Familiens hjelp til boligkjøp for unge!

[Athene]

Men hvorfor er det en dårlig ting at foreldre med god råd hjelper barna? Det viktigste er jo oppdragelsen man har fått, at man har blitt oppmuntret til å sikre seg gjennom utdannelse og god jobb, og at man har lært pengenes verdi.

Det virker som om mange som ikke får støtte mener at rike mennesker har dårligere verdier, er avhengig av luksus og ikke ville klart seg selv. Jeg har da lært pengenes verdi, budsjettering og å tenke meg om før jeg bruker penger, selv om jeg har hatt mer enn nok hele livet.

Foreldre som har klart å legge opp midler har ofte en mer fornuftig økonomi og et bedre forhold til penger enn foreldre som ikke har noe å gi barna. Så det at god råd går i arv handler ikke bare om penger man får fra foreldrene, men også at man har fått med seg en del fornuftige tanker rundt sparing og forbruk.

Endret 15. november 2014 av Athene

[Gjest incognita]

Jeg fikk ingen hjelp av mine foreldre med hverken lån eller som kausjonister da jeg kjøpte min første bolig som 23-åring. Foreldrene mine har god økonomi men har valgt å ikke hjelpe noen av barna økonomisk når det kommer til boligkjøp. De kaller det en "prinsippsak".

Nå - noen år senere er jeg stolt av meg selv for å ha kommet dit jeg har kommet økonomisk, uten noen som helst hjelp "hjemmenfra". Det føles faktisk utrolig godt å ha klart det helt alene.

Når mine (fremtidige, eventuelle) barn skal inn på boligmarkedet kommer jeg nok til å ville hjelpe.

[Gjest M1A]

Hvor gamle er dere i fag da?

Anonymous poster hash: 254fd...d05

Vi er i slutten av 20-årene.

Vi begynte sparingen da vi flyttet sammen etter VGS. Vi hadde som mål å spare 150 00 i året. Vi har gjerne hatt to jobber for å få det til, jobbet i ferier, ved siden av studiene osv.

Vi sparte 6250 kr hver i måneden i 8 år, da var vi der vi ville økonomisk.

[AnonymBruker]

Jeg vil kunne hjelpe mine barn med bolig når den tid kommer, men så har jeg også jobbet og spart siden jeg var barn selv, de aller fleste andre står fritt til å gjøre det samme, nytter ikke klage på klasseskille her

Anonymous poster hash: 254fd...d05

Men hvorfor er det en dårlig ting at foreldre med god råd hjelper barna? Det viktigste er jo oppdragelsen man har fått, at man har blitt oppmuntret til å sikre seg gjennom utdannelse og god jobb, og at man har lært pengenes verdi.

Det virker som om mange som ikke får støtte mener at rike mennesker har dårligere verdier, er avhengig av luksus og ikke ville klart seg selv. Jeg har da lært pengenes verdi, budsjettering og å tenke meg om før jeg bruker penger, selv om jeg har hatt mer enn nok hele livet.

Foreldre som har klart å legge opp midler har ofte en mer fornuftig økonomi og et bedre forhold til penger enn foreldre som ikke har noe å gi barna. Så det at god råd går i arv handler ikke bare om penger man får fra foreldrene, men også at man har fått med seg en del fornuftige tanker rundt sparing og forbruk.

Selvfølgelig kan man "klage" på klasseskille. Selv kommer jeg fra en familie som gladelig kunne hjulpet meg inn på markedet om jeg hadde ønsket det, men det er ikke alle forunt. Jeg er en av de som bekymrer meg for klasseskillet som er på vei til å utvikle seg. Ikke for min egen del (har leilighet), men fordi jeg ikke ønsker meg et samfunn med store forskjeller mellom de med en velstående familie og de mindre heldige.

Selvfølgelig er det ikke noe galt med å ønske og hjelpe sine barn. De som gjør det har de beste intensjoner og ønsker jo bare det beste for sine barn, som alle jo gjør. Ingen grunn til å kritisere foreldre for det.

Dessverre er konsekvensen av dette at stadig mer penger finner veien inn i boligmarkedet, og terskelen for å komme seg inn uten hjelp fra foreldre blir stadig høyere. Dette er absolutt noe som er verdt å bekymre seg for. Det går an å "klage" på denne generelle tendensen i samfunnet, uten at man bebreider enkeltmennesker som bare ønsker å hjelpe sine barn.

Anonymous poster hash: 3f088...017

[AnonymBruker]

Jeg får ikke kausjonist men får 1 mill i forskudd på arv som skal gå til EK. I tillegg har jeg spart opp ca 1-200.000 selv.

Men jeg må skaffe meg en fast jobb med stabil inntekt før jeg i det hele tatt tenker på å kjøpe.

Anonymous poster hash: 7e5e0...323

[AnonymBruker]

Kjøpte første bolig da vi var 21, og jeg var hjemmeværende med første barn.

Fikk lån pga av antagelsen om at jeg kom til å få en godt betalt jobb når far overtok permisjon.

Kjøpte til under takst, så behøvde ikke egenkapital. Vi leitet etter noe der vi ikke trengte egenkapital/ trengte høy egenkapital.

