En hel dag hjemme, vanskelig

[AnonymBruker]

For meg så funker det hvertfall bedre å ta imot råd fra en som prøver å forstå situasjonen, i stede for å gi beskjed om: Du har ikke lært barnet ditt å leke alene, skjerp deg, lær han det, så blir alt så mye bedre, det fungerte for meg!

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

Det du skriver der er frekt som bare det! Les tråden fra begynnelse til slutt så ser du at flere bla novemberelli har kommet med flere råd bla om å si ifra til barnet at han må leke litt selv mens du gjør ferdig noe. Du får også svar på hva du burde gjøre om ungen da protesterer!

Har du glemt å lese alle rådene her? Folk bruker sin tid på å gi deg råd og du slenger dritt tilbake, og det eneste rådet du tar til deg er ett som garantert ikke vil virke mot det du egentlig trenger å lære ungen din!

Dette er nok et av de verre trådene jeg har lest her.

Sutring og kun et ønske om fjas!

Anonymous poster hash: 5f2cf...7ca

[AnonymBruker]

Det du skriver der er frekt som bare det! Les tråden fra begynnelse til slutt så ser du at flere bla novemberelli har kommet med flere råd bla om å si ifra til barnet at han må leke litt selv mens du gjør ferdig noe. Du får også svar på hva du burde gjøre om ungen da protesterer!

Har du glemt å lese alle rådene her? Folk bruker sin tid på å gi deg råd og du slenger dritt tilbake, og det eneste rådet du tar til deg er ett som garantert ikke vil virke mot det du egentlig trenger å lære ungen din!

Dette er nok et av de verre trådene jeg har lest her.

Sutring og kun et ønske om fjas!

Anonymous poster hash: 5f2cf...7ca

Jeg har ikke noe ønske om fjas. Men mange av de som har rådet meg til å lære han å leke alene har først sagt hva de har gjort fra barna var små, så de slapp å komme i denne situasjonen i utgangspunktet. Da blir det en ovenfra og ned holdning som jeg får noe misnøye mot. Godt mulig jeg har oversett noen gode råd pga slike holdninger.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

[Vera Vinge]

SÅ flott at du snakker for TS! Jeg har aldri skrevet sårende kommentarer, men om du misforsto mine innlegg så ser jeg at de kan virke sårende dersom du har noe imot barn med spesielle behov!

I sine første innlegg skriver hun nemmelig at hun har et barn som skader seg dersom det blir plassert alene. Det er ikke det samme som å ha et barn som kan klatre og falle ned, og om du ikke ser den så får du gå tilbake og klage på utdannelsen din!

TS skrev heller ikke dette innlegget mtp. sin personlige situasjon, for det nevner hun ikke i de innleggene hun skrev før jeg svarte, og forøvrig ville jeg ikke forandret det jeg har skrevet med så mye som ett eneste ord selv om det nå viser seg at hun er alenemor med lite nettverk!

Selv om situasjonen til TS sikkert er både vond og tøff for henne trenger hun ikke sykeliggjøre sitt eget barn ved å innføre aktivitetskalender/planer og whatever (slik du gjør, ikke hun selv vel og merke!). Hun hadde, i HI, ett problem og det var at barnet ikke klarte å aktivisere seg selv. DET svarte jeg på, ikke noe annet.

Nå er det ikke bare den som kommer med kommentarene som bestemmer om de var sårende. Litt som sånne politikerunnskyldninger: "beklager hvis du ble lei deg". Man kan bli såret selv om intensjonen ikke var det, og da er det faktisk mulig å se på om man kunne formulert seg annerledes.

Jeg antar også at det AB mente, var at du like etter at ts har fortalt at mannens hennes tok livet sitt, så velger du å fortsette å krangle med AB. Om du faktisk leste det ts skrev, syns jeg også at det var temmelig lite empatisk (men det kan selvsagt være at du ikke leser alle innleggene og ikke så det ts skrev).

Jeg vil gjerne legge til en annen ting, og det er at jeg syns det er rart at du ser ut til å ha glemt kunnskapen du antakeligvis har om normalutvikling, som trolig var en del av utdannelsen din. Du svarer veldig ut fra at du jobber med barn med spesielle behov, bl.a ved misforståelser av dette med selvsakading og at en løselig plan for dagen skal kunne sammenlignes med de du legger opp for barna du jobber med. Ts skrev ingenting om at hennes barn hadde spesielle behov, og det kan være en ide å prøve å legge fra seg "spesielle behov"-brillene som det virker som du har lest denne tråden med.

