Hjemmeværende husmødre

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager mener du at jeg ser ned på noen?

Har jeg ikke utrykkelig sagt at jeg har full forståelse for at andre har andre prioriteringerer og dermed foretar andre valg?

Og at folk velger å prioritere å bo nær familie synes jeg da ikke er rart.

Men at noen MÅ bo nær familie har jeg aldri hørt noe om... (?)

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Merkelig at du aldri har hørt om noen som MÅ bo nærme familien? Hva slags verden lever du i? Jeg kjenner folk som MÅ bo nærme familien sin fordi den ene forelderen er alvorlig syk, eller at de trenger hjelp av familie etc. Hvorfor er dette så utrolig vanskelig for deg å forstå? Hadde du valgt å bo flere timer unna om din mor var alvorlig syk og trengte hjelp i hverdagen?

Anonymous poster hash: 63256...4f9

[AnonymBruker]

Det bare blir for dumt når mange av de hjemmeværende mener det er feil prioriteringer når man må jobbe fulltid for å få endene til å møtes eller at man da bder i luksus.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Må bare påpeke at jeg aldri har klassifisert andres prioriteringer som verken feil eller riktige.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Merkelig at du aldri har hørt om noen som MÅ bo nærme familien? Hva slags verden lever du i? Jeg kjenner folk som MÅ bo nærme familien sin fordi den ene forelderen er alvorlig syk, eller at de trenger hjelp av familie etc. Hvorfor er dette så utrolig vanskelig for deg å forstå? Hadde du valgt å bo flere timer unna om din mor var alvorlig syk og trengte hjelp i hverdagen?

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Hva jeg hadde VALGT sa du?

Nå har jeg vært i den situasjonen og jeg og mine søsken foretok ULIKE valg. Noe som virkelig skulle tilsi at det handler om valg og prioriteringer, ikke noe man MÅ.

Det et nok mye i livet som reelt sett er valg og prioriteringer, selv om folk som selv sitter i situasjonen ikke føler det slik.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Må bare påpeke at jeg aldri har klassifisert andres prioriteringer som verken feil eller riktige.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Det er nettopp det du gjør. Du sitter der og forteller at hvis folk bare flytter dit, gjør sånn og sånn, så kan de ha det som deg.. Det er å klassifisere andres situajson som feil og din egen som det eneste riktige. DEt som er fakta er at din situasjon er riktig for deg, dere klarer dere, for andre blir det feil da de IKKE klarer seg. Ser du forskjellen?

Anonymous poster hash: 63256...4f9

[AnonymBruker]

Hva jeg hadde VALGT sa du?

Nå har jeg vært i den situasjonen og jeg og mine søsken foretok ULIKE valg. Noe som virkelig skulle tilsi at det handler om valg og prioriteringer, ikke noe man MÅ.

Det et nok mye i livet som reelt sett er valg og prioriteringer, selv om folk som selv sitter i situasjonen ikke føler det slik.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Ja hva hadde du da prioritert? Å ikke være nær din alvorlige syke mor eller bo flere timer unna for å bo billigst mulig? Man kan angre i grava sier jeg bare. Poenget er at noen MÅ faktisk (selvom du tror det eller ei) bo nærme familie. Jeg bor selv langt unna familie, men jeg har ikke noe problem emd å se at noen faktisk MÅ og andre vil. Som sagt, ta deg en runde rundt og snakk med folk, kanskje du får et annet syn på livet.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

[AnonymBruker]

Det er nettopp det du gjør. Du sitter der og forteller at hvis folk bare flytter dit, gjør sånn og sånn, så kan de ha det som deg.. Det er å klassifisere andres situajson som feil og din egen som det eneste riktige. DEt som er fakta er at din situasjon er riktig for deg, dere klarer dere, for andre blir det feil da de IKKE klarer seg. Ser du forskjellen?

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Men jeg sier jo absolutt ikke at de burde eller skulle gjort som meg. Det er bare noe du har fått for deg.

Det jeg sier er at vår situasjon er noe vi har VALGT. Det skyldes ikke arv, flaks eller høye inntekter. Men derimot om helt vanlige valg. Den typen valg alle mennesker må foreta.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Men jeg sier jo absolutt ikke at de burde eller skulle gjort som meg. Det er bare noe du har fått for deg.

