Hjemmeværende husmødre

[AnonymBruker]

Det er også noe med å få de jobbene hvor en ikke trenger å bruke utdanningen sin. Jeg har mastergrad i et smalt fagfelt, og for meg er det ikke andre jobber enn de jeg finner i storbyene. Tro meg, jeg har søkt på stillinger i mindre sentrale strøk. Jeg har søkt jobber hvor de bare krever bachelorutdanning, det er mange søkere og da tar de heller noen som har relevant utdanning. På de stillingene er det gjerne 300 søkere her. Noen av oss er faktisk nødt til å bo der hvor jobbene er.

Jeg bor i en norsk "storby" og her koster også eneboligene i nabokommunene 4 mill og oppover, så det er ikke bare å flytte ut av byen heller.

Det virker som om mange av de som er hjemmeværende er fagutdannede og ikke akademikere. Da har de også muligheten til å gjøre andre prioriteringer, fordi de ikke er spesialister.

Anonymous poster hash: efb34...fd4

Du velger selv utdanningen din. Alt er et valg.

Anonymous poster hash: 11967...e2e

[AnonymBruker]

Du velger selv utdanningen din. Alt er et valg.

Anonymous poster hash: 11967...e2e

Og man kan begynne på ny utdanning, videreutdanne seg osv. Jeg har også et smalt fagfelt hvor det er vanskelig å få jobb. Jeg har derfor aldri jobbet innen det fagfeltet. Utdanningen min er likevel absolutt ikke "bortkastet", og jeg bygger noe på den når jeg dreier utdanningen nå. Men jeg ser selvfølgelig at de som valgte mer "bruksvennlige" utdanninger tidligere i livet har kommet mer direkte til målet enn meg.

Livet blir til mens man går. Og jeg synes det virker litt trist å låse seg fast i en oppfatting om at man "må" gjøre slik og slik i livet, i stedet for å se at man hele tiden SELV velger veien. Man føler mer kontroll og muligheter om man anerkjenner og ser sine egne valg og prioriteringer, i steder for å gå rundt å tro at man har blitt tvunget inn i det livet man lever.

Jeg synes alle skal være stolte av sine egne valg og stå for egne prioriteringer. Og jeg har aldri vært ute etter å nedvurdere andres valg og prioriteringer.

Det eneste jeg er opptatt at er at folk skal se valg og muligheter, og være bevisst på sine prioriteringer. Det å føle makt over sitt eget liv er viktig for livskvalitet, tror jeg

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Hva tjener disse mennene som har hjemmeværende koner?

Min mann har en ok jobb, men jeg tror vi hadde slitt om han hadde vært eneforsørger. Vi hadde gjerne klart det hvis vi hadde levd på sparebluss, men det tror jeg ikke noen i familien hadde prioritert.

Nå har vi tre barn, små-, mellom- og ungdomstrinnet. Disse er på skolen nesten hele dagen. En av oss er hjemme til de går og så er de 1-2 timer alene på ettermiddagen. For meg hadde det vært råflott å være hjemme for å dille og dulle. Jeg har en dag fri hvor jeg får unnagjort handling og ulike avtaler og det holder lenge. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort med all tiden uten barna.

Anonymous poster hash: 1e2f3...fdd

[Mafalda]

Skal jeg være ærlig synes jeg det er merkelig hvilke ekstreme prioriteringer noen ser ut til å mene man bør gjøre når man har små barn.

Vi tjener ca en million tilsammen og er akademikere. Bor i Oslo fordi vi er vokst opp her, foreldrene våre bor her og jobbmulighetene er her. Vi har rekkehus takket være boligkjøp på ekstremt gunstig tidspunkt. Hadde vi skullet halvert inntekten vår hadde vi måttet selge rekkehuset og flyttet inn i en toroms sånn ca her i byen, eller ut av byen og dermed vekk fra jobb og besteforeldre.

Men ok, det er selvsagt et valg vi kunne gjort. Men da ville vi jo vært idioter. Om få år er barna større og vi ville måttet ha en større bolig igjen. Og nærheten til besteforeldre gjør at besteforeldrene henter jevnlig i barnehagen, noe som gir ungene kortere dager.

