8 år og koseklut!?

[Gjest Trådstarter]

Selvsagt vil en gutt m. koseklut (el) bli mobbet av de andre ungene' date= dersom de andre ungene har hørt sine foreldres sjokkerte uttalelser om hvor fælt det er at en så stor gutt har..... hvem er det da som legger opp til mobbing?!?

Vet du, der tror jeg du tar feil. En snart tredjeklassing som kommer på fotballcup med koseklut, tror jeg vil kunne få reaksjoner. Ikke fordi de har hørt foreldrene sine kritisere koseklut, men fordi de selv syns det virker rart/barnslig.

[Gjest GA]

Jeg syns det er hårreisende med koseklut til en 8 åring jeg. Det er noe galt med foreldre som ikke har fått han avvent med denne i en alder av 8 år.

Han kunne jo like gjerne ha dukket opp med smokk og bleier i kofforten. Enkelte foreldre vil liksom ikke innse at barna deres begynner å bli store.

[Gjest Trådstarter]

Forøvrig: siden gutten først ba om kosekluten når det var veldig sent' date=' og han hadde blitt bedt om å være stille flere ganger - da vil jeg hevde at han ikke er spesielt avhengig av den! Det var situasjonen der og da - overtrøtt og litt kjeftbruk fra voksne han åpenbart ikke er helt trygg på - som utløste det behovet.[/quote']

hehe, takk for at du engasjerer deg, men akkurat her uttaler du deg uten å vite noe som helst om hva du snakker om. Han er veldig trygg på både mannen min og meg. Vi tilbringer mye tid sammen, og har ham ofte på overnatting. Det var først etter at han og sønnen min sluttet å tulle, og han skulle legge seg for å sove, at han husket på det. Det er vel ganske normalt at store gutter blir litt mindre i det det blir mørkt og stille rundt dem. Han fortalte meg forresten at han aldri noensinne hadde sovet uten kluten, og at han aldri ville kunne sove uten den heller. Hvis ikke det kalles avhengig, så vet ikke jeg.

[Gjest Primula]

Dersom dere har han med på overnatting ofte, burde du vel vært klar over dette og ikke blitt så sjokkert??

blir mer og mer forundret over reaksjonen din jeg...virker som om du gjør alt du kan for å forsvare deg..

[Gjest Trådstarter]

Vet du, Lucia, det er naturlig å forsvare seg når folk angriper min oppførsel uten å vite hva som faktisk har skjedd. Hvis jeg fra starten av hadde beskrevet hva jeg sa til gutten, og hva jeg gjorde, og deretter stilte dere spørsmålet "Syns dere jeg håndterte dette riktig?", hadde det vært noe annet. Ingen her inne vet imidlertid hva som faktisk ble sagt og gjort i denne saken, men likevel kritiserer flere av dere min oppførsel (bl.a. du). Når noen forteller meg at jeg har gjort noe galt, behandlet et barn dårlig, vært en oberstmamma eller hva dere nå har lirt ut av dere, så er det klart jeg får et behov for å fortelle dere at dere tar feil. Ikke at det egentlig betyr noe. Jeg vet jo selv hva som skjedde. Poenget mitt med innlegget var å høre om det er normalt med koseklut til en 8-åring. I kjølvannet dukket det opp en del andre interessante problemstillinger som jeg nevnte over, og syns derfor det hadde vært flott med en diskusjon om saken, og ikke meg som mor.

Når det gjelder det du skriver om at jeg burde visst om kluten, og derfor ikke blitt sjokkert, så har jeg faktisk ikke koblet hva dette var før. Det høres sikkert merkelig ut, men sannsynligvis har det vært totalt fjernt for meg at dette kunne være noe annet enn et lommetørkle

[:-) anna]

• Er det forskjell på koseklut, smokk, kosedyr? Når skal barnet avvennes med de ulike tingene, og hvorfor/hvorfor ikke?

(...)

Skal man vende barnet av med ting fordi det kan skape mobbing, eller er det ”samfunnet” som skal vendes av med sine holdninger?