Endret 26. mai 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg syns ts har klart å forholde seg overraskende rolig i denne tråden. Jeg ser virkelig ikke hva som er frekt med det hun har skrevet. Hun starter en tråd for å be om konkrete råd og lufte dårlig samvittighet. Da lurer jeg på hvorfor flere skal angripe henne for at hun fikk barn og vise sin oppgitthet over henne. Hvordan skal det hjelpe? Annet enn at den som skriver det føler seg litt bedre selv, kanskje.

Når det gjelder hennes livssituasjon, syns jeg ikke det bør være noe krav å utlevere hele livssituasjonen sin for å be om råd. Hun burde nok for sin egen del ha nevnt at hun var alenemor i startinnlegget, så hadde kanskje noe av angrepet vært spart. Men at hun skal være nødt til å fortelle om sin manns tragiske død for å få noen vettuge svar, det syns jeg blir helt sprøtt. Men selv da slutter ikke angrepene mot henne, og da vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Dere snakker om å pakke ting inn i bomull, men jeg ser virkelig ikke hva som er problemet med å gi råd på en ordentlig måte, framfor "det er bare å...", "hvorfor i alle dager har du gjort sånn..." osv. Da kan noen og en hver bli motløs.

[Novemberellie]

Nå er det ikke bare den som kommer med kommentarene som bestemmer om de var sårende. Litt som sånne politikerunnskyldninger: "beklager hvis du ble lei deg". Man kan bli såret selv om intensjonen ikke var det, og da er det faktisk mulig å se på om man kunne formulert seg annerledes.

Jeg antar også at det AB mente, var at du like etter at ts har fortalt at mannens hennes tok livet sitt, så velger du å fortsette å krangle med AB. Om du faktisk leste det ts skrev, syns jeg også at det var temmelig lite empatisk (men det kan selvsagt være at du ikke leser alle innleggene og ikke så det ts skrev).

Jeg vil gjerne legge til en annen ting, og det er at jeg syns det er rart at du ser ut til å ha glemt kunnskapen du antakeligvis har om normalutvikling, som trolig var en del av utdannelsen din. Du svarer veldig ut fra at du jobber med barn med spesielle behov, bl.a ved misforståelser av dette med selvsakading og at en løselig plan for dagen skal kunne sammenlignes med de du legger opp for barna du jobber med. Ts skrev ingenting om at hennes barn hadde spesielle behov, og det kan være en ide å prøve å legge fra seg "spesielle behov"-brillene som det virker som du har lest denne tråden med.

Nå plusset jeg innlegget ditt og det var ikke meningen, er på mobilen.

Jeg hadde ikke lest ts sitt innlegg hvor hun skriver om mannen, jeg svarte en helt annen bruker på noe helt annet, men flott at dere finner noe å pirke på!

For det andre (for tusende gang) det vat ts som skrev at barnet hennes skadet seg selv, hun har også sagt at hun formulerte seg feil da hun skrev det!

Jeg presiserte også at jeg hadde svart noe helt annet dersom barnet hadde spesielle behov.

Hva med å heller lese de rådene jeg faktisk gav istede for å pirke på misforståelser sim kommer av noe TS skrev, IKKE jeg!

Eller kom med dine egne råd istede for å bry deg og hause opp under ting som faktisk ikke stemmer!

Bare det at ts i hi ikke sier noe om far, alenesituasjon osv. gjør at svar ikke blir fullkomne, med mindre man bare alltid jatter med, da, selvfølgelig!

Endret 26. mai 2014 av Novemberellie

[Novemberellie]

Jeg syns ts har klart å forholde seg overraskende rolig i denne tråden. Jeg ser virkelig ikke hva som er frekt med det hun har skrevet. Hun starter en tråd for å be om konkrete råd og lufte dårlig samvittighet. Da lurer jeg på hvorfor flere skal angripe henne for at hun fikk barn og vise sin oppgitthet over henne. Hvordan skal det hjelpe? Annet enn at den som skriver det føler seg litt bedre selv, kanskje.