Jeg synes det er avsindig at noen ser ut til å mene at det er så skadelig for små barn at foreldrene er fulltidsarbeidende at de er villige til å prioritere så ekstremt. Jeg stemmer for å se livet i et større og lengre perspektiv enn småbarnsbobla.

Når det er sagt kjenner ingen som foretar ekstreme prioriteringer. Samtlige jeg kjenner som er hjemmeværende og som snakker om at andre bør prioritere som dem har tilfeldigvis villa på Nordstrand og en mann som tjener bedre enn mannen min og jeg tjener tilsammen.

Jeg er veldig enig med det som sies her, og siden vår familie er over småbarnsbobla kan jeg jo føye til litt mer:

Å prioritere å være hjemme, hvis det betyr å kutte unødvendig forbruk, reise sjeldnere på ferie, og ha en gammel bil eller lang reisevei til jobb, og man synes at dette er en liten pris å betale, er et fullstendig forståelig valg.

Men hvis man må prioritere ned til beinet, ikke har råd til å ta med ungene på kino eller kjøpe en bubbletea en sjelden gang på vei hjem fra skolen, hvis det er et problem at ungene skal på turer med fotballag eller korps eller trenger nye fotballsko- er det da en prioritering som nødvendigvis er verdt det?

Vår situasjon er den samme som Ciaras. Det hadde vært mulig at jeg var hjemmeværende, på hengende håret, hvis vi flyttet til en trangere bolig og unnet oss minimalt ekstra (vi har ikke noe luksusforbruk å kutte, annet enn ungenes aktiviteter og interesser, og feriene). Å flytte vekk fra byen er ikke noe alternativ når du har fire unger på skolen og snart to i barnehage og alle trives og har hobbyer her. Så interesserte i å ha mamma hjemme er ikke barna heller, at det nødvendigvis er lurt å ta den kostnaden det er å bryte opp. Og selv setter jeg enormt stor pris på å kunne gjøre små og store ting som koster penger sammen med barna mine, og ikke minst gi dem muligheten til å delta på aktiviteter og læringsarenaer som ikke er gratis. Feriene våre, som på ingen måte er av det ekstravagante slaget, er noen av de beste stundene vi har sammen som familie. At vi har råd til å kjøpe instrumenter og sende ungene på utenlandscuper og orkesterturer er også noe de setter stor pris på. Eldstejenta var på språkreise i fjor, noe som hadde vært helt uaktuelt på en inntekt.

Så jo- vi kunne ha prioritert annerledes, vi har et valg vi også. Helt klart. Men jeg tror som sagt ikke at ungene mine ville applaudert meg for å være hjemme med småsøsken mens de allikevel er på skolen, med den økonomiske konsekvensen at vi klarer oss- men ikke har noe ekstra til noe som helst.

Så får andre gjøre sine valg, selvfølgelig. Men igjen er jeg enig med Ciara- de jeg kjenner irl som er hjemmeværende, har ikke kuttet kostnader på alle fronter, de har rett og slett god nok råd til å ta det valget uten større konsekvenser. Og da blir det jo en helt annen sak.

Edit: må legge til at jeg jobber 100%, fra 8-15:30 hver dag. Og så har jeg sommertid, og seks ukers ferie. I travle perioder er det klart det blir veldig hektisk, men jeg kan ikke egentlig si at jeg føler at jeg ikke har tid til familien. Synes vi har mye tid sammen, jeg, og vi tilbringer jo så godt som alltid både kvelder, helger og ferier i fellesskap. De timene jeg er på jobb i løpet av uka er helt overkommelig, og egentlig ganske luksuriøst med tanke på hvordan arbeidslivet er andre steder i verden. Nå har jeg vært hjemme i permisjon i to omganger, og klart det har vært deilig. Litt for mann og barn, som har fått et høyere servicenivå enn vanlig, men først og fremst for meg selv og huset. Den lille luksusen det er at mamma er hjemme og middagen står på bordet hver dag, er ikke verdt et mye trangere økonomisk spillerom- for oss, i hvert fall.

Endret 4. februar 2015 av Mafalda

[AnonymBruker]

Hva som er gode eller fornuftige valg vil jo variere fra familien til familie, slik dere begge sier Ciara og Mafalda.

