Fedme: Hvem har skylda? Matvareindustrien eller forbrukeren?

[Gjest BettyBoop]

Alle forstår at sjokolade (eller andre usunne matvarer) er fetende i store mengder over en periode - men det er ulike årsaker til at folk overspiser. Dette kan være depresjoner og psykiske lidelser, sukkeravhengighet, etc. Jeg syns det blir for enkelt å skylde på forbrukeren i flere av tilfellene.

Anonymous poster hash: a0951...a4c

om man har avhengighet forsvinner ikke den selv om usunn mat blir dyrere. Se alkohol. Alkohol er dyrt, likevel er det mange alkoholikere

[Gjest Tris]

Jeg er veldig skeptisk til de nye søtningsstoffene! Jeg hoppet på både splenda- og fruktosevogna i 2006, men stevia og truvia osv... nei, jeg prøver å unngå behovet for søtning i det hele tatt (spiser frukt, og ellers mat som ikke skal søtes); når jeg trenger søtning velger jeg banan (suverent også som emulgator/fortykningsmiddel), honning, lønnesirup, eller vanlig sukker (hvitt eller brunt), og så lite som mulig. Prøver å venne meg av med at ting skal smake så søtt.

Jeg hadde en periode i høst hvor jeg var sint over at jeg nesten ikke fikk tak i mat som passet til mitt "nye" kosthold, men så gikk det opp for meg at jeg ikke var nødt til å velge bare lettprodukter. Nå kjøper jeg mest råvarer og originalvarer og synes faktisk de norske butikkene har bra utvalg.

Senest igår gikk det opp for meg at banan på brødskive er jo helt perfekt egentlig Jeg trenger ikke kjøpe syltetøy annet enn den ene favoritten, bringebær.

[Pringle]

blir for dumt å kritisere prisene. Man MÅ ikke kaste seg over et produkt og gå helt bananas bare fordi det er billig. Her handler det om selvkontroll

Jeg pleier å si til meg selv (selv om jeg ikke alltid er så flink til å høre etter) at selv om jeg sparer 50% på å kjøpe denne varen, sparer jeg 100% hvis jeg ikke gjør det

[Gjest Belle Gunnes]

om man har avhengighet forsvinner ikke den selv om usunn mat blir dyrere. Se alkohol. Alkohol er dyrt, likevel er det mange alkoholikere

Alle mennesker er i bunn og grunn "avhengige" av sukker (så lenge de har smakt søtt i sitt liv). Folk behandler bare avhengigheten forskjellig. Noen har også avvent seg, men en gang sukkeravhengig, alltid sukkeravhengig.

Se bare på små barn. Så fort de smaker sitt første søte måltid som liten. så vil de bare ha mer.

[Gjest BettyBoop]

Alle mennesker er i bunn og grunn "avhengige" av sukker (så lenge de har smakt søtt i sitt liv). Folk behandler bare avhengigheten forskjellig. Noen har også avvent seg, men en gang sukkeravhengig, alltid sukkeravhengig.

Se bare på små barn. Så fort de smaker sitt første søte måltid som liten. så vil de bare ha mer.

ikke alle. Noen barn liker ikke søtt

[Gjest Runforit]

Det er forbrukeren selv som er ansvarlig for sin egen vekt. Det at sjokoalder og chipsposer blir større og større ikke en undskyldning da en ikke MÅ spise opp alt fordi en har det tilgjengelig. Men det gjør det selvsagt vanskeligere for de med dårlig selvbeherskelse å ikke spise alt.

Da finnes det faktisk fremdeles mindre versjoner av de fleste produktene.

Det er som andre sier. Både brunost, hvitost etc har ekstremt høyt kalorinnhold, men en spiser allikevel ikke opp hele greia fordi en først har åpnet forpakningen så størrelsen skal ikke ha noe å si i det store og hele.

Man har et valg. Om det gjelder størrelse eller på hva type produkt en velger å ta med seg ut av butikken. Når vi handler på en lørdag så bugner kurven vår over av frukt. Vi lager også "lørdagssnopet" vårt selv i form av hjemmelaget bakst der vi kan kontrollere mengde av sukker, fett og karbohydrater selv.

