Ønsker å bli foreldre i ung alder?

[AnonymBruker]

Ikke sant, alt handler ikke om alder, det er så mye annet som spiller inn. Jeg og du Teriyaki, vi har alt på plasd f.eks. Håper alle fordømmende mennesker i denne tråden hater meg nå. Vi eier leilighet, stasjonsvogn, har begge faste jobber og vi har vært kjærester siden jeg var 17, samboere siden jeg var 19, og vi skal nå ha barn

Poenget er vel at hvis man skal gi et generelt råd til en på 20, så må det være å vente med barn. De aller fleste har ikke alt på plass da, og er heller ikke klar mentalt sett for å få barn. Det kan vel ikke være noe galt i det?

Anonymous poster hash: f5998...d27

[missdior]

Poenget er vel at hvis man skal gi et generelt råd til en på 20, så må det være å vente med barn. De aller fleste har ikke alt på plass da, og er heller ikke klar mentalt sett for å få barn. Det kan vel ikke være noe galt i det?

Anonymous poster hash: f5998...d27

Er det seriøst et poeng? Damer har fått barn tidlig fra tidenes morgen, og kroppen vår er jo laget for dette, samme om jeg er 21 eller 35. Det er jo en smakssak, og ingen kan komme her og gi råd" til unge kvinner som ønsker barn, om at de ikke burde gjøre det, fordi det blir da altså slutt med mannen om noen år, også blir man enslig med barnet, og kan gi slike råd videre når man har fylt 30, ikke et sekund før. Hvorfor er det slik at det kun er damer over en viss alder (27, 28? hjelp meg, jeg gjetter) som duger som mødre?

[Gjest Dorey]

Jeg var også kjempemoden, voksen og klar for barn da jeg var 20 år... Hadde mann, leilighet og jobbet som ufaglært i bhg. Vi planla å få barn, men ting skjedde på jobb og jeg bestemte meg for å studere.

Vi fikk førstemann da jeg var 24 år , og er så utrolig glad vi ventet! I dag som 26 åring ser jeg jo at jeg virkelig ikke hadde vært klar for barn i en alder av 20 år. For all del, hadde hadde nok gått fint, men det med å ha en ferdig utdannelse og å være mer voksen er verd mye.

Hvorfor haster det så veldig?

[Teriyaki]

Poenget er vel at hvis man skal gi et generelt råd til en på 20, så må det være å vente med barn. De aller fleste har ikke alt på plass da, og er heller ikke klar mentalt sett for å få barn. Det kan vel ikke være noe galt i det?

Anonymous poster hash: f5998...d27

Jeg pleier å fortelle om min egen erfaring, men deretter si at det sikkert kan være like greit å vente litt da det ikke er noen hast.

Jeg synes det er helt ok at mange synes det er for tidlig å få barn npr man er 20. Drt som blir for dumt, er når det kommenteres at de mødrene som fikk barn tidlig som har kommet med innspill i tråden "bare ee noen få år inn i voksenlivet" med en masse videre kommentarer om at pipa har nok en annen lyd når de har passert 30.

Jeg har vært mor i snart tre år. Selv om jeg enda er ung og kanskje har gjort meg noen nye refleksjoner om syv år, så er jeg rimelig sikker på at jeg konmer til å si det samme, at for meg gikk det veldig fint, angrer ikke, hadde en deilig ro i meg som førstefangsmor selv om jeg var 20, stresset ikke overhode og de utfordringer jeg og samboer kom over, de kom vi oss gjennom.

Blir for dumt å påstå at man må opp i 30-prene før man kan komme med en verdifull refleksjon i forhold til om det å få barn som 20-åring var lurt eller ikkr.

[Ava Mae]