Når det gjelder hennes livssituasjon, syns jeg ikke det bør være noe krav å utlevere hele livssituasjonen sin for å be om råd. Hun burde nok for sin egen del ha nevnt at hun var alenemor i startinnlegget, så hadde kanskje noe av angrepet vært spart. Men at hun skal være nødt til å fortelle om sin manns tragiske død for å få noen vettuge svar, det syns jeg blir helt sprøtt. Men selv da slutter ikke angrepene mot henne, og da vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Dere snakker om å pakke ting inn i bomull, men jeg ser virkelig ikke hva som er problemet med å gi råd på en ordentlig måte, framfor "det er bare å...", "hvorfor i alle dager har du gjort sånn..." osv. Da kan noen og en hver bli motløs.

Mange ganger er det enkle ofte det beste! Noen ganger er det bare å gjøre sånn eller slik! Man må ikke finne opp kruttet hver gang en unge trasser! Noen ganger holder det å ta enkle grep uten å utarbeide planer, skjemaer og regler.

Eks: "Jeg må lage middag så nå kan du leke litt alene. Når jeg er ferdig skal vi spise og kose oss".

Om barnet da hyler og henger i beinet, slik den alltid gjør i en slik situasjon så går man inn på rommet med ungen, løsner den og ber han komme ut når han er ferdig. Repeat ved behov.

Etter noen dager finner da de fleste ut at det er greiere å sitte og bygge med klosser eller lage hytte med sofaputene enn å sitte og hyle på rommet sitt.

Man må ikke innføre et skjemavelde i eget hjem.

Det enkle er ofte det beste!

[Myrthel]

Det er vel ikke så rart at ab forstår deg så godt da hun svarer ETTER at du har kommet med meget viktig info i saken!

Det gjorde du ikke i begynnelsen og etter at jeg leste at barnet ditt ikke hadde spesielle behov har jeg heller ikke sagt noe mer om det! Du innrømmer jo selv at det var DU som ordla deg feil, og så får JEG pepper for det!

Der jeg jobber bruker vi IOP og IP, vi bruker sjemaer og aktivitetsplaner og det er noe jeg ALDRI ville innført på mine egne friske barn. Jeg vil at vi skal ha et koselig hjem, ikke en institusjon med rigide regler og rammer. At andre ønsker det er helt opp til dem, men da er det ikke rart de får barn som ikke skjønner bæret når de ikke blir tilbudt oppmerksomhet eller aktivitet av ett eller annet slag!

Når du ikke ser forskjellen på å ikke trøste et barn som gråter når det har lagt seg og det å ikke gi en unge i trassalderen oppmerksomhet når den henger i beina dine så melder jeg pass! Da kan jeg love deg at di vil møte på flere problemer oppgjennom de nermeste årene!

Nå melder jeg meg ut av denne diskusjonen! Jeg prøvde å gi deg råd, de samme som bl.a Myrthel. De har fungert på mange, før kalte man det sunn fornuft.

Lykke til!

Dette er jeg helt enig i, og jeg ser mønsteret hos mange unge bloggermammaer. (Jeg har lest endel mammablogger pga. et studie). Det virker som det er om å gjøre å dra et sted med barna sine, for så å ta bilder og legge ut på bloggen. En rolig dag hjemme er ikke noe stas å dokumentere, og "leserene" heier på mammaer som er så "flinke" til å dra på badeland/lekeparker/lekeland HVER helg.

Midt oppe i det hele er det barn som blir totalt overstimulert. Barn som aldri klarer å roe seg selv, og som ikke evner å leke alene.

Før var ikke barn i barnehage, de lekte hjemme. Nå er barn i barnehage stort sett hele uka - når de endelig kommer hjem skal de ikke leke rolig - de skal fortsatt aktiviseres HELE tiden.

Det som skjer er at man skaper stressede barn, og foreldre som blir helt utslitt av overgå hverandre med fritidsaktiviteter.

Hvorfor ikke bare la en fridag være en fridag (helg eller hverdag), stå opp når det passer. Labb litt i pysjen. Spis frokost og la ungen leke rolig rundt. Ta en tur i skogen, la barnet leke med kvister og kongler. Slapp av...

Unnskyld at jeg sier det men fy så frekk du er ts!

Myrtel og noveberelli har gitt veldig gide svar, lik det svaret jeg ville gitt deg.

Jeg jobber også "i bransjen" og da du skrev at barnet ditt ikke kunne være alene fordi det skader seg så vil det, for oss skolerte, si selvskading. Eller skriver man at barnet kan skade seg, noe helt annet.