Til syvende og sist handler det om dine egne valg.

[AnonymBruker]

Man kan ikke legge skylden på kun den ene eller den andre. Overvekt er et stort problem, og jeg mener at sukkeret har skylden. Sukker gjør at man blir avhengig av forskjellige produkter. Avhengighet fører til at mennesker kjøper slik usunn «mat». Det at «maten» blir kjøpt, fører til at produsentene kan tjene penger. Matbutikker forstår at de kan lokke folk til butikken, noe de gjør ved å senke prisene. Mennesker har kanskje hatt en oppvekst hvor godteri og lignende alltid har vært lett tilgjengelig. Eller kanskje man har en «mørk» periode, sukkerholdig «mat» er en trøst. Noen har et dårlig selvbilde, og synes ikke at de fortjener bedre. Andre bruker godteri som premie, hvor mange unner seg noe godt når de har nådd et mål?

Uansett hvorfor mennesker velger å kjøpe godteri, chips, ferdigmat og så videre, trenger det ikke å bety mangel på kunnskap. Alle i dagens samfunn vet at man blir det man spiser. Likevel er også denne typen «mat» forbundet med kos. Noe søtt til kaffen, noe søtt hver fredag på jobb, noe søtt fordi noen har bursdag, noe søtt når man får besøk, det er påske/jul/sommer/bursdag kun én gang i året, det er jo helg kun én gang i uka… Og dette fokuset på SOMMERKROPPEN, hvorfor ikke jobbe for helårskroppen?

Og alle mennesker er forskjellige. For noen, for eksempel meg, holder det med selvkontroll for å slutte med sukker. Men for andre krever det mye mer, og man kan lett gi opp. Sukkermonsteret kan være fryktelig vanskelig å bli kvitt. Dessuten har vel de fleste lest slanketrådene her inne. Hvor folk får det fra må gudene vite, men pulver, fasting og 1000 kalorier per dag virker å være det mange tror må til. Så joda, det florerer med informasjon rundt forbi, men likevel har mange et slikt forvridd syn på slanking.

Dette ble langt, og mest sannsynlig uoversiktlig. Hva mener jeg, egentlig? Jeg mener at sukker er den store, stygge ulven i utgangspunktet. Videre er penger, penger, penger et stort problem. Så lenge man tjener penger på å selge usunn «mat», kommer det til å finnes i butikkene. Lett tilgjengelig, og gjerne til en billig penge. Firmaer som Coca cola må slutte å finansiere «forskning», som hevder at sukker ikke er farlig, eller lignende. Og overvektige (og normalvektige, men sukkeravhengige) bør jobbe med seg selv. Hvis man ikke er glad i seg selv, er det ikke særlig merkelig at man ikke bryr seg om det man spiser. ALLE kan bli kvitt søtsuget, ALLE kan gå ned i vekt. Men da må de virkelig ønske det, og ta den kampen som kreves!

Anonymous poster hash: 234b5...368

[Inwe]

Jeg synes det blir dumt å skylde på at sunne matvarer er dyre og krever mer tid. Sjokolade er ingen nødvendighet, du blir ikke mett av den (over lenger tid iallefall) og den gir deg ingenting, dermed penger spart om du ikke kjøper den. Om man går på ferdigprodukter koster vel grandiosaen nærmere (om ikke over) 50 lappen nå, og jeg må iallefall spise nesten hele for å holde meg mett. En kyllingfile og ris blir billigere i lengden (fler måltider), og med litt salat eller grønnsaker til er det et fint måltid. Tidsmessig bruker jeg sjelden mer enn 15-20 min på å lage mat, og den er alltid laget fra bunn. Om jeg har mye å gjøre lager jeg maten i ovnen, så kan den fikse seg selv mens jeg driver med andre ting. Når det kommer til å spise ute tar jeg ikke det så tungt, er så sjelden jeg gjør det så kan godt unne meg en burger eller noe annet usunt da

Jeg er student og har dårlig råd, men bruker mye mindre penger på mat etter jeg begynte å spise sunt. I tillegg har jo alle ekstrakostnadene til godteri og brus forsvunnet helt.