Jeg har alltid vært glad i barn, alltid visst at jeg kom til å trives godt som mamma og hadde fra tidlig av et ønske om å bli ung mor. Men det føltes aldri helt riktig og jeg var heldigvis fornuftig nok til å lytte til den følelsen, ellers hadde jeg hatt 5 barn med 5 forskjellige menn. 28 år gammel traff jeg mannen min og jeg bikket faktisk 30 før førstemann kom til verden. Hadde noen sagt til meg som 20 åring at jeg måtte vente 10 år til så hadde jeg sannsynligvis blitt dypt deprimert for ønsket om barn var stort allerede da. Nå som jeg ser tilbake på de 10 årene så må jeg si jeg er oppriktig glad jeg fikk ha de barnløse. Det er ingenting som kan forberede et menneske på å bli mor eller far. Man kan tro og mene det man vil, men man kan aldri vite hvordan det kommer til å bli. Ja, det er fantastisk stort på så mange måter og den kjærligheten man føler er enorm. Men det er også et ansvar man aldri skal ta lett på, det er en rolle som tidvis kan gjøre nytte av litt livserfaring og en mental tilstedeværelse som aldri aldri slipper taket når barnet først er der. Jeg tviler ikke på at jeg hadde klart morsrollen fint om jeg hadde gått inn i den som 20 åring heller, men jeg hadde tydeligvis ikke vært sammen med barnets far og jeg har en helt annen bagasje og erfaring som jeg kan bruke i foreldrerollen nå enn jeg hadde da.

Summa sumarum så kan det være riktig for noen og føles feil for andre. Jeg derimot er glad jeg fikk ha tyveårene på å gjøre en del tøffe men høyst nyttige livserfaringer som kommer godt med på veien for både meg og barna mine. At man er mer skikket som en 30 årig mor mot en på 20 tror jeg så absolutt ikke stemmer. Men at man har to vidt forskjellige utgangspunkt er jeg ikke et sekund i tvil om.

[AnonymBruker]

Det kan sikkert gå bra, men jeg forstår ikke hvorfor unge jenter ønsker å forplikte seg så tidlig og hvorfor de har så hastverk med å få barn. Gå rett ut fra foreldrenes hjem til å bli forelder selv. Mange fra mitt hjemsted fikk barn svært tidlig (19-20 år), og samtlige fremstår som usikre, med lavt selvbilde, og lever stort sett gjennom barna sine. Jeg tror de ville ha godt av noen år som selvstendige, uten barn, for å "finne seg selv" og bli tryggere.

Hva er grunnen til at du absolutt ønsker dette barnet nå?

Anonymous poster hash: 22e81...c12

[AnonymBruker]

Vi fikk barn når vi var 19 og 20 år. Vi hadde kjent hverandre i ti år og vært sammen/bodd sammen i flere år. I dag er vi gift, har tatt utdannelse, har gode jobber og ønsker barn nr.2. Har enda ikke fått kjøpt hus, men det skjer snart.

Det går bra med oss den dag i dag.

Men gudene skal vite at veien hit har vært lang og hard. Forholdet har hatt sine knekk. Helt ærlig så er det eneste som har holdt oss sammen de periodene det faktum at vi har felles grunnleggende verdier som bl.a innebærer at når man først har fått barn sammen skal man gjøre alt man kan for å holde sammen. Vi elsker hverandre, men det er ikke alltid nok i hverdagen.

Vi har ikke hatt god økonomi og periodevis har vi knapt hatt til mat. Vi har til og med måttet låne av sparebøssa til barnet en gang, noe jeg skammer meg vanvittig over. Vi har måttet flytte rundt alt for mye med tanke på barn og stabilitet (flyttet tre ganger). Og mye mye mer.. Ting har ikke vært lett rett og slett.

Vi angrer så klart ikke på barnet, han er det beste som er hendt meg. Abort var ikke aktuellt. Men om vi kunne planlagt ville jeg ha ventet minimum 3 år før vi hadde fått barn.

Joda, det er mange fordeler med å få barn tidlig, men jeg mener man minimum må ha:

Utdannelse

Bil og lappen

Fast jobb

Egen bolig

Ja, det er harde krav, men stabilitet og trygghet er utrolig viktig! Barnet vårt har ikke lidd noen nød i det hele tatt, han viste ikke om det når vi hadde det så trangt, men den følelsen når man vet man ikke har råd til å gi barnet og familien alt den trenger..... Det er det verste i verden.

Vi viste jo at vi ville klare oss godt til slutt, dette var da vi var studenter og mistet deltidsjobb. Alt er mye bedre nå når vi har faste, gode jobber begge to. Nå har vi alt vi trenger for å gi barnet alt det fortjener. Kjærlighet, vilje og omsorgsevne er virkelig ikke nok, selv om mange tror det. Man trenger også evne, penger, fast husrom, trygghet og stabilitet.

