Imax skravler

[Imax]

Kjenner behov for å skrive litt i dagboka øker når ting er tunge og vanskelige. Føler meg tungsindig, og det hjelper jo ikke med at jeg fysisk er sliten etter tirsdagens operasjon. Skal være tålmodig, lover!

Jeg føler at jeg har avfunnet meg med situasjonen, selv om jeg vet det kommer til å bli en overgang å være helt alene i huset uten ungene annen hver uke. Men det må jo bli ok da, kan ikke skjønne annet? Dukker opp flere og flere påminnelser om at mannen min ikke er den rette for meg, jeg trenger en som det er mer tak i og som ikke minst vil ha meg! Det har vært mye en-veis de siste årene. Det er bare å anerkjenne.

Tror det er på tide å se på positiv-lista mi om alt jeg har å glede meg over, det er fort gjort å glemme!

[Imax]

Da er vi ferdig med mekling, og da kan vi sende inn søknad om separasjon. Men gårsdagens overraskelse er at jeg kan være pliktig til å betale bidrag til mannen min, selv om vi deler ansvaret 50/50! Men, men. Man skal vel yte etter evne, men jeg blir fly forbanna hvis jeg skal ha dårligere råd enn han fordi jeg må betale... Kjenner jeg blir sur av hele greia, så får vi se hva vi kommer frem til.

Ellers sniker tiden seg sakte frem til 1. april. Jeg krysser av kalenderen hver dag, og det er jammen langt igjen. Blir sprø av å vente, men jeg må bare være tålmodig, så kommer jeg igang med mitt nye liv etter hvert. Skal bli deilig å legge alt dette bak meg.

Formen er stigende etter operasjonen, men samtidig er jeg litt bekymret for tilstanden "der nede". Er usikker på effekten, synes kanskje jeg kjente litt "buling" i dag? Og så er det vanskelig å få trykk på strålen når jeg tisser. Håper dette går seg til, det er jo enda bare en uke siden operasjonen, så jeg må vel enda være tålmodig.

Det skal bli tøft å bo fra ungene annen hver uke altså. Men det går seg vel til, og jeg VET at jeg skal bruke tiden alene godt, til å være sosial og gjøre hobbyer osv. Uff, men tøft.

[Imax]

Ikke bra dag altså. I dag truet jeg mannen min med at jeg kanskje like godt bare skulle ta livet av meg, fordi jeg synes alt er mørkt og meningsløst... Ikke så stilig sagt altså, men jeg er bunn fortvilet, dette økonomigreiene er vanskelig.

Det blir tøft for meg økonomisk, i dag kom det en takst som var høyere enn den forrige, altså ENDA mer penger jeg må punge ut til mannen. Og gårsdagens melding om at jeg må betale bidrag til mannen er heller ikke kul. Sånn det ser ut nå, kan jeg faktisk risikere å sitte igjen med MINDRE i måneden etter at utgifter er betalt, fordi jeg skal betale ham... Det føles ikke så veldig rettferdig. Gubben sier VI FINNER EN LØSNING, men hvorfor skal han si fra seg rett til å få penger fra meg?!?! Det er jo ulogisk. Blir forbanna og fortvilet hvis jeg sitter igjen med 4000,- og han 7000,-! Tror kanskje det kan bli sånn, ja.

Er også utrolig trist og lei meg, fordi han tilsynelatende virker uberørt av det hele. I dag sa han at jeg måtte huske på at han ikke var det, at han syntes det var trist og leit og bla bla bla. Jeg er så innadvendt og fokusert på meg selv om min elendighet for tida, at jeg nesten ikke klarer å se nesetippen. Jeg er en lousy mor, belaster alle vennene mine om preik om dette i det uendelige, ingen ting betyr noe! Herregud, er det rart jeg er deppa. Jeg er en dårlig venn, dårlig mor og kommer til å bli eksdama fra helvete, og bikkja er salderingspost de luxe. Orker ikke ringe mormor, kjefter på faren min og synes broren min er teit. Føler meg som en dementor som bare bidrar til negativitet. Og så blir jeg sur på meg selv fordi jeg velter meg i selvmedlidenhet...

