Hjemmeværende husmødre

[AnonymBruker]

Det er jo ditt tilfelle. Men for oss som har studert i flere år, så går vi glipp av mange år med pensjon. Jeg har studert i 6 år, og om jeg skulle vært totalt ute av arbeidslivet i 5 år eller mer så hadde jeg mistet over 10 år med pensjonsopptjening! For ikke snakke om hvor vanskelig det er å komme inn igjen i arbeidslivet. Flott at dette fungerer for noen, men for mage av oss blir det urealistisk. Når det er sagt så har jeg agsnek flesibel jobb som gjør at mitt barn slipper lange dager i bhg hver dag og jeg kan ofte avspasere en dag.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Jeg studerte 5 år i første runden, og var altså ferdigutdannet som 24 åring. Så studerer jeg litt på deltid nå mens jeg er hjemme, og kommer på totalt 7-8 års studier. Rekker mange år i arbeidslivet likevel

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Tror dere det er lett å komme igjen i arbeidslivet når man har vært hjemme 5-6 år. Og hva skriver man liksom på søknader når man ser at utdanningen ble jo ferdig for lenge siden.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært så flau om jeg var hjemmeværende og bare mannen min jobbet. For ikke å snakke om hvor mislykket jeg hadde følt meg. Jeg er en smart, oppegående kvinne med mye å tilby samfunnet og arbeidslivet. Hvorfor skulle jeg sagt fra meg den delen av meg selv, kun fordi mannen min tjente godt? Jeg ville følt det som jeg sa fra meg en del av min verdighet.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

[AnonymBruker]

Tror dere det er lett å komme igjen i arbeidslivet når man har vært hjemme 5-6 år. Og hva skriver man liksom på søknader når man ser at utdanningen ble jo ferdig for lenge siden.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

For min del så jobbet jeg jo nesten 10 år etter at utdanningen min var ferdig. Fe årene jeg har vært hjemme har jeg studert videre og dreid utdanningen en annen retning. Har bare fått positive tilbakemeldinger.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Du velger selv utdanningen din. Alt er et valg.

Anonymous poster hash: 11967...e2e

Ja, vi gjør det. Og vi er stort sett unge når vi velger den. For min del kunne jeg gjerne tatt en ny utdanning, men med 340 000 i studielån etter 8 års studier er ikke det et valg som enkelt lar seg gjøre. At mitt valg av studier gir en forskjell på at mine barn må i barnehage, mens de som har tatt enkle utdanninger kan ha barna hjemme viser jo hvor "godt" lønnsnivået er og at høgere utdanning ikke lønner seg i norge.

Anonymous poster hash: efb34...fd4

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært så flau om jeg var hjemmeværende og bare mannen min jobbet. For ikke å snakke om hvor mislykket jeg hadde følt meg. Jeg er en smart, oppegående kvinne med mye å tilby samfunnet og arbeidslivet. Hvorfor skulle jeg sagt fra meg den delen av meg selv, kun fordi mannen min tjente godt? Jeg ville følt det som jeg sa fra meg en del av min verdighet.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

Flau er det siste jeg hadde vært!! Man er ikke flau for å ha passet på sine barn, noe kanskje du er. Jeg føler meg ikke mindre smart eller vellykket bare fordi jeg velger å være noen år hjemme for å passe MINE egne barn. Ikke alle liker å sende barna til bhg nå de fyller ett år.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[Gjest Eurodice]

Flau er det siste jeg hadde vært!! Man er ikke flau for å ha passet på sine barn, noe kanskje du er. Jeg føler meg ikke mindre smart eller vellykket bare fordi jeg velger å være noen år hjemme for å passe MINE egne barn. Ikke alle liker å sende barna til bhg nå de fyller ett år.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

Du har rett i det du skriver, selvfølgelig. Men det som for meg også har vært viktig, er å ha egen inntekt. Den som ikke selv har opplevd det, aner ingenting om hvor nedverdigende det er å være avhengig av mannens velvilje.

[mammamy]

Jeg skjønner alle som er hjemme med små barn veldig godt. Det jeg ikke skjønner er de som fortsatt er hjemme og lever på mannen når ungen begynner i bhg og på skolen. Hva blir det forsvart med?? De aller fleste barn har godt av litt bhg når de blir 3-4 år. Så hvorfor jobber man ikke litt da?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner alle som er hjemme med små barn veldig godt. Det jeg ikke skjønner er de som fortsatt er hjemme og lever på mannen når ungen begynner i bhg og på skolen. Hva blir det forsvart med?? De aller fleste barn har godt av litt bhg når de blir 3-4 år. Så hvorfor jobber man ikke litt da?

