Uten en rød tråd

[Ciara]

Men herreminhatt så skummel den var! Jeg pløyde igjennom boka både fordi det var så BRA, og fordi jeg ikke turte å legge den fra meg

Helt enig! Men jeg liker skumle ting, da

[Gjest Nesevisa]

Jeg også, og særlig i "hva er egentlig virkelig"-sjangeren. Har du forresten lest "Unntaket" av Christian Jungersen? Psykologisk thriller fra en liten arbeidsplass. Deilig paranoid!

[Ciara]

Sukk.

Som dere kanskje har skjønt har jeg tenkt mye på antall barn. Egentlig helt siden vi fikk Softie og jeg innså at jeg ikke føler meg ferdig med dette. Med Eldstemann var jeg også babysyk mens han var liten, men så gikk det litt over. Denne gangen ser det ikke ut til å gi seg.

For meg, altså. Mannen er godt fornøyd med de to vi har, og er bestemt på at det er nok. Og jeg ser mange fordeler med det. Ingen flere graviditeter, ingen flere fødsler, mulighet til å fokusere mer på jobb, sove mer, bli mer fleksibel igjen etterhvert som ungene blir større. Huset har tre soverom, bilen føles full fra før. Så sånn sett er det fristende å gi seg.

Men på den annen side: Ikke få oppleve øyeblikket der en ny varm baby legges på brystet? Få holde den lille skrotten nesten i halsgropen? Studere og undre seg over hvem den ligner? Finne navn? Være spent på personlighet og hvilket menneske dette egentlig er? Få ha dager hjemme der nærheten til et lite menneske er alt som betyr noe? Få ha netter der man sitter oppe alene og ammer og føle seg helt utenfor de andres liv, men samtidig helt i sentrum av noe?

Den tanken synes jeg er vanskelig. Jeg har tillatt meg selv å innse det og sørge litt. Og tenke at får ha en "det som skjer, skjer"-holdning til det. Kanskje ombestemmer mannen min seg. Kanskje ombestemmer jeg meg.

Sukk.

[Ciara]

Jeg også, og særlig i "hva er egentlig virkelig"-sjangeren. Har du forresten lest "Unntaket" av Christian Jungersen? Psykologisk thriller fra en liten arbeidsplass. Deilig paranoid!

Hørt om, men ikke lest. Men setter den på lista!

Apropos skummel: Jeg har bestilt Mo Hayders siste bok. Hun er dronningen av skummel.

[Ciara]

Sånn, nå har jeg endelig fått svart på de hyggelige feriehilsenene deres!

http://monstersnupp.blogg.no/1385155852_perfect_my_ass_.html?fb_action_ids=549811131774082&fb_action_types=og.likes&fb_source=other_multiline&action_object_map=%5B576638639056998%5D&action_type_map=%5B%22og.likes%22%5D&action_ref_map=%5B%5D

Noe vi kan lese i en slitsom hverdag...

Haha! Der humret jeg godt. Og kjente meg igjen. Særlig det med at det er ryddig fra kl 23-07 - et tidsrom man ikke får nytt det.

Ser at Deichmanske har ventetid på den, så da blir det tidlighøstlektyre.

Bra! Håper du liker den

Ja, det er herlig med unger på fjellet. Snart drar vi også - gleder meg. Og kjenner igjen det med fjelluft og soving. Husker eldstemann klinket til med 13 timer om natta da vi var på fjellet sist. Får lyst på hytte av sånt.

Ble det en fin fjellferie?

Åh, så fint å høre fra deg!

Jeg har faktisk tenkt på dere og håpet at fjellferien blir idyll, og ikke for eksempel altfor varmt vær + altfor mye knott + fireåring som vil ha mer action + barn som sover dårlig pga varme + lite avslapning for mor og far... Herlig å høre at sommerferien faktisk ER idyll. Det har vært et travelt år i Ciaraheimen, så det er så evig fortjent!

Og Sommerbok med stor S er notert. Jeg er ikke redd for nynorsk

Kos dere videre (uten dekning, det er vel litt herlig også?)!

Været var varmt på fjellet også! Men der har du fordelen med laftede tømmerhytter. Det blir ikke like varmt inni som i vårt husbankhus fra 1970 med 10 (!!!!!) cm tykke (les: tynne) yttervegger...

Men de første dagene var det mye mygg der (da sola for alvor kom forsvant de, mer eller mindre) - faktisk så mye at Softie fikk seg myggoverdose! Seriøst! Vi måtte ha ham med til legen fordi hele hånda hans svulmet opp og var varm og vond. Gikk over av seg selv, men DET visste jeg faktisk ikke at var mulig.

Bra du vil lese Ravatn! Tror du vil like henne.

Uten dekning: Skal jeg være ærlig synes jeg det var litt stressende. Vi snakker om så dårlig dekning at jeg måtte klatre opp på tomtas høyeste punkt for kanskje å få sendt en sms. Og Ciara Bekymreren tenker jo da: "Hva hvis det skjer noe! Tenk