Jeg venter en gutt - skal ta abort. Må lufte tankene

[AnonymBruker]

TS her.

Ser at mange henger seg opp i dette med abort etter uke 12, men det var heller ikke hensikten min med tråden. Det er ingen problem å få senabort i mitt tilfelle, av helsemessige årsaker fikk jeg samme tilbud med fjerdemann. Men jeg avslo den gang, og vi kom oss friske gjennom det heldigvis, men denne gangen har jeg blitt enig om å ta muligheten. Selvsagt oppgir jeg ikke grunnen til hvorfor jeg ønsker inngreppet akuratt denne gangen, men det trenger jeg strengt tatt ikke heller, det er andre forhold som gir meg rett til å ta abort. Jeg er i uke 17 hvis dere lurer, de kunne ikke fastslå med stor sannsynlighet hva kjønnet var rundt uke 12, men nå er det såpass stor sikkerhet på resultatet at jeg må trå til.

Jeg vet selvsagt at dette vekker sterke følelser, ellers hadde jeg ikke vært i denne situasjonen selv. Men jeg har tatt et valg, og ønsker egentlig ikke å høre sterke meninger for og i mot, men gjerne andres historier av samme art. Akuratt nå har jeg bare mannen min å snakke om dette med, skulle gjerne hatt flere å lytte til.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne deg, selv om du sikkert vil bli fordømt her inne. Om man har over tre barn (i ditt tilfelle fire) barn med samme kjønn, så burde man fått hjelp med kunstig befruktning til å få en med et annet kjønn.

Anonymous poster hash: ff679...4ed

TS.

Du har selvsagt helt rett, men det ble dessverre ikke slik. I utgangspunktet var jeg godt fornøyd med mine fire barn og hadde ingen planer om fler, men så ble situasjonen slik. Tenkte i utgangspunktet at jeg skal abortere denne gangen, men jeg ble litt revet med i håpet om at jeg denne gangen kunne få en jente i søskenflokken. Nå som det er klart at det ikke blir slik, er denne graviditeten håpløs, og abort er ikke til å unngå lenger. Skulle selvsagt ønske jeg slapp graviditeten i utgangspunktet. Tusen takk for at du forstår, det kan ikke være lett å sette seg inn i dette kaoset jeg har satt i stand.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[AnonymBruker]

Gled deg til å føde barnet du ikke ønsker.... For du forstår vel at du må føde mår det er såpass sent?

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

[AnonymBruker]

TS. Du har selvsagt helt rett, men det ble dessverre ikke slik. I utgangspunktet var jeg godt fornøyd med mine fire barn og hadde ingen planer om fler, men så ble situasjonen slik. Tenkte i utgangspunktet at jeg skal abortere denne gangen, men jeg ble litt revet med i håpet om at jeg denne gangen kunne få en jente i søskenflokken. Nå som det er klart at det ikke blir slik, er denne graviditeten håpløs, og abort er ikke til å unngå lenger. Skulle selvsagt ønske jeg slapp graviditeten i utgangspunktet. Tusen takk for at du forstår, det kan ikke være lett å sette seg inn i dette kaoset jeg har satt i stand. Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Da burde du tatt abort før uke 12.

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

[Version 2.0]

Skjønner du vil ha jente, men du får en ny gutt. Det burde være en velsignelse. Kjønn betyr ikke en dritt.

[Hattifnatten]

TS her.

Ser at mange henger seg opp i dette med abort etter uke 12, men det var heller ikke hensikten min med tråden. Det er ingen problem å få senabort i mitt tilfelle, av helsemessige årsaker fikk jeg samme tilbud med fjerdemann. Men jeg avslo den gang, og vi kom oss friske gjennom det heldigvis, men denne gangen har jeg blitt enig om å ta muligheten. Selvsagt oppgir jeg ikke grunnen til hvorfor jeg ønsker inngreppet akuratt denne gangen, men det trenger jeg strengt tatt ikke heller, det er andre forhold som gir meg rett til å ta abort. Jeg er i uke 17 hvis dere lurer, de kunne ikke fastslå med stor sannsynlighet hva kjønnet var rundt uke 12, men nå er det såpass stor sikkerhet på resultatet at jeg må trå til.

Jeg vet selvsagt at dette vekker sterke følelser, ellers hadde jeg ikke vært i denne situasjonen selv. Men jeg har tatt et valg, og ønsker egentlig ikke å høre sterke meninger for og i mot, men gjerne andres historier av samme art. Akuratt nå har jeg bare mannen min å snakke om dette med, skulle gjerne hatt flere å lytte til.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Det er forkastelig at du bruker sykdommen din som et middel for å drepe et liv som bare om et par uker kan begynne å gi tegn til at det er i magen. Og dèt bare fordi det er feil kjønn, og ikke passer inn i deres liv, nettopp på grunn av kjønnet. Det er en grunn til at grensen ved abort går ved 12 uker. Nå er det ikke lenger et embryo du bærer i magen din, men et foster...... Du visste vel før uke 12 at kjønnet avgjorde om du ville beholde eller ikke? Da synes jeg isåfall det er forferdelig egoistisk å vente helt til uke 17 bare for å se om det kanskje kunne være en jente. Stakkars lille liv.