Det jeg sier er at vår situasjon er noe vi har VALGT. Det skyldes ikke arv, flaks eller høye inntekter. Men derimot om helt vanlige valg. Den typen valg alle mennesker må foreta.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Nytter ikke å få inn at mange ikke har et valg, men nei, verden er så enkel for deg.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

[AnonymBruker]

Ja hva hadde du da prioritert? Å ikke være nær din alvorlige syke mor eller bo flere timer unna for å bo billigst mulig? Man kan angre i grava sier jeg bare. Poenget er at noen MÅ faktisk (selvom du tror det eller ei) bo nærme familie. Jeg bor selv langt unna familie, men jeg har ikke noe problem emd å se at noen faktisk MÅ og andre vil. Som sagt, ta deg en runde rundt og snakk med folk, kanskje du får et annet syn på livet.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Jeg har som sagt vært i denne situasjonen, så jeg vet hva jeg valgte. Jeg vet også at det var et valg. Begge mine søsken tilpasset seh situasjonen på en helt annen måte enn meg. Vi foretok våre valg og må stå for dem i ettertid og samvittighet. Men valgog prioritering er det. Akkurat som svært mye i livet.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Nytter ikke å få inn at mange ikke har et valg, men nei, verden er så enkel for deg.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Hvem i Norge er det som ikke kan foreta egne valg og prioritereringer i livene sine?

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Mange tror nok jeg er mer hjemmeværende enn det jeg er. Men selv om jeg er mye hjemme er jeg vikar på det stedet jeg jobber. Så jeg er litt sånn mellom barken og veden. Jeg har en bachelorutdannelse innen det jeg jobber som, men det er kamp om stillingene i dette yrket. Det er eneste årsak til at jeg ikke får jobbet mer. Jeg søker på de jobbene som kan søkes på innenfor mitt fagfelt (har prøvd hundre-og-ørten ganger på andre jobber, så det vet jeg er nytteløst.) Har også vært på noen intervjuer til det yrket jeg er kvalifisert for, så jeg vet at jeg kan skrive gode søknader.

Mannen har en god inntekt. I mange husstander rundt om i landet tilsvarer min manns inntekt to inntekter for de som jobber 100%. Vi må prioritere noe økonomisk likevel i de fleste områdene til budsjettet.

Anonymous poster hash: d8b5a...c14

[AnonymBruker]

Denne byen som de VELGER å bo i. Valg og prioriteringer er to sider av samme sak.

Så kommer sikkert et svar om at man må ha en jobb hvor man får brukt utdanningen sin. Nei, man MÅ ikke. Det er også et valg.

Vi har valgt å bo et sted med lave boligpriser, hvor min mann fikk en delvis relevant jobb. Jeg hadde permisjon da vi flyttet, men har en utdanning som passer best i byen. Jeg driver derfor å etterutdanner meg mens jeg er hjemme.

Med rimelig hus, en jobb og lave levekostnader har vi en materiell levestandard som ligner den vi ville hatt i byen med to jobber. Forskjellen er mye bedre tid og mer plass. For OSS gir det en høyere levestandard.

PRIORITERINGER!!!

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Man MÅ ikke ha en jobb der man får brukt utdanningen sin, nei.

Men -gitt at man får en slik jobb som ikke er utdanningsrelevant - hvor egoistisk er ikke det? Det er gratis å studere i Norge, fordi staten betaler! I mine øyne er det frekt å ta seg en femårig utdannelse på skattebetalernes regning, for så å ikke bruke den etterpå.

Du skal heller ikke glemme at folk med utdannelse som regel har studielån å betale ned på. Det blir fort vanskelig med en jobb som er dårlig betalt fordi man har feil utdannelse.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig mange som føler at de ikke har et "luksusliv", men at de MÅ ha to fulle inntekter for å få det til å gå rundt, har mange småhull i økonomien. Vi som har trangt budsjett tetter igjen disse småhullene, og gjør man det med veldig mange ting, er det mange tusen kroner i måneden.

