Skravletråd september/oktober 2015

[*Joyce*]

Jeg er lykkelig over at jeg ikke har barn her jeg ligger, men kanskje det var akkurat det jeg burde hatt slik at jeg ikke hadde hatt tid til å syns så synd på meg selv.

Når har kvalmen gått over i dine tre svangerskap, joyce? Omtrent på samme tid hver gang?

Det er ganske annerledes å være gravid når man har barn fra før av, ingen tvil om det! Men en gang må jo også være den første!

Nei, mine svangerskap har vært nokså ulike mtp kvalme. Første gang var jeg skikkelig dårlig lenge, jeg kastet opp flere ganger daglig til uke 18/19, og så kom kvalmen og spyingen tilbake på slutten - rundt uke 35. Andre gang var jeg knapt kvalm i det hele tatt, kastet aldri opp. Nå er jeg litt sånn midt i mellom, ganske kvalm og har kastet opp litt, men ingenting i nærheten av det det var første gang. Det har avtatt litt nå, men er ikke helt borte, så jeg avventer litt før jeg er sikker på at det er over.

[juliane]

Huff, håper virkelig ikke jeg er dårlig til langt ut i andre trimester altså!

[*lilly*]

Gratulerer og velkommen til de nye, vi blir stadig flere og det syns jeg er veldig gøy Her har den siste uka vært ille. Jeg har tydeligvis null motstandskraft som gravid, og har hatt skikkelig influensa kombinert med gravidkvalme - ingen god kombinasjon Helt grusomt for å være ærlig. Null matlyst, masete unge, slapp mann og spying gjør det ikke bedre. Jaja - nå er jeg nesten bra igjen, og ikke like kvalm lenger heller. Syns å huske fra sist gang at det ble litt bedre rundt uke 8-9 *håperhåper*

God bedring til Juliane og andre kvalme, håper du slipper å være kvalm så lenge! Jeg skjønner ihverfall godt at du ikke klarer å gå på jobb når det er sånn. For mange, inkl. meg selv, er kvalmen mest intens fra uke 6-8, håper det er sånn for deg og. Fredag om vel en uke er det tidlig UL, grugleder meg. Veldig redd for at det skal være "tomt" der inne, selv om jeg innerst inne har en god følelse Har tilogmed handlet til frøet, på Nøstebarn sitt salg. Det ble en blå sparkebukse + matchende body, litt dristig, men i verste fall blir det en fin gave til en heldig tass. Og rosa har vi nok av

Endret 17. februar 2015 av *lilly*

[Soffe]

Merkelig at jeg som ikke har særlig med symptomer, ønsker å ha det; mens dere andre helst skulle vært foruten 😝 jeg føler meg alt annet enn gravid i dag.. og skulle virkelig ønske å spy istedenfor! Bare så kroppen forteller at den jobber med noe.. (kommer sikkert til å angre på at jeg sa det) Kjenner frykten for MA vokser stadig 😦

[blomst12]

Kvalmen her kom i uke 5. Går i bølger hele dagen. Foreløpig levelig! Jenta mi på 7 mnd tar oppmerksomheten vekk kvalmen! Lurer så på hvor langt jeg er på vei, skiller ca ei uke de to el datoene jeg har!

[Merenwen]

Her er jeg så utrolig trøtt for tiden. Er jo fulltidsstudent på et studie med 8-16-dager, men i dag hadde vi tilfeldigvis halv dag, så nå har jeg sovet som en stein i 2 timer😄 Fikk også byttet bort vakten min på jobb i dag, heldigvis! Formen varierer, så noen dager kan jeg fint komme meg gjennom både skole og jobb uten problemer! Jeg sliter heldigvis ikke med kvalme da, all ære til dere som kommer dere gjennom tunge dager med dette!

