Kan jeg "kreve" at han bytter jobb?

[Gjest Vampen]

Vel, nå kan man ikke akkurat planlegge livet til punkt og prikke. Shit happens osv. Nå handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Noe av det første TS må gjøre er å legge fra seg holdningen om at "utdanningen" hennes er viktigere enn hennes mann sin "jobb". De er begge like viktige. Om bytte av jobb skulle føre til et miserabelt liv for mannens del er det lett å peke på samboeren som ville ta seg en utdanning og da er forholdet fort kjørt. Da sitter man der som alene-forsørgende.

TS, ta en telefon til studiestedet. De aller fleste pleier å være meget medgjørlige hva angår dette med obligatoriske timer osv. spesielt med tanke på situasjonen du er i. Mye lesing blir det, men sånn er det nå bare.

Det tror jeg kommer veldig an på hva slags utdanning det er. Sykepleie og lærer pleier nok feks å være relativt rigide på fraværsreglene og obligatoriske økter.

[Gjest minta]

Selv om man er sikret jobb etter studiet og tror man vil trives er ikke alltid dette tilfellet. Jeg har hvert eneste år studenter som slutter fordi studiet eller studielivet ikke var slik som de så for seg. Spesielt etter den første praksisperioden. Du har ikke studert før, så selv om det føles riktig nå, er det ikke sikkert det er det. Det vet du ikke før du har prøvd. Jeg kan forstå hans usikkerhet.

Vi kan heller ikke tilrettelegge mye for studentene pga praksis, avtale med kommunen og så videre, likevel er det hvert år studenter som pendler hit fra familiens hjemsted. Da bor de her i ukene, og reiser hjem i helgene. Noen ganger kommer familien hit og besøker studenten. Da får far beholde jobben sin, og barnet slipper å bli dratt ut av sitt miljø for en potensiell usikker situasjon. Noen ganger ender det med at hele familien flytter til studiestedet. Mange av mødrene syns det er deilig å være her uten familien, da får de virkelig tid til å studere på studiene, og de blir gjerne de flinkeste studentene.

Jeg foreslår at du begynner på studiet, så får du se om far og barn flytter etter. Det kan være en ide å utsette det ett år slik at barnet er eldre, dersom det er slik at barnet er under ett år når du begynner.

Anonymous poster hash: fdc7a...100

Er enig i dette!

Har en viss formening om hvilket studie ts peiler seg inn på, og må bare få sagt at det er noe helt annet å jobbe i en slik bransje som assistent, enn å være fagutdannet med alt ansvar og oppgaver det innebærer. Man er ikke garantert noen ting her i livet, og jeg ville ikke gitt opp en trygg jobb for noe så usikkert.

Støtter forslaget om at ts kanskje utsetter studiet for et år til barnet er litt større, så vil en evt pendling bli litt enklere.

[AnonymBruker]

Gjør som to jeg kjenner som tok utdannelse. Ho ene var alenemor der foreldra hadde barnet i ukedagene (barnehage på dagtid) og hun kom hjem i helgene. Og ei som gjorde det samme, bare det var mannen som hadde barna menst hun var borte i ukene på skole og hjemme i helgene. De begge har utdannelse og jobb idag.

Og nei du kan ikke kreve han skifter jobb, men dere kan finne andre alternativ å løse problemet på. Dumt å bytte jobb hvis han trivest godt i jobben, og kanskje finner en jobb han ikke trivest så godt i. En sjanse å ta for han det også.

Anonymous poster hash: adaac...fc9

[Gjest Vampen]

Jeg syns ts er i sin rett til å trumfe gjennom ja, så lenge det eneste argumentet til kjæresten er "vil ikke flytte enda".

Mener du seriøst at ta skal la en studieplass gå fra seg bare fordi kjæresten ikke vil skifte jobb?? Ingen forklaring, bare vil ikke?