De fleste nordmenn kunne fint klart seg på litt mindre penger enn det de har i dag. Man trenger ikke 800 000-1 million kroner i året om man bare er to voksne og to-tre barn. Det er prioriteringer. Det betyr ikke at alle prioriteringer er dårlig.

Anonymous poster hash: accca...41c

[Ciara]

Skal jeg være ærlig synes jeg det er merkelig hvilke ekstreme prioriteringer noen ser ut til å mene man bør gjøre når man har små barn.

Vi tjener ca en million tilsammen og er akademikere. Bor i Oslo fordi vi er vokst opp her, foreldrene våre bor her og jobbmulighetene er her. Vi har rekkehus takket være boligkjøp på ekstremt gunstig tidspunkt. Hadde vi skullet halvert inntekten vår hadde vi måttet selge rekkehuset og flyttet inn i en toroms sånn ca her i byen, eller ut av byen og dermed vekk fra jobb og besteforeldre.

Men ok, det er selvsagt et valg vi kunne gjort. Men da ville vi jo vært idioter. Om få år er barna større og vi ville måttet ha en større bolig igjen. Og nærheten til besteforeldre gjør at besteforeldrene henter jevnlig i barnehagen, noe som gir ungene kortere dager.

Jeg synes det er avsindig at noen ser ut til å mene at det er så skadelig for små barn at foreldrene er fulltidsarbeidende at de er villige til å prioritere så ekstremt. Jeg stemmer for å se livet i et større og lengre perspektiv enn småbarnsbobla.

Når det er sagt kjenner ingen som foretar ekstreme prioriteringer. Samtlige jeg kjenner som er hjemmeværende og som snakker om at andre bør prioritere som dem har tilfeldigvis villa på Nordstrand og en mann som tjener bedre enn mannen min og jeg tjener tilsammen.

[lulle]

En gang i tiden jobbet mannen en krevende jobb og dro mye utenlands. Og jeg jobbet bare 20% med noe jeg elsket. Alt ansvar på barna var på meg. Vi eide 3 boliger, båt og 2 biler, der den ene var ny. Vi dro mye på ferie både innenlands og på flotte hoteller utenlands. En dag sa gubben opp jobben, og har ikke hatt noe skikkelig jobb siden. Vi eier ikke noe hus lenger eller bil. Gruben ble Konkurs. Men vi har faktisk aldri vært så lykkelige før. Nå har pappa tid til barna. Til tider kan vi ikke kjøpe hva vi vil i mat butikken, men vi har alltid mat på bordet. Far jobber en del hjemmefra, så det går akkurat rundt. Vi lider ingen nød. Så jeg har skjønt at penger ikke alltid er lykke.

Anonymous poster hash: 27555...d76 .

Endret 3. februar 2015 av lulle

[lulle]

Vil nesten si at det finnes en mellomting. Du skisserer veldig svart -hvitt.

[AnonymBruker]

Nå får du ta deg sammen! ikke alle kan velge og vrake i hvor de vil bo De fleste ønsker å bo nær familie, det hadde du selv ønsket. Hun skrev da vitterlig ikke at de eide noe dyrt hus heller, ta deg sammen er du grei. Slutt å se ned på andre som må jobbe for å få endene til å møtes.

Anonymous poster hash: 63256...4f9

Ser hun virkelig ned på andre som må jobbe for å få endene til å møtes?

Det virker heller som om det provoserer deg veldig at enkelte har mulighet og vilje til å jobbe mindre for å kunne være mer sammen med familien... Selvfølgelig har dette mye med hvor man bor, hvor mye studielån man har og hvor man befinner seg i etableringsfasen, slike ting kan man ikke alltid velge...

Anonymous poster hash: df517...404

[Trimsi]

Mye tull frem og tilbake i tråden om prioritering, valg og livssituasjon. Hver familie har sitt utgangspunkt, noe kan velges, og noe blir til underveis.

Hvis man ser bort i fra de som sliter med sykdom, arbeidsledighet eller er aleneforsørgere, har bosted mye å si for utgiftene. Dette kan ha med tilhørighet, nærhet til familie og muligheter for jobb å gjøre. Men jeg har venner og bekjente som er svært opptatt av "riktig adresse" og bruker mange ganger så mye penger på et hus som vi gjør fordi det ligger på riktig sted. Jeg tenker da at dette er et valg de tar.