Nei, ha alt på stell før man får barn. I tillegg er man mer moden f.eks i midten av tyveårene. Jeg ser ofte at unge mødre (før 20 åra) er helt ekstremt selvopptatte og tenker ikke på at de ikke er midtpunktet i verden. De mangler også evnen til å reflektere og tenke langsiktig med tanke på barna. Dette er noe som kommer med åra tror jeg. Jeg er mer moden og reflekterende nå enn da jeg var 19, selv om jeg der og da trodde alder ikke hadde noe å si.

Vent er mitt råd.

Anonymous poster hash: e4431...ade

[AnonymBruker]

Blir for dumt å påstå at man må opp i 30-prene før man kan komme med en verdifull refleksjon i forhold til om det å få barn som 20-åring var lurt eller ikkr.

Kanskje, men jeg vil påstå at det hjelper. Ikke nødvendigvis pga alderen i seg selv, men fordi det tar tid å få ting på avstand og se det som det virkelig var - og hva man ville gjort annerledes hvis man hadde fått sjansen på nytt. Og i mellomtiden er man nødvendigvis blitt eldre.

Så jeg velger helst å lytte til de som har opplevd noe, lagt det bak seg og tatt et skritt videre, ikke de som står midt oppi det.

Anonymous poster hash: f5998...d27

[Rhyth]

Kan vi ikke bare alle bli enige om at det aldri er noen ideell tid og at det ikke finnes noen fasit for når man bør få barn?

Du har et veldig godt poeng der! Jeg er en av de som hadde det meste da jeg var 20-22 år. Altså, leilighet, god jobb, god økonomi og en fantastisk samboer. Men jeg ville vente med barn. Nå er jeg snart 30, jeg har blitt syk og vet ikke om jeg kan få barn.

Du vet aldri hva som skjer med livet ditt. Du kan gjøre alt "riktig", og likevel vil det ikke gå som planlagt. Eller du kan gjøre alt "feil" og det likevel går bra

[AnonymBruker]

Du har et veldig godt poeng der! Jeg er en av de som hadde det meste da jeg var 20-22 år. Altså, leilighet, god jobb, god økonomi og en fantastisk samboer. Men jeg ville vente med barn. Nå er jeg snart 30, jeg har blitt syk og vet ikke om jeg kan få barn.

Du vet aldri hva som skjer med livet ditt. Du kan gjøre alt "riktig", og likevel vil det ikke gå som planlagt. Eller du kan gjøre alt "feil" og det likevel går bra

Men hvis du er syk så kan det kanskje være greit at du ikke har et barn å ta deg av midt oppi det hele? Jeg ble også alvorlig syk i midten av tyveårene og at jeg lever i dag er slettes ingen selvfølge. Det ville for meg vært en ekstrem tung belastning om jeg i tillegg skulle hatt et barn å ta meg av under den sykdomsfasen som fulgte for ikke å snakke om den bekymringen det ville vært om jeg skulle dø fra mitt eget lille barn. Nå har man aldri noen garantier for hva som skjer videre i livet, men man skal hvertfall ikke få barn med tanken om at man skal rekke det før livet kommer med noen skikkelige utfordringer. Enkelte ganger kan det være greit at man bare har seg selv å tenke på når de utfordringene kommer.

Anonymous poster hash: 4e8a8...279

[Majott]

Jeg pleier å fortelle om min egen erfaring, men deretter si at det sikkert kan være like greit å vente litt da det ikke er noen hast.

Jeg synes det er helt ok at mange synes det er for tidlig å få barn npr man er 20. Drt som blir for dumt, er når det kommenteres at de mødrene som fikk barn tidlig som har kommet med innspill i tråden "bare ee noen få år inn i voksenlivet" med en masse videre kommentarer om at pipa har nok en annen lyd når de har passert 30.

Jeg har vært mor i snart tre år. Selv om jeg enda er ung og kanskje har gjort meg noen nye refleksjoner om syv år, så er jeg rimelig sikker på at jeg konmer til å si det samme, at for meg gikk det veldig fint, angrer ikke, hadde en deilig ro i meg som førstefangsmor selv om jeg var 20, stresset ikke overhode og de utfordringer jeg og samboer kom over, de kom vi oss gjennom.

Blir for dumt å påstå at man må opp i 30-prene før man kan komme med en verdifull refleksjon i forhold til om det å få barn som 20-åring var lurt eller ikkr.

Enig med deg, selv om jeg anbefaler de fleste å vente litt. Det er fordi alle har ulike situasjoner, og det en leser på nett gir bare et lite bilde av helheten.