Ellers er jeg sulten hver andre time(såkalt ulvehunger?;p), har dilla på appelsiner og popcorn og har allerede fått en liten bul nederst på magen😮 Uvisst om dette skyldes graviditeten eller heftig matinntak da. Hehe.

Endret 17. februar 2015 av Merenwen

[Warum]

Ikke for å komme med negativitet i denne fine tråden, men er alle dere andre bare glade for å være gravide? Jeg er fornøyd det meste av tiden, men kjenner litt på at jeg lurer litt på hvordan det skal gå med to barn. Samt et nytt svangerskap og ikke minst fødsel. Begynner snart i ny jobb også.. Grubler mye tror jeg;) henger kanskje sammen med at denne graviditeten ikke var helt planlagt:)

[Frøkenanonym]

Foreløpig har jeg ikke tatt tankene videre, lengre enn at jeg håper det er liv der inne.

Det er mye som må planlegges, 1000vis av bekymringer som må tenkes ut og mange forberedelser som må tas. Men mest av alt skal dette være gøy Jeg er førstegangsmamma og vet ikke hva jeg går til en gang. Bare å kalle meg mamma er ikke realistisk enda, for meg.

Skjønner at det er småskummelt å starte i ny jobb, og være gravid. Men hva andre skulle tenke og mene om det betyr da ingenting Tenk at nå skal førstefødte få en bror eller søster hos deg. Det blir nok helt fantastisk! Hvor langt er du på vei, Dentista?

[Warum]

Takk for støttende ord:) merker jeg tenker mye mer på det praktiske og tenker mye fram i tid denne gangen. Barnet vårt styrer fortsatt litt på natten, og lite søvn passer ikke så bra nå

Ja, jeg må fokusere på at det er positivt å få søsken:)

[blomst12]

Takk for støttende ord:) merker jeg tenker mye mer på det praktiske og tenker mye fram i tid denne gangen. Barnet vårt styrer fortsatt litt på natten, og lite søvn passer ikke så bra nå

Ja, jeg må fokusere på at det er positivt å få søsken:)

Tenkt en del selv! Vi er i ganske lik situasjon. Denne graviditeten var heller ikke planlagt. Ville vente til april med og prøve! Her styrer hun og på natta, så blir ikke haugevis med søvn. Men overlever på et vis:)

[*Joyce*]

Ikke bare glade her heller, var ikke helt planlagt med en tredjemann akkurat nå. Jeg begynner også i ny jobb snart, og det har hendt mer enn én gang på hva i all verden vi driver med når vi skal til med en ny spedbarnsperiode, nå som yngste har blitt nokså stor og selvstendig. Men så er jo dette tilskuddet til familien veldig velkomment også, og ønsket, selv om det gjerne kunne skjedd med litt bedre timing. Erfaringen her er dessuten at perfekt timing er vanskelig å få til, samt at det ordner seg.

[juliane]

Som førstegangsfødende vet jeg jo ikke helt hva jeg går til, og klarer vel ikke helt å ta det inn. Kunne passet bedre med jobb osv, men gjort er gjort og jeg angrer absolutt ikke på at vi tok dette valget nå!

Må innrømme at jeg ser litt mørkt på livet av og til her jeg ligger rett ut dag ut og dag inn, og har jo tenkt tanken om det er verdt det - har jo bare andres ord for at det er det. Men så klarer jeg plutselig å stå hele tiden mens jeg dusjer (har måttet sitte den siste uka) og får i meg to brødskiver til kvelds, så da er jeg plutselig veldig klar til å bli mamma igjen!

[*lilly*]

I motsetning til sist er det bare glede denne gangen Har vel noe med at vi har prøvd i 8 mnd, og en baby er veldig etterlengtet både for oss og ikke minst jenta vår som har ønsket seg søsken leeeenge! Dessuten vet jeg at ting ordner seg, og at en liten baby ikke nødvendigvis er så mye stress som mange skal ha det til. Ja, det blir en overgang, men jeg tror det blir veldig fint! Litt misunnelig på dere som skal er førstegangs, veldig spesielt å bli foreldre for første gang og kunne konsentrere seg 100 % om babyen

[Bomullstrusa]

Jeg venter bare på første UL, og bekreftelse på at det er liv inni der, selv om jeg skjønner at det sikkert er det. Er kvalm av og på.