Det er tøffe tider.

Endret 23. februar 2011 av Imax

[Imax]

Det var en dårlig og mørk dag i går... Bedre i dag! Jeg ringte gråtende pappa i morges, og han kom sporenstreks bort til meg for å hjelpe meg med budsjettet og planer for hvordan jeg kan gjøre det. Pappa er lur og fornuftig, og vi så gjennom det. Skulle det ende med at jeg betaler mannen 3000,- i bidrag, så skal jeg uansett greie det. Pappa var også veldig tydelig på at han skal hjelpe meg, og vil strekke seg langt for at jeg skal unngå å stå i "takknemlighetsgjeld" til mannen fordi han evnt. aksepterer mindre bidrag osv. Da ville pappa bli informert først! Veldig snill pappa altså!

Det verste med situasjonen er jo at jeg følelesene går i berg-og-dal-bane hele tiden. Noen ganger er det greit, andre ganger veldig slitsomt. Det blir selvfølgelig ikke så mye bedre av at jeg går hjemme hele dagen og har tid til å tenke. Samtidig så ser jeg jo alt papirarbeidet som skal gjøres, at det kanskje ikke er så dumt med sykemelding akkurat nå...

Formen er ok, jeg er sliten, men det er nok ikke minst pga dårlig søvn og mye å tenke på. Men kjenner det blir riktig med sykemelding en uke til, jeg er nedkjørt både mentalt og fysisk.

[Imax]

Ny dag. En dag nærmere 1. april...

I går fikk jeg alle vitneunderskrifter jeg trenger på separasjonssøknaden. Den går i postkassa i dag. Krysser av på lista. Kjenner det er en ny liste som må skrives, nemlig hva som må gjøres for å avslutte med mannen. Den får jeg komme tilbake til.

Så et godt tips på facebook: En som hadde plukket mange fine steiner og skrevet ord på dem og lagt dem rundt om i huset. Altså positive ord som trekker deg opp. Lurer på om jeg skal begynne med det altså! Må bare få kastet mannen ut først

Nå har jeg store tanker om soverommet, om hva jeg skal gjøre for å få det til å bli et sted jeg trives. Gubben skal jammen få senga i hvert fall!

I går var jeg innom naboen for å få underskrift på separasjonssøknaden. Ble sittende og skravle litt, og det var utrolig koselig. Mannen i huset stilte meg noen spørsmål vedr. medarbeidersamtaler, og da gikk jeg plutselig inn i jobbmodus, og jeg kjente selvtilliten øke. Tror det skal bli bra å komme tilbake på jobb, men jeg er sykemeldt en uke til, så jeg må bare holde ut en uke til. Viktig å være frisk også! (den klemmen var til meg selv altså )

I kveld skal jeg på kino med pappa og se Black Swan, og i morgen har jeg avtalt å ta med ungene å dra på besøk til venninnen min som jeg var i Egypt med. Må rett og slett komme meg ut og vekk i helgen, for jeg får virkelig fnatt av å være sammen med gubben over tid.

Har tenkt litt over hva som blir bra med å bo alene. Som i går, så hadde jeg laget faaaantastisk middagsmat, og fyren ryddet av bordet osv. Men gadd han å vaske over benk og komfyr, neida. Sånt irriterer meg, men jeg gidder ikke gjøre noe med det nå. Men det er jo faktisk ikke de tingene som blir viktige, det skal bli deilig å slippe å være sammen med en fyr som ikke vil ha meg. Som ikke har ønsket intimitet, verken på det fysiske eller psykiske planet. Å slippe føle meg undervurdert og ubetydelig. Det er faktisk det verste av alt han IKKE har gjort, og han har ikke elsket meg på veldig, veldig lenge.

[Imax]

Kanskje denne sengen?

