Bevisste foreldre

[Lillemini]

Det jeg fikk svar på er at det var ikke så veldig mange bevisste foreldre inne på forumet i kveld

Tror det er mange bevisste foreldre, men kanskje ikke så mange som har tid til å diskutere temaet på en gruppe? Ikke at det er noe galt med det, men selv har jeg ikke så mye tid til overs etter jobb, studier pg familieliv. Da blir det heller en liten halvtime på KG på slutten av kvelden.

Selv er jeg veldig bevisst på oppdragelsen til min datter, og mannen er helt på samme nivå. Hele familien min er i skoleverket, og jeg har hørt utallige skrekkhistorier om unger som allerede i barneskolealder føler at universet dreier rundt dem, unger som mobber andre pga klær eller utseende, og med null respekt for voksne. Her i huset er vi nøye på hvordan vi snakker til og om hverandre, og ikke minst hvordan vi behandler folk rundt oss. Empati er det viktigste, alle skal aksepteres for den de er. Datteren vår får gå i barnehagen både i ullundertøy og i tutu-skjørt (med ull under), men det er ikke hvordan vi kler oss som definerer oss. Skryt her i huset går på oppførsel og ting man gjør, ikke utseende. Selv om vi gjerne kan si at hun er verdens fineste og skjønneste, gir vi heller komplimenter når hun er flink og snill og viser omsorg.

[Zadja]

Det er jo ganske mange som har kommet med gode svar her da. At du velger å vri mye av det folk sier til noe negativt og stemple dem som mindre bevisst sier mer om deg. Det vil alltid være noen som provoserer litt i en slikt råd, men det har da vitterlig vært noen gode kommentarer her også. Og jeg kan forstå at folk stiller spm tegn ved at du ikke har barn selv, for ting blir ofte annerledes enn man har tenkt med egne barn. Dine bonusbarn har jo en mor selv. Ikke at jeg ikke tror du er en god stemor, men ja, det blir uansett annerledes.

Folk her er mer opptatt av å fortelle meg at jeg ikke skal mene noe om barneoppdragelse fordi jeg ikke har barn selv, enn å komme med innspill om hva de selv er bevisste på.

Ja, de har en mor, mellomste gutten ser mora si maks 4 dager i måneden, resten av tiden er han hos oss. Skal jeg likevel overlate oppdragelsen til mora? Hvordan skal hun klare den jobben på 4 dager i måneden?

Jeg ville diskutere ting i hverdagen man kan være mer bevisst på. Hvilke hverdagslige tiltak gjør du for å hindre at ditt barn blir mobbet, eller enda verre, en mobber? Snakker dere om mobbing hver dag? Fokuserer man på å ikke mobbe eller på å være snille og gode med hverandre? Forteller dere barna deres historien om Odin som ikke ville leve mer fordi han ble mobbet?

Hvorfor i all verden er dere ikke mer interesser i å diskutere dette enn om jeg er "forelder nok" til å kunne diskutere barneoppdragelse?

[Lammelåret]

Ts: Er det ikke nok med alle trådene som er om barneoppdragelse på forumet? Der er det stadig problemstillinger som dukker opp og som krever diskusjon eller samrefleksjon. Du finner også debatter på blogger, til avisartikler mm.

[Zadja]

Tror det er mange bevisste foreldre, men kanskje ikke så mange som har tid til å diskutere temaet på en gruppe? Ikke at det er noe galt med det, men selv har jeg ikke så mye tid til overs etter jobb, studier pg familieliv. Da blir det heller en liten halvtime på KG på slutten av kvelden.

Selv er jeg veldig bevisst på oppdragelsen til min datter, og mannen er helt på samme nivå. Hele familien min er i skoleverket, og jeg har hørt utallige skrekkhistorier om unger som allerede i barneskolealder føler at universet dreier rundt dem, unger som mobber andre pga klær eller utseende, og med null respekt for voksne. Her i huset er vi nøye på hvordan vi snakker til og om hverandre, og ikke minst hvordan vi behandler folk rundt oss. Empati er det viktigste, alle skal aksepteres for den de er. Datteren vår får gå i barnehagen både i ullundertøy og i tutu-skjørt (med ull under), men det er ikke hvordan vi kler oss som definerer oss. Skryt her i huset går på oppførsel og ting man gjør, ikke utseende. Selv om vi gjerne kan si at hun er verdens fineste og skjønneste, gir vi heller komplimenter når hun er flink og snill og viser omsorg.

