Hadde du vært villig til og da deg av dine nevøer\nieser

[Japp]

Helt klart ja!

[Sol79]

Uten tvil. Utenom min egen er det ingen jeg er så glad i som ungene til søstra mi.

[Pialill]

Uten tvil.

Nå skal det sies at jeg sikkert ikke hadde vært førstevalget på grunn av avstand. Men om det var behov for det hadde jeg lett tatt inn en av niesene eller nervøene mine.

Familie skal aldri måtte havne i systemet hos fremmede fosterforeldre! Så sant det finnes andre alternativer.

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt imot barna med åpne armer!

Var like før vi fikk omsorgen for tremeningen til vårt barn.

Anonymous poster hash: c3a72...37a

[Gjest Maman]

Ingen tvil om det, selv om de er vanskelige har det ingenting å si.

[kaprifolen]

Vist din bror eller søster ikke lenger kunne ta seg av dem ?

Anonymous poster hash: 157f3...59c

Uten tvil. Hadde noe skjedd med min søster og mannen ville det vært det mest naturlige at jeg og min familie overtok ansvaret for barna.

[sjøhest]

Så da hadde du latt de bli overlatt til fremmede? Virkelig?

Sannsynligvis, hvis de enda var små. Har ikke kapasitet til mine egne småunger + flere. Da hadde det vært bedre at de kom til en fosterfamilie som hadde overskudd og lyst på barn.

[Teriyaki]

Min søster har ikke barn enda, men min svigerinne har to. Jeg har lyst til å si selvsagt, en selvfølge osv. Men for min del er det ikke så lett. For det første er dette veldig krevende unger. Den minste er en villstyring, og jeg er rett og slett litt lei av han og måten han behandler min sønn på. For det andre har jeg nok med eget liv. Er sliten nok som det er.

Hva jeg hadde gjort dersom situasjonen oppstod vet jeg jo ikke, kanskje hadde vi bestemt oss for å ta de til oss, men det er overhode ingen selvfølge for vår del. Det tror jeg ikke min samboer føler heller. Uansett ville nok svigermor vært førstevalget.

[AnonymBruker]

Spørs på situasjonen!
Har vert der, og måtte på grunn av omstendigheter si nei.

Hadde foreldrene omkomt i en ulykke, hadde jeg ikke tenkt meg om to ganger - klart de hadde fått vere hos meg!

Anonymous poster hash: d9423...016

[AnonymBruker]

Uten tvil.

Nå skal det sies at jeg sikkert ikke hadde vært førstevalget på grunn av avstand. Men om det var behov for det hadde jeg lett tatt inn en av niesene eller nervøene mine.

Familie skal aldri måtte havne i systemet hos fremmede fosterforeldre! Så sant det finnes andre alternativer.

Vettu, noen ganger er det lettere å ikke ha søsken sine barn.....

Kan skape splid i resten av familien.

scenario: din søster har mistet omsorg for to barn, du tar over. hun mener fortsatt det er hennes barn, kommer å henter dem for å ta med i venners bursdag, uten avtale. For hun bestemmer jo over egne barn. Du har andre planer og sier nei, hun lager et helvete!

DERFOR sa jeg nei til å "ta over" mine to gull ....

Anonymous poster hash: d9423...016

[Pialill]

Vettu, noen ganger er det lettere å ikke ha søsken sine barn.....

Kan skape splid i resten av familien.

scenario: din søster har mistet omsorg for to barn, du tar over. hun mener fortsatt det er hennes barn, kommer å henter dem for å ta med i venners bursdag, uten avtale. For hun bestemmer jo over egne barn. Du har andre planer og sier nei, hun lager et helvete!

DERFOR sa jeg nei til å "ta over" mine to gull ....

Anonymous poster hash: d9423...016

Da stiller saken seg selvfølgelig annerledes! Men noe sånt er heldigvis ikke aktuelt i vår familie. Eneste grunnen til at noen måtte tatt over ville vært med dædsfall.

Det er større sjans for splid mellom de to familiene (far-siden mot vår) om hvem som ville vært best egnet til å ta over.

[MarianneE]

Uten å tvile!

De er bortimot likestilt som mine egne.

Endret 22. mai 2014 av MarianneE

[AnonymBruker]

Uten å tvile!

