Kunne dere datet en med aspergers?

[AnonymBruker]

Sånn at jeg slipper å lage en ny tråd. Har vært diskutert om jeg har AS, men jeg vil ikke vite det, da diagnoser kan ødelegge mye. Men, jeg har vært plaget av at jeg ikke har følt meg så voksen som jevnaldrede opp gjennom årene. Tar aldri ansvar, gikk lettere over ens med mindreårige på ungdomsskolen og barneskolen, lærer ikke lett (kraftige konsetrasjonsvansker) , og dette har ført til dårlig selvbilde. Jeg har og vanskelig for å vise følelser :/ Har heller ikke det største interessefeltet..men jeg prøver å presse meg til det. Fordi jeg vil ha mer å snakke om :/

kan dette være pga AS?

Anonymous poster hash: 53551...06a

Jepp

Anonymous poster hash: 18ee4...4a7

[Gjest Jacklost]

Hvorfor er avstemmingen fjernet?

Anonymous poster hash: 5ea98...49f

Fordi jeg syns det ble feil

[AnonymBruker]

Lurer på om hvordan det er for dere kvinner med aspergers. Har dere det lettere enn menn? Tankte siden det er færre kvinner med aspergers enn menn.

Anonymous poster hash: 72d1d...6d9

[AnonymBruker]

 

Lurer på om hvordan det er for dere kvinner med aspergers. Har dere det lettere enn menn? Tankte siden det er færre kvinner med aspergers enn menn.

Anonymous poster hash: 72d1d...6d9

 

Burde det være forskjell? jeg vet ikke om jeg har det, men kan kjenne meg igjen i mye jeg sliter sosialt. og det er ikke alltid jeg vet hva som er rett og galt i sosiale settinger...uansett, liker jeg heller å tenke at man kan se på seg selv og forbedre seg, og ikke legge all skyld på diagnosen og tenke at slik er jeg bare, da kommer man ingen vei.

Det med "lettere" vet jeg ikke hva du mener? dating? vel, jeg har hatt mange menn etter meg, men har ikke falt for noen, og blitt sett på som en isdronning. De jeg så på som kompiser, begynte bare å støte meg ut i stedet. men når jeg får følelser, tør jeg ikke å gjøre så mye med det og venter på signal fra motparten. jeg kan også være forelsket i mange år i en person, og det er slitsomt.

Anonymous poster hash: 53551...06a

[AnonymBruker]

 

Burde det være forskjell? jeg vet ikke om jeg har det, men kan kjenne meg igjen i mye jeg sliter sosialt. og det er ikke alltid jeg vet hva som er rett og galt i sosiale settinger...uansett, liker jeg heller å tenke at man kan se på seg selv og forbedre seg, og ikke legge all skyld på diagnosen og tenke at slik er jeg bare, da kommer man ingen vei.

Det med "lettere" vet jeg ikke hva du mener? dating? vel, jeg har hatt mange menn etter meg, men har ikke falt for noen, og blitt sett på som en isdronning. De jeg så på som kompiser, begynte bare å støte meg ut i stedet. men når jeg får følelser, tør jeg ikke å gjøre så mye med det og venter på signal fra motparten. jeg kan også være forelsket i mange år i en person, og det er slitsomt.

Anonymous poster hash: 53551...06a

 

Hei takk for svar. Jeg trodde at personer med aspergers kanskje likte andre personer med aspergers og da hadde jo jentene fått en fordel om det var flere menn enn kvinner som hadde diagnosen. 

Anonymous poster hash: 72d1d...6d9

[Vulpes]

Det kommer an på alvorlighetsgraden, men en med litt asperger-trekk? Burde da ikke vært noe problem. Vi har alle våre sære sider, og liker man noen godt kan man venne seg til mye

[Gjest Jacklost]

Hadde helt glemt av denne tråden. Der beste er å ikke si til dama at du har aspergers før dere blir bedre kjent. Aspergers er ikke noe man bare buser ut med på første date...

[AnonymBruker]

Asperger's syndrome er ikke lenger en diagnose i USA, og det er nok bare spørsmål om tid før det også forsvinner her. Beklager alle som ble diagnostisert, men det er altså nå et sepktrum av autisme.

 

http://www.livescience.com/37333-dsm-aspergers-disorder.html

 

http://forskning.no/menneskekroppen-hjernen-sykdommer-barn-og-ungdom/2012/05/aspergers-syndrom-forsvinner

Anonymous poster hash: d0763...088

[AnonymBruker]

Det kommer an på alvorlighetsgraden, men en med litt asperger-trekk? Burde da ikke vært noe problem. Vi har alle våre sære sider, og liker man noen godt kan man venne seg til mye

Absolutt enig i dette  

Anonymous poster hash: f6532...6c8

[AnonymBruker]

 

Jeg har gjort det, og vil aldri gjøre det igjen. Utrolig vanskelig å forholde seg til en med kun tillært empati og som kun reagerer etter bestemte mønstre. "Min" var i full jobb, i en høy stilling og fungerte tilsynelatende bra for utenforstående.