Takk for reflektert svar, har full forståelse for at tiden ikke strekker til, jeg er selv ikke sikker på hvor mye tid jeg har til disp, det er bare at jeg er så lei av foreldre som bare skylder på alt og alle for at ting blir som de blir. Frekke? Alle barn er det! Sløve? Skola sin feil, ikke motiverende nok lærere! Slemme? Nei, det tror jeg da ikke, kanskje bare misforstått? Hadde vært gøy å bli kjent med noen som ser ting fra et annet perspektiv bare:) Endret 8. november 2014 av Zadja

[Zadja]

Ts: Er det ikke nok med alle trådene som er om barneoppdragelse på forumet? Der er det stadig problemstillinger som dukker opp og som krever diskusjon eller samrefleksjon. Du finner også debatter på blogger, til avisartikler mm.

Joda, men jeg hadde ønsket meg en liten gruppe som ble kjent med hverandre, som var den samme trygge reflekterte gruppen hver gang, og som etter hvert kjente historien bak og kunne uttale seg på et annet grunnlag. Jeg ser jo på hvordan jeg blir svart her at dette er mennesker som ikke kjenner meg. Men jeg skjønner at vi kanskje er max 10 i dette landet som ønsker å delta i en slik gruppe, og jeg finner neppe alle i kveld

[Lillemini]

Takk for reflektert svar, har full forståelse for at tiden ikke strekker til, jeg er selv ikke sikker på hvor mye tid jeg har til disp, det er bare at jeg er så lei av foreldre som bare skylder på alt og alle for at ting blir som de blir. Frekke? Alle barn er det! Sløve? Skola sin feil, ikke motiverende nok lærere! Slemme? Nei, det tror jeg da ikke, kanskje bare misforstått? Hadde vært gøy å bli kjent med noen som ser ting fra et annet perspektiv bare:)

Hvor bor du da? For meg hadde det vært mer meningsfylt å møte noen face to face og snakke. Og det om at du ikke kan si noe fordi du ikke har egne barn er jo helt på trynet. Om du har en samboer med barn som du er involvert i oppdragelsen til er jo det likestilt med egne barn i mine øyne. Syns du høres ut som en super bonusmor som bryr deg så mye! Heldige unger som har deg!

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig bevisst.

Men å begynne å tenke sånn før du får egne barn er litt annerledes.at du har bonusbarn er greit nok, men du har ikke oppdratt de siden de var født, du er ikke moren eller farens om har vært der fra start og du er ikke den som har opplevd det å faktisk oppdra et barn.

Jeg har en utdannelse som gjør meg veldig bevisst på barn, se barnet, kommunikasjonen, hvordan jeg ordlegger meg, viktigheten av feks lesing/sang, det å ha sunne hobbyer, det å ha et sunt forhold til foreldre osv. Min jobb er å se menneske og hele bildet.

Men jeg er ikke på jobb hjemme..

Hjemme så kan vi krangle over at det er feil lue, og at vi kommer for sent fordi det er IKKE den lua/skoa osv som barnet skulle ha på seg. Og det blir den lua!

Hjemme så får jeg oppleve på kroppen og i hjerte og sinn hvordan det er å ha et barn i feks trassalderen, hvordan det å være i sosiale settinger ikke nødvendigvis får deg til å føle deg like kald og rolig og fortsette som før.

Hjemme så føler jeg på hvor intenst barnet spiller på mitt følelsesregister. Hvor lett det er å gjøre feil, gi etter eller andre ting som man vet at man i utgangspunktet ikke burde bli gjort.