Egentlig så mener jeg at barn slutter med slike ting når de er modne for det, og det skader ingen om en åtteåring har behov for koseklut. Han har sikkert ikke kosekluten som 40-åring uansett hva han gjør når han er åtte. Smokk synes jeg er noe annet. Både pga tannstilling og pga språkutvikling.

Så får man heller snakke med barnet om at det er lurt å ha kosetingen som sin egen lille ting hjemme, og forklare at noen kan synes han er for stor og erte for det. Så kan han får slutte med kosetingen sin i sitt eget tempo.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor man som foreldre skal få ham til å slutte om det er slik at han fremdeles har behov for en koseting. Det kan være han er mørkeredd, utrygg av en eller annen grunn eller rett og slett synes den er myk og god og trygg.

Ja man kan venne barn av med ting om man ser dem som belastende. Men det må være for barnets del ikke sin egen. (At man selv synes barnet er for stor) Og man bør aller først legge inn et skikkelig aldersmessig slingringsmonn. Barn utvikler seg forskjellig og kan ha behov for å være "liten" i perioder.

Jeg hadde ikke reagert som deg i det hele tatt i samme situasjon. (Og da mener jeg inne i hodet ikke hvordan du fysisk håndterte situasjonen. Det har jeg aldri kritisert.) Men jeg tror nok at den sterke reaksjonen hans kan skyldes litt at det var så sent og litt at han sov hjemmefra. (Ikke alle som synes det er like enkelt bestandig) Barn er som regel ikke så rasjonelle som overtrøtte i en ukjent situasjon.

Jeg er sannelig ikke sikker på det her med kjønnsmessig aspekt. Det er vel forskjellig fra familie til familie. Men jeg håper og tror at dagens foreldre er såpass oppegående og kunnskapsrike at de passer seg for å forvente at lillegutt skal være en tøffing og "ikke gråte fordi han er gutt". Mens lillejenta får trøst og sitte på fanget.

Om dagens foreldre ikke ser at en liten gutt også skal vokse opp til å bli en omsorgsperson, med alt det innebærer, så gjør de ham en like stor bjørnetjeneste som de av mødrene til vår generasjons menn som aldri lærte dem å vaske gulv.

Dagens smågutter trenger å få leke med dokker og få trøst og lære å trøste selv om deres bestefedre synes det er pysete. (Om pappaen synes det samme så bør de skjerpe seg)

[Gjest Trådstarter]

Han har sikkert ikke kosekluten som 40-åring uansett hva han gjør når han er åtte.

Ser det for meg

Takk for et saklig innlegg, Anna. Jeg er enig i mye av det du skriver. Samtidig tror jeg at det er mye barn opplever som trygt, som det likevel er foreldres oppgave å ta fra dem etterhvert som de vokser opp. Den kan føles brutalt å la babyen ligge og skrike seg i søvn de første gangene man gjør det, men man kan jo ikke bære det rundt hele tiden bare fordi det oppleves som tryggere for barnet. Det handler om en sosialiseringsprosess. Barnet skal sakte men sikkert lære seg "å bli som oss" - eller lære seg å følge de normene og reglene som gjelder. Å få barnet til å slutte med koseklut - i hvert fall når man er "ute blant folk", syns jeg derfor er foreldres ansvar.

Så lenge den store majoriteten av gutter fortsatt ser ut til å ha "tøff" som mål, mens jentene ønsker å være "søte", tror jeg det vil være slik at flere gutter risikerer å bli mobbet for gråt/kosedyr, enn jevnaldrende jenter. Derfor er det kanskje enda viktigere å vende guttene av med det? For å spare dem for eventuelle problemer? (Men herlighet - har man tvillinger, så tar man det samtidig )

[:-) anna]

Har for øvrig selv en stesønn som hadde en kosekanin ganske lenge. (Han var sikkert ti - elleve år før han glemte den helt) Han flytta mye sammen med mammaen sin på den tiden, og det var nok grunnen til at han trengte den litt lenge. Den var trygg og god og kjent og var med der han sov. Men han hadde den ikke med seg andre steder enn til oss og til besteforeldrene sine.

