Kjæresten min døde i går

[Perelandra]

Jeg besøkte grava igjen i går. Det hadde kommet snø. Synet av den snødekte grava var både trist og vakkert på en gang. Jeg klarer ikke fatte at der under snøen ligger kroppen til min elskede, men jeg har jo sett selv at kista ble sunket i jorda, og før det så jeg han ligge i kista.

Hvil i fred under snøen min elskede.

En gang skal vi møtes igjen.

Edit - fjernet bilde

Endret 17. mai 2015 av Perelandra

[Gjest Winza]

Er så lei meg på vegne av deg ): Du er et fantastisk medlem her på forumet og jeg håper du aldri forsvinner herfra, blir glad hver gang jeg ser du har kommentert

[Perelandra]

Er så lei meg på vegne av deg ): Du er et fantastisk medlem her på forumet og jeg håper du aldri forsvinner herfra, blir glad hver gang jeg ser du har kommentert

Å tusen takk Big Jim Rennie!

Jeg har ingen planer om å trekke meg fra Kvinneguiden. Har vært med her lenge, men har ikke vært aktiv hele tida. Det hender jeg trenger en pause, men å melde meg helt ut, har ikke vært aktuelt.

[MarianneE]

Du skriver så pent om ham.

[AnonymBruker]

Lest gjennom hele tråden nå, og kondolerer virkelig. Du er et sterkt menneske som fortjener det beste, og din kjære er garantert stolt av deg.

Anonymous poster hash: 2f952...827

[Gjest Evans]

Jeg besøkte grava igjen i går. Det hadde kommet snø. Synet av den snødekte grava var både trist og vakkert på en gang. Jeg klarer ikke fatte at der under snøen ligger kroppen til min elskede, men jeg har jo sett selv at kista ble sunket i jorda, og før det så jeg han ligge i kista.

Hvil i fred under snøen min elskede.

En gang skal vi møtes igjen.

Så fin støtte han har fått Det er så ulikt hvordan tilhørighet mennesker som har mistet noen har til gravplasser. For min del har de vært viktige. Jeg har til og med feiret bursdag med sang og kake på gravstøtten til bestevenninna mi Det høres helt absurd ut, og kanskje noen vil finne det støtende, men for meg var det utrolig fint - og ikke minst viktig.

Jeg husker jeg hadde samme tanker som deg da jeg mistet søstera mi (hun ble ikke kremert som venninna mi ble), med at det var hennes kropp som lå under føttene mine. Jeg syns det var rart, merkelig, uforståelig og litt ekkelt i starten, men etter hvert tenkte jeg ikke på det lenger. Det ble gravstøtten som var i fokus, og ikke kroppen som lå under bakken. Du skrev at du trodde på et liv etter døden, det er en veldig fin tanke og fint å ha fokus på det.

Høytider er vonde for de som har mistet noen. Jeg kan bare snakke for meg selv, men med årene har høytidene blitt en tid for å minnes. Sorgen er der fortsatt, men ikke så graverende, de gode minnene har fortrengt plassen sorgen hadde. Jeg trodde ikke det var mulig, og jeg håper at du med årene vil føle det på samme måte.

Mange klemmer til deg i adventstiden! Jeg håper du får en god advent, selv om det må være fryktelig vondt.

[Gjest Inggolf]

Du skriver så pent om ham.

Så enig! Tenk om alle mennesker i verden hadde hatt en person som brydde seg SÅ mye om en

Han både var og er åpenbart en heldig mann, Perelandra!

Så fin støtte han har fått Det er så ulikt hvordan tilhørighet mennesker som har mistet noen har til gravplasser. For min del har de vært viktige. Jeg har til og med feiret bursdag med sang og kake på gravstøtten til bestevenninna mi Det høres helt absurd ut, og kanskje noen vil finne det støtende, men for meg var det utrolig fint - og ikke minst viktig.

Mmmmmhm, det verste jeg veit er graver som har vissne blomster på seg..Blir så trist av å se igjengrodde og ustelte graver

[AnonymBruker]

Så enig! Tenk om alle mennesker i verden hadde hatt en person som brydde seg SÅ mye om en

Han både var og er åpenbart en heldig mann, Perelandra!

Mmmmmhm, det verste jeg veit er graver som har vissne blomster på seg..Blir så trist av å se igjengrodde og ustelte graver

Sånn tenkte jeg før også, mtp graver. Nå tenker jeg heller "Så bra! De har kommet seg videre..".

Anonymous poster hash: b19a5...1f3

[Gjest Evans]

Så enig! Tenk om alle mennesker i verden hadde hatt en person som brydde seg SÅ mye om en

Han både var og er åpenbart en heldig mann, Perelandra!