Fikk hjelp i form av rydding av tomt (så helt jævlig ut), maling av hus og oppussing av de rommene vi MÅTTE ta før vi flyttet inn. Fikk også hjelp i form av sofa, vaskemaskin og tørketrommel. Senere har vi fått nytt gulv til stue, kjøkken og gang i gave.

Anonymous poster hash: 507e2...9a3

[AnonymBruker]

Jeg og mine to søstre fikk pengegave fra mor!

Kroner 200.000,- til hver av oss og med hadde vi alle egenkapital nok til å få hvert vårt boliglån.

Anonymous poster hash: 4def2...6db

[Gjest LadyAntebellum]

Samboerpar som har leid leilighet i 4 år. Bodde i hans hjemby, det var ensomt og jeg ville tilbake til storbyen. Skulle leie her også men så kom foreldrene mine på banen og ville være kausjonister for egenkapitalen vår:) hadde aldri drømt om at vi kom til og bo i "min by" med leilighet vi eier:) tror vi hadde måttet leie i ganske lang tid hvis ikke dette hadde skjedd:)

[serara]

Jeg har ikke flyttet ut enda. Vet at foreldrene kommer til å støtte meg, men jeg vil uannsett prøve å gjøre alt på egenhånd.

[Solstrålen.]

Kjøpte leilighet som 19 åring helt selv. Føler at det er en ekstra god følelse når man klarer det selv og jobber hardt for det.

[Gjest Bud]

Fikk ikke ei krone når jeg kjøpte hus til 1 500 000,- i en alder av 25 år. Totalrenoverte hele kåken i løpet av de neste 3 årene uten lån. Hardt arbeid og stå-påvilje kreves for å få det til, samt vond rygg og mange tunge kvelder...

[AnonymBruker]

Foreldrene mine ga meg en pengegave, slik at jeg kunne nedbetale studielånet mitt på kroner 300.000,-.

Med det hadde jeg 400.000,- i egenkapital og ingen annen gjeld. Jeg fikk dermed et lån på i underkant av to millioner kroner, og kunne kjøpe meg en liten leilighet i Oslo.

Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk fra mor og far!

Anonymous poster hash: 4def2...6db

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp ved at foreldre kjøpte 50% av min første leilighet, da fikk jeg større bolig og de stilte også som medlåntakere siden jeg akkurat hadde fått inntekt.

De fikk selvsagt sin del av verdistigning da vi solgte da de ikke ville gjøre forskjell ift arv etterhvert og de andre barna. De andre barna har enda ikke blitt voksne nok til å kunne kjøpe seg noe, dvs evig studenter og suller rundt.

Anonymous poster hash: 5cd01...39f

Høres ut som dere har det supertrivelig i familien din, ja.

Anonymous poster hash: 47889...214

[AnonymBruker]

-Hvordan har DU fått hjelp av DIN familie til å komme inn på boligmarkedet?

-Eventuelt, hvordan ser det ut til at du skal kunne få hjelp?

-Eller, hvordan skal du hjelpe dine med boligkjøp?

Jeg må nok klare meg selv da jeg ikke har foreldre til å hjelpe meg, og sparer og sparer år etter år. Har liten inntekt så det går tregt, og nå blir jeg snart 34, så får ikke spart mer på BSU.

Men jeg sparer på sparekonto, så jeg kommer vel i mål en gang.

Om jeg får barn en gang skal jeg sette av penger til de hver mnd, så de har en liten buffer når de en gang blir voksne. Så skal jeg også lære de om økonomi og hvor viktig det er å spare litt hver mnd.

Selv lærte jeg aldri dette av mine foreldre, og jeg stod på bar bakke da de døde, for de hadde ingen sparekonto til meg. Bare gjeld...

Anonymous poster hash: 81406...e51

[AnonymBruker]

-Hvordan har DU fått hjelp av DIN familie til å komme inn på boligmarkedet?

Har ikke fått hjelp ennå, da verken jeg eller foreldrene mine har hatt mulighet.

-Eventuelt, hvordan ser det ut til at du skal kunne få hjelp?

Mine foreldre kan nå stille som kausjonister for ca 250k, etter at de har betalt ned egen gjeld osv. Evt kan de stille som medlåntakere. Men de har ingen mulighet til å gi bort penger eller tidlig arv osv. Pga økonomien har de heller aldri hatt mulighet til å spare noe til barna, så her er det kun min egen BSU samt depositum jeg har i dag (totalt i underkant av 100k) som er egenkapital. Med "bare" 350k så får jeg ikke noe særlig i området her, og med barn så er det begrenset hva jeg kan gå for. Så her blir det sparing litt lenger. Men det er ikke så innmari langt unna, så om ett år eller to tenker jeg at vi sammen (foreldre og jeg) får kjøpt noe skikkelig.

-Eller, hvordan skal du hjelpe dine med boligkjøp?

Jeg håper inderlig å kunne hjelpe mitt barn når hun blir større, men aner ikke hvor mye eller hvordan. Sparer kun for min egen del akkurat nå (BSU), for det viktigste er at jeg i det minste kommer meg inn på markedet. Hun har heldigvis far og besteforeldre på hans side som sitter litt bedre i det, som mest sannsynlig kan hjelpe mer enn hva jeg kan.