Jeg var feit, og det var min egen skyld. Jeg leste meg opp på sunnere kosthold fordi jeg ville lære mer, noe alle kan gjøre. Nå er jeg ca 40kg lettere og har det mye bedre

[AnonymBruker]

Det er jo vi som forbrukere, som til en stor del styrer hva butikkene selger. Hadde brokkoli vært mer populært enn godis, så kan det hende butikkene hadde sett helt annerledes ut i dag. Men det er jo ingen tvil om at sukker og fett er mer fristende for oss enn brokkoli. Vi suges mot de hyllene med snacks og sjokolade fordi slike produkter gir oss en kort lykkefølelse. Snacks og sjokolade går også under kategorien "ekstrasalg", og det er her butikken tjener best penger. Kunden kommer inn og har en plan om å kjøpe brokkoli for 20 kroner, og rasker med seg en Kvikk-Lunsj på veien. Så butikkene bryr seg lite om svake mennesker, så lenge de tjener penger. Det er enkel matematikk.

Vi er derfor selv ansvarlige for våre egne valg. Vi kan ikke skylde på noen. Og hyllene med fristelser er lik for alle. Alle har noe der de liker og ønsker seg. Forskjellen er bare at noen har større kontroll en andre. Å skylde på sukkeravhengighet er bare fjas og ansvarsfraskrivelse.

Det samme med kunnskap. Kunnskapen ligger der og ingen er ansvarlig for å presentere denne for deg. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv og er derfor også ansvarlig for å tilegne deg kunnskap om din egen helse og maten du spiser. Gidder man ikke å lese seg opp, så bør man heller ikke sutre og klage på matvareprodusentene.

Men det jeg ikke liker, er alle produkter rettet direkte mot barn. Fargeglade innpakninger med giraffer og aper på. Fordi disse produktene inneholder for mye sukker. Her blir faktisk små barn påtvunget et alt for stort sukkersug. Og slitne foreldre, som ikke orker å diskutere med en overtrøtt unge i butikken, gir etter og kjøper dette til barna. Foreldrene er ansvarlige her, og de må faktisk sette ned en fot fordi barna ikke eier den kunnskapen voksne innehar. Og her er det nok spekulert i å få barna til å påvirke sine foreldre. De vet at foreldre ikke har tid/ork til å stå imot denne kampen. Jeg liker ikke sukkermengden barn får i seg i dag.

Veldig godt innlegg!

Anonymous poster hash: 46c6a...339

[Marie90]

Det er forbrukerens feil.

Det er ikke slik at samfunnet burde - eller kan - tilrettelegges slik at alle gjor fornuftige valg. På godt og vondt tar folk egne valg.

En begrensning går også på andres bekostning. Jeg er normalvektig og spiser sjokolade en gang iblant og jeg ville blitt kraftig irritert om dette skulle fjernes fra butikkene eller blitt dyrere bare fordi andre ikke klarer å styre seg. På samme vis er jeg også imot hele vinmonopol-ordningen.

En stat som fungerer som "mamma" for sine borgere er både feil og ydmykende etter min mening.

[Gjest BettyBoop]

Man kan ikke legge skylden på kun den ene eller den andre. Overvekt er et stort problem, og jeg mener at sukkeret har skylden. Sukker gjør at man blir avhengig av forskjellige produkter. Avhengighet fører til at mennesker kjøper slik usunn «mat». Det at «maten» blir kjøpt, fører til at produsentene kan tjene penger. Matbutikker forstår at de kan lokke folk til butikken, noe de gjør ved å senke prisene. Mennesker har kanskje hatt en oppvekst hvor godteri og lignende alltid har vært lett tilgjengelig. Eller kanskje man har en «mørk» periode, sukkerholdig «mat» er en trøst. Noen har et dårlig selvbilde, og synes ikke at de fortjener bedre. Andre bruker godteri som premie, hvor mange unner seg noe godt når de har nådd et mål?