Ja det blir jo en annen sak. De skjønner ikke jeg heller. Greit nok at man er hjemme når barna er hjemme. Men ellers utenom det er jo samfunnet lagt opp til to inntekter.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[AnonymBruker]

Flau er det siste jeg hadde vært!! Man er ikke flau for å ha passet på sine barn, noe kanskje du er. Jeg føler meg ikke mindre smart eller vellykket bare fordi jeg velger å være noen år hjemme for å passe MINE egne barn. Ikke alle liker å sende barna til bhg nå de fyller ett år.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

Barnet mitt begynte ikke i barnehagen da det var ett, men faktisk over halvannet. Fram til da var jeg og mannen min hjemme med barnet like lenge hver. Vi kommer til å gjøre det likedan med nestemann.

Jobbene til både meg og mannen er fleksible, så barnet er aldri full dag i barnehage. Vi jobber heller inn timene på kveldstid etter leggetid.

Barnet stortrives i barnehagen og har mange venner der. I nabolaget er ingen barn hjemme på dagtid, så om vårt skulle vært det, uten noen å leke med, ville jeg hatt svært dårlig samvittighet.

Forresten: du er vel klar over at menn også kan være hjemme med barn? Sånn om du ikke er komfortabel med å sende din ettåring (som aldri blir eldre??) i barnehage.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

[AnonymBruker]

Barnet mitt begynte ikke i barnehagen da det var ett, men faktisk over halvannet. Fram til da var jeg og mannen min hjemme med barnet like lenge hver. Vi kommer til å gjøre det likedan med nestemann.

Jobbene til både meg og mannen er fleksible, så barnet er aldri full dag i barnehage. Vi jobber heller inn timene på kveldstid etter leggetid.

Barnet stortrives i barnehagen og har mange venner der. I nabolaget er ingen barn hjemme på dagtid, så om vårt skulle vært det, uten noen å leke med, ville jeg hatt svært dårlig samvittighet.

Forresten: du er vel klar over at menn også kan være hjemme med barn? Sånn om du ikke er komfortabel med å sende din ettåring (som aldri blir eldre??) i barnehage.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

Ehh...hvor har jeg skrevet at de ikke blir eldre enn ett år??

Nei sier du det, kan menn også være hjemme? Er det mulig? Nå tar du en helt annen diskusjon her.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[SmallTalk]

Jeg tror veldig mange som føler at de ikke har et "luksusliv", men at de MÅ ha to fulle inntekter for å få det til å gå rundt, har mange småhull i økonomien. Vi som har trangt budsjett tetter igjen disse småhullene, og gjør man det med veldig mange ting, er det mange tusen kroner i måneden.

De fleste nordmenn kunne fint klart seg på litt mindre penger enn det de har i dag. Man trenger ikke 800 000-1 million kroner i året om man bare er to voksne og to-tre barn. Det er prioriteringer. Det betyr ikke at alle prioriteringer er dårlig.

Anonymous poster hash: accca...41c

Nei vel? Hva trenger man da? Man trenger faktisk et sted å bo, og per dags dato så får man knapt nok kjøpt seg en bolig for under 1,5 mill, selv på små tettsteder. Og videre så kommer kravet om 15% egenkapital og anbefalingen fra Staten om maks 3x bruttoinntekt i lån, noe som vil si at man faktisk ikke kommer seg spesielt langt for 500.000 i året, selv på bygda. Det å drifte en familie koster sitt og man skal faktisk ha råd til å leve også.

Jeg (jeg antar at samboeren min ikke teller ettersom han er mann, og ifølge de hjemmeværende mødrene her i tråden dermed burde være hovedforsørger) er blant disse egoistiske karrieremødrene som velger å jobbe 100% for å tjene en rimelig god slant med penger årlig, bruke utdannelsen og hodet mitt til noe og sikre min egen økonomi slik at jeg ikke gjør meg avhengig av mannen min. Hvorfor skal det liksom være en selvfølge at det er kvinnen som er hjemme? Mannen kan like gjerne være det...

[Trimsi]

Jeg hadde vært så flau om jeg var hjemmeværende og bare mannen min jobbet. For ikke å snakke om hvor mislykket jeg hadde følt meg. Jeg er en smart, oppegående kvinne med mye å tilby samfunnet og arbeidslivet. Hvorfor skulle jeg sagt fra meg den delen av meg selv, kun fordi mannen min tjente godt? Jeg ville følt det som jeg sa fra meg en del av min verdighet.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

Men nettopp der er man så forskjellig. Jeg var hjemmeværende noen år, og følte med veldig nyttig og verdifull. Mannen min var hjemme over et år, han satte kjempestor pris på å kunne ta en stor del i livet til våre tre barn. Verdigheten vår ble i allefall ikke borte, vi følte denne tiden som helt uvurdelig og verdifult

[AnonymBruker]

Men nettopp der er man så forskjellig. Jeg var hjemmeværende noen år, og følte med veldig nyttig og verdifull. Mannen min var hjemme over et år, han satte kjempestor pris på å kunne ta en stor del i livet til våre tre barn. Verdigheten vår ble i allefall ikke borte, vi følte denne tiden som helt uvurdelig og verdifult

Det er nettopp det denne tiden er, verdifullt.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[AnonymBruker]

Nei vel? Hva trenger man da? Man trenger faktisk et sted å bo, og per dags dato så får man knapt nok kjøpt seg en bolig for under 1,5 mill, selv på små tettsteder. Og videre så kommer kravet om 15% egenkapital og anbefalingen fra Staten om maks 3x bruttoinntekt i lån, noe som vil si at man faktisk ikke kommer seg spesielt langt for 500.000 i året, selv på bygda. Det å drifte en familie koster sitt og man skal faktisk ha råd til å leve også.