At du spør omflere råd, får konkrete, bra svar for så å rett og slett takke med å være frekk syntes jeg er skikkelig dårlig gjort! Ser du lovpriser ab som jatter med deg og gir trøst istede. Det var vel heller sympati enn gode råd du var ute etter.

Anonymous poster hash: 0ed4d...e54

Veldig enig. Og ut fra hovedinnlegget som jeg forholder meg til når jeg begynner å skrive - var det greit å kalle en spade for en spade. Barnet var tydelig bortskjemt med oppmerksomhet akkurat når han ønsket, og dette får man ikke snudd uten å være ganske bestemt. TS ønsker ikke at barnet skal gråte og straffes når det trasser, og da er det ikke mulig å forandre situasjonen. Barn er smarte, de skjønner fort hva de skal gjøre for å få viljen sin. For voksne blir det verre og verre å snu situasjonen - jo eldre barnet blir.

Tro meg - jeg har jobbet med illsinte tenåringer, som slår mammaen sin hvis de ikke får viljen sin.

[Vera Vinge]

Nå plusset jeg innlegget ditt og det var ikke meningen, er på mobilen.

Jeg hadde ikke lest ts sitt innlegg hvor hun skriver om mannen, jeg svarte en helt annen bruker på noe helt annet, men flott at dere finner noe å pirke på!

For det andre (for tusende gang) det vat ts som skrev at barnet hennes skadet seg selv, hun har også sagt at hun formulerte seg feil da hun skrev det!

Jeg presiserte også at jeg hadde svart noe helt annet dersom barnet hadde spesielle behov.

Hva med å heller lese de rådene jeg faktisk gav istede for å pirke på misforståelser sim kommer av noe TS skrev, IKKE jeg!

Eller kom med dine egne råd istede for å bry deg og hause opp under ting som faktisk ikke stemmer!

Bare det at ts i hi ikke sier noe om far, alenesituasjon osv. gjør at svar ikke blir fullkomne, med mindre man bare alltid jatter med, da, selvfølgelig!

Jeg ville bare oppklare noe om rekkefølgen på innleggene, som du svarte feil på. Jeg har ingen interesse av å pirke på misforståelser i det vide og det brede, men rett skal være rett.

Mange ganger er det enkle ofte det beste! Noen ganger er det bare å gjøre sånn eller slik! Man må ikke finne opp kruttet hver gang en unge trasser! Noen ganger holder det å ta enkle grep uten å utarbeide planer, skjemaer og regler.

Eks: "Jeg må lage middag så nå kan du leke litt alene. Når jeg er ferdig skal vi spise og kose oss".

Om barnet da hyler og henger i beinet, slik den alltid gjør i en slik situasjon så går man inn på rommet med ungen, løsner den og ber han komme ut når han er ferdig. Repeat ved behov.

Etter noen dager finner da de fleste ut at det er greiere å sitte og bygge med klosser eller lage hytte med sofaputene enn å sitte og hyle på rommet sitt.

Man må ikke innføre et skjemavelde i eget hjem.

Det enkle er ofte det beste!

Og det siste er jeg i utgangspunktet enig i. Mye planlegging og regler passer ikke meg, og jeg ønsker at barna mine ikke skal bli for vant til veldig strikte rutiner, en at vi skal ha en del fleksibilitet. Men folk er forskjellige - for noen er mer rutiner løsningen. Og for å ta ABs dagsplan som eksempel, syns jeg ikke den var veldig strikt. Derfor syns jeg du avviste ABs innspill litt vel bråkjekt, da ts må høre hvilke råd som passer henne og den innsatsen hun er villig til å investere akkurat nå.

[Vera Vinge]

Er det ikke jobben hennes her da? Hause opp og vri og vende for å sette seg selv i et flott lys? Skjeldent det kommer noen konkrete svar, men mye kosemosing da, og det er alltid populært og gir mange plusser!Anonymous poster hash: 5f2cf...7ca

Vel, det er ikke akkurat innlegg som mine som generer plusser her på forumet. Korte, halv- eller helfrekke svar derimot...