[Imax]

Da er listen temmelig klar:

Hva som må gjøres for å avslutte med mannen:

• Sende separasjonssøknad

• Sende søknad for barnebidrag til NAV for å fastsette hvor mye jeg må betale mannen min pr. måned

• Avtale innkreving/utbetaling av barnebidrag

• Fortelle barna om situasjonen…

• Fortelle barnehagen om situasjonen

• Sende søknad om ekstra barnetrygd og fordelt utbetaling av barnetrygden

• Tinglyse huset over på meg

• Sende tinglysingspapirer til banken og få slettet felleslån og opprettet eget lån

• Papppa betale ut egenandelen til mannen

• Dele felleskonto i to og utbetale til mannen

• Fordele innbo

• Pakke ham ut!

• Flytte ham ut

• Nytt banner til bloggen min – UTEN mann!

• Slette ham som ”ektefelle” på FB (ok, litt tullete, men mye symbolverdi!)

• Skilsmisse mars 2012

[Imax]

ÅÅÅÅ, det er vanskelig... Vanskelig å akseptere at han ikke vil, at han ikke ER den jeg vil han skal være. Må bare banke det inn i hodet mitt. VI SKAL SKILLES. Det er ingen vei tilbake, han er helt feil mann for meg når han har gjort det han har gjort og når han ikke har villet gå inn for å bedre situasjonen. Jeg må slutte å tenke "hvis han bare", for det gjør han ikke og kommer ikke til å gjøre. Det er fryktelig vanskelig!

Må også akseptere at han ikke kommer til å gi meg en fullstendig "closure" på dette. Jeg får aldri noen bedre forklaring enn at han mente vi hadde gått for langt og at det ikke var en vei tilbake. At han føler vi ikke passer sammen. At han ikke føler seg "vel" i forholdet. Neivel, da får jeg akseptere det. Men ikke så lett å få det inn i hodet mitt altså...

Men skal jobbe litt med det! Har en tøff helg foran meg; helgene er det verste. Men når lørdag og søndag er over, er det bare TRE helger igjen. Det må jeg jo klare?!?!KLART JEG KAN!

[Imax]

I morgen er vi enige om å si fra til ungene om hva som skal skje. Vet ikke helt hvordan A reagerer, men vil kanskje tippe at det ikke blir så mye reaksjon til å begynne med. Men så kommer spørsmålene etter hvert. Blir vel en del samtaler etter hvert med mer spørsmål. tror det blir viktig å ikke overinformere i første omgang, så får vi ta det etter hvert. Blir ikke så veldig stas, men greit å få sagt det, har ved flere anledninger tenkt å si noe til A men er opptatt av at vi snakker om det sammen første gang. Å, det skal bli godt å stryke det av listen min i hvert fall. Men det skjærer meg litt i hjertet dette her altså, å legge dette på barna...

Ellers ligger det nå 27 smil på et syltetøyglass, og da skal jeg spise en hver dag til han skal flytte ut. Gleder meg til å spise smil, og gleder meg til å spise den siste. For da blir det den første dagen i det nye livet mitt.

Prøver å være ved godt mot, ikke knele fullstendig under omstendighetene. Så på Biggest Looser i dag, der en av deltakerne mistet sine to små barn + ektemannen i en bilulykke Så fy flate, det er en del verre skjebner i verden enn at en halvgrei fyr ikke ser en fremtid med meg...

[Imax]

Da ser det jammen meg ut til at jeg har overlevd helgen også uten alt for mange "nå er det bare X timer igjen..." Løsningen er å ha et ganske tett program faktisk. Hadde avtale i går og i dag, og jeg sendte gubben motvillig ut med ungene i dag også, sånn at jeg fikk litt tid alene. Det var lurt, for jeg har ikke hatt den samme tunge helgen som forrige helg, da jeg ble stuck inne med ungene og mannen. Så dette får jeg holde på i tre helger til, ja.

I kveld sa vi fra til ungene at vi skulle flytte fra hverandre. De skjønte ikke et døyt, for å være ærlig. Viste bilder av leiligheten og forklarte at de skal bo der annen hver uke, og A syntes det var KJEMPE flott! Tror ikke hun visste helt hvordan hun skulle reagere. O er jo ikke tre år en gang, så han skjønner jo ingen ting. Men jeg er lettet over at vi nå har sagt det, for da kan vi snakke mer om det og forklare ytterligere. Da slipper jeg å være redd for at noen plutselig kommenterer noe og A hører det og lurer på hva det er. Har faktisk (sikkert urettmessig, men likevel) følt veldig at jeg har ført dem bak lyset med å ikke si noe til dem. Men det måtte jo bli sånn, og som Dr.Phil sier, man skal ikke legge voksenproblemer på barna.