Hjemme er det følelsen som styrer og ikke det å være profesjonelt. Man tenker på barnets beste, men man tenker ikke på teorier e.l. Når man oppdrar sitt eget barn.

Du føler på usikkerhet, frykt, dårlig samvittighet, tidsklemma osv, noe du som profesjonell ikke er i nærheten av å føle på i en jobb situasjon...

Poenget mitt? Kjempefint med bevisste foreldre, men det du snakker om er teorien bak oppdragelse, vent litt før du har så bastante meninger og tanker, for før du har fått barn så vet du faktisk ikke (og nei, ikke med bonusbarn som du kom inn i bildet hos som en stemor da de allerede da har blitt noen år.adoptivbarn der man er mamma og pappa blir noe helt annet enn bonusbarn så der finnes det ingen parallell...)

Selv har jeg barn som er så tålmodig, empatisk, hører etter, snill med andre barn osv, men dette er utifra andre. Altså barnehage, besteforeldre osv. Men hjemme er det virkelig mange ganger jeg har lyst til å rive av meg selv håret.. Og det er vel helt naturlig? De har tydeligvis lært hvordan de skal oppføre seg da de gjøre det på andre arenaer (selvfølgelig hjemme også, men på samme måte bestandig...)

Anonymous poster hash: c17e9...521

[AnonymBruker]

Tja, jeg står nå daglig i de aller mest reelle hverdagssituasjoner og fungerer som en mor både i praksis og teori

Men du har ikke vært gjennom kalle aldre med alle barna, de har hatt en mor før du kom inn i bildet. Og antageligvis er de "oppdratt" fra starten av av noen andre enn deg. Mens du fortsetter da som en stemor og hjelper til oppdragelsen og hverdasproblemer..

Det at du ikke en gang gidder og forstå at det er forskjell på dine egne barn og at du nå er stemor er også noe jeg synes vitner om lite reflektert.. Selv har jeg vært begge deler og har en mann som har vært begge deler. Men vi er jo enige begge om at det blir annerledes å få eget barn og oppleve alt fra begynnelsen.

Å ja, jeg diskuterte dette med mobbing senest i går. Og jeg føler veldig sterkt for akkurat dette, og jeg tenker veldig på hva jeg kan gjøre og hva jeg kan gi barnet mitt for at det skal takle div utfordringer og ved å gi han en oppvekst med foreldre som viser respekt for andre mennesker, og ikke sitte med alle disse fordommene.

Selv har jeg foreldre som mener mye om så mangt, men mente vel at vi barna fikk vokse opp og gjøre opp sine egen meninger om hvordan verden er. Vi er tre barn, og det er utrolig lite fordommer blant oss tre, ingen av oss er mobbere eller har blitt mobbet. Vi har alle utdannelse og alle de riktige prioriteringene i orden, vi er høflige osv.

Dette høres ut som at jeg mener vi er perfekte barn, men det jeg faktisk mener at vi fikk en oppdragelse som var veldig fin, og vi har tydelig fått en del som har gjort oss til bra mennesker..

Anonymous poster hash: c17e9...521

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg er også veldig bevisst.

Men å begynne å tenke sånn før du får egne barn er litt annerledes.at du har bonusbarn er greit nok, men du har ikke oppdratt de siden de var født, du er ikke moren eller farens om har vært der fra start og du er ikke den som har opplevd det å faktisk oppdra et barn.

Jeg har en utdannelse som gjør meg veldig bevisst på barn, se barnet, kommunikasjonen, hvordan jeg ordlegger meg, viktigheten av feks lesing/sang, det å ha sunne hobbyer, det å ha et sunt forhold til foreldre osv. Min jobb er å se menneske og hele bildet.

Men jeg er ikke på jobb hjemme..

Hjemme så kan vi krangle over at det er feil lue, og at vi kommer for sent fordi det er IKKE den lua/skoa osv som barnet skulle ha på seg. Og det blir den lua!