Jeg er både glad og bekymret på samme tid. Ingen barn fra før, så aner ikke hva jeg går til. Skjønner at livet blir snudd på hodet. Her jeg bor er det også vanskelig å få barnehageplass, noe jeg allerede nå har begynt å tenke på. Tar meg i det, og snur det til at det sikkert ordner seg

Første delmål for meg er uansett bekreftelsen.

I motsetning til sist er det bare glede denne gangen Har vel noe med at vi har prøvd i 8 mnd, og en baby er veldig etterlengtet både for oss og ikke minst jenta vår som har ønsket seg søsken leeeenge! Dessuten vet jeg at ting ordner seg, og at en liten baby ikke nødvendigvis er så mye stress som mange skal ha det til. Ja, det blir en overgang, men jeg tror det blir veldig fint! Litt misunnelig på dere som skal er førstegangs, veldig spesielt å bli foreldre for første gang og kunne konsentrere seg 100 % om babyen

For et fint innlegg

[Warum]

I motsetning til sist er det bare glede denne gangen Har vel noe med at vi har prøvd i 8 mnd, og en baby er veldig etterlengtet både for oss og ikke minst jenta vår som har ønsket seg søsken leeeenge! Dessuten vet jeg at ting ordner seg, og at en liten baby ikke nødvendigvis er så mye stress som mange skal ha det til. Ja, det blir en overgang, men jeg tror det blir veldig fint! Litt misunnelig på dere som skal er førstegangs, veldig spesielt å bli foreldre for første gang og kunne konsentrere seg 100 % om babyen

Jeg kan tenke meg at når man har prøvd en stund er man mye flinkere til å sette pris på dette:) Hos oss er det jo også barn nr2, så jeg VET jo at det er verdt det og at det kommer til å bli flott:) kan jeg spørre hvor gammel jenta di er? Min kommer til å være 3år og et par måneder når dette barnet kommer (dersom alt går bra). Jeg tenker litt på hvordan det blir for henne å dele på mammaen sin, men herregud hun er jo stor i forhold til omtrent alle jeg vet om som blir storesøsken, hehe, men er typisk meg å være litt hønemor da;)

[*Joyce*]

Jeg kan tenke meg at når man har prøvd en stund er man mye flinkere til å sette pris på dette:) Hos oss er det jo også barn nr2, så jeg VET jo at det er verdt det og at det kommer til å bli flott:) kan jeg spørre hvor gammel jenta di er? Min kommer til å være 3år og et par måneder når dette barnet kommer (dersom alt går bra). Jeg tenker litt på hvordan det blir for henne å dele på mammaen sin, men herregud hun er jo stor i forhold til omtrent alle jeg vet om som blir storesøsken, hehe, men er typisk meg å være litt hønemor da;)

Jeg svarer, jeg, selv om du spurte lilly.

Eldste vår var 3 år og to mnd da yngste ble født. Vi, og ikke minst eldstejenta, opplevde den overgangen som ganske krevende, og det tok lang tid før hun sluttet å si at hun skulle ønske lillesøster ikke skulle bo hos oss. Men jeg tror kanskje at det der har vel så mye med personlighet og type å gjøre som noe annet. Nå har de mye glede av hverandre (eldste er akkurat 6 og yngste snart 3), selv om de også krangler en del. Eldste er en mer innesluttet og forsiktig/stille type enn yngste, som er nokså utadvendt og lite redd for å si fra. Den forskjellen har vært ganske tydelig helt fra starten av. Jeg kjenner forøvrig flere familier der overgangen fra ett til to barn har gått helt knirkefritt, også ved omtrent samme aldersforskjell, og det er mye av grunnen til at jeg tror det handler om mye annet enn antall år og måneder mellom.