Vi gjorde ikke noe ut av det, og lot ham ha den i senga ettersom han ville det. Men de siste årene var det ikke slik at det var krise om den ikke var med. Da var den ute av sinn når den var ute av syne.

Vi brukte den for øvrig som bordpynt i konfimasjonen hans.

[Gjest anneline]

Jeg synes det er rart at et voksent menneske kan reagere så sterkt på hva en 8-åring koser seg med av kosedyr. Din reaksjon har faktisk ikke noe med gutten å gjøre rent isolert sett, og jeg ville kanskje tenkt over hva det var inne i meg selv som hadde fått meg til å reagere på denne måten. Denne kjønnsinndelingen din er også noe stort vås, og dere gjør gutten deres en stor bjørnetjeneste hvis dere oppdrar ham på denne håpløst gammeldagse måten.

Morgendagens tapere er faktisk troligvis gutter som ikke har noen kontakt med sine såkalt feminine egenskaper i følge samfunnsforskere ettersom samfunnet dreier mer og mer i den 'feminine' retning. Viktige ting i arbeidslivet fremover er faktisk fleksibilitet (oftere yrkesbytter etter behov, ikke mange jobber med det samme livet ut som nå), samarbeide, ever til empati, kommunikasjon, og slike ting.

Han risikerer også troligvis til å få problemer i personlige forhold til damer i fremtiden ganske enkelt fordi damene heller velger den type mann som ikke er redd for å vise følelser eller ta i et tak hjemme (eller hva damer?). Jentene drar fra guttene på de fleste skoler og lykkes også bedre i det sosiale liv allerede, så ikke vær så dumme at dere oppdrar sønnene deres etter modell fra 50-tallet. Det er ikke det de trenger av ballast når de skal ut i en ganske så tøff verden om noen år.

[Gjest Trådstarter]

Denne kjønnsinndelingen din er også noe stort vås, og dere gjør gutten deres en stor bjørnetjeneste hvis dere oppdrar ham på denne håpløst gammeldagse måten.

Hvor har jeg skrevet noe om hvordan vi oppdrar våre barn, og hvilken kjønnsinndeling er det du tenker på? Jeg stiller en del spørsmål knyttet til jenters og gutters bruk av koseting, og har vel i liten grad besvart dem.

Morgendagens tapere er faktisk troligvis gutter som ikke har noen kontakt med sine såkalt feminine egenskaper....

Hm, nå falt jeg av lasset.

Fordi sønnen vår ikke bruker koseklut, og sjelden gråter med mindre han slår seg, og fordi jeg reagerer på at kameraten hans er mer "barnslig", så har altså ikke sønnen min kontakt med sine feminine egenskaper, han mangler evnen til fleksibilitet, samarbeid, empati og kommunikasjon, og er redd for å vise følelser eller ta i et tak hjemme, og vil derfor også få problemer med damer? :o

[Gjest Trådstarter]

Men han hadde den ikke med seg andre steder enn til oss og til besteforeldrene sine.  

.. og det er vel et vesentlig poeng her...

Vi brukte den for øvrig som bordpynt i konfimasjonen hans.  

Fantastisk

[Bridget Jones]

:enig_animasjon:

[Gjest anneline]

Hvor har jeg skrevet noe om hvordan vi oppdrar våre barn, og hvilken kjønnsinndeling er det du tenker på? Jeg stiller en del spørsmål knyttet til jenters og gutters bruk av koseting, og har vel i liten grad besvart dem.

Du sier jo selv at det nok hadde stilt seg annerledes om det hadde vært en jente som hadde hatt en kosesak enn en gutt. Man får jo et bestemt inntrykk av at du har visse forventninger knyttet til hvilket kjønn et barn har.

Hm, nå falt jeg av lasset.