Likevel kjenner jeg mange par som ble sammen da de gikk på ungdomsskolen/vgs, som fortsatt er sammen i dag, og nå er vi i 40-årene. Det skulle gå an for mange i dagens samfunn også. De har utdanning, nedbetalte hus, og lever det gode liv. Om en lykkes i samlivet, tar utdanning, og er sammen i mange år, er fordelene store mht å bli et par tidlig. Om en er i et ustabilt forhold, ikke er interessert i å ta utdanning,

Selv ble jeg mor da jeg var 21, var gift med barnefar til jeg var i midten av 30-årene, og det var ikke det at vi fikk barn tidlig som gjorde at det ble slutt.

Etter å ha fått barn, tok jeg 6 år høyere utdanning etter vgs.

Datteren min fikk barn da hun var 20. Hun er i et stabilt og godt forhold med en mann som er ferdig utdannet. Selv går hun høyskole nå. De har nettopp kjøpt hus, og har det veldig bra sammen. Begge er fornuftige og voksne, så jeg ser for meg at de kan ha et langt og godt samliv med hverandre.

[Rhyth]

Men hvis du er syk så kan det kanskje være greit at du ikke har et barn å ta deg av midt oppi det hele? Jeg ble også alvorlig syk i midten av tyveårene og at jeg lever i dag er slettes ingen selvfølge. Det ville for meg vært en ekstrem tung belastning om jeg i tillegg skulle hatt et barn å ta meg av under den sykdomsfasen som fulgte for ikke å snakke om den bekymringen det ville vært om jeg skulle dø fra mitt eget lille barn. Nå har man aldri noen garantier for hva som skjer videre i livet, men man skal hvertfall ikke få barn med tanken om at man skal rekke det før livet kommer med noen skikkelige utfordringer. Enkelte ganger kan det være greit at man bare har seg selv å tenke på når de utfordringene kommer.

Anonymous poster hash: 4e8a8...279

Kunne fint ha tatt meg av et barn selv om jeg var syk. Det jeg mener er at det ikke er sikkert at jeg kan få egne barn lengre pga sykdommen.

[Skyblue]

Jeg er 22 år og samboeren min er 24 år og vi prøver å få barn. Hvis prøvingen går bra og vi blir gravide innen noen måneder blir vi foreldre når vi er 23 og 25 år gamle og det er ikke så gærnt syns jeg. Ganske perfekt alder spør du meg! Men der igjen... så er det ikke alderen som avgjør om man er egnet som foreldre. Mange av mine venninner på min alder er langt unna der hvor jeg er. De er fortsatt på det stadiet hvor de fester hver helg, bytter kjærester hver 2. måned og bor hjemme hos foreldre. Og der igjen har jeg også noen venninner på min egen alder som allerede har ett eller flere barn, eier hus og er gift.

Mitt største ønske her i livet er nok det å få barn. Å bli mor. Nr to i rekka er utdanning. Ikke rart at jeg prøver å få barn nå, og utsetter studieplanene litt da? Er det vel? For noen er utdanning et absolutt must før barn, men det er det ikke for meg

Helt ærlig så kunne jeg ikke følt meg mer klar!

[Meline37]

Lurer bare på om dere er her. Gidder ikke gå mer spesifikt inn på hva vi jobber med/studerer i henhold til fordommer. Ønsker ikke heller kommentarer av de som mener vi er for unge og ikke har aning om hva begir oss selv ut på. Jeg er jenta i forholdet og jeg er 20 år mens han er 25 år. Vi vil klare oss fint og ungen vil ha en økonomisk trygghet og selvfølgelig få masse kjærlighet hos oss.

Lurer bare på om dere er her dere som ØNSKET å bli foreldre i ung alder? Hvordan gikk det og hvordan har dere det i dag?

Anonymous poster hash: ba8d9...9d5

Jeg ble gravid som tenåring, og fikk to barn ganske kjappt. Jeg vil si det ikke var et problem i det hele tatt, og at jeg er glad jeg ble ung mor i dag. Jeg kunne ønske jeg hadde flere barn, men har ikke hatt situasjonen til det igjen. Men jeg vil si at hadde jeg fått levd livet om igjen og kunne bestemme når jeg ville ha barn så ville jeg hatt barn i ung alder. Det kan bli vanskeligere å få jo eldre du blir, ifølge legene. Og i følge legene er din alder helt topp å få barn i .