Uansett hvorfor mennesker velger å kjøpe godteri, chips, ferdigmat og så videre, trenger det ikke å bety mangel på kunnskap. Alle i dagens samfunn vet at man blir det man spiser. Likevel er også denne typen «mat» forbundet med kos. Noe søtt til kaffen, noe søtt hver fredag på jobb, noe søtt fordi noen har bursdag, noe søtt når man får besøk, det er påske/jul/sommer/bursdag kun én gang i året, det er jo helg kun én gang i uka Og dette fokuset på SOMMERKROPPEN, hvorfor ikke jobbe for helårskroppen?

Og alle mennesker er forskjellige. For noen, for eksempel meg, holder det med selvkontroll for å slutte med sukker. Men for andre krever det mye mer, og man kan lett gi opp. Sukkermonsteret kan være fryktelig vanskelig å bli kvitt. Dessuten har vel de fleste lest slanketrådene her inne. Hvor folk får det fra må gudene vite, men pulver, fasting og 1000 kalorier per dag virker å være det mange tror må til. Så joda, det florerer med informasjon rundt forbi, men likevel har mange et slikt forvridd syn på slanking.

Dette ble langt, og mest sannsynlig uoversiktlig. Hva mener jeg, egentlig? Jeg mener at sukker er den store, stygge ulven i utgangspunktet. Videre er penger, penger, penger et stort problem. Så lenge man tjener penger på å selge usunn «mat», kommer det til å finnes i butikkene. Lett tilgjengelig, og gjerne til en billig penge. Firmaer som Coca cola må slutte å finansiere «forskning», som hevder at sukker ikke er farlig, eller lignende. Og overvektige (og normalvektige, men sukkeravhengige) bør jobbe med seg selv. Hvis man ikke er glad i seg selv, er det ikke særlig merkelig at man ikke bryr seg om det man spiser. ALLE kan bli kvitt søtsuget, ALLE kan gå ned i vekt. Men da må de virkelig ønske det, og ta den kampen som kreves!

Anonymous poster hash: 234b5...368

Er ikke sukkeret si feil at noen lider av overspising, som er en spiseforstyrrelse. Det er psykisk.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt greia med at man skal finne ut "hvem som har skylda". Hver eneste gang noen skal diskutere overvekt, her inne eller andre steder, så ender det opp med ganske stygge diskusjoner som i stor grad handler om hva "de overvektige" (som tydeligvis er en ensartet gruppe) ”må skjønne”.

Og det eneste riktige svaret er visst at overvektige må "innse at de har skylda selv". De må "slutte å unnskylde seg", og slutte å "skylde på andre".

Hvor er disse overvektige som ”skylder på andre” hele tiden. Og hvorfor er det i tilfelle så provoserende?

Kan vi ikke, om ikke så for et lite øyeblikk leke med tanken at det kan være flere grunner til at folk er overvektige, på samme måte som at det kan være flere grunner til at folk er undervektige, og normalvektige.

Det er faktisk ikke slik at alle som er normalvektige er det fordi de er så innmari sunne og spreke. Og det er faktisk ikke slik at alle som er overvektige er usunne mennesker med helseplager og liggesår.

Jeg er overvektig, jeg kan innse til at jeg blir blå at jeg har skylda selv, men jeg greier ikke å se at det endrer noe som helst.

Men det er tydeligvis et enormt behov for at tjukke folk skal si høyt at de selv har skylda for å være tjukke.

Tjukkheten vår provoserer visst noen noe voldsomt.

Jeg har prøvd å ha seriøse samtaler med ellers smarte folk om dette, men det fører ingen steder.
Om jeg prøver å være ærlig om mine tanker, eller beskrive fakta om hva jeg faktisk spiser/hvor mye jeg trener, så får jeg høre at det er unnskyldninger, at jeg lurer meg selv etc.

Forstå meg rett, om det var en fagperson som jeg oppsøkte og bad om råd, som sa dette etter å ha satt seg inn i hva jeg spiser/trener og etter å ha målt kolesterol etc, så hadde jeg med glede lyttet.

Men dette er ikke fagfolk som er bedt om råd. Dette er folk flest, som brenner etter å få lov til å mene noe om andre folks kropper. Som ikke innser at andres problemer jo alltid synes enkelre å løse enn sine egne, og som, for å være ærlig møter mennesker med en manglende respekt som sjokkerer meg.