Og igjen, det virker som du tror jeg svarer for å oppnå noe, vet ikke hva, anseelse? Men jeg er faktisk ikke så fryktelig opptatt av hva noen på et forum måtte mene om meg, så jeg svarer det jeg mener. Men som sagt, er det en del sure svar i en tråd, kan jeg gjerne prioritere å svare, for å skape litt balanse i tråden, mens jeg i en annen tråd kan la være å svare fordi jeg ikke syns jeg har noe å tilføye det som har blitt sagt allerede.

Men hvorfor deler av denne tråden blir brukt til å angripe meg, på generelt grunnlag, blir bare rart. Og ganske uinteressant for de fleste.

[AnonymBruker]

Dette er jeg helt enig i, og jeg ser mønsteret hos mange unge bloggermammaer. (Jeg har lest endel mammablogger pga. et studie). Det virker som det er om å gjøre å dra et sted med barna sine, for så å ta bilder og legge ut på bloggen. En rolig dag hjemme er ikke noe stas å dokumentere, og "leserene" heier på mammaer som er så "flinke" til å dra på badeland/lekeparker/lekeland HVER helg.

Midt oppe i det hele er det barn som blir totalt overstimulert. Barn som aldri klarer å roe seg selv, og som ikke evner å leke alene.

Før var ikke barn i barnehage, de lekte hjemme. Nå er barn i barnehage stort sett hele uka - når de endelig kommer hjem skal de ikke leke rolig - de skal fortsatt aktiviseres HELE tiden.

Det som skjer er at man skaper stressede barn, og foreldre som blir helt utslitt av overgå hverandre med fritidsaktiviteter.

Hvorfor ikke bare la en fridag være en fridag (helg eller hverdag), stå opp når det passer. Labb litt i pysjen. Spis frokost og la ungen leke rolig rundt. Ta en tur i skogen, la barnet leke med kvister og kongler. Slapp av...

Veldig enig. Og ut fra hovedinnlegget som jeg forholder meg til når jeg begynner å skrive - var det greit å kalle en spade for en spade. Barnet var tydelig bortskjemt med oppmerksomhet akkurat når han ønsket, og dette får man ikke snudd uten å være ganske bestemt. TS ønsker ikke at barnet skal gråte og straffes når det trasser, og da er det ikke mulig å forandre situasjonen. Barn er smarte, de skjønner fort hva de skal gjøre for å få viljen sin. For voksne blir det verre og verre å snu situasjonen - jo eldre barnet blir.

Tro meg - jeg har jobbet med illsinte tenåringer, som slår mammaen sin hvis de ikke får viljen sin.

Jeg har ingen problemer med at han gråter noe, men med dette problemet så er det ikke noe. Det er voldsomt og det er lenge. På andre områder jeg setter grenser som han ikke er enig i er det noe surving også går det seg til. Det er det ikke i dette tilfelle. Dere mener han gråter for å få viljen sin, men det gjør han ikke på andre områder.

Jeg begynner å tro det har en sammenheng med min manns død å gjøre. At han er redd for å miste meg også.

I ettermiddag tok jeg kontakt med fastlegen så får vi ta det derfra.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

[AnonymBruker]

Jeg er AB med dagsplanen.

Jeg forsøkte å gi TS et godt råd, et jeg har god erfaring med selv og som i følge all litteratur og logikk, kan fungere: Skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen. Slik jeg oppfattet HI var problemet til TS like mye at hun opplevde dagene hjemme som langtekkelige og slitsomme som at gutten ikke kan leke alene. En form for dagsplan er kanskje mer til hjelp for henne enn for barnet, men kan kanskje hjelpe begge. Dette er selvsagt ikke en fasit på TS sine utfordringer, men det var ment som et innspill.

Jeg opplever det som rart at min utdanning, min erfaring og mine hensikter skal settes i tvil over dette rådet. Svarer dere folk slik i det virkelige liv? "Jeg gråter litt over innspillet ditt. Du sykeliggjør friske barn. osv...". Det skaper en lite konstruktiv diskusjon.

Anonymous poster hash: 0b160...d18

[AnonymBruker]

Dette er jeg helt enig i, og jeg ser mønsteret hos mange unge bloggermammaer. (Jeg har lest endel mammablogger pga. et studie). Det virker som det er om å gjøre å dra et sted med barna sine, for så å ta bilder og legge ut på bloggen. En rolig dag hjemme er ikke noe stas å dokumentere, og "leserene" heier på mammaer som er så "flinke" til å dra på badeland/lekeparker/lekeland HVER helg.