[AnonymBruker]

Da burde du tatt abort før uke 12.

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

TS

Jeg burde selvsagt det, aller helst burde jeg ikke bli gravid i utgangspunktet. Men jeg ble revet med, slik jeg ble til en viss grad også med min minste sønn, men da bestemte jeg meg for å bære fram barnet uansett. Det er jeg selvsagt veldig glad for at jeg gjorde, men jeg vil ikke gå gjennom det samme om igjen.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[Gjest BettyBoop]

Var ment til det du kommenterte. Enig med deg.

Anonymous poster hash: 2b427...624

mener dere seriøst at om noen har født fire gutter så ska de få dekka kunstig befruktning bare så at de skal få ei jente?? Hun har barn. Hun burde vært takknemlig. Kunstig befruktning er for de som ikke kan få barn på vanlig måte

[AnonymBruker]

mener dere seriøst at om noen har født fire gutter så ska de få dekka kunstig befruktning bare så at de skal få ei jente?? Hun har barn. Hun burde vært takknemlig. Kunstig befruktning er for de som ikke kan få barn på vanlig måte

Hvis du ser så har Ab skrevet at det var ment til det du kommenterte og at h*n var enig med deg..

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

[Gjest BettyBoop]

Hvis du ser så har Ab skrevet at det var ment til det du kommenterte og at h*n var enig med deg..

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

åja. Misforstod.

[AnonymBruker]

TS her.

Ser at mange henger seg opp i dette med abort etter uke 12, men det var heller ikke hensikten min med tråden. Det er ingen problem å få senabort i mitt tilfelle, av helsemessige årsaker fikk jeg samme tilbud med fjerdemann. Men jeg avslo den gang, og vi kom oss friske gjennom det heldigvis, men denne gangen har jeg blitt enig om å ta muligheten. Selvsagt oppgir jeg ikke grunnen til hvorfor jeg ønsker inngreppet akuratt denne gangen, men det trenger jeg strengt tatt ikke heller, det er andre forhold som gir meg rett til å ta abort. Jeg er i uke 17 hvis dere lurer, de kunne ikke fastslå med stor sannsynlighet hva kjønnet var rundt uke 12, men nå er det såpass stor sikkerhet på resultatet at jeg må trå til.

Jeg vet selvsagt at dette vekker sterke følelser, ellers hadde jeg ikke vært i denne situasjonen selv. Men jeg har tatt et valg, og ønsker egentlig ikke å høre sterke meninger for og i mot, men gjerne andres historier av samme art. Akuratt nå har jeg bare mannen min å snakke om dette med, skulle gjerne hatt flere å lytte til.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Da kan du se frem til å få medisiner som dreper fosteret, for så å få medisiner som setter igang rier sånn at du føder et dødt barn.

Du vil få tilbud om å enten begrave den lille eller å destruere det.

Hva tror du at du kommer til å velge?

Anonymous poster hash: 5cfb0...d48

[AnonymBruker]

Det er forkastelig at du bruker sykdommen din som et middel for å drepe et liv som bare om et par uker kan begynne å gi tegn til at det er i magen. Og dèt bare fordi det er feil kjønn, og ikke passer inn i deres liv, nettopp på grunn av kjønnet. Det er en grunn til at grensen ved abort går ved 12 uker. Nå er det ikke lenger et embryo du bærer i magen din, men et foster...... Du visste vel før uke 12 at kjønnet avgjorde om du ville beholde eller ikke? Da synes jeg isåfall det er forferdelig egoistisk å vente helt til uke 17 bare for å se om det kanskje kunne være en jente. Stakkars lille liv.

TS

Du tror virkelig ikke dette er ideelt for meg? Hadde jeg vært sikker på valget mitt hadde jeg tatt det så fort som mulig, men jeg var i et følelsesmessig kaos. Bokstavelig talt, de siste ukene har jeg bare brukt på å samle tankene. Nå har jeg endelig tatt valget, jeg anser det som det beste for meg og ovenfor et barn jeg ikke føler jeg kan oppdra like godt slik jeg kunne med mine andre barn.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[AnonymBruker]

TS Du tror virkelig ikke dette er ideelt for meg? Hadde jeg vært sikker på valget mitt hadde jeg tatt det så fort som mulig, men jeg var i et følelsesmessig kaos. Bokstavelig talt, de siste ukene har jeg bare brukt på å samle tankene. Nå har jeg endelig tatt valget, jeg anser det som det beste for meg og ovenfor et barn jeg ikke føler jeg kan oppdra like godt slik jeg kunne med mine andre barn. Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Du har andre valg. Adopsjon?