Fordi sønnen vår ikke bruker koseklut, og sjelden gråter med mindre han slår seg, og fordi jeg reagerer på at kameraten hans er mer "barnslig", så har altså ikke sønnen min kontakt med sine feminine egenskaper, han mangler evnen til fleksibilitet, samarbeid, empati og kommunikasjon, og er redd for å vise følelser eller ta i et tak hjemme, og vil derfor også få problemer med damer? :o

Din sønn virker faktisk mer empatisk enn det du gjør siden han tok så godt vare på sin venn, men barna har faktisk oss som rollemodeller når de vokser opp. Det at faren satt i stua og var flau sier jo litt. Du snakker jo også negativt om at 'store gutten' gråt og at 'store gutten' hadde koseklut, noe som jo er en klassiker når man tenker på å lære opp barn i forhold til hvilket kjønn de har. Gutter skal ikke gråte eller være 'pyser' som du sier. Deres sønn har nok oppfattet denne holdningen fra dere, du sier jo selv at han skjelden gråter. Er det fordi han ikke har vondt eller er det fordi det ikke er akseptert at han gråter, siden han er 'stor gutt'? Kanskje kameraten aldri har hørt at han ikke skal gråte. 'store gutten'. Uansett er barn forskjellige på dette planet også rent individuelt. Min venninne gråt stadig som barn (av det meste), mens jeg ikke gråt når jeg fikk hull i hodet engang. I den alderen kan det også være stor forskjell på barn uten at det betyr at det kommer til å være sånn til neste år, så jeg ville ikke uten videre sammenlignet to barn på samme alder når de er såpass unge som disse er, slik du gjør.

Mange gutter som stadig får denne 'stor gutt'-regla får faktisk problemer med dette senere i livet fordi de ikke klarer å uttrykke følelser på annen måte enn med f.eks vold og utagering.

Mange jenter får også motsatt problem fordi de lærer å godta mer enn godt er; snille jenter gjør da ikke slik, osv.

Jeg sier heller ikke at sønnen deres HAR disse problemene, men at det faktisk er fare for at han kan få slike problemer senere i livet hvis dere er av den oppfatning at gutter ikke gjør visse ting, for det er liksom ikke 'guttete'. Dette var kanskje ok for 50 år siden, men det er lite praktisk i forhold til de krav samfunnet stiller nå i dag og mest sannsynlig i fremtiden også, slik utviklingen er.

[Gjest Trådstarter]

Anneline, du tolker mye ut fra det jeg skriver. Foreslår at du prøver å være litt mindre bastant, istedenfor å tro at du vet alt når du egentlig ikke vet noe som helst. Jeg er faktisk enig med deg i det du skriver om barneoppdragelse/kjønn på et generelt grunnlag, men du angriper feil person.

Jeg har aldri i hele mitt liv sagt til sønnen min at han ikke får lov til å gråte/ikke bør gråte e.l. Som du selv er inne på, er det forskjell på barn, og min sønn gråter sjelden. Det samme gjelder for øvrig datteren min, som er noen år eldre. Sønnen min har ALDRI blitt bebreidet med "DU-store gutten", verken de gangene han faktisk gråter, eller de gangene han ikke tør å gjøre det samme som storesøstra gjør (f.eks. hoppe fra stupebrett, ta den største vannsklien.. e.l.). Sønnen min er "en pyse" på mange områder, uten at noen av oss har noe som helst problemer med det. Datteren min er (og var også da hun var 8) mye tøffere. Hun har forresten heller ALDRI blitt bebreidet med "DU - snille jenta" hvis hun ikke har hjulpet til/vist omsorg e.l. Jeg oppdrar enkelt og greit ikke barna mine slik du påstår jeg gjør. Jeg er opptatt av likestilling, har tidligere deltatt heftig i likestillingsdebatter her inne, og er bevisst hvilke signaler jeg sender til barna mine. Men jeg er sterkt i mot at 8-9-åringer ikke blir avvent med koseklut.

