror nok det er lurt å ikke fortelle noen om dette, bortsett fra eventuelt en psykolog.

Anonymous poster hash: ca858...725

Her er jeg helt uenig. Man bekjemper grusomheter med åpenhet og klare fakta: dette skjedde. Sånn var det faktisk. Men ikke la det skje igjen. Og om det skremmer noen fra å mobbe noen så har man potensielt berget to liv, for jeg vet om mobbere som har tatt livet av seg som følge av at de har mobbet.

Anonymous poster hash: 0f779...7b1

[Kittykat]

Man skal ikke ta så lett på sånne ting... Skremmende hvordan TS har oppført seg.

Ts var kun et barn selv når dette skjedde. Barn, ja selv en på 14 år, tenker ikke over hver eneste bidige ting som kan skje og alle konsekvensene ting kan ha.

I dag er ts et voksent menneske og er ikke den samme personen nå som da. Folk vokser opp. Det ts gjorde, kan ikke tilgis, men vi i tråden må huske på at ts var kun 14 år da. Et barn.

[AnonymBruker]

Ts var kun et barn selv når dette skjedde. Barn, ja selv en på 14 år, tenker ikke over hver eneste bidige ting som kan skje og alle konsekvensene ting kan ha.

I dag er ts et voksent menneske og er ikke den samme personen nå som da. Folk vokser opp. Det ts gjorde, kan ikke tilgis, men vi i tråden må huske på at ts var kun 14 år da. Et barn.

Må bare skyte inn; ja, man er et barn, og foreldrene har et ansvar, MEN man er ikke fullstendig ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger når man er 14 år.

Anonymous poster hash: 0f779...7b1

[Gjest Seajewel]

Ts var kun et barn selv når dette skjedde. Barn, ja selv en på 14 år, tenker ikke over hver eneste bidige ting som kan skje og alle konsekvensene ting kan ha.

I dag er ts et voksent menneske og er ikke den samme personen nå som da. Folk vokser opp. Det ts gjorde, kan ikke tilgis, men vi i tråden må huske på at ts var kun 14 år da. Et barn.

Ingen normale mennesker ber andre om å ta livet sitt... Dette er ren og skjær ondskap. Som 14åring er de bevisste hva de gjør...

Endret 21. februar 2015 av Seajewel

[AnonymBruker]

TS er absolutt ikke alene i å ha drevet med mobbing i ung alder, hvis ikke hadde det ikke vært så mye snakk om akkurat det temaet, men de fleste slipper å oppleve at den de mobbet tok sitt eget liv :-( . Til TS vil jeg si, oppsøk en psykolog, få snakket om ALT du har holdt som en vond hemmelighet i så mange år. Du var veldig ung og dum engang men du er ikke den personen lenger, da ville du ikke angret dine handlinger. Når du engang får barn er jeg sikker på at du vil stå først i kampen mot mobbing og du vil nok være særs opptatt av at DINE barn ikke mobber andre. Du kommer IKKE til å tillate at dine barn ikke møter opp i fødselsdager til de minst populære barna, det blir din måte å gjøre bot på, det pluss den angeren du har levd med i mange år nå. Lykke til videre i livet :-) .

Anonymous poster hash: 14917...127

Vel, hun ba ham jo om å ta livet sitt, så da fikk hun det som hun ville da.

Anonymous poster hash: b3975...bf7

[Kittykat]

Ingen normale mennesker ber andre om å ta livet sitt... Dette er ren og skjær ondskap. Som 14åring er de bevisste hva de gjør...

Et barn på 14 år tenker ikke lenger enn nesen sin, for å si det sånn. Et barn på 14 år er kun bevisst på hva som skjer i øyeblikket. Et barn på 14 år tenker ikke over hvilke konsekvenser ting får.

At ts skrev brev til gutten og ba han om å drepe seg selv, er grusomt og forferdelig ja, så den er jeg enig i. Poenget jeg prøver å få fram er at ikke alle barn på 14 år er modne og reflekterte nok til å tenke over ting.

[Meridian]

Men TS, jeg syns du skal oppsøke en psykolog, og deretter oppsøke de andre som mobbet, for deretter å planlegge å fortelle denne historien på diverse skoler. Voksne kan ha godt av å høre den også, for voksne mobber like mye.

[Kittykat]

Må bare skyte inn; ja, man er et barn, og foreldrene har et ansvar, MEN man er ikke fullstendig ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger når man er 14 år.

Anonymous poster hash: 0f779...7b1

Det igjen vil jo komme an på 14 åringen selv. Jeg er enig i at en 14 åring skal kunne være smart nok til å tenke over ting de gjør, men som en mor til en 13 åring, så er ikke det alltid saken. Selv om vi foreldre prøver å gjøre vårt beste på det punktet der...

[Gjest Kili]

For et grusomt menneske! Forstår ikke at det går an å være så ondskapsfull. Denne dårlig samvittigheten må du leve med resten av livet. Det fortjener du! Forbanna mobber!

Du har tatt livet av et annet menneske. Et barn. Føltes det godt?

Endret 21. februar 2015 av Kili

[gangnedsol i elg]

Ja, mobbing er en grusom ond handling.

Men hvor var de voksne?

Hvem er det som er ansvarlig for at barn lærer å oppføre seg skikkelig mot andre mennesker?

Skal de voksne slippe foreldreansvaret sitt helt i dette tilfelle? Er det riktig å legge alt ansvaret for konsekvensene av mobbing på en 14 åring? Jeg syns ikke det.

[Gjest AryaKillie]

Vel, straffen for deg og andre mobbere er at dere må leve med dette resten av livet. Sånn er det bare. Jeg unner dere intet godt. Hilsen mobbeoffer som har fått store problemer på grunn av sånne avskum som deg.

[Petra75]

Hvis man som barn har mobbet - skal man da ALDRI få tilgivelse?

Veldig spesielt, og jeg vil si at de fleste som har svart i denne tråden ikke er stort bedre selv.

[AnonymBruker]

For et ondt og grufult menneske du er. Ikke bare det du har gjort mot denne gutten, men også hva du har gjort mot familien hans. Jeg håper du aldri klarer å lære deg å leve med dette, at dette vil tære deg så hardt psykisk at du blir syk og deprimert og tør aldri å vise trynet ditt utfor døra.

Hva om det er ditt barn neste gang som treffer på en drittsekk som deg? At det er ditt barn som tar livet sitt? En liten del av meg håper at dersom det er noen barn til her i verden som får samme sjebne som denne gutten, så er det ditt. Slik at du kan få lov til å sitte å kjenne på den forferdelige følelsen over at djevelunger som deg holder på denne måten.

For en skam det må være å kjenne deg og være i slekt med deg...

Anonymous poster hash: 78a81...f35

[AnonymBruker]

Hvis man som barn har mobbet - skal man da ALDRI få tilgivelse?

Veldig spesielt, og jeg vil si at de fleste som har svart i denne tråden ikke er stort bedre selv.

Skulle likt å se deg skrive det samme om ditt fødselsskadde barn ble mobbet til selvmord..

Anonymous poster hash: 21f47...e8f