[Warum]

Jeg svarer, jeg, selv om du spurte lilly.

Eldste vår var 3 år og to mnd da yngste ble født. Vi, og ikke minst eldstejenta, opplevde den overgangen som ganske krevende, og det tok lang tid før hun sluttet å si at hun skulle ønske lillesøster ikke skulle bo hos oss. Men jeg tror kanskje at det der har vel så mye med personlighet og type å gjøre som noe annet. Nå har de mye glede av hverandre (eldste er akkurat 6 og yngste snart 3), selv om de også krangler en del. Eldste er en mer innesluttet og forsiktig/stille type enn yngste, som er nokså utadvendt og lite redd for å si fra. Den forskjellen har vært ganske tydelig helt fra starten av. Jeg kjenner forøvrig flere familier der overgangen fra ett til to barn har gått helt knirkefritt, også ved omtrent samme aldersforskjell, og det er mye av grunnen til at jeg tror det handler om mye annet enn antall år og måneder mellom.

Hmm ja vår er også ganske stille og forsiktig, men krever også mye oppmerksomhet, og særlig fra mamma (både dag og natt). Men nå har hun en venninne som akkurat har blitt storesøster, så det tenker jeg at vi kan "bruke" litt.

Hovedutfordringen her blir nok at mannen min jobber mye, og turnus, så jeg blir en del alene med dem, også på kveld/natt/helger, og det er vel det jeg gruer meg litt til. Men jenta vår skal jo faktisk bli 8mnd eldre enn hun er nå, så mye kan jo endre seg.

[*lilly*]

Jeg kan tenke meg at når man har prøvd en stund er man mye flinkere til å sette pris på dette:) Hos oss er det jo også barn nr2, så jeg VET jo at det er verdt det og at det kommer til å bli flott:) kan jeg spørre hvor gammel jenta di er? Min kommer til å være 3år og et par måneder når dette barnet kommer (dersom alt går bra). Jeg tenker litt på hvordan det blir for henne å dele på mammaen sin, men herregud hun er jo stor i forhold til omtrent alle jeg vet om som blir storesøsken, hehe, men er typisk meg å være litt hønemor da;)

Jenta vår kommer til å være 4 år og ca 3mnd når hun blir storesøster, helst ville jeg hatt litt mindre aldersforskjell, men nå ble det jo sånn. Fordelen med at hun er ganske stor er jo at hun skjønner mer, vi kan snakke om ting og involvere henne på en helt annen måte enn om hun hadde vært mindre. Hun er veldig interessert i babyer og selv om det nok blir en overgang for henne, så tror jeg hun vil ha stor glede av å hjelpe til med bleieskift, påkledning, bad osv. Jeg ble selv storesøster når jeg var 3,5 år, og husker hvor stolt jeg var når jeg fikk "hjelpe til". Planen er ihvertfall å la henne være med på det meste, så får vi heller se hvordan det går Når jenta di er over 3 år skjønner jo hun også mye, og kan si fra om hun er lei seg eller tenker på noe. Tror det gjør det litt enklere enn de som er enda mindre og har lite språk. Når det er sagt så har de fleste av våre venner barn med ca 2 år mellom søsknene, og det har gått helt fint. Tror det er gøy for ungene, men kanskje litt mer travelt for foreldrene med to som krever mye, bruker bleier osv.

[*lilly*]

Og så finnes det utrolig mange fine barnebøker om babyer, hvordan babyer er, hva de kan/ikke kan og hvordan det er å få søsken osv. Vi har allerede den om Emma og Lillebror, men kommer til å låne flere på biblioteket senere. Nå er det jo ennå en stund til vi forteller noen..

[*lilly*]

For et fint innlegg

Så koslig at du syns det