Ble faktisk litt lettet av å si det til ungene. Tror kanskje mannen syntes det var verre enn meg?!?! Men jeg fikk liksom en følelse av at de skal greie seg fint, disse fine ungene mine. Det har hverandre, og har to foreldre som er veldig, veldig glade i dem. Skal strekke meg langt for at de har det bra!

Oj, må løpe, driver og farger håret, og nå er det på tide å vaske ut!

[Imax]

I natt våknet A igjen, og det første hun sa var: Når jeg og pappa er i leiligheten kommer jeg til å savne deg mamma... Så dama har skjønt hva som skjer altså. Men jeg klarte å la være å grine, og sa bare at det skjønner jeg, men så får du være litt hos mamma igjen, og da savner du kanskje pappa litt, men så skal du tilbake til ham igjen.

Hun var fornøyd med svaret, og selvsagt enda mer fornøyd med å til slutt få lov til å sove i senga mi! Hun var sprell våken, jeg var dødstrøtt, så jeg kapitulerte... Bikkja måtte rykke litt ned i køen, han sover jo ved siden av meg i senga (må jo ha en mann i senga ), men han lå nederst i senga ved henne, og hun var fornøyd med å varme tærne i den krøllete ulla hans! Og gud, jeg er glad for at jeg har en ikke-røytende hund!

Mannen våknet kjempetidlig i dag, halv seks tror jeg. Sa han hadde sovet veldig urolig, at han hadde klump i magen. Er det lov til å gosse seg litt, eller?!?! Jeg har hatt mange søvnløse netter pga dette med ungene, herregud det er jo derfor jeg har strukket meg så langt som jeg har, det er jo pga familien og ungene. Så at det plutselig går opp for han at ungene må bære noen kostnader rundt at vi går fra hverandre, det synes jeg faktisk er helt greit... Slemme meg! Jeg er selvfølgelig heeelt rolig og avslappa når han er stressa. Deilig følelse

Så tilbake til lista, har fått gjort noe faktisk:

• Sende separasjonssøknad

• Sende søknad for barnebidrag til NAV for å fastsette hvor mye jeg må betale mannen min pr. måned

• Avtale innkreving/utbetaling av barnebidrag

• Fortelle barna om situasjonen…

• Fortelle barnehagen om situasjonen

• Sende søknad om ekstra barnetrygd og fordelt utbetaling av barnetrygden

• Tinglyse huset over på meg

• Sende tinglysingspapirer til banken og få slettet felleslån og opprettet eget lån

• Papppa betale ut egenandelen til mannen

• Dele felleskonto i to og utbetale til mannen

• Fordele innbo

• Pakke ham ut!

• Flytte ham ut

• Nytt banner til bloggen min – UTEN mann!

• Slette ham som ”ektefelle” på FB (ok, litt tullete, men mye symbolverdi!)

• Skilsmisse mars 2012

Ellers koste jeg meg med smil til dessert etter frokosten i dag. Nå er det bare 24 smil igjen - 24 dager til han flytter ut!

[Imax]

• Sende separasjonssøknad

• Sende søknad for barnebidrag til NAV for å fastsette hvor mye jeg må betale mannen min pr. måned

• Avtale innkreving/utbetaling av barnebidrag

• Fortelle barna om situasjonen…

• Fortelle barnehagen om situasjonen

• Sende søknad om ekstra barnetrygd og fordelt utbetaling av barnetrygden

• Tinglyse huset over på meg

• Sende tinglysingspapirer til banken og få slettet felleslån og opprettet eget lån

• Papppa betale ut egenandelen til mannen

• Dele felleskonto i to og utbetale til mannen

• Fordele innbo

• Pakke ham ut!

• Flytte ham ut

• Nytt banner til bloggen min – UTEN mann!