Mmmmmhm, det verste jeg veit er graver som har vissne blomster på seg..Blir så trist av å se igjengrodde og ustelte graver

Det kan hende de har et bilde hjemme de bruker som andre bruker graven? Kanskje er selve graven ikke viktig for dem som den er for andre, kanskje bor de på andre siden av landet uten kjente på gravstede eller som AB over skriver her så har de kommet seg videre. Det kan være mange grunner, så ikke bli trist

[Perelandra]

Det går ganske greit for meg så lenge jeg ikke er alt for "julete". Å gjøre typiske advents- eller juleting vekker for mye minner og forsterker savnet. Jeg har nesten ikke hørt på julemusikk eller spist julemat, og prøver å unngå julepyntede kjøpesentere. Så lenge jeg lever mer som vanlig blir ikke følelsene like vonde. Det hander ikke om å fortrenge sorgen, men det er greit å holde meg unna de verste triggerne for savnet etter kjæresten. Jeg prøver å finne en balanse mellom å ikke fortrenge smerten, men heller ikke dyrke den.

Kanskje selve julehøytida blir lettere enn førjulstida? I løpet av de seks årene vi var sammen, feiret vi jul sammen to ganger, og hver for oss fire ganger. Jeg har mer minner om han fra adventstida enn selve jula, og det er derfor mer som kan trigge sorgen i tida før jul enn i jula.

Du skriver så pent om ham.

Så enig! Tenk om alle mennesker i verden hadde hatt en person som brydde seg SÅ mye om en

Han både var og er åpenbart en heldig mann, Perelandra!

Mmmmmhm, det verste jeg veit er graver som har vissne blomster på seg..Blir så trist av å se igjengrodde og ustelte graver

Tusen takk MarianneE og Noz!

Jeg vil gjerne være med på å hedre minnet om han, og at folk skal få vite hvor mye han betydde for meg. Han ble dessverre utsatt for grov mobbing i oppveksten, og slet med ettervirkninger av det resten av livet. Dette gjorde at han hadde svært liten tro på seg selv. For meg var det derfor ekstra viktig å vise at jeg elsket han og han skulle forstå hvilket flott og verdifullt menneske han var.

Så fin støtte han har fått Det er så ulikt hvordan tilhørighet mennesker som har mistet noen har til gravplasser. For min del har de vært viktige. Jeg har til og med feiret bursdag med sang og kake på gravstøtten til bestevenninna mi Det høres helt absurd ut, og kanskje noen vil finne det støtende, men for meg var det utrolig fint - og ikke minst viktig.

Jeg husker jeg hadde samme tanker som deg da jeg mistet søstera mi (hun ble ikke kremert som venninna mi ble), med at det var hennes kropp som lå under føttene mine. Jeg syns det var rart, merkelig, uforståelig og litt ekkelt i starten, men etter hvert tenkte jeg ikke på det lenger. Det ble gravstøtten som var i fokus, og ikke kroppen som lå under bakken. Du skrev at du trodde på et liv etter døden, det er en veldig fin tanke og fint å ha fokus på det.

Høytider er vonde for de som har mistet noen. Jeg kan bare snakke for meg selv, men med årene har høytidene blitt en tid for å minnes. Sorgen er der fortsatt, men ikke så graverende, de gode minnene har fortrengt plassen sorgen hadde. Jeg trodde ikke det var mulig, og jeg håper at du med årene vil føle det på samme måte.

Mange klemmer til deg i adventstiden! Jeg håper du får en god advent, selv om det må være fryktelig vondt.

Takk for gode ord!

Ja, folk har ulik tilnærming til gravsteder. Jeg synes du hedret din venninne på en god måte ved å feire bursdagen ved grava hennes. Det er godt å kunne bruke grava som et konkret minnested for den avdøde.

[Perelandra]

Første julaften uten kjæresten er overstått. Det gikk ganske bra selv om savnet etter han var stort. Jeg satt stadig og tenkte på hvordan jula ville vært om han var i live og sammen med meg. Kvelden ble feira sammen med min nærmeste familie, blant annet med fire tantebarn. For barnas skyld prøvde jeg å ikke gråte for mye. Det kom noen tårer, men jeg klarte å unngå at jeg knakk helt sammen. Gleden av å være sammen med barna hjalp mot de tyngste tankene.

Det verste var da jeg ringte foreldrene hans for å takke for gavene jeg fikk fra dem. Da greide jeg ikke holde tårene unna. De hadde hatt en ganske tøff kveld. Jeg gav dem blant annet et forstørret bilde av kjæresten, og det var sterkt for dem å pakke opp en gave og se et stort bilde av han frisk og levende.

Etter at jeg la meg kom gråten for alvor. Det var godt å slippe tårene løs, men samtidig kjenne at det hadde vært en fin kveld tross alt. Jeg hadde klart å komme meg gjennom den første julaften etter han døde.

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 82690...cb2

[Perelandra]

Anonymous poster hash: 82690...cb2

Tusen takk!

[heihei123]

Leste akkurat igjennom denne tråden og måtte felle noen tårer. Du skriver veldig vakkert. Kondolerer så mye <3

[Perelandra]

Leste akkurat igjennom denne tråden og måtte felle noen tårer. Du skriver veldig vakkert. Kondolerer så mye <3

Tusen takk for det!

Nå er det en stund siden sist jeg skrev i denne tråden. Grunnen er at jeg har slitt mye med vonde skuldre og nakke. Det kan komme av mye pianospilling, eller av spenninger og uro i kroppen. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler. Jeg prøver å friske opp gamle pianoferdigheter. Det hjelper å ha noe konkret å holde på med for å holde de tyngste tankene unna.