Siden jeg er vant til mine barn med lite tårer, ble jeg overrasket over så mange tårer fra en jevnaldrende gutt, som en reaksjon på noe jeg oppfattet som veldig merkelig (koseklut), men jeg har også gjentatte ganger skrevet at jeg skjønner at dette med tårer og reaksjonsmønster er individuelt. Jeg har derfor hele tiden sagt at det er KLUTEN jeg stiller spørsmålstegn til, og ikke tårene - siden jeg forstår at noen barn gråter mer - og for mindre - enn andre.

Ja - jeg synes det er merkelig at store gutten ikke får sove uten koseklut - og jeg ville syntes det var like merkelig om store jenta var avhengig av en koseklut. Men jeg ville blitt mindre overrasket over ei jente med kosedyr - fordi jeg som sagt tror risikoen for å bli mobbet er mindre for ei jente med kosedyr enn en gutt med koseklut. Gjør disse holdningene sønnen min til en taper? I don't think so.

[Gjest Trådstarter]

.. vet ikke hvorfor det snek seg inn et smilefjes i den setningen over, men det skulle stå:

"Datteren min er, og var også da hun var 8, mye tøffere"

[Gjest Meg]

Jeg har en sønn på 8 som fremdeles har kosebamse og koseklut i sengen sin.

Og jeg har tenkt å ta vare på den evnen til å være barn så lenge som mulig!

Sønnen min er en tøffing på mange andre områder, men har også mange følsomme sider som jeg tror vil gjøre ham til en god og omsorgsfull mann når han blir voksen.

Jeg sier det også til ham at han har et stort hjerte og at han ikke skal føle det feil at han gråter lett eller trenger kos.

Jeg og mannen min har snakket om det og er enige om å oppskatte sønnens evne til å ha et naturlig forhold til å være litt bløt innimellom! Han har mange kamerater og er populær hos jentene, barn behøver ikke å være grusomme og se ned på bløthjertede, det lærer de i tilfelle av de voksne!

[Anglofil]

Hei hei!

Ang. dette med at barna liksom ikke er "tøffe" hvis de har med seg et kosedyr eller en koseklut i senga er jo bare tull! Et kosedyr gir barnet et forhold til en annen, som andre kanskje har med hunden sin. Man lærer å ta vare på det og stelle det. Dessuten er kosedyret en trøst når livet virker vanskelig. Jeg har alltid blitt sett på som ei tøff jente med bein i nesa, men jeg sover fremdeles med "nøffe", mine kjælegris(kosedyr) i senga. Noe så banalt som et kosedyr kan gjøre barnet til et følsomt menneske med omsorg for andre rundt seg i samfunnet. Et ekte menneske er nemlig et menneske som tør å gråte! Det å gi uttrykk for følelser ser jeg på en styrke i et menneskes sjeleliv, ikke en svakhet!

Mvh Yvonne

[Gjest Trådstarter]

Et ekte menneske er nemlig et menneske som tør å gråte!

Helt enig med deg i at det er viktig å tørre å gråte om man føler behov for det, men behovet er ulikt! Sånn er det bare. Vi er forskjellige.

[Gjest Primula]

Helt enig med deg i at det er viktig å tørre å gråte om man føler behov for det, men behovet er ulikt! Sånn er det bare. Vi er forskjellige.

Du sier det jo selv her; vi er forskjellige. Hvorfor kan du ikke da akseptere at noen har koseklut når de er åtte, og noen har det ikke? Tidligere skrev du også at du er sterkt uenig i at barn på 8-9 år ikke bli avvent med koseklut. Kan jeg få spørre hvike argumnter du har mot det? Det eneste du har kommet med hittil er at de kan bli mobbet, men det synes jeg ikke holder stikk.

[Gjest Trådstarter]

Jeg har vel også argumentert med at jeg synes dette er babyfakter, og at avvenning er en naturlig del av enhver sosialiseringsprosess/barneoppdragelse.

Hvorfor skal et barn slutte med bleier, Lucia?