Det er ikke bare vil ikke, det er vil ikke bytte jobb. Og det synes jeg faktisk er en god grunn. Studier er viktig, men det er også midlertidig. Siden det er praksis, så tipper jeg det er en yrkesutdanning, og da er det snakk om 3-4 år. En jobb, som man har tatt utdanning for, er derimot mer langvarig. Har man først funnet en jobb man trives i, så er det ikke "bare" å si den opp. Den gangen jeg jobbet i butikker og restauranter, og ikke hadde noen planer om å bli i jobben så lenge, så kunne jeg ha byttet jobb for noe slikt. Nå som jeg derimot har en jobb jeg har tatt fem år med høyere utdanning for å få, så skal det mye til for at jeg bare bytter arbeidsplass. Da skal jeg selv ha et ønske om å prøve noe nytt. Ikke bare ofre jobben for noen andre. Trivsel på jobb er utrolig viktig, da det faktisk er en stor del av livet. TS behøver ikke å gi opp sine planer, men hun bør innse at hun må finne løsninger som innebærer at mannen får bli i jobben, om han ønsker det.

[AnonymBruker]

Jeg har studert før, bare så det er sagt. Så jo, jeg vet hva jeg går til og jeg vet hvordan det fungerer. Jeg vet også jeg vil trives. Bare så det er sagt!

Utsette studie er ikke aktuelt pga alder. Og jeg flytter ikke fra barnet. De to tingene er udiskutable, rett og slett.

Og du som mener at vi slurvet med prevensjonen; ta deg en bolle. Det vet du ingenting om, og har heller ingenting med. Popp bobla du lever i, det er på høy tid!

Ts

Anonymous poster hash: 57954...105

[AnonymBruker]

Jeg har btw ingen jobb nå..

Ts

Anonymous poster hash: 57954...105

[Gjest Ludodama]

Det er ikke bare vil ikke, det er vil ikke bytte jobb. Og det synes jeg faktisk er en god grunn. Studier er viktig, men det er også midlertidig. Siden det er praksis, så tipper jeg det er en yrkesutdanning, og da er det snakk om 3-4 år. En jobb, som man har tatt utdanning for, er derimot mer langvarig. Har man først funnet en jobb man trives i, så er det ikke "bare" å si den opp. Den gangen jeg jobbet i butikker og restauranter, og ikke hadde noen planer om å bli i jobben så lenge, så kunne jeg ha byttet jobb for noe slikt. Nå som jeg derimot har en jobb jeg har tatt fem år med høyere utdanning for å få, så skal det mye til for at jeg bare bytter arbeidsplass. Da skal jeg selv ha et ønske om å prøve noe nytt. Ikke bare ofre jobben for noen andre. Trivsel på jobb er utrolig viktig, da det faktisk er en stor del av livet. TS behøver ikke å gi opp sine planer, men hun bør innse at hun må finne løsninger som innebærer at mannen får bli i jobben, om han ønsker det.

Dette er jeg ikke helt enig i.

I mitt tilfelle har vi begge høy utdannelse og jobber, men samtidig er den langsiktige planen å bo et annet sted enn idag.

Jeg er ikke 100% superinnstilt på å flytte nå, men avtale er avtale og det langsiktige er viktigst.

Jeg personlig sier ikke opp uten å ha fått et nytt tilbud, men det er jo ikke tilfelle her. TS vil jo ikke engang søke, til et sted de uansett har planlagt å bo sammen.

Utdanning er ikke midlertidig for TS - det er ikke noe hun skal gjøre for gøy, hun trenger og vil dette for fremtiden.

Hennes fremtid er av betydning for hele familien - og mannen kan finne en tilsvarende jobb på dette stedet.

Dersom han har skiftet mening og ikke ønsker denne planen lengre så må han nesten si det, og la henne få ta en avgjørelse.

Det er utrolig vanskelig forøvrig å være borte fra barnet sitt mer enn ytterst nødvendig - så når det barnet er ankommet tror jeg nok begge to vil være like lite lystne på å pendle over tid.

Hvert kvarter med den ungen teller liksom når man er borte fra dem.

Iallefall føltes det sånn for meg når ungen først ko, og jeg hadde ingen anelse om hvor mye jeg faktisk var villig til å strekke meg bare for å få litt mer tid.