Når man stifter familie har også mye å si. Setter man i gang med småbarn i ung alder, vil de fleste måtte slite litt ekstra for å få endene til å møtes, i motsetning til paret som treffer hverandre i voksen alder. De selger kanskje leiligheter på hver sin kant og kjøper hus sammen før de får barn. De er ferdige med utdannelsen for lenge siden og har mulighet til å prioritere å jobbe mindre i en periode. Dette er jo delvis et valg man tar, men ingen tar vel valg om å få barn eller ikke kun ut i fra økonomien?

Mange er i en situsjon der de ikke kan velge å jobbe mindre, og denne situasjonen har de delvis satt seg i selv. Andre ønsker å ha en høy levestandard, stort hus og fin bil, de trives med å jobbe fulltid, og føler at de fort vil sakke akterut karrieremessig hvis de slutter å jobbe eller jobber deltid i en periode. Dette velger de selv, og det er da ingenting galt med dette hvis det fungerer fint for familien?

.

[AnonymBruker]

Denne byen som de VELGER å bo i. Valg og prioriteringer er to sider av samme sak.

Så kommer sikkert et svar om at man må ha en jobb hvor man får brukt utdanningen sin. Nei, man MÅ ikke. Det er også et valg.

Vi har valgt å bo et sted med lave boligpriser, hvor min mann fikk en delvis relevant jobb. Jeg hadde permisjon da vi flyttet, men har en utdanning som passer best i byen. Jeg driver derfor å etterutdanner meg mens jeg er hjemme.

Med rimelig hus, en jobb og lave levekostnader har vi en materiell levestandard som ligner den vi ville hatt i byen med to jobber. Forskjellen er mye bedre tid og mer plass. For OSS gir det en høyere levestandard.

PRIORITERINGER!!!

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Man MÅ ikke ha en jobb der man får brukt utdanningen sin, nei.

Men -gitt at man får en slik jobb som ikke er utdanningsrelevant - hvor egoistisk er ikke det? Det er gratis å studere i Norge, fordi staten betaler! I mine øyne er det frekt å ta seg en femårig utdannelse på skattebetalernes regning, for så å ikke bruke den etterpå.

Du skal heller ikke glemme at folk med utdannelse som regel har studielån å betale ned på. Det blir fort vanskelig med en jobb som er dårlig betalt fordi man har feil utdannelse.

Anonymous poster hash: 235e1...d61

Det er også noe med å få de jobbene hvor en ikke trenger å bruke utdanningen sin. Jeg har mastergrad i et smalt fagfelt, og for meg er det ikke andre jobber enn de jeg finner i storbyene. Tro meg, jeg har søkt på stillinger i mindre sentrale strøk. Jeg har søkt jobber hvor de bare krever bachelorutdanning, det er mange søkere og da tar de heller noen som har relevant utdanning. På de stillingene er det gjerne 300 søkere her. Noen av oss er faktisk nødt til å bo der hvor jobbene er.

Jeg bor i en norsk "storby" og her koster også eneboligene i nabokommunene 4 mill og oppover, så det er ikke bare å flytte ut av byen heller.

Det virker som om mange av de som er hjemmeværende er fagutdannede og ikke akademikere. Da har de også muligheten til å gjøre andre prioriteringer, fordi de ikke er spesialister.

Anonymous poster hash: efb34...fd4

[AnonymBruker]

Hva menes med akademikere? *flau*

Anonymous poster hash: b7829...7ad

[AnonymBruker]

Min erfaring (etter nødvendige pauser rett etter barnefødsler) er at det er utrolig ydmykende å måtte be en mann om penger hvis man skulle trenge noe til seg selv. Er han i godlune, så får man kanskje noen kroner, etterat man har gitt en utførlig begrunnelse. Ellers gikk min inntekt med til barna og husholdningen.

Det er en måte å se på det.. Vi ser på vårt familieliv som et felles prosjekt. Vi har felles mål og ønsker, og bidrar med hver våre ting for å oppnå målet. Jeg må ikke be min mann om noe som helst. Vi har felles sparekonto, og felles forbrukskonto. Begge har tilgang til begge deler.

Anonymous poster hash: 11967...e2e