De er bortimot likestilt som mine egne.

Jo, det tenkte jeg også før jeg plutselig stod oppe i situasjonen og måtte tenke igjennom hva det faktisk ville si, for meg og for resten av familien vår!

Jeg er like glad i min søster selv om hun har sine utfordringer, og alternativet at hun lager et helvete for hele resten av familien og endet med å nekte å se noen av oss ble for mye å tenke på for meg.

Hun hadde nemlig sett på det som en enkel løsning om jeg tok over barna, da hadde hun ikke mistet dem alikevel.

Og selv om vi hadde skrevet kontrakt på at nå bestemmer JEG, så hadde hun fortsatt ment det var sine barn og at hun bestemmer. Det ville flettet seg utover i resten av familien, som måtte velge å stå på min eller hennes side i hennes øyne (på grunn av sykdommen hennes ser hun ikke klart når hun er sint og opprørt, noe som gjør at hun er uegnet til å ha barna)

Så ja, jeg valgte å si nei, og barna ble sendt i forsterhjem. Ikke ideellt, men resten av familien vår fungerer i hvert fall, og vi får besøke dem av og til. og jeg har et godt forhold til min søster.

Det er ikke lett å sette seg inn i en sånn situasjon før man står der.

Anonymous poster hash: d9423...016

[AnonymBruker]

Aldri i verden. Jeg har ingen kompetanse på å ta meg av barn, og så vindt vil jeg dem ikke.

Og det er vel heller ikke slik at man bare kan bestemme seg for å gjøre det, slike ting skal vel vurderes av barnvernet uansett, når foreldrene faller bort?

Anonymous poster hash: b08e8...913

[kaprifolen]

Jo, det tenkte jeg også før jeg plutselig stod oppe i situasjonen og måtte tenke igjennom hva det faktisk ville si, for meg og for resten av familien vår!

Jeg er like glad i min søster selv om hun har sine utfordringer, og alternativet at hun lager et helvete for hele resten av familien og endet med å nekte å se noen av oss ble for mye å tenke på for meg.

Hun hadde nemlig sett på det som en enkel løsning om jeg tok over barna, da hadde hun ikke mistet dem alikevel.

Og selv om vi hadde skrevet kontrakt på at nå bestemmer JEG, så hadde hun fortsatt ment det var sine barn og at hun bestemmer. Det ville flettet seg utover i resten av familien, som måtte velge å stå på min eller hennes side i hennes øyne (på grunn av sykdommen hennes ser hun ikke klart når hun er sint og opprørt, noe som gjør at hun er uegnet til å ha barna)

Så ja, jeg valgte å si nei, og barna ble sendt i forsterhjem. Ikke ideellt, men resten av familien vår fungerer i hvert fall, og vi får besøke dem av og til. og jeg har et godt forhold til min søster.

Det er ikke lett å sette seg inn i en sånn situasjon før man står der.

Anonymous poster hash: d9423...016

Jeg ser, forstår og respekterer argumentene og følelsene du skildrer her. Ikke noe problem med å se at de er veloverveide og realistiske med alles beste i bunn for avgjørelsen. Men samtidig kan jeg ikke hjelpe for å tenke at i en situasjon der jeg måtte velge mellom min relasjon og trygghet med/for min søster eller mine tantebarn, så hadde jeg valgt tantebarna! Og heller fått offisiellt besøksforbud utenom avtale på søsteren, hvis det måtte til.

Her blir barna "ofret" for familiefredens skyld, og det blir liksom heller ikke rett i min tankegang...

[AnonymBruker]

Jeg har verken nieser eller nevøer, men har barn selv. Hadde gjort det uten tvil om situasjonen skulle oppstå i fremtiden.

Anonymous poster hash: 485fe...34e

[hjärterdam]

Kommer an på grunnen. Er det sykdom så definitivt ja, er det en barnevernssak - nei.

[AnonymBruker]

Ja absolutt, fordi vi har et nært forhold og fordi jeg er veldig knyttet til dem.
De er allerede en del av vår familie og motsatt med mine barn

Anonymous poster hash: 2188c...75f

[LexSuperior]

Helt klart!

Familien kommer først.

[Timseh]

Så klart.