I starten sovner gjerne endel babyer/barn kl 18.00, og om man som mange har kjernetid hvor man kan gå tidligst 14.30/15 og i tillegg har et stykke reisevei(type mer enn 1 time), så sier det seg selv at man vil gjøre endel for å få ekstra tid.

Tid med barnet betyr uendelig mye når de først er kommet, og da kan pendletid være en veldig negativ faktor man ikke tar nok i betraktning før de er i situasjonen.

[Gjest Ludodama]

Ehm ja, og når hun nå opplyser om at hun ikke har jobb heller så er jo valget åpenbart.

Dersom mannen hadde nektet plent hadde jeg søkt på studiestedet, avtalt med foreldre at de kunne stille opp med avlastning ved behov - og fått besøk av far i helgene.

Er han virkelig interessert i familieliv og faktisk kan få jobb der så flytter han med - det er ikke rettferdig at bare en person skal sitte med en fremtid.

[Gjest Castielz]

Ehm ja, og når hun nå opplyser om at hun ikke har jobb heller så er jo valget åpenbart.

Dersom mannen hadde nektet plent hadde jeg søkt på studiestedet, avtalt med foreldre at de kunne stille opp med avlastning ved behov - og fått besøk av far i helgene.

Er han virkelig interessert i familieliv og faktisk kan få jobb der så flytter han med - det er ikke rettferdig at bare en person skal sitte med en fremtid.

Du virker å synes dette er helt greit, så lenge det er hun som tar valget?

Dobbeltmoralen lenge leve!

[Gjest Ludodama]

Du virker å synes dette er helt greit, så lenge det er hun som tar valget?

Dobbeltmoralen lenge leve!

Dobbeltmoral?

Du fikk med meg at jeg er i omvendt situasjon selv og holder meg til avtalen som er gjort?

Det er jo ekstremt lite optimalt for TS sin del, og lite optimalt for mannen, men de har faktisk en avtale - og han må kommunisere hvorfor han ikke vil enda. Jeg tror at dersom han eksempelvis sier til henne at han er klar ved neste års opptak fremfor dette, så er det nærmere en løsning.

Ingen i familien er tjent med kun en arbeidende forelder når den ene faktisk blir ulykkelig av det.

Han kan få jobb begge plasser, hun kan ikke få en eneste jobb punktum.

Endret 30. januar 2015 av Ludodama

[AnonymBruker]

Hei TS, ville bare si at jeg er i akkurat samme situasjon som deg! "utveien" her var at jeg skal vente til 2016 for å kunne ta det jeg ønsker å studere som nettstudie, da på deltid som går over 4 år. Var bachelor jeg ville ta, og vil ikke studere noe annet. Ble til at vi ikke flyttet, mannen har jobb og vi har et barn. Lykke til videre!

Anonymous poster hash: 30214...756

[AnonymBruker]

Jeg har studert før, bare så det er sagt. Så jo, jeg vet hva jeg går til og jeg vet hvordan det fungerer. Jeg vet også jeg vil trives. Bare så det er sagt!

Utsette studie er ikke aktuelt pga alder. Og jeg flytter ikke fra barnet. De to tingene er udiskutable, rett og slett.

Og du som mener at vi slurvet med prevensjonen; ta deg en bolle. Det vet du ingenting om, og har heller ingenting med. Popp bobla du lever i, det er på høy tid!

Ts

Anonymous poster hash: 57954...105

Det handler ikke om å "flytte fra" barnet. Det kalles å ukependle og er noe mange lever med til vanlig.

Med mindre du skal gå Kunsthøgskolen så er det så og si ingen studier som har obligatorisk oppmøte fem dager i uken fulltid. De fleste studier har 1-2 forelesninger daglig, samt labøvelser. Timeantallet er svært lavt på høgskole, siden det er lagt inn timer til egenstudier daglig. Om du er effektiv og deltar på alt feks. mandag-onsdag, så kan du lese hjemme og gjøre oppgaver tors-søn. Da har du to netter borte fra barnet hvis du står opp tidlig mandag. Evt tre netter og drar søndag kveld.