Midt oppe i det hele er det barn som blir totalt overstimulert. Barn som aldri klarer å roe seg selv, og som ikke evner å leke alene.

Før var ikke barn i barnehage, de lekte hjemme. Nå er barn i barnehage stort sett hele uka - når de endelig kommer hjem skal de ikke leke rolig - de skal fortsatt aktiviseres HELE tiden.

Det som skjer er at man skaper stressede barn, og foreldre som blir helt utslitt av overgå hverandre med fritidsaktiviteter.

Hvorfor ikke bare la en fridag være en fridag (helg eller hverdag), stå opp når det passer. Labb litt i pysjen. Spis frokost og la ungen leke rolig rundt. Ta en tur i skogen, la barnet leke med kvister og kongler. Slapp av...

Veldig enig. Og ut fra hovedinnlegget som jeg forholder meg til når jeg begynner å skrive - var det greit å kalle en spade for en spade. Barnet var tydelig bortskjemt med oppmerksomhet akkurat når han ønsket, og dette får man ikke snudd uten å være ganske bestemt. TS ønsker ikke at barnet skal gråte og straffes når det trasser, og da er det ikke mulig å forandre situasjonen. Barn er smarte, de skjønner fort hva de skal gjøre for å få viljen sin. For voksne blir det verre og verre å snu situasjonen - jo eldre barnet blir.

Tro meg - jeg har jobbet med illsinte tenåringer, som slår mammaen sin hvis de ikke får viljen sin.

Det du skriver om hvordan man kan ta en fridag. (Får ikke fetet ut da jeg er på mobil nå). Er det ikke akkurat det AB forslo, og bare ta det med ro, men samtidig finne på noen småting som å utforske nærmiljøet. Det at hun satte opp klokkeslett var jo for å hjelpe meg å ta dagene litt annerledes.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

[Stinelin]

Jeg blir matt av hvor frekke og nedlatende mange inne her er. Er det virkelig nødvendig å være så ekle?

Snakker om hvor skolerte dere er hvilken jobberfaring dere har. Lærte dere aldri at det er fint å være litt hyggelig mot andre folk? Det gjelder også på nettet.

Jeg forsto HI som at det var langtekkelig å være hjemme, og det er faktisk helt vanlig og greit å føle det. Selv føler jeg det har vært en treningssak, og at det blir stadig bedre ettersom ungene blir større.

Jeg har full forståelse for at det av og til kan være krevende å være hjemme, og synes selv at det hjelper om jeg har en slags formening om hvordan dagen ser ut, uten faste klokkeslett. 4 hovedmåltider, et par turer ut i løpet av dagen, soving, husarbeid osv. Jeg er hverken ung, blogger eller en som går ut for å poste bildet på facebook asap.

Jeg synes bare dagene blir enklere når de er litt strukturert, mulig fordi ungene krever sitt og det er kjekt å være litt i forkant.

[karbruas]

øhm... Jeg er hjemme med datteren min på 1,5 år HVER ENESTE DAG fordi hun ikke har barnehageplass enda. Hun er en aktiv og til tider krevende og trenger konstant oppsyn. Alenemor er jeg også..

Jeg skjønner at ikke alle har like barn og like evner som foreldre, men syting om 1 dag hjemme syns jeg er helt på jordet...sorry

[Gjest Yrsa]

øhm... Jeg er hjemme med datteren min på 1,5 år HVER ENESTE DAG fordi hun ikke har barnehageplass enda. Hun er en aktiv og til tider krevende og trenger konstant oppsyn. Alenemor er jeg også..

Jeg skjønner at ikke alle har like barn og like evner som foreldre, men syting om 1 dag hjemme syns jeg er helt på jordet...sorry

Enig med deg.

Det er sånn det er å ha barn rett og slett, man får ikke gjort alt man ønsker - og de dagene man har masse fine planer så går ofte noe i vasken.

Men husk de vokser da sannelig fort. Senk farten og nyt tiden - jeg garanterer det kommer en dag hvor du lenger tilbake til da barna var små.

Små barn, små problemer - store barn, store problemer.

[Myrthel]

Jeg har ingen problemer med at han gråter noe, men med dette problemet så er det ikke noe. Det er voldsomt og det er lenge. På andre områder jeg setter grenser som han ikke er enig i er det noe surving også går det seg til. Det er det ikke i dette tilfelle. Dere mener han gråter for å få viljen sin, men det gjør han ikke på andre områder.