Hjemme så får jeg oppleve på kroppen og i hjerte og sinn hvordan det er å ha et barn i feks trassalderen, hvordan det å være i sosiale settinger ikke nødvendigvis får deg til å føle deg like kald og rolig og fortsette som før.

Hjemme så føler jeg på hvor intenst barnet spiller på mitt følelsesregister. Hvor lett det er å gjøre feil, gi etter eller andre ting som man vet at man i utgangspunktet ikke burde bli gjort.

Hjemme er det følelsen som styrer og ikke det å være profesjonelt. Man tenker på barnets beste, men man tenker ikke på teorier e.l. Når man oppdrar sitt eget barn.

Du føler på usikkerhet, frykt, dårlig samvittighet, tidsklemma osv, noe du som profesjonell ikke er i nærheten av å føle på i en jobb situasjon...

Poenget mitt? Kjempefint med bevisste foreldre, men det du snakker om er teorien bak oppdragelse, vent litt før du har så bastante meninger og tanker, for før du har fått barn så vet du faktisk ikke (og nei, ikke med bonusbarn som du kom inn i bildet hos som en stemor da de allerede da har blitt noen år.adoptivbarn der man er mamma og pappa blir noe helt annet enn bonusbarn så der finnes det ingen parallell...)

Selv har jeg barn som er så tålmodig, empatisk, hører etter, snill med andre barn osv, men dette er utifra andre. Altså barnehage, besteforeldre osv. Men hjemme er det virkelig mange ganger jeg har lyst til å rive av meg selv håret.. Og det er vel helt naturlig? De har tydeligvis lært hvordan de skal oppføre seg da de gjøre det på andre arenaer (selvfølgelig hjemme også, men på samme måte bestandig...)

Anonymous poster hash: c17e9...521

Enig her, akkurat sånn er det.

For mitt vedkommende handler det om ganske enkle prinsipper; forsøk å lytte åpent, vis av voksne og har menneskelige feil(be om unnskyldning og/eller forklar når noe gikk skeis), innse at man lever i en større sosial relasjon hvor premissene ikke bare kan legges av ett individ og dens erfaringer.

For mye fokus på ting vil føles som en tvangstrøye.

Eksempelvis er jeg veldig opptatt av redelighet, empati, humanistiske prinsipper, nærhet, respekt og folkeskikk.

Det vil jo åpenbart oppstå tusen øyeblikk hvor dette ikke alltid blir praktisert, og da blir det er innmari gnål om jeg ved hver anledning skal ha maksimal pedagogisk tilnærming.

Det er mange veier til Rom forøvrig, og er det en ting jeg prøver styre unna er det "barnepedagogindustrien" hvor noen enkeltmennesker har fått for mye plass til å tjene penger på usikre foreldre.

[Zadja]

Jeg skjønner ikke hva dere vil fram til, klart jeg skjønner forskjellen på ekte foreldre og steforeldre. Men jeg er uansett i disse ungene sitt liv, og jeg ønsker å være bevisst.

Det betyr ikke at jeg ikke har ekte følelser og at alt jeg sier er opplest fra en bok. Jeg har egne verdier og følelser som jeg handler ut ifra, men i tillegg så ønsker jeg kontakt med mennesker som har en grunn for ting de gjør.

Ideen kom til meg når jeg googlet filmer med moral. Og det igjen var noe jeg ble bevisst på etter at vi begynte å se Detective Downs, som etter 5 min hadde vært i horestrøket, på strippeklubb, drukket seg full og blitt kastet ut av en bar. Vi byttet til en annen film, og den feilen har jeg ikke lyst til å gjøre igjen. Derfor vil jeg gjøre bedre research og finne filmer som har god moral. Og da tenkte jeg på en slik gruppe, som alle hadde sett ulike filmer og gjort deg opp en formening om de var verdt å se eller ikke. (Kule kids gråter ikke=Verdt å se!)