Praksis er lett å ordne andre steder, det er bare å søke. Skoler er fleksible der, for at det skal gå opp for studenter som er i slike situasjoner. På mitt studie har vi en mann som jobber fulltid som lærer, møter opp en eneste dag i uken og har spesialavtaler på gruppearbeid og obligatoriske økter. Alt er mulig om du faktisk tar det opp med skolen og er løsningsorientert. Og det er nettopp det du ikke fremstår som i denne tråden. Det er ikke så vanskelig å få til at både du kan studere og mannen beholde sin jobb, hvis du faktisk er villig til å ofre litt for å få det til å gå opp.

Du kan jo se slik på det, hvorfor er det ikke bedre at du ofrer 25% av din "lykke" (dvs, to netter borte fra barnet og seks timers bilkjøring hver uke), enn at mannen ofrer seg 100% ved å måtte dra fra en jobb han liker og trives i?

Anonymous poster hash: eec44...f49

[Gjest Vampen]

Dette er jeg ikke helt enig i.

I mitt tilfelle har vi begge høy utdannelse og jobber, men samtidig er den langsiktige planen å bo et annet sted enn idag.

Jeg er ikke 100% superinnstilt på å flytte nå, men avtale er avtale og det langsiktige er viktigst.

Jeg personlig sier ikke opp uten å ha fått et nytt tilbud, men det er jo ikke tilfelle her. TS vil jo ikke engang søke, til et sted de uansett har planlagt å bo sammen.

Utdanning er ikke midlertidig for TS - det er ikke noe hun skal gjøre for gøy, hun trenger og vil dette for fremtiden.

Hennes fremtid er av betydning for hele familien - og mannen kan finne en tilsvarende jobb på dette stedet.

Dersom han har skiftet mening og ikke ønsker denne planen lengre så må han nesten si det, og la henne få ta en avgjørelse.

Det er utrolig vanskelig forøvrig å være borte fra barnet sitt mer enn ytterst nødvendig - så når det barnet er ankommet tror jeg nok begge to vil være like lite lystne på å pendle over tid.

Hvert kvarter med den ungen teller liksom når man er borte fra dem.

Iallefall føltes det sånn for meg når ungen først ko, og jeg hadde ingen anelse om hvor mye jeg faktisk var villig til å strekke meg bare for å få litt mer tid.

I starten sovner gjerne endel babyer/barn kl 18.00, og om man som mange har kjernetid hvor man kan gå tidligst 14.30/15 og i tillegg har et stykke reisevei(type mer enn 1 time), så sier det seg selv at man vil gjøre endel for å få ekstra tid.

Tid med barnet betyr uendelig mye når de først er kommet, og da kan pendletid være en veldig negativ faktor man ikke tar nok i betraktning før de er i situasjonen.

Selve studiet er midlertidig, jo. Og man kan helt sikkert finne en tilsvarende jobb, mtp arbeidsoppgaver. Men de fleste vet at jobb innebærer mer enn arbeidsoppgaver. Jeg er lærer, jeg kan finne meg lærerjobb mer eller mindre hvor som helst. Jeg gir allikevel ikke slipp på den jobben jeg har uten videre. Det kommer av at ting som arbeidsmiljø, ressurser, elever, kollegaer, lokaler og utstyr. Det er det nemlig ikke så lett å finne noe tilsvarende av. Jeg trives i jobben min, og vet at jeg har vært heldig med akkurat denne jobben. Å bytte jobb sitter altså langt inne. Og jeg hadde vært mer enn litt skeptisk til å si den opp for en midlertidig fase, som studier faktisk er. Spesielt når TS sier hun har studert før, uten at det har ført til den fremtiden hun ønsker.

[Gjest Ludodama]

Selve studiet er midlertidig, jo. Og man kan helt sikkert finne en tilsvarende jobb, mtp arbeidsoppgaver. Men de fleste vet at jobb innebærer mer enn arbeidsoppgaver. Jeg er lærer, jeg kan finne meg lærerjobb mer eller mindre hvor som helst. Jeg gir allikevel ikke slipp på den jobben jeg har uten videre. Det kommer av at ting som arbeidsmiljø, ressurser, elever, kollegaer, lokaler og utstyr. Det er det nemlig ikke så lett å finne noe tilsvarende av. Jeg trives i jobben min, og vet at jeg har vært heldig med akkurat denne jobben. Å bytte jobb sitter altså langt inne. Og jeg hadde vært mer enn litt skeptisk til å si den opp for en midlertidig fase, som studier faktisk er. Spesielt når TS sier hun har studert før, uten at det har ført til den fremtiden hun ønsker.