• Slette ham som ”ektefelle” på FB (ok, litt tullete, men mye symbolverdi!)

• Skilsmisse mars 2012

[Imax]

Herregud, i dag har jeg VIRKELIG tatt av når det gjelder skjemaer som skal fylles ut. Og det er ikke lite! Tror kanskje jeg ikke har med alle på lista mi en gang. Men nå fyller jo jeg også ut skjema for mannen min da, sånn at jeg er sikker på at det blir riktig og at det blir gjort. Orker ikke vente på ham. Kontrollfreak, jeg?!?!

Dagens skjemarunder:

• 
  
  
• Tinglysning av eierskap hus
  
• Søknad om ekstra barnetrygd + deling av utbetaling av dagens trygd
  
• Søknad bidragsyter vedr barnebidrag
  
• Søknad bidragsmottager vedr barnebidrag
  
• Søknad til bydelen for å få splittet kostnadene til barnepass
  

Vedlegg til disse søknadene skal være:

• 
  
  
• Skatteoppgjør 2009 for oss begge
  
• 3 måneders lønnslipper for oss begge
  
• Skriftlig avtale om delt foreldreansvar etter §36 første ledd i barneloven (dæven, høres nesten ut som en jurist jo!)
  
• Faktura barnehage for dokumentasjon på kostnader
  

Og så skal man forstå setninger som:

• 
  
  
• Har bidragsmottakeren lavere inntekt enn inntektsevnen tilsier?
  
• Omfatter overdragelsen ideel andel, herunder eierseksjon, skal andelens størrelse oppgis.
  

Man skal jammen meg lære så lenge man lever, for dette er jammen ikke helt enkelt!

Endret 8. mars 2011 av Imax

[Imax]

Tirsdag skravlet jeg litt med mannen. Han sa han syntes alt var vanskelig og tungt, han satt med tårer i øynene og sa at han syntes avgjørelsen var vanskelig og han var ikke 100% sikker på at den var riktig.

Jeg var litt Dr.Phil og sa:

-Du kommer aldri til å være 100% sikker, fordi du mister noe som du aldri vil få igjen. Men det betyr ikke at avgjørelsen er feil, det kan bety at det bare er veldig, veldig tungt.

- Tenk tilbake om hva som har vært vanskelig og det du la til grunn for avgjørelsen din. Det har vært en grunn til at du ville avslutte, og det må du huske på.

- Det er ingen vei tilbake nå; hva som skjer i en annen tidsregning kan ingen si noe om, men jeg er sikker på at når sårheten over bruddet har gitt seg, så lever vi godt med avgjørelsen begge to.

(og så kom trøsten): - Du får sikkert en ny kjæreste som gir deg det du synes at du ikke har fått fra meg.

- Ungene kommer til å få det bra, og det er viktig at vi begge sørger for å ha et liv ved siden av barna, slik at de slipper å bekymre seg over oss når de ikke er sammen med oss.

osv osv osv.

Det verste av alt, er at det faktisk føles bra å være raus, fordi sinnet retter seg egentlig mer innover mot meg selv, mens rausheten gjør meg sterk. Men jeg har ikke tatt helt av, da han sa han ikke var 100% sikker på avgjørelsen, sa jeg at det slapp jeg å tenke på, fordi avgjørelsen ikke var min. Og jeg var veldig nøye på å ikke gi ham klem eller noe, for jeg er veldig, veldig sårbar enda, og jeg må holde skillet mellom oss veldig tydelig. Men jeg tror kanskje at jeg nå er i ferd med å AKSEPTERE situasjonen og få kommet meg videre. La oss håpe det!

I dag kjørte jeg moren til en i barnehagen hjem (og ungen også da!), og jeg vet at hun og mannen gikk fra hverandre nå i høst. Så jeg ville gjerne høre hvordan hun syntes det går, og benyttet sjansen. Hun sa hun ikke hadde vært forberedt på å savne sønnen sååååå mye som hun gjorde når ungen var borte... Uff, det høres jo kjipt ut, men det er vel noe sannhet i det. Ellers sa hun at sønnen hadde det veldig bra og at det gikk greit for ham. Hun hadde bare ett barn da, er 37 år, og er sugen på et barn til. DET slipper i hvert fall jeg, og det er jammen en lettelse å ikke høre den biologiske klokka tikke i tillegg til alle de andre følelesene altså.