Det kan være at jeg ser hvor lett åtteåringen i huset blir påvirket, eller så er det det at han er allerede så unik, så utrolig hensynsfull og har så mange gode verdier. Jeg ser hvordan disse verdiene blir utfordret på skolen (det er helt vanlig å kalle en jente man ikke synes er søt for støgg). Jeg KAN velge å si "jaja, det er ikke min unge, dette blander jeg meg ikke borti", eller jeg kan velge å gjøre det jeg kan, ta bevisste valg, snakke om alle de viktige tingene, være et godt eksempel osv.

Jeg er jo allerede i livet hans, hvorfor kan jeg ikke tenke nøye gjennom ting da?

Sånn som i går, snakket jeg og pappaen om ferie. Om at barn i dag aner ikke hvor godt vi har det i Norge. Og når vi er i utlandet så er vi bare på de flotteste stedene. Så jeg foreslo at vi kanskje neste gang kombinerer ferietur med strand/kos og den harde virkelighet. Dra til en bydel som er fattig, kanskje det finnes en organisasjon som hjelper fattige, som vi kan besøke?

Hvilke andre små grep i hverdagen kan man gjøre, som bidrar til at man blir takknemlig, setter pris på det man har og har i bakhodet at mange ikke har det like greit?

Det er jo ikke sånn at siden jeg er stemor så har jeg ikke muligheten til å påvirke?

For å være ærlig så tror jeg flere av dere er mødre som har kjent på frykten av at barna får en stemor som liksom skal mene noe, og som i verste fall blir en bedre rollemodell, får et bedre forhold til barna og rett og slett gjør en bedre jobb enn dere. Vel, slapp av, dette er ingen konkurranse. Det eneste jeg vil, sammen med mor, far og stefar til gutten, er å gjøre alt i min makt for at han lærer alt han skal lære, opplever verden på godt og vondt, lærer seg respekt og omtanke for mennesker, dyr, verden og seg selv. Og for å klare det så må man være bevisst, mener jeg. Og derfor ønsker jeg å diskutere med andre som er bevisste

Endret 9. november 2014 av Zadja

[AnonymBruker]

God moral? Det er ironisk hvordan du vil styre unna alt som ikke er uskyldig i hverdagen, men bruke ferien til å vise barna livets skyggeside ved å besøke fattige i fremmede land, mens man kombinerer det med badeferie? Er det bevisst og reflektert?

Anonymous poster hash: ba01f...ce2

[AnonymBruker]

Sånn som i går, snakket jeg og pappaen om ferie. Om at barn i dag aner ikke hvor godt vi har det i Norge. Og når vi er i utlandet så er vi bare på de flotteste stedene. Så jeg foreslo at vi kanskje neste gang kombinerer ferietur med strand/kos og den harde virkelighet. Dra til en bydel som er fattig, kanskje det finnes en organisasjon som hjelper fattige, som vi kan besøke?

Hvilke andre små grep i hverdagen kan man gjøre, som bidrar til at man blir takknemlig, setter pris på det man har og har i bakhodet at mange ikke har det like greit?

Du har mange fine tanker, og jeg skjønner behovet ditt for å være bevisst, men dessverre er ikke alt like gjennomtenkt.

For eksempel dette jeg siterer her.

Du tenker å vise dine stebarn hvor heldige de er ved å vise frem fattige mennesker mens dere selv bor råflott?

Det er titusenvis av norske barn som aldri har hatt mulighet til å reise på ferier, og hvis de har vært på ferie har det ikke vært en råflott utenlandstur.

For å vise hvor heldige de er kunne dere kanskje ha kuttet ut ferien ett år?

Eller kanskje reist til et mindre flott sted?

Eller kanskje hatt en budsjettferie?

Du har mange muligheter til å øke barnas sosiale bevissthet uten samtidig å stigmatisere mindre heldige!

Anonymous poster hash: 07086...3a6

[Zadja]

Du har mange fine tanker, og jeg skjønner behovet ditt for å være bevisst, men dessverre er ikke alt like gjennomtenkt.

For eksempel dette jeg siterer her.

Du tenker å vise dine stebarn hvor heldige de er ved å vise frem fattige mennesker mens dere selv bor råflott?