Jeg (jeg antar at samboeren min ikke teller ettersom han er mann, og ifølge de hjemmeværende mødrene her i tråden dermed burde være hovedforsørger) er blant disse egoistiske karrieremødrene som velger å jobbe 100% for å tjene en rimelig god slant med penger årlig, bruke utdannelsen og hodet mitt til noe og sikre min egen økonomi slik at jeg ikke gjør meg avhengig av mannen min. Hvorfor skal det liksom være en selvfølge at det er kvinnen som er hjemme? Mannen kan like gjerne være det...

Ser ikke at noen har skrevet noen sted at det er selvfølge at mannen skal være hjemme. Snakk om å trekke sine egne konklusjoner!!

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[Gjest Vind]

Jeg har jo ingen barn ennå, men jeg tenker at jeg ville blitt rastløs av å være hjemme. Hadde følt at jeg ikke fikk brukt mitt fulle potensiale.

[Trimsi]

Jeg skjønner alle som er hjemme med små barn veldig godt. Det jeg ikke skjønner er de som fortsatt er hjemme og lever på mannen når ungen begynner i bhg og på skolen. Hva blir det forsvart med?? De aller fleste barn har godt av litt bhg når de blir 3-4 år. Så hvorfor jobber man ikke litt da?

De fleste som har mulighet jobber nok litt, det gjorde i allefall jeg, men det er ikke alltid slike småjobber er tilgjengelige. Dette har vel litt med hvor man bor, utdannelse og etterspørsel å gjøre.

Min erfaring er at de som er hjemme når ungene har blitt 3-4 år ofte har ekstra utfordringer i hverdagen. De kan et kronisk sykt barn, barn med adferdsvansker, de har kanskje adoptert en søskenflokk eller de sliter selv med alt fra autoimmune sykdommer til migrene. Det er ikke altid man er så syk at man kan eller ønsker å bli uføretrygdet... Noen har i tillegg en mann eller kone som jobber ekstra mye i perioder.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan samfunnet hadde blitt seende ut hvis alle skulle velge å flytte på landet for å bo billigere og alle kvinnene skulle slutte å jobbe... Samfunnet trenger kvinner i arbeid, helsevesenet ville for eksempel fått store problemer. Dessuten er det ikke sp enkelt som at det beste for ungene er å ha mor hjemme uansett hvor mye annet som må ofres både av materielle ting, nærhet til annen familie, fritidsaktiviteter og for den saks skyld mors lykke. Skulle jeg flyttet på landet, sluttet i jobben og gått hjemme på fulltid ville jeg vært dønn deprimert etter et halvår - hvor bra er det for ungen?

Tror dere det er lett å komme igjen i arbeidslivet når man har vært hjemme 5-6 år. Og hva skriver man liksom på søknader når man ser at utdanningen ble jo ferdig for lenge siden.

Anonymous poster hash: b7829...7ad

Jeg fikk en søknad fra en som hadde gått hjemme med barn i åtte år. Hun hadde ført opp "hjemmeværende med små barn" under arbeidserfaring som en fulltidsjobb - jeg fikk meg jo en god latter...

Anonymous poster hash: a7dd8...227

[AnonymBruker]

Kna ikke helt skjønne hvorfor tiden med barna blir mindre verdifull jo eldre de blir, ellers burde all tid med barna vært verdifull og ikke bare "denne tiden" dvs småbarnsperioden.

Anonymous poster hash: 9ec8c...f59

[AnonymBruker]

Hva tjener disse mennene som har hjemmeværende koner?

Min mann har en ok jobb, men jeg tror vi hadde slitt om han hadde vært eneforsørger. Vi hadde gjerne klart det hvis vi hadde levd på sparebluss, men det tror jeg ikke noen i familien hadde prioritert.

Nå har vi tre barn, små-, mellom- og ungdomstrinnet. Disse er på skolen nesten hele dagen. En av oss er hjemme til de går og så er de 1-2 timer alene på ettermiddagen. For meg hadde det vært råflott å være hjemme for å dille og dulle. Jeg har en dag fri hvor jeg får unnagjort handling og ulike avtaler og det holder lenge. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort med all tiden uten barna.Anonymous poster hash: 1e2f3...fdd

Min mann tjente 1,1. Gikk helt fint med bare en hovedinntekt da.

Anonymous poster hash: 27555...d76