Vi er i en situasjon der det ble naturlig at jeg ble hjemme en periode, men det var altså ikke et mål i seg selv. Vi VILLE flytte ut av byen

Her bor vi på et sted hvor eneboliger i god stand koster ca 2 mill, og det selges stadig hus som ligger litt avsides ol for under 1 mill.

Her vet jeg ikke om noen småbarnsmødre som jobber fulltid. 50-80% er vanlig. Det er også mitt mål å komme opp på ca 60% jobb etter hvert.

Jeg mener selvfølglig ikke at alle burde velge å bosette seg slik, men for oss var det veldig riktig. For oss gir det livskvalitet.

Mitt poeng i denne tråden er at det er mye som er mulig å få til for dem som ønsker det, om de ønsker det så høyt at de faktisk prioriterer det.

Jeg er lei av å høre om at ting "ikke er mulig" eller at ting er så greit "for dere som går muligheten".

Det finnes selvfølgelig enkelte personer som har litt større mulighet i livet enn oss andre. Men "vi vanlige" har utrolig mange muligheter til å velge vårt eget liv vi også.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[Gjest Ludodama]

Jeg er klar over at gjennomsnitts nordmenn bor dyrt. Men det er mulig å flytter til "distriktene" (som du kaller det) for dem som ønsker det.

Vi har bodd i norsk småby før, og kjøpte oss bolig der. Da hadde vi to jobber og ikke noe problem med å kjøpe. Vi betalte ekstra på boliglånet, noe som resulterte i en betydelig egenkapital da vi flyttet hit. Vi kjøpte oss et rimelig hus nesten uten å måtte ta opp lån, og har pusset det opp etter hvert.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Jeg er enig i at det finnes muligheter for et fåtall foreløpig, om den ene får seg jobb i distriktene.

Men, utviklingen går en vei- og det er sentralisering av arbeidsplasser.

Det betyr at ganske få vil kunne finne en jobb i distriktet- enten kvinne eller mann som da skal forsørge partner og barn.

Jeg synes selvsagt det er synd ikke det finnes flere jobber i distriktene for de som ønsker dette, men hadde de vært der så hadde også boligprisene økt betraktelig.

Så det er jo ikke en "prioritering" generelt sett om man skal generalisere.

Uavhengig av hva man mener om å bo på land eller i by.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det finnes muligheter for et fåtall foreløpig, om den ene får seg jobb i distriktene.

Men, utviklingen går en vei- og det er sentralisering av arbeidsplasser.

Det betyr at ganske få vil kunne finne en jobb i distriktet- enten kvinne eller mann som da skal forsørge partner og barn.

Jeg synes selvsagt det er synd ikke det finnes flere jobber i distriktene for de som ønsker dette, men hadde de vært der så hadde også boligprisene økt betraktelig.

Så det er jo ikke en "prioritering" generelt sett om man skal generalisere.

Uavhengig av hva man mener om å bo på land eller i by.

Utviklingen går begge veier.

Skal man f.eks starte en produksjonsbedrift er bygda stedet. Rimelige lokaler osv.

Det er lett å få jobb som f.eks sykepleier, lege, tannlege, lærer, ingenør (om man synes kommunen er et ok sted å jobbe), ambulansepersonell, jordmor, helsesøster.

Mange jobber uasnett mye via nett og kan jobbe desentralisert.

Jeg vet om både grafiske designere og folk som jobber innen it og økonomi som har fått flytte med seg jobben.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva hjemmeværende tenker når det kommer til pensjon jeg da. Hva om mannen dør tidlig, hva skal dere da leve av? Hoppe over fra mann til at nå skal samfunnet fø på dere? Etter 20 år hjemme er det ikke bare å få seg en jobb. Jeg har full forståelse for at man velger å jobbe redusert, men å ikke jobbe blir i mitt hode rart. Har full forståelse for at noen gjør det her og nå, men tenker dere fremover???

Anonymous poster hash: 1ab25...cf3

[AnonymBruker]

Høres digg ut å være hjemmeværende!

Anonymous poster hash: 4cc9e...ad2

[83`]

Hmm... noen sier det er bare å flytte ut i distriktene og bo litt billigere, så kan man da få muligheten til å jobbe mye mindre. Vel, ikke skjønner jeg hvordan folk får det til.