Jeg begynner å tro det har en sammenheng med min manns død å gjøre. At han er redd for å miste meg også.

I ettermiddag tok jeg kontakt med fastlegen så får vi ta det derfra.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

Jeg syntes bare det er fryktelig dumt at du skrev et helt annet hovedinnlegg og etterhvert kom med opplysninger av så voldsom art - at svarene/rådene ville vært helt anerledes. Ja, jeg kan forstå at noe av dette kan komme av separasjonsangst. Men i første innlegg så anbefalte jeg deg å la han leke "rundt" deg. Når du så kom med at han hylte og skrek, foreslo jeg å sende han på rommet. Poenget er ikke at du og barnet skal være nødt til å være i hvert deres rom, men gjøre hver deres ting i samme område av huset. (Så er det opp til barnet om det ønsker å gå på rommet sitt å leke der).

Ut fra dine nye opplysninger ville jeg fortsatt vært like streng når det gjelder å leke selv, men jeg ville sagt ofte at du IKKE skulle gå noe sted - at han hele tiden kunne leke så han så deg.

[AnonymBruker]

øhm... Jeg er hjemme med datteren min på 1,5 år HVER ENESTE DAG fordi hun ikke har barnehageplass enda. Hun er en aktiv og til tider krevende og trenger konstant oppsyn. Alenemor er jeg også..

Jeg skjønner at ikke alle har like barn og like evner som foreldre, men syting om 1 dag hjemme syns jeg er helt på jordet...sorry

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke burde føle det slik, men det er nå en gang slik. Det er ikke akkurat som at jeg er stolt over det.. Det er en grunn til at jeg er anonym.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

[Myrthel]

Det du skriver om hvordan man kan ta en fridag. (Får ikke fetet ut da jeg er på mobil nå). Er det ikke akkurat det AB forslo, og bare ta det med ro, men samtidig finne på noen småting som å utforske nærmiljøet. Det at hun satte opp klokkeslett var jo for å hjelpe meg å ta dagene litt annerledes.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

Nei, absolutt ikke - da har du misforstått meg fullstendig. AB ga deg en timeplan, og et fullt opplegg. Jeg foreslo en fridag hvor alt skulle skje helt av seg selv. Kanskje ender dagen med at dere bare slapper av hjemme, kanskje baker dere, kanskje går dere en tur - MEN INGENTING av dette jeg skrev er planlagt på forhånd. Det er forskjellen. Ta ting på sparket, ikke ha noen tanker for hva dere "må" gjennom i løpet av dagen. (Utenom måltider og søvn).

[AnonymBruker]

Jeg syntes bare det er fryktelig dumt at du skrev et helt annet hovedinnlegg og etterhvert kom med opplysninger av så voldsom art - at svarene/rådene ville vært helt anerledes. Ja, jeg kan forstå at noe av dette kan komme av separasjonsangst. Men i første innlegg så anbefalte jeg deg å la han leke "rundt" deg. Når du så kom med at han hylte og skrek, foreslo jeg å sende han på rommet. Poenget er ikke at du og barnet skal være nødt til å være i hvert deres rom, men gjøre hver deres ting i samme område av huset. (Så er det opp til barnet om det ønsker å gå på rommet sitt å leke der).

Ut fra dine nye opplysninger ville jeg fortsatt vært like streng når det gjelder å leke selv, men jeg ville sagt ofte at du IKKE skulle gå noe sted - at han hele tiden kunne leke så han så deg.

Jeg innser det at det var enkelte ting jeg burde hatt med fra første innlegg, jeg bare følte ikke helt for å skrive det heller. Men ser at jeg burde.

Jeg skal forsøke ved neste fridag å forbedre han på å leke litt alene, bare en liten stund til å begynne med også øke.

På dagene jeg jobber så tilbringer jeg all tid med han, fordi vi er hjemme halv fem og han legges halv sju, så på dagene jeg jobber er tiden med han dyrbar. Jeg veit, det høres kanskje merkelig ut, men sånn har jeg det.

Anonymous poster hash: 3c42c...6b4

[Adhara]

Tråden er ryddet for persondebatt, personangrep, avsporinger, samt svar til dette.

Irrlys, mod.