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

[Gjest BettyBoop]

TS

Du tror virkelig ikke dette er ideelt for meg? Hadde jeg vært sikker på valget mitt hadde jeg tatt det så fort som mulig, men jeg var i et følelsesmessig kaos. Bokstavelig talt, de siste ukene har jeg bare brukt på å samle tankene. Nå har jeg endelig tatt valget, jeg anser det som det beste for meg og ovenfor et barn jeg ikke føler jeg kan oppdra like godt slik jeg kunne med mine andre barn.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

ja buuhuu. Du hadde 12 uker på deg på å bestemme deg på. Det er ikke såå kort tid. Håper du er smart nok til å sterilisere deg i samme slengen så du ikke gjør det samme om igjen

[AnonymBruker]

Da kan du se frem til å få medisiner som dreper fosteret, for så å få medisiner som setter igang rier sånn at du føder et dødt barn.

Du vil få tilbud om å enten begrave den lille eller å destruere det.

Hva tror du at du kommer til å velge?

Anonymous poster hash: 5cfb0...d48

TS

Jeg vil få det overstått først. Kan virkelig ikke tenke på noe annet enn det akuratt nå,får ta stilling til det når det kommer. Men å begrave han høres ut som en verdig måte å avlutte dette kaoset, får se hva jeg føler blir riktig når den tid kommer.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[Hattifnatten]

TS

Du tror virkelig ikke dette er ideelt for meg? Hadde jeg vært sikker på valget mitt hadde jeg tatt det så fort som mulig, men jeg var i et følelsesmessig kaos. Bokstavelig talt, de siste ukene har jeg bare brukt på å samle tankene. Nå har jeg endelig tatt valget, jeg anser det som det beste for meg og ovenfor et barn jeg ikke føler jeg kan oppdra like godt slik jeg kunne med mine andre barn.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Èn ting hadde vært om du ikke følte at du hadde greid å oppdra barnet like godt som dine andre barn, på et generelt grunnlag. Men når det er på grunn av kjønnet, DA har du gått meget feil et sted.

Endret 5. september 2014 av Hattifnatten

[AnonymBruker]

TS Jeg vil få det overstått først. Kan virkelig ikke tenke på noe annet enn det akuratt nå,får ta stilling til det når det kommer. Men å begrave han høres ut som en verdig måte å avlutte dette kaoset, får se hva jeg føler blir riktig når den tid kommer. Anonymous poster hash: 1c1cd...253

Beklager om jeg oppfattes frekk i denne tråden. Men jeg synes det er helt forkastelig om dette faktisk er virkelig. Hva skal du fortelle barna dine? Du skal vel ikke lyve til dem og si at lillebror i magen er syk? Og hva sier mannen din? Er han like lite empatisk?

Hvis det er slik at dere ikke vil ha flere barn så synes jeg virkelig dere bør gå mer drastisk til verks med prevensjonen. Aller helst en mer varig løsning.

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

[AnonymBruker]

ja buuhuu. Du hadde 12 uker på deg på å bestemme deg på. Det er ikke såå kort tid. Håper du er smart nok til å sterilisere deg i samme slengen så du ikke gjør det samme om igjen

TS

Jeg og mannen har snakket om det før, vil deffinitivt ta det opp igjen etter dette.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

[Gjest BettyBoop]

TS

Jeg og mannen har snakket om det før, vil deffinitivt ta det opp igjen etter dette.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253

er ikke noe å ta opp. Er bare å gjøre det

[AnonymBruker]

Beklager om jeg oppfattes frekk i denne tråden. Men jeg synes det er helt forkastelig om dette faktisk er virkelig. Hva skal du fortelle barna dine? Du skal vel ikke lyve til dem og si at lillebror i magen er syk? Og hva sier mannen din? Er han like lite empatisk?

Hvis det er slik at dere ikke vil ha flere barn så synes jeg virkelig dere bør gå mer drastisk til verks med prevensjonen. Aller helst en mer varig løsning.

Anonymous poster hash: 082d4...5fe

TS

Jeg og min mann ble enig tidlig om å ikke fortelle om graviditeten til noen helt til vi eventuelt ville beholde det, nettopp for å ikke få andre inn i kaoset. Det gjelder også våre barn. Når inngrepet er over skal jeg selvsagt finne en løsning for framtiden, jeg har fire barn å oppdra og kan ikke utsette meg for denne situasjonen igjen.

Anonymous poster hash: 1c1cd...253