Anonymous poster hash: 19f86...cc7

[~white lady~]

Hverken jeg eller mannen har motatt noen økonomisk (eller annen) støtte da vi kjøpte vår første leilighet for vel 5 år siden. I fjor kjøpte vi oss et hus på 120 kvm, stort nok for oss tre.

For hans del så er foreldrene skilt, og gift på hver sin kant. Alle har voksne barn og har valgt å ikke hjelpe noen så det ikke skal bli urettferdig. De har ikke mulighet til å hjelpe alle uansett.

For min del så er min far død (og har vært det i mange år) og mamma er ufør. Hun har ikke hatt noe å spare, og det er heller ingen arv i vente.

Jeg flyttet ut i en alder av 16 år og måtte klare meg selv.

VI har såvidt begynt å spare på en egen konto til sønnen vår på 7 år, men stresser ikke med det da vi har utsikter til ganske god økonomi når mannen er ferdig med studiene.

Vi kommer til å hjelpe sønnen vår (og eventuelle andre barn) med både moped/bil lappen og EK når den tid kommer, men vil samtidig forvente at de også tjener egne penger etterhvert, (gå med avisen, lufte bikkja til naboen) og lære dem fornuftig sparing.

[AnonymBruker]

Mine foreldre er skilt og jeg snakket ikke med min far på flere år, fordi han var litt slem mot oss når jeg var yngere. Når jeg ble 19 år, fikk jeg forskudd på arv 470 000,- kr. og 300 000,- privat lån fra min far som jeg egentlig ikke trengte å betale tilbake, det var kun formelt ovenfor skatteetaten. Jeg tok opp et lån på 550 00,- kr selv. I mnd, ble dette 3000 for meg å betale til banken i mnd. + 1500 felleskostnad. Jeg leide ut leiligheten for 8500 kr og bodde hjemme hos mor.

Jeg føler meg litt slem, jeg setter selvfølgelig pris på at jeg fikk den hjelpen men ikke setter ikke nok ikke så mye pris på det slik som jeg burde ha gjort. Det er vel me pga han krevde en ekstra stor andel av mamma når de skilte seg. Så føler egentlig det er mamma som har bidratt med dette.

Anonymous poster hash: 17256...2ab

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange som har betalt banken under bordet for å få 100% finansiering.

Anonymous poster hash: 17256...2ab

[Gjest Anubiel]

Mine foreldre er vel typisk arbeiderklasse, kun fullført ungdomsskolen. Mamma begynte å jobbe da hun var 16 og pappa kom til Norge og begynte å jobbe her da han var 21.

De har alltid hatt ekstremt god økonomisk sans og endte som pensjonister opp med velfylt sparekonto, to hus og null i gjeld. Mens jeg vokste opp var vi aldri fattige, jeg hadde det jeg trengte og vi dro på utenlandsferie med sol og bad hvert år. Dette gikk an fordi det ikke ble brukt penger på det som vel må karakteriseres som unødvendig luksus - alltid nye biler, nye teknologiske duppeditter, oppussing i hytt og pine osv.

For dem var det helt utenkelig å ikke spytte inn litt da jeg skulle kjøpe min første leilighet. Dersom de gjorde det, ville jeg selv deretter kunne bygge meg en sunn økonomi uten noe ytterligere hjelp. Så da jeg var 26 kjøpte jeg min første to-roms i Oslo til 1.4 mill. Jeg fikk 100 000 i forskudd på arv, resten av egenkapitalen hadde jeg spart opp selv etter at jeg ble ferdig med masteren.

Leiligheten solgte jeg med 800 000 i fortjeneste etter at megleren var betalt og det gjorde at jeg i dag eier hus. Godt fornøyd med hjelpen jeg fikk og har tenkt å gjøre det samme for mine barn dersom jeg får noen.

[Gjest Churro]

Fikk ingen hjelp, kjøpte første gang i en alder av 29.

Valgte heller å kjøpe bolig et sted hvor vi fikk bolig for den egenkapitalen vi hadde, og å stå på egne ben.

Kunne fått hjelp, faren min kausjonerte for broren min bla, så mulighetene var der, men jeg ønsket å klare meg selv. Ble for dumt som 29-åring å ringe pappa og be om penger...!

Synes det er spesielt, du driver indirekte og skriver at de som får hjelp med ENORME kjøp (som bolig) ikke klarer å stå på egne ben. Min far tilbyr meg å HJELPE meg når jeg skal inn på boligmarkedet, er evig takknemlig. "Stå på egne ben, ringe pappa for å be om penger" - veldig nedlatende synes jeg. Jeg jobber livet av meg med skole og jobb ved siden av, betaler alt av regninger og leie selv - får ingen hjelp, men er evig takknemlig at min far har sagt at dersom han ser selv jeg sparer og prioriterer dette, fremfor luksus i hverdagen, vil han hjelpe meg. Betyr ikke at jeg ikke klarer å stå på egne ben. Endret 9. januar 2015 av Churro