Jo, den ser jeg. Og det er helt fair - man må jo gi og ta.

Det betyr at TS må være villig til å gi mannen tid til å finne en jobb han kan trives i.

Jeg har og som et relativt klart krav at jeg selv ikke flytter på meg til en midlertidig jobb eller en jeg virkelig ikke kan tenke meg å ha en stund - men dette kommuniserer jeg jo akkurat som du ville gjort.

Dersom du(med eller uten barn) hadde planlagt et scenarie med en livspartner hadde du vel vært inneforstått med at det kunne bety at du måtte gi slipp litt tidligere enn ønsket dersom partneren din plutselig fikk veldig bra muligheter.

Og da er ikke det superkult, men du gjør det sålenge det er gjensidig for begge.

Hun har gitt ganske lenge nå, og han har fått. Jeg ser det slik at det er hennes tid, men selvsagt ikke på bekostning av at han blir stående uten jobb.

Men studiet må jo ha en fremtid, og jobbmarkedet på hjemplassen må jo være bra for at han skal gi opp jobben nå.

[Gjest Vampen]

Jo, den ser jeg. Og det er helt fair - man må jo gi og ta.

Det betyr at TS må være villig til å gi mannen tid til å finne en jobb han kan trives i.

Jeg har og som et relativt klart krav at jeg selv ikke flytter på meg til en midlertidig jobb eller en jeg virkelig ikke kan tenke meg å ha en stund - men dette kommuniserer jeg jo akkurat som du ville gjort.

Dersom du(med eller uten barn) hadde planlagt et scenarie med en livspartner hadde du vel vært inneforstått med at det kunne bety at du måtte gi slipp litt tidligere enn ønsket dersom partneren din plutselig fikk veldig bra muligheter.

Og da er ikke det superkult, men du gjør det sålenge det er gjensidig for begge.

Hun har gitt ganske lenge nå, og han har fått. Jeg ser det slik at det er hennes tid, men selvsagt ikke på bekostning av at han blir stående uten jobb.

Men studiet må jo ha en fremtid, og jobbmarkedet på hjemplassen må jo være bra for at han skal gi opp jobben nå.

Han har fått, og hun har gitt? Han har tatt utdannelse og skaffet seg jobb. På hvilken måte er det noe hun har gitt?

[AnonymBruker]

Han har fått, og hun har gitt? Han har tatt utdannelse og skaffet seg jobb. På hvilken måte er det noe hun har gitt?

Nå er det strengt tatt sånn at han har fått den muligheten, jo. Jeg jobbet i en butikk mens han studerte, fant seg en god jobb og alt. Dette fordi vi ikke hadde økonomi til at begge kunne studere. Jeg har allerede gitt masse, føler jeg. Jeg trivdes ikke LITT i jobben jeg hadde, men holdt ut. Føler liksom litt at det er min tur nå..

Ts

Anonymous poster hash: 57954...105

[Gjest Vampen]

Nå er det strengt tatt sånn at han har fått den muligheten, jo. Jeg jobbet i en butikk mens han studerte, fant seg en god jobb og alt. Dette fordi vi ikke hadde økonomi til at begge kunne studere. Jeg har allerede gitt masse, føler jeg. Jeg trivdes ikke LITT i jobben jeg hadde, men holdt ut. Føler liksom litt at det er min tur nå..

Ts Anonymous poster hash: 57954...105

Jeg synes det er litt snålt å omtale studier og jobb han har jobbet for, som noe han har fått. Skrev ikke du også at du har studert? Da har jo isåfall du også "fått" den sjansen?