Jeg bor "ute i distriktene", bygde stort hus for noen år siden, og før bolig-byggeprisene steg. Summen på boliglån i dag er dermed litt over 2 mill. Vi trenger så stort hus, for vi har mange barn som fortsatt bor hjemme.

Vi har en samlet inntekt på litt over en million i året (viss begge jobber fullt), og selv med den inntekten har vi IKKE råd til ferier (bare noen korte turer innenlands viss vi er heldige og kan bruke feriepengene på ferie og ikke vedlikehold av hus/bil). Vi må handle etter budsjett, og kan ikke fråtse i klær og helgeturer hit og dit.

Man trenger gjerne 2 biler viss man ikke bor midt i byen, man trenger strøm -eldre (selv mindre) hus bruker ennå mer strøm, vi har jo barnehage, aktiviteter til ungene, osv osv som må prioriteres. som alle andre.

Så jeg har maange ganger lurt på; hvordan greier folk seg med bare en inntekt? Og mange av de reiser og koser seg i tillegg? Da MÅ de isåfall ha lån under en million -under 3 barn, en bil, fyre med ved, og dårlige forsikringer.

For med så lite som 2 million i lån er faktisk nok til å måtte ha to ganske stabile -og gode -inntekter. Iallefall viss man har barn, men det regner jeg med var en selvfølge i denne tråden her

[AnonymBruker]

Så jeg har maange ganger lurt på; hvordan greier folk seg med bare en inntekt? Og mange av de reiser og koser seg i tillegg? Da MÅ de isåfall ha lån under en million -under 3 barn, en bil, fyre med ved, og dårlige forsikringer.

For med så lite som 2 million i lån er faktisk nok til å måtte ha to ganske stabile -og gode -inntekter. Iallefall viss man har barn, men det regner jeg med var en selvfølge i denne tråden her

For å svare for akkurat oss:

Vi har null boliglån. Sparte opp det meste pengene da vi jobbet begge to, for vi flyttet hit. Tok opp et lite lån,men betalte det raskt ned.

Har to barn. Viktigst med tid og råd til de to barna vi har, og er redd flere ville kostet for mye både mhp krefter, tid og penger.

Kun en privat bil. Mannen har arbidsbil på jobb.

Reiser ønsker vi å prioritere, så det står øverst på listen når vi bruker pener utenom det nødvendigste. Barna våre går vært på flere turer i Europa, og neste år skal vi til USA Oh besøke venner der.

Forsikringer har vi bra av, mener jeg. Vi gikk gjennom dem i fjor høst.

Vi fyrer en del med ved, ja. Men også med støm. Vi har blant annet to varmepumper.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[83`]

For å svare for akkurat oss:

Vi har null boliglån. Sparte opp det meste pengene da vi jobbet begge to, for vi flyttet hit. Tok opp et lite lån,men betalte det raskt ned.

Har to barn. Viktigst med tid og råd til de to barna vi har, og er redd flere ville kostet for mye både mhp krefter, tid og penger.

Kun en privat bil. Mannen har arbidsbil på jobb.

Reiser ønsker vi å prioritere, så det står øverst på listen når vi bruker pener utenom det nødvendigste. Barna våre går vært på flere turer i Europa, og neste år skal vi til USA Oh besøke venner der.

Forsikringer har vi bra av, mener jeg. Vi gikk gjennom dem i fjor høst.

Vi fyrer en del med ved, ja. Men også med støm. Vi har blant annet to varmepumper.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Ja, jeg skjønner jo veldig godt at de uten boliglån greier seg veldig godt! Hadde det ikke vært for lånet kunne jo vi spart 12000,- i mnd og reist land og strand -og betalt på naboungene sine aktiviteter i tillegg;)

Da hadde vi nok med god samvittighet varmet opp hele huset med elektrisitet og handlet mat etter lystprinsippet.

Nå tenkte jeg mer på de som er i "normalsituasjonen" med boliglån og barn. Og som kanskje også snakker om å prioritere for å klare å være hjemmeværende.

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner jo veldig godt at de uten boliglån greier seg veldig godt! Hadde det ikke vært for lånet kunne jo vi spart 12000,- i mnd og reist land og strand -og betalt på naboungene sine aktiviteter i tillegg;)

Da hadde vi nok med god samvittighet varmet opp hele huset med elektrisitet og handlet mat etter lystprinsippet.