I dag er jeg bare VELDIG sint Snuppa våknet KVART PÅ FEM, nok en gang, og det er mye styr før hun sovner igjen. Havner selvsagt i sengen min, men jeg får jo ikke sove igjen, og jeg skal uansett opp klokka 06. Blir liggende og gruble. I dag, antakelig siden hun har vekket meg og jeg blir fly forbanna for det, så har jeg bare vært SINT.

Har begynt å tenke tilbake til når var det egentlig alt begynte. Hvor vår opplevelse av virkeligheten begynte å gå forskjellige veier. Sen-høsten jeg var hjemme med minstemann, eller egentlig hele høsten, så var mannen så INNMARI sliten, selv om jeg tok hele nattarbeidet med BEGGE. Han syntes det var heeelt utrolig slitsomt å ha to barn, og jeg tro til dobbelt for jeg ville jo ikke at han skulle ha negative følelser til våre barn.

Men dette var jo ganske forskjellig fra min opplevelse av situasjonen. I desember skjønte jeg jo at jobben min ville ansette vikaren min og sparke meg ut, jeg hadde møte i januar 2009 og da begynte jo den prosessen å rulle, med advokater og greier. Mye stress mens jeg fremdeles var i permisjon.

Så begynte jeg å jobbe omtrent nøyaktig for 2 år siden, og det var ingen staselig tur tilbake i arbeidslivet, med vikaren min som sjef, ingen oppgaver og advokatdiskusjoner i bakkant. Jeg skal være ærlig på at jeg var ganske selvfokusert på dette tidspunktet, hadde null jobbselvtillit og fremtiden var mørk jobbmessig. Var på intervjuer og kom ikke videre, men så landet jeg jo jobben jeg har nå og avsluttet jobben før 17. mai mens mannen var i permisjon. Da hadde vi hele sommeren sammen. Skulle jo male huset, og det var en stor jobb, men jeg følte at jeg gjorde mye mer enn mannen og at jeg måtte administrere. Det verste var vel at jeg kunne stå ute på kvelden før det ble mørkt, mens ungene var lagt og han satt inne og så på TV… Skulle ha vært en fin sommer med mye fellesskap, men det ble det ikke...

Sommerferien ble ikke så veldig bra. Det var faktisk første gang jeg tenkte på skilsmisse. Jeg tenkte at hvis det fortsatte sånn, så gadd jeg ikke. Men så kommer jo hverdagen igjen, og ting går seg til. Dvs. mamma hadde fått påvist spredning og vi visste det bare gikk en vei. En enorm påkjenning for meg psykisk, også fordi jeg fikk skikkelig flashback fra søsteren min hadde kreft og døde.

Ny jobb var spennende, men krevende. To unger i barnehagen og full tidsklemme.

Så kom 2010. Jeg hadde 4 pencillinkurer den vinteren, og var sliten og utmattet. Mamma ble sykere. Og jeg må si at hele denne tiden har jeg ikke følt at jeg har hatt støtte hos mannen min. Hver helg har vært et slit, jeg har grudd meg til hvordan jeg skal komme meg gjennom helgen. Han har vært mye syk med migrene, alltid i helgene, og har nektet å jobbe mindre for å kunne fikse fritiden. Jeg har gjort enormt mye alene med ungene, og har følt meg ensom. Ensom, ensom, ensom. Jeg var nok også ganske innesluttet pga tanker om mammas kreft, og det er jo ikke så bra for forholdet.

Fikk litt flashback i går kveld. Ungene var i badekaret, gubben kom opp og skulle hjelpe med å få ungene ut. Å vaske håret til ungene, det klarte han ikke. Ropte Hjeeeelp. Greit nok. Så fikk vi ungene ut, minstemann løp rundt som en strikkball og ville ikke ha på seg bleie og pysj. Mannen satt rett ut på gulvet og ropte og kjeftet, og fikk FAEN ikke på ungen klærne. Er det mulig?!?! Jeg stoppet guttungen og fikk på alt sammen på null komma svisj, mens mannen sitter der som en dukke. Er det mulig å være så tafatt? Argh. Blir svett.