[AnonymBruker]

Nå er det strengt tatt sånn at han har fått den muligheten, jo. Jeg jobbet i en butikk mens han studerte, fant seg en god jobb og alt. Dette fordi vi ikke hadde økonomi til at begge kunne studere. Jeg har allerede gitt masse, føler jeg. Jeg trivdes ikke LITT i jobben jeg hadde, men holdt ut. Føler liksom litt at det er min tur nå..

Ts

Anonymous poster hash: 57954...105

For noe tull, det er mange studenter som er sammen, selvsagt har man økonomi til at begge studerer.

Det er ikke hans problem at du ventet. Og du er ikke garantert en jobb der du ønsker det etter studiet selv om studiestedet lover det. Spesielt om det er det eneste studiet du kommer inn på.

Anonymous poster hash: a6ab2...0ad

[Gjest Vampen]

Men TS, hva er det du vil studere? Jeg tror det er lettere å si noe om mulige løsninger om du sier noe om hva slags studie det er. Siden det er praksis, så har jeg noen teorier, men jeg tror som sagt det er enklere å si noe konkret om man vet hvilket studie det er snakk om.

[AnonymBruker]

Vi er i en litt kjip situasjon nå, min forlovede og jeg. Jeg skal studere til høsten, og har endelig funnet ut av hva jeg ønsker. Dette har tatt lang tid, og blitt grundig vurdert for min del. Jeg har bare fokusert på selve studiet, ikke hvor det eventuelt ligger, noe vi begge var enige om på forhånd.

Flytte må vi uansett. Og det finnes selvsagt en mellomting som gjør at vi kan bo midt i mellom hans jobb og mitt studiested. Da snakker vi ca en time pendling for hans del, en og en halv time for min del. Hver vei, altså. I utgangspunktet er det jo ikke et problem, men vi har et barn som skal begynne i barnehage til høsten. De har jo åpningstider, og det er svært tvilsomt at vi får ting til å gå opp med tanke på det. Jeg ser derfor ikke helt hvordan vi skal få løst dette. Mest trolig er dette eneste stedet jeg vil komme inn med tanke på karakterer, og veldig mange søkere. Ikke minst så ligger dette studiestedet ganske nært mine foreldre, noe som vil gjøre alt mye lettere for oss.

Den eneste løsningen jeg ser er at han bytter jobb, noe som i seg selv egentlig ikke er noe problem. Han har en god utdanning, flotte referanser og er generelt en mann man lett liker. Problemet er at han ikke vil. Saken er den at vi alltid har hatt planer om å flytte til samme sted som foreldrene mine, så ny jobb må han jo finne seg uansett. Spørsmålet er bare om han skal gjøre det nå eller senere. Nå er tydeligvis uaktuelt.

Sånn jeg ser det nå kan det ende med at jeg bare må droppe utdanning i det hele. Her er ingen studier jeg kan gå i nærområdet, så det er heller ikke et mulig alternativ. Jeg har skrevet lister, veid ting opp og ned, og eneste mulighet er at en av oss ofrer noe. For hans del blir det da å ofre noe han senere hadde måttet gjort uansett. Så jeg ser ærlig talt ikke problemet med å i alle fall prøve å finne en ny jobb. Dessverre så nekter han, det er tydeligvis ikke noe å diskutere engang..

Jeg er så rådvill, og så redd for at dette skal ødelegge forholdet. Jeg er ikke skapt for å sitte i kassa på kiwi, eller jobbe på McDonalds. Jeg ønsker å gjøre noe mer ut av livet, men hva i all verden skal jeg gjøre??

Jeg kan jo ikke "kreve" at han bytter jobb, men er jeg virkelig urimelig som ber om det? Det er ingenting jeg heller vil enn å få dette til å funke, og alt ligger liksom til rette om vi flytter nå!

Noen innspill?

Anonymous poster hash: b5bda...705

Hvorfor nevner du dette? Du er ikke noe bedre enn de som jobber der, og det kan absolutt være at de har et rikere liv enn deg.. Kanskje de driver veldedighetsarbeids på fritiden, mens du klager over pendling..

Forøvrig syns jeg det er bra at mannen din står på sitt og ikke er en av 90 prosent mennene som lar seg styre av kjerringa..

Anonymous poster hash: a60cb...36b