Nå tenkte jeg mer på de som er i "normalsituasjonen" med boliglån og barn. Og som kanskje også snakker om å prioritere for å klare å være hjemmeværende.

Skjønner ikke at dere kunne spart 12 000 i mnd? Om dere ikke har boliglån, må dere jo ha et sted å bo, og jeg syntes ikke det er så mye billigere på leiemarkedet enn når man eier.

Anonymous poster hash: 27555...d76

[Gjest Ludodama]

Ja, jeg skjønner jo veldig godt at de uten boliglån greier seg veldig godt! Hadde det ikke vært for lånet kunne jo vi spart 12000,- i mnd og reist land og strand -og betalt på naboungene sine aktiviteter i tillegg;)

Da hadde vi nok med god samvittighet varmet opp hele huset med elektrisitet og handlet mat etter lystprinsippet.

Nå tenkte jeg mer på de som er i "normalsituasjonen" med boliglån og barn. Og som kanskje også snakker om å prioritere for å klare å være hjemmeværende.

Det er like dyrt å leie som å eie de stedene jeg har bodd.

Man leier ikke billig.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva hjemmeværende tenker når det kommer til pensjon jeg da. Hva om mannen dør tidlig, hva skal dere da leve av? Hoppe over fra mann til at nå skal samfunnet fø på dere? Etter 20 år hjemme er det ikke bare å få seg en jobb. Jeg har full forståelse for at man velger å jobbe redusert, men å ikke jobbe blir i mitt hode rart. Har full forståelse for at noen gjør det her og nå, men tenker dere fremover???

Anonymous poster hash: 1ab25...cf3

Jeg er hjemmeværende fordi jeg tar meg av barn og hjem, og også for å gi mine besteforeldre en verdig alderdom. De bor hjemme og vil gjøre det så lenge det går, hadde ikke jeg kunnet bidra så hadde de vært på sykehjem for lenge siden.

Jeg håper jeg lærer mine barn litt om omsorg ved å gjøre dette, og kanskje vil de stille opp for meg når jeg trenger det - ung eller gammel. Akkurat som jeg kommer til å stille opp for dem så lenge jeg kan. Dessuten sitter man ikke igjen med ingenting dersom mannen dør.

Anonymous poster hash: 11967...e2e

[Gjest Ludodama]

Utviklingen går begge veier.

Skal man f.eks starte en produksjonsbedrift er bygda stedet. Rimelige lokaler osv.

Det er lett å få jobb som f.eks sykepleier, lege, tannlege, lærer, ingenør (om man synes kommunen er et ok sted å jobbe), ambulansepersonell, jordmor, helsesøster.

Mange jobber uasnett mye via nett og kan jobbe desentralisert.

Jeg vet om både grafiske designere og folk som jobber innen it og økonomi som har fått flytte med seg jobben.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Utviklingen går ikke begge veier selv om du kjenner noen som har fått seg jobb usentralt

Jeg snakker om et flertall, eller iallefall ikke en marginal gruppe.

Man kan ikke kalle noe en prioriteringssak om det gjelder mulighet kun for en marginal gruppe.

Saken er at de fleste må jobbe, i eller i nærheten av byer.

Fordi det er hvor jobbene finnes.

Dermed øker boligpriser i omegn til byer, spesielt på eneboliger og rekkehus som er populært for barnefamilier.

[AnonymBruker]

Må bare minne om at TS spørr hvordan hjemmeværende klarer seg økonomisk, og om det må mye prioriteringer til.

Typisk at man ikke kan svare på det uten at diskusjonen går over på "angrep" mot hjemmeværende. Hvorfor kan enkelte bli så provosert av hvor mye jeg får i pensjon, hvor jeg bor, hva huset kostet, hva mannen tjener og om jeg tror jeg kan velge og vrake i jobber når den tid kommer??

Debatten blir slik;

1.Vi har prioritert så vi har råd til dette.