Dette gjelder faktisk noe så personlig som kroppen min. Det som kritiseres er noe jeg går rundt med hver dag og hele tiden. Jeg kan ikke legge den fra meg for å få en pause fra blikk, kommentarer og hets. Jeg er selvfølgelig veldig klar over at jeg er overvektig. Og jeg prøver å mestre det, men det er ikke noe som angår noen andre. For å være helt ærlig.. så lenge jeg ikke står fysisk i veien for noen, er min kropp min business.

Å snakke om hva som er feil med kroppen min, er like vanskelig for en tjukk person som for alle andre. Det er faktisk så nært og sårt at dersom du ikke ”inviteres inn”, så bør du respektere grensene. Du kan bare tenke deg selv om det var ditt såreste punkt som var oppe til diskusjon. Det alle skulle ha behov for at du brettet ut følelsene dine om, og så når du gjorde det og var på ditt mest sårbare, så ble dine opplevelser, følelser og tanker hånet, latterliggjort og forsøkt plukket fra hverandre.

Du ble beskyldt for å ”lure deg selv”.

Og jeg har virkelig prøvd å tenke over om det er slik at jeg lurer meg selv, men jeg prøver faktisk å være ærlig med meg selv. Og jeg tror jeg er ganske god på det også. Selv når det innebærer at jeg har ansvaret selv for at jeg er tjukk.

Det er ikke slik at tjukke folk ikke vet at man selv har ansvar for ting. Jeg vet for eksempel også at jeg har ansvaret for at jeg ikke kom inn på det studiet jeg helst ville, fordi jeg ikke tok meg nok sammen på videregående. Og jeg har ansvar selv for at jeg aldri ble en konsertpianist, for jeg gadd ikke å øve nok.

Men om jeg prøver å dele mine egne tanker med de som krever svar av meg så føler jeg at jeg blir møtt med en åpenbar agenda. Og ikke minst en åpenbar manglende respekt for meg og min virkelighet.

Jeg blir f.eks beskyld for å lyve om hva jeg spiser. (Det kan umulig stemme at jeg bare spiser junk food 3 – 4 ganger i året ettersom jeg er overvektig f.eks), og jeg blir forventet å være takknemlig lyttende til de mest aparte gode råd. Enten det er snakk om å unngå aspartam, til å gå på de merkeligste dietter, til å være forsiktig med hvor mye ribbe jeg spiser på julaften. Og om jeg sier at jeg tviler på at det er den ekstra ribbebiten på julaften som fører til at noen blir overvektige. Så får jeg høre at jeg kommer med unnskyldninger. Jeg lurer meg selv etc.

Jeg har trent mye opp gjennom, langt mer enn mange av mine normalvektige venner, og etter å ha gått på utallige dietter er jeg også rimelig kunnskapsrik om kaloritelling etc. Men det teller ikke. For jeg er tjukk, og da kan jeg åpenbart ingenting om temaet. Mens det å være tynn betyr at man sitter på sannheten på området. Da har man fasiten, og bør rådspørres i sin visdom.

For å være ærlig så synes jeg en del mennesker bør gå litt i seg selv og tenke litt på hvorfor de blir så provosert av andre menneskers kropp. Er det treningshysteriet som gjør at vi tjukkaser går rundt som levende eksempler på hva man ikke vil bli selv?

Kanskje dere kan spørre dere selv følgende:

Har vedkommende behov for å høre dette, eller er det egentlig jeg som har behov for å si det.

Og neste spørsmål:

Hadde jeg syntes det var greit om en tiåring sa noe lignende til en annen tiåring. Om svaret er nei, så er det faktisk ikke greit for voksne heller.

Anonymous poster hash: 30993...ac9

[Gjest Belle Gunnes]

Skjønner ikke helt greia med at man skal finne ut "hvem som har skylda". Hver eneste gang noen skal diskutere overvekt, her inne eller andre steder, så ender det opp med ganske stygge diskusjoner som i stor grad handler om hva "de overvektige" (som tydeligvis er en ensartet gruppe) ”må skjønne”.