Jul og nyttår er vel overstått. Det gikk forholdsvis greit. Som jeg håpte på før jula, gikk selve høytidsdagene bedre enn adventstida. Nyttårsaften ble en spesiell dag i dobbelt forstand fordi det også var bursdagen hans. Det ble en stille og rolig feiring sammen med min mamma, en tante og en kusine. Det kom noen tårer i løpet av kvelden, men jeg var sammen med nære og trygge mennesker så det gjorde ikke noe. Da det ble midnatt, og lufta var full av fyrverkeri, lot jeg tårene få strømme. Jeg ønsket så inderlig at kjæresten hadde vært hos meg og at vi kunne gå inn i det nye året sammen.

Men alt i alt ble det en fin kveld likevel. Vi kosa oss med god mat og hadde det trivelig sammen. Kanskje det aller beste i løpet av kvelden, var en telefon jeg fikk fra tre venninner som feira kvelden sammen. De var også venner av kjæresten, og hadde kjent han lenge før jeg visste hvem han var. Det varmet veldig at de hadde tenkt på meg, og husket av det var bursdagen hans.

Nå har jeg kommet meg i gjennom først jul og første nyttår uten han. Det samme gjelder for bursdagene våre. Min bursdag var i høst, og hans var som nevnt på nyttårsaften. Nå gjelder det å komme meg videre inn i 2015. I morgen er det et halvt år siden han døde, det blir også en spesiell dag.

[Jolene]

Ønsket bare å legge igjen en klem til deg . Måten du skriver på er så vakker, rørende og nydelig på en gang. Måtte det nye året bringe deg gode ting kjære deg

[Perelandra]

Takk til deg Jolene for gode ord!

Jeg begynner ettervert å venne meg til at kjæresten er borte. Litt etter litt har dagene og ukene fått en ny rytme uten han. Det er likevel så mye rundt meg som minner om han. Noen ganger stikker sorgen brått og intenst, og ofte det de minste og hverdagslige sakene som gjør mest vondt.

For eksempel var jeg på Biltema før jul og kom til å tenke på da jeg var der i sommer sammen med sammen med han for å kjøpe en grill. Det skjedde kort tid før han ble syk så grillen ble aldri tatt i bruk. Nå står den lagret i boden min i uåpnet eske. Et annet eksempel var da jeg i lommeboka fant en kvittering fra en "Harry-handel" i Sverige. Den var fra en tur vi hadde sammen i april.

Musikk er en velkjent trigger for sterke minner, men det samme er også filmer, serier og TV-programmer.. Da den nye sesongen av Lilyhammer begynte i høst, tenkte jeg mye på hva kjæresten ville ha ment om serien. Han var stor fan av de to foregående sesongene, og gledet seg veldig til den tredje skulle komme. I jula gikk det flere filmer på TV som jeg ikke orket å se fordi det vekket for sterke følelser. Det var annet Elling-filmen som vi tøyset mye med. Kjæresten mente han var en god blanding av både Elling og Kjell-Bjarne, og kunne utenat mange av replikkene.

[Perelandra]

I dag er det et halvt år siden kjæresten døde. Moren hans og jeg har besøkt grava og tent lys, og etterpå ble jeg med henne hjem for å spise middag.

Han døde på den varmeste tida av året, og dagen han ble gravlagt var spesielt varm. Jeg husker at jeg lurte på hvordan det ville bli et halvt år fram i tida. Hvordan ville det bli å besøke grava når det er snø, og tenk om grava blir helt nedsnødd og ikke synlig?

Halvåret har gått både veldig fort og veldig sakte. Det føles lenge siden det var sommer, og at han var frisk og levende. Det virker også lenge siden han døde, og at jeg stod ved siden av senga på Rikshospitalet og tok det siste farvel. Livet mitt har forandret seg mye siden da. Samtidig er han jo så nær. Han lever i tankene mine hele tida. Som er skrev lengre oppe, kan småting trigge sterke følelser. Da synes jeg tida har gått veldig fort siden han døde.

[wintergirl]

Huff, sånn lesning rører meg til tårer også. Får meg til å tenke på hvor viktig det er å ta vare på dem rundt seg. Ønsker deg det beste fremover. Klem fra meg <3

Endret 18. januar 2015 av wintergirl

[Perelandra]

Huff, sånn lesning rører meg til tårer også. Får meg til å tenke på hvor viktig det er å ta vare på dem rundt seg. Ønsker deg det beste fremover. Klem fra meg <3

Takk!

Ja, det er veldig viktig å ta vare på sine kjære mens de er her.

Den siste tida før kjæresten ble synlig syk irriterte jeg meg flere ganger over at han virket så lat og tiltaksløs. Jeg måtte anstrenge meg virkelig for å ikke bli sint. Heldigvis klarte jeg stort sett å si i fra på en grei måte uten å kjefte. Det er jeg så utrolig glad for nå!

I ettertid ser jeg at han slettes ikke var lat, men på vei til å bli dødelig syk.