Det er titusenvis av norske barn som aldri har hatt mulighet til å reise på ferier, og hvis de har vært på ferie har det ikke vært en råflott utenlandstur.

For å vise hvor heldige de er kunne dere kanskje ha kuttet ut ferien ett år?

Eller kanskje reist til et mindre flott sted?

Eller kanskje hatt en budsjettferie?

Du har mange muligheter til å øke barnas sosiale bevissthet uten samtidig å stigmatisere mindre heldige!

Anonymous poster hash: 07086...3a6

Og SÅNNE mennesker er det jeg ønsker å diskutere med!! Takk!!! Nettopp! Hva annet kan man gjøre, enn det jeg allerede har tenkt på? Hva mer kan man gjøre? Hva har jeg ikke tenkt på? Jeg trenger å bli utfordret på dette plan, ikke på om jeg er verdig en mening siden jeg ikke er biologisk mor.

[Zadja]

God moral? Det er ironisk hvordan du vil styre unna alt som ikke er uskyldig i hverdagen, men bruke ferien til å vise barna livets skyggeside ved å besøke fattige i fremmede land, mens man kombinerer det med badeferie? Er det bevisst og reflektert?

Anonymous poster hash: ba01f...ce2

Jeg vil ikke skygge unna det i hverdagen, jeg vil finne måter å komme innpå disse temaene i hverdagen! Ferie var bare et eksempel som lå lett tilgjengelig siden vi snakket om det i går. Det er jo hverdagen som teller, og det er her jeg vil være bevisst.

[Zadja]

...og så veldig råflott har vi det ikke, her er det campingferie hver sommer og teltturer på fjellet Vi kjøper ikke nye ting vi ikke trenger og vi er ikke opptatt av å ha det nyeste og det beste

[Zadja]

Problemet nå er at vi diskuterer dette i denne tråden, og det var ikke det som var hensikten. Jeg ønsket å være en gruppe mennesker som var lukket, ikke anonyme og som hadde en annen tilnærming enn "angrep". Med det takker jeg for interessen og takker de få som ga meg noe å tygge videre på. Nå skal jeg ut i naturen med min flotte stesønn! Ha en god søndag videre!

[AnonymBruker]

...og så veldig råflott har vi det ikke, her er det campingferie hver sommer og teltturer på fjellet Vi kjøper ikke nye ting vi ikke trenger og vi er ikke opptatt av å ha det nyeste og det beste

Det var bare måten du formulerte deg på da du skrev "og i utlandet er vi bare på de flotteste stedene" som fikk meg til å bruke ordet "råflott".

Anonymous poster hash: 07086...3a6

[onyx]

Poenget er at du faktisk skygger unna å i hverdagen. DU slo av filmen med "dårlig moral". I stedet burde du faktisk brukt den som et utgangspunkt for en samtale. Dine stebarn er for store til å behandles som småbarn.

Og hvorfor så hårsår? Dine stebarn har faktisk allerede to foreldre, derfor vil din rollle alltid være noe annet enn mor. I stedet for å innse at det gir deg andre muligheter, går du rett i forsvar og insisterer på at dulikestilt en forelder.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er flere her inne som ser på seg selv som over middels bevisst/engasjert når det gjelder barneoppdragelse? Og med det mener jeg ikke de som gir barna mer enn middels mye oppmerksomhet og duppeditter, men som virkelig tenker gjennom ting på et annet plan enn det kan virke som de fleste andre foreldre gjør? Som tar bevisste valg i hverdagen, som tenker litt mer over både de små og store tingene. Som ser den store sammenhengen, som ser at hva vi gjør i dag får konsekvenser i tiden som kommer, på godt og vondt.

Jeg ønsker nemlig å samle en liten gruppe sånne mennesker og ta opp ulike tema. Tanken er at vi utveksler tanker, idéer og kunnskap.