Og det eneste riktige svaret er visst at overvektige må "innse at de har skylda selv". De må "slutte å unnskylde seg", og slutte å "skylde på andre".

Hvor er disse overvektige som ”skylder på andre” hele tiden. Og hvorfor er det i tilfelle så provoserende?

Kan vi ikke, om ikke så for et lite øyeblikk leke med tanken at det kan være flere grunner til at folk er overvektige, på samme måte som at det kan være flere grunner til at folk er undervektige, og normalvektige.

....

Anonymous poster hash: 30993...ac9

Takk for et meget godt innlegg, og også et lite spark bak til de fleste av oss.

Alle har godt av å lese det du skrev, og reflektere litt over det.

Men tilbake til selve tråden. Som jeg leste denne, så gjelder det matvareindustrien. Den er pilråtten og den spiller på menneskers helse. Uansett om du er tykk eller tynn. Vi spiser oss syke på dårlig mat. Det er så mye feil og usunnheter der ute, som gjør det vanskelig å vite hva som er bra og ikke. Men har vi lyst å leve sunt, så må vi selv ta ansvar. Uansett om utgangspunktet er å gå opp i vekt eller ned i vekt. Det er ikke vekta som er greia. Heller det om vi vil la oss styre av matvareindustrien, eller om vi skal ta egne grep og sjekke selv hva som er ok, og hva man bør sky unna, i matbutikken. Og jeg håper flere og flere blir mer bevisste det man får kjøpt i marvarebutikkene - at vi som forbrukere kan styre hva som selges i butikkene. Ja til mer etisk og til renere mat. Og jo flere som ønsker det, jo større sjangse for at det vil bli mer av dette i butikkene.

[Gjest Coolaid]

Dette er enkelt. Poenget er, at en industri står bak produksjon og markedsføring for å få oss til å kjøpe produkter som egentlig ikke er bra for oss. Det resulteres med blant annet fedme hos mennesker.

I USA for eksempel så er det usunn skolemat som serveres på offentlige skoler. Man kan ikke bare si at barn og ungdom ikke trenger å kjøpe den.

[Gjest BettyBoop]

Det er forbrukerens feil.

Det er ikke slik at samfunnet burde - eller kan - tilrettelegges slik at alle gjor fornuftige valg. På godt og vondt tar folk egne valg.

En begrensning går også på andres bekostning. Jeg er normalvektig og spiser sjokolade en gang iblant og jeg ville blitt kraftig irritert om dette skulle fjernes fra butikkene eller blitt dyrere bare fordi andre ikke klarer å styre seg. På samme vis er jeg også imot hele vinmonopol-ordningen.

En stat som fungerer som "mamma" for sine borgere er både feil og ydmykende etter min mening.

Enig.

[Gjest BettyBoop]

Dette er enkelt. Poenget er, at en industri står bak produksjon og markedsføring for å få oss til å kjøpe produkter som egentlig ikke er bra for oss. Det resulteres med blant annet fedme hos mennesker.

I USA for eksempel så er det usunn skolemat som serveres på offentlige skoler. Man kan ikke bare si at barn og ungdom ikke trenger å kjøpe den.

På skoler skjønner jeg det jo. Da er det snakk om barn

[AnonymBruker]

Det er forbrukerens feil.

Det er ikke slik at samfunnet burde - eller kan - tilrettelegges slik at alle gjor fornuftige valg. På godt og vondt tar folk egne valg.

En begrensning går også på andres bekostning. Jeg er normalvektig og spiser sjokolade en gang iblant og jeg ville blitt kraftig irritert om dette skulle fjernes fra butikkene eller blitt dyrere bare fordi andre ikke klarer å styre seg. På samme vis er jeg også imot hele vinmonopol-ordningen.

En stat som fungerer som "mamma" for sine borgere er både feil og ydmykende etter min mening.

Som jeg sa i mitt tidligere innlegg er jeg ikke tilhenger av et gjennomregulert samfunn, men dette kan ses på flere måter.

Vi ser at det blir gjort på andre områder (alkohol, tobakk, spill, boksing osv), så hvor er logikken når det samme ikke blir gjort når det kommer til sukker?