2. Vi prioriterer også men må jobbe fullt.

1. Vi har valgt å stramme inn økonomien for å få dette til.

2. Det er på grensen til omsorgssvikt å leve så stramt økonomisk. Du har nok en rik mann eller familie.

1. Nei jeg har ikke det.

2. Jo det har du, du vet ikke hvordan samfunnet egentlig er!

-slik blir alltid debatten rundt det å være hjemmeværende. Jeg forteller bare hvordan livet og hverdagen MIN er! Det er ikke noe personangrep på de som jobber fullt. Hvorfor tar dere mitt privatliv så personlig?

Anonymous poster hash: 11967...e2e

[Engel]

De aller fleste har mulighet til å prioritere litt på en eller annen måte, og hvordan folk prioriterer er helt opp til dem tenker jeg. Men jeg syns også det er litt interessant å se hvordan de som er hjemmeværende faktisk får det til. For det er ikke enkelt å leve på bare en inntekt i dag, og det er også verdt å tenke på pensjonen man taper. Det er ikke bare akkurat nå det påvirker økonomien. Så jeg lurer også på hvordan livssituasjonen til de som er hjemmeværende er. Er det bare i spesielle livssituasjoner man får det til, eller kan "alle" klare det ved hard prioritering? Og hvorfor velger de det egentlig? Er de skeptisk til barnehager? Eller er det annet som gjør at de vil være hjemme?

Vi har prioritert at jeg jobber litt redusert for å få hverdagen til å gå opp, og få litt mer tid til å følge opp barna. Har jobbet ca 90% siden 3. mann ble født (eller etter fødselspermisjonen da). Å jobbe mindre enn 80% er vanskelig i den type jobb jeg har, da måtte jeg tatt til takke med en mye kjedeligere stilling. Og å gå hjemme på heltid hadde jeg ikke taklet, jeg trenger faglige utfordringer, få brukt hodet og være sammen med kollegaer. Fikk testet hjemmelivet i fødselspermisjonene og fant ut at så lenge ungene har det bra i barnehagen har hele familien det mye bedre om jeg jobber. Det ville også fort blitt vanskelig for meg å få jobb igjen om jeg skulle vært hjemmeværende i flere år, selv om jeg er i en bransje hvor det stort sett er mangel på folk. Man taper mye faglig på å være borte over flere år.

Rent økonomisk så kunne jeg jobbet mindre. Og det er noe jeg stadig vurderer. jobber nå 90%, men kjenner at det hadde vært godt å gå ned til 80%. Men med en guttunge som blir sur om jeg kommer og henter han tidlig i barnehagen, og to andre som klarer seg aldeles utmerket hjemme alene et par timer på ettermiddagen så syns jeg det er vanskelig å forsvare. Ja, det hadde vært deilig å slippe husvask og handling i helga, men det er da ikke noe problem. Ungene lider ikke noen nød selv om vi må bruke tiden til litt annet enn bare å være sammen med dem. Og ofte så er de jo med og hjelper til. Og når jeg ser hvor utrolig mye de lærer i barnehagen så må jeg si at jeg tviler på at jeg hadde klart å gjøre det like bra. Men alt med måte selvfølgelig. Det blir ofte mange, lange barnehagedager spesielt for de yngste barna. Det har jeg også følt litt på selv om våre barn har vært ca 15 mnd eller eldre når de har begynt i barnehage. Heldigvis har vi hatt en super barnehage hvor ungene har hatt det veldlig bra.

[AnonymBruker]

Må bare kommentere dette med pensjon. Jeg kommer til å være ute av arbeidslivet i ca 5 år, og rekker da å få full opptjening likevel.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

[AnonymBruker]

Må bare kommentere dette med pensjon. Jeg kommer til å være ute av arbeidslivet i ca 5 år, og rekker da å få full opptjening likevel.

Anonymous poster hash: ac8e0...1f2

Det er jo ditt tilfelle. Men for oss som har studert i flere år, så går vi glipp av mange år med pensjon. Jeg har studert i 6 år, og om jeg skulle vært totalt ute av arbeidslivet i 5 år eller mer så hadde jeg mistet over 10 år med pensjonsopptjening! For ikke snakke om hvor vanskelig det er å komme inn igjen i arbeidslivet. Flott at dette fungerer for noen, men for mage av oss blir det urealistisk. Når det er sagt så har jeg agsnek flesibel jobb som gjør at mitt barn slipper lange dager i bhg hver dag og jeg kan ofte avspasere en dag.

Anonymous poster hash: 63256...4f9