For meg som levde tett på ham så måtte jeg godta å ikke få trøst når jeg trengte det - hvis han ikke mente det var en logisk grunn til at jeg skulle væåre sint/sur/lei meg. FIkk ingen støtte utenom å måtte be spesifikt om det. Og da mener jeg spesifikt! Typ "når jeg gråter trenger jeg at du holder rundt meg" eller "når jeg er syk trenger jeg at du gjør sånn og sånn". Hvis jeg brukte ord som trøste, støtte, stille opp - altså ord med en mening som kan tolkes, så ante han ikke hva det ville si.

 

Han var veldig sosialt klønete, i så stor grad at andre gjerne kommenterte det til meg. Han minglet aldri, måtte sitte/stå ved siden av meg hele tiden og tok aldri initiativet til å starte en samtale. Når han ble spurt om ting svarte han "ja" eller "nei" og det falt ham aldri inn å vise interesse for andre. Han kunne også si ting som var upassende - f.eks dele ting fra vårt privatliv. Han var ikke selv klar over at han var klumsete sosialt men var flink til å kopiere adferden til de han var med. Dessverre i den grad at det også ble lagt merke til negativt.

 

Hvis han spurte "hvordan har du det" så var responsen hans akkurat den samme uansett om jeg svarte "bra" eller "dårlig". I løpet av våre år sammen så kom han aldri med en eneste overraskelse. Han mente at han hadde rett i alt og det var helt umulig for ham å se ting fra andre sider enn hans egen (den logiske). Har lest flere plasser at aspergere ikke kan lyve. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Hvis jeg hadde spurt "ser jeg tjukk ut i denne kjolen" så hadde han nok svart "ja" hvis han syns det. MEN når det gjaldt avtaler vi gjorde så holdt han aldri de eller han tilbakeholdt informasjon han visste at jeg ikke likte - fordi han i hans hode hadde rett til det. Når logikken hans tilsa at han hadde rett så handlet han på det uansett. 

 

Det var absolutt null læringspotensiale når det gjaldt sosiale relasjoner. NULL. Da måtte situasjonene være kliss like fra gang til gang for at han skulle vite hvordan man oppfører seg.

 

Ingen humor og ingen ironi. Et kjapt eksempel - vi var ute og kjørte bil og det var mørkt. Jeg satt bak rattet og mumlet "herregud, jeg ser ingenting". Han tok rattet og hylte ut "jammen stopp, da, så jeg kan kjøre" :-D Mange artige episoder som oppsto fordi han tok alt bokstavelig men det var veldig mye mer slitsomt enn det var artig. Det verste var mangelen på empati og mangelen på forståelse for at han ikke fungerte helt sånn som andre. 

 

Han virket veldig likegyldig til andre, dessverre også inkludert hans sønn fra et tidligere forhold. Han bondet ikke med ham i det hele tatt og hvis sønnen var lei seg så kom han alltid til meg hvis han ville ha trøst. 

 

Han var en slags Sheldon Cooper, bare at Sheldon kan være skjønn. Min eks kunne ofte fremstå som nesten ondskapsfull selv om han så absolutt ikke var det i det hele tatt. 

Anonymous poster hash: 77850...6f2

 

 

Kjenner igjen alle disse tingene. Det minner meg om en jeg prøvde et forhold med. Omtrent slik var det.

Vi brukte 10 mnd på å prøve, både nært vennskap og forhold. Han gikk til behandling og ble en del bedre faktisk, når han virkelig prøvde så gikk ting litt bedre i perioder. Men det funket ikke i lengden. Jeg ble altfor sliten av alle anklagene og at han ikke forstod meg og oppførte seg som om det var egne regler for ham, det som var logisk i hans hode var det riktige uansett.

 

Hvis jeg sa noe som var galt i hans ører (skjedde ofte), så måtte jeg legge meg helt flat og beklage. Men hvis han sa noe som såret meg, så skulle han ikke si unnskyld. Det var jo bare det han følte og det måtte han få lov å si slik at jeg skjønte hvordan det var.