Jeg legger heller ikke merke til de restriksjonene som allerede eksisterer, fordi de berører ikke meg på noen som helst måte.

Om butikkene får pålegg om å skjule sukkerprodukter og snacks på lik linje med tobakksprodukter, så ville heller ikke det gjort noe for min hverdag. Det ville ikke begrenset meg på min måte.

Akkurat som at røykere får sin tobakk, de som drikker alkohol får sin alkohol, så vil heller ikke slike restriksjoner begrense tilgjengelighet på noen annen måte enn at den spontane handlingen vil gå ned.

Om det blir forbud på prisdump på slike produkter, så vil det heller ikke ramme noen.

Så mitt problem er som sagt dobbeltmoralen.

Anonymous poster hash: 74d45...f43

[Gjest BettyBoop]

Som jeg sa i mitt tidligere innlegg er jeg ikke tilhenger av et gjennomregulert samfunn, men dette kan ses på flere måter.

Vi ser at det blir gjort på andre områder (alkohol, tobakk, spill, boksing osv), så hvor er logikken når det samme ikke blir gjort når det kommer til sukker?

Jeg legger heller ikke merke til de restriksjonene som allerede eksisterer, fordi de berører ikke meg på noen som helst måte.

Om butikkene får pålegg om å skjule sukkerprodukter og snacks på lik linje med tobakksprodukter, så ville heller ikke det gjort noe for min hverdag. Det ville ikke begrenset meg på min måte.

Akkurat som at røykere får sin tobakk, de som drikker alkohol får sin alkohol, så vil heller ikke slike restriksjoner begrense tilgjengelighet på noen annen måte enn at den spontane handlingen vil gå ned.

Om det blir forbud på prisdump på slike produkter, så vil det heller ikke ramme noen.

Så mitt problem er som sagt dobbeltmoralen.

Anonymous poster hash: 74d45...f43

Tingen er at når det kommer til restriksjoner på alkohol og tobakk. Det hjelper jo ikke. Dessuten er ikke godteri like skadelig som tobakk om man spiser det i moderate mengder. Ikke f.. om jeg går med på at det skal bli vanskelig å få tak i godis bare fordi NOEN ikke klarer å styre lystene sine. Alvorlig talt altså.

[Luckiness]

Det er forbrukeren sin feil. Man må selv sette grenser for hvor mye snop man skal kjøpe og spise, og hvor stor chipspose eller hvor mye av chipsposen man spiser.

Om posene til godteri blir mindre...så tror jeg maaange kjøper to fylte poser med smågodt istedenfor den ene posen. Det sitter i hodet vårt.

[Marie90]

Som jeg sa i mitt tidligere innlegg er jeg ikke tilhenger av et gjennomregulert samfunn, men dette kan ses på flere måter.

Vi ser at det blir gjort på andre områder (alkohol, tobakk, spill, boksing osv), så hvor er logikken når det samme ikke blir gjort når det kommer til sukker?

Jeg legger heller ikke merke til de restriksjonene som allerede eksisterer, fordi de berører ikke meg på noen som helst måte.

Anonymous poster hash: 74d45...f43

De som ikke er imot disse restriksjonene mener det er dobbeltmoral. Det gjelder imidlertid ikke meg. Jeg gambler ikke selv, men at det skal vaere imot loven å arrangere et pokerspill for de som onsker det synes jeg er tull. Jeg synes også det er helt ekstremt at et voksent menneske ikke skal kunne gå ut en kveld å kjope seg en flaske vin eller en lordag ettermiddag. Nå er jeg antakelig mer tilboyelig til å tenke slik ettersom jeg har bodd utenfor Norge mesteparten av mitt voksne liv. Norge står relativt alene, sammen med konservative muslimske land, i å ikke tillate voksne å kjope alkohol som de selv vil.

Hver eneste gang jeg kommer hjem til Oslo glemmer jeg dette idiotiske konseptet om at man ikke skal kunne ta med seg en flaske vin mens man kjoper middag og blir like irritert hver gang.

Så hvorvidt man "merker" disse restriksjonene er individuelt.