Jeg synes fremdeles det er utrolig trist at vi ikke får til å være sammen som en familie, og jeg ville gjerne ha prøvd å bedre forholdet vårt og skapt en trivelig og god familie igjen. Men det får jeg ikke prøvd. Nå som det blir som det blir, tror og håper jeg at jeg kan få tak i en snill og raus mann, med god humor, men som det er litt mer tak i enn han jeg nå er gift med. Det er vel lov til å håpe?

[Imax]

Sende separasjonssøknad

• Sende søknad for barnebidrag til NAV for å fastsette hvor mye jeg må betale mannen min pr. måned

• Avtale innkreving/utbetaling av barnebidrag

• Fortelle barna om situasjonen…

• Fortelle barnehagen om situasjonen

• Sende søknad om ekstra barnetrygd og fordelt utbetaling av barnetrygden

• Tinglyse huset over på meg

• Sende tinglysingspapirer til banken og få slettet felleslån og opprettet eget lån

• Papppa betale ut egenandelen til mannen

• Dele felleskonto i to og utbetale til mannen

• Fordele innbo

• Pakke ham ut!

• Flytte ham ut

• Nytt banner til bloggen min – UTEN mann!

• Slette ham som ”ektefelle” på FB (ok, litt tullete, men mye symbolverdi!)

• Skilsmisse mars 2012

[Imax]

Sende separasjonssøknad

• Sende søknad for barnebidrag til NAV for å fastsette hvor mye jeg må betale mannen min pr. måned

• Avtale innkreving/utbetaling av barnebidrag

• Fortelle barna om situasjonen…

• Fortelle barnehagen om situasjonen

• Sende søknad om ekstra barnetrygd og fordelt utbetaling av barnetrygden

• Tinglyse huset over på meg

• Sende tinglysingspapirer til banken og få slettet felleslån og opprettet eget lån

• Papppa betale ut egenandelen til mannen

• Dele felleskonto i to og utbetale til mannen

• Fordele innbo

• Pakke ham ut!

• Flytte ham ut

• Nytt banner til bloggen min – UTEN mann!

• Slette ham som ”ektefelle” på FB (ok, litt tullete, men mye symbolverdi!)

• Skilsmisse mars 2012

Da var gubben fjernet på banneret mitt på bloggen. Deilig å trykke på viskelær i photoshop og bare male ham vekk!

[Siam]

Stor klem til deg, kjære deg.

Du er jammen superflink!! Det er en utrolig tung og vanskelig tid du går gjennom nå, men jeg VET du kommer deg fint gjennom det. Det virker som om du er flink til å reflektere over det som skjer, og selv om du naturlig nok får skikkelig tunge perioder innimellom, synes jeg du takler det kjempebra.

Jeg synes faktisk at det er tungt å lese hvordan du har det, for jeg får skikkelig flashback til min periode. For en kjip tid. Men det er helt utrolig hvor mye jeg har lært om meg selv, forhold, og ikke minst har jeg blitt mye tryggere på meg selv.

Stå på!

Gleder meg til dere kommer på besøk til oss!!

[Samba]

Innom Kvinneguiden etter en lang pause.... Hadde vel muligens er annet nick sist jeg var veldig aktiv.

Leit å lese om den tøffe tiden du går gjennom nå.

[Imax]

Innom Kvinneguiden etter en lang pause.... Hadde vel muligens er annet nick sist jeg var veldig aktiv.

Leit å lese om den tøffe tiden du går gjennom nå.

Neida, husker deg godt jeg! Håper du kommer for å bli litt! Er jo ikke like aktiv som før (nå som man har facebook, twitter og blogger!), men litt blir det likevel.

Håper alt er bra med deg?

[Samba]

Alt bra her!

I år blir det både konfirmasjon og dåp. Spennende tider! Er i superfin form, heldigvis. Må det bare vare!