 

Han var manipulerende, "stakkars meg"-mentalitet og veldig i forsvarsposisjon. Han hadde flere diagnoser, så han var litt paranoid i tillegg. Skiftet plutselig fra varm og snill til kald og konfronterende. Føltes nesten som om han hadde to personligheter. Da kunne han holde på i timesvis og ingenting jeg sa var godt nok. Trodde fort at jeg løy om småting. Plutselig ga han faen og brydde seg ikke, så gikk det noen dager så brydde han seg veldig om meg. Uff blir sliten nå bare av å skrive om det. Glad vi ikke har mer kontakt... Fikk faktisk litt angst av hele greien.

Anonymous poster hash: 64d53...a4b

[Perelandra]

 

Asperger's syndrome er ikke lenger en diagnose i USA, og det er nok bare spørsmål om tid før det også forsvinner her. Beklager alle som ble diagnostisert, men det er altså nå et sepktrum av autisme.

Anonymous poster hash: d0763...088

 

Asperger har hele tida vært en autismespekterdiagnose.

 

Hadde helt glemt av denne tråden. Der beste er å ikke si til dama at du har aspergers før dere blir bedre kjent. Aspergers er ikke noe man bare buser ut med på første date...

Bortsett fra hvis dama selv har Asperger?

[AnonymBruker]

Asperger har hele tida vært en autismespekterdiagnose.

 

Bortsett fra hvis dama selv har Asperger?

ja, men nå forsvinner det at noen kommer til å få den diagnose. autismespekteret har blitt utvidet, men inkluderer ikke lenger aspergers.

Anonymous poster hash: d0763...088

[Gjest Jacklost]

Kjenner igjen alle disse tingene. Det minner meg om en jeg prøvde et forhold med. Omtrent slik var det.Vi brukte 10 mnd på å prøve, både nært vennskap og forhold. Han gikk til behandling og ble en del bedre faktisk, når han virkelig prøvde så gikk ting litt bedre i perioder. Men det funket ikke i lengden. Jeg ble altfor sliten av alle anklagene og at han ikke forstod meg og oppførte seg som om det var egne regler for ham, det som var logisk i hans hode var det riktige uansett. Hvis jeg sa noe som var galt i hans ører (skjedde ofte), så måtte jeg legge meg helt flat og beklage. Men hvis han sa noe som såret meg, så skulle han ikke si unnskyld. Det var jo bare det han følte og det måtte han få lov å si slik at jeg skjønte hvordan det var. Han var manipulerende, "stakkars meg"-mentalitet og veldig i forsvarsposisjon. Han hadde flere diagnoser, så han var litt paranoid i tillegg. Skiftet plutselig fra varm og snill til kald og konfronterende. Føltes nesten som om han hadde to personligheter. Da kunne han holde på i timesvis og ingenting jeg sa var godt nok. Trodde fort at jeg løy om småting. Plutselig ga han faen og brydde seg ikke, så gikk det noen dager så brydde han seg veldig om meg. Uff blir sliten nå bare av å skrive om det. Glad vi ikke har mer kontakt... Fikk faktisk litt angst av hele greien. Anonymous poster hash: 64d53...a4b

Ikke gidd å generalisere oss på denne måten. Vi er alle forskjellige med eller uten aspergers. Og det med empati er bullshit, jeg har aspergers og jeg har mye empati

[Cherries]

Har datet en med aspergers, og det var en gang for mye! Aldri igjen.

[Lady]

Jeg vet ingenting om aspergers, sp det kan jeg ikke svare på.

[Perelandra]

Ikke gidd å generalisere oss på denne måten. Vi er alle forskjellige med eller uten aspergers. Og det med empati er bullshit, jeg har aspergers og jeg har mye empati

Empati handler om å forstå hva andre mennesker tenker og føler. Mennesker med Asperger har ikke mindre medfølelse og omsorg for andre, men sliter med å forstå folk. Kommunikasjonsproblemer er en grunnleggende del av diagnosen

 

En følge av lite empati kan være at man ofte misforstår og blir lei seg over ting andre sier. Kommentarer som er sagt på spøk, eller velmenende råd, kan oppfattes som kritikk eller mobbing. Vi som har Asperger har vansker med å tolke de små nyansene i språket som er selvsagte for mange andre.

[Lady]

Har datet en med aspergers, og det var en gang for mye! Aldri igjen.

Hvordan var det?

[Gjest Jacklost]

Har datet en med aspergers, og det var en gang for mye! Aldri igjen.

Hva var gale med han? Fordi en var gale så er ikke resten det samme

[Gjest Jacklost]

Ikke bry dere om de som sier de aldri kunne datet en med aspergers. Vi er alle langt i fra like! noen er hyggelige og noen er slemme akkurat som vanlige mennesker

[Nuttery]

Nei, kunne ikke det