Denne gruppen vil fokusere på hvordan man kan oppdra sunne barn med gode verdier og sunne hobbyer. Barn som tenker selv, som kan vurdere, resonere. Selvstendige barn som ikke gir etter for press og som er seg selv, ikke en kopi av andre. Omtenksomme barn som tar hensyn til andre, men som også tar hensyn til seg selv, og som har evnen til å si nei når de ikke vil mer. Barn som har respekt for jordkloden, naturen, dyr og andre mennesker. Kreative barn som ikke bare skal finne "det rette svaret", men som tenker utenfor boksen. Vi ønsker å forberede barna på livet, ikke bare legge til rette så de har det best mulig her og nå. Vi jobber for en sterk selvfølelse, god selvrespekt og realistisk selvtillit. Ønsker mindre fokus på prestasjoner, "å være flink", mer på å ha gode verdier, være seg selv, gjøre sitt beste og ikke gi seg. Og sist, men ikke minst: Barn som er takknemlige, som skjønner hvor godt de har det, som setter pris på det de har.

Vi kan dele artikler vi har lest, eller komme med synspunkt på en sak, stille et åpent spørsmål, oppfordre til debatt/diskusjon/idémyldring. Vi kan dele tips om gode filmer vi har sett, eller bøker vi har lest, som har god moral og som setter i gang hjernen.

Er det noen som kunne tenke seg å være med? Hyl ut (Gruppen blir intim (ca 10 personer) og kommunikasjonen foregår vel greiest på Facebook i en lukket/hemmelig gruppe)

Håper veldig å komme i kontakt med andre som tar bevisste valg og som er opptatt av noen av de samme tingene som meg

Jeg er over gjennomsnittet bevisst med oppdragelsen. Men jeg passer nok ikke inn i en sånn gruppe, fordi selv om man er over gjennomsnittet bevisst når det gjelder verdier, betyr jo ikke det at man er enige med alle andre som er bevisste.

Men jeg hadde lyst til å berømme deg for tanken, si til deg at jeg synes du virker som en god stemor, og du vil helt sikkert finne noen med omtrent samme verdier, som du kan diskutere med.

Folk skriver nokså skrekkelige ting når de er anonyme, og jeg håper du bare rister det av deg.

Anonymous poster hash: 9d7ca...3bc

[Gjest AllisHagtorn]

Du har mange fine tanker, og jeg skjønner behovet ditt for å være bevisst, men dessverre er ikke alt like gjennomtenkt.

Du har mange muligheter til å øke barnas sosiale bevissthet uten samtidig å stigmatisere mindre heldige!

Anonymous poster hash: 07086...3a6

Takk.

Jeg kjenner jeg blir litt matt av slike holdninger som du har TS.

Intensjonen din er god, men det er ganske mye å ta tak i her på perspektivene dine. Besøke en "fattig landsby gjennom hjelpeorganisasjon"? Så man kan observere de stakkars fattige? Sette på en masse filmer om moral? Det blir ekstremt krampaktig. Det holder å ha en refleksjon rundt det når det faller seg mer naturlig - som eksempelvis når barna kommer hjem og forteller om diverse hendelser.

Jeg skjønner det ikke er intensjonen din, men slike tanker er fryktelig nedlatende og stigmatiserende - og er mye av årsaken til at forskjellene er som de er ifht sosial stigma. Både i Norge og i utlandet.

Jeg var selv et sånt "stakkars upriviligert barn"(i norsk sammenheng), og herregud så provoserende det er å være posterchild for "de som har/hadde det "sånn, la oss alle føle oss så takknemlige ovenfor stakkarne"".

Dette er jo nettopp hva som utgjør hele det sosiale stigmaet.

Angående bevissthet så vil jeg oppfordre deg - helt uten kritikk - til å bruke mer tid på refleksjon rundt hva som kan være forskjell på intensjon og utfall. Gir gode tanker og intensjoner alltid gode resultater? Nei. Kan det være måter å tenke litt mer gjennom ting på, bli mer reflektert? Ja.

Du sier problemet er at vi diskuterer.

Det er jo hele nøkkelen til hvordan bli mer bevisst og reflektert.

Ser du ikke den selv?

Endret 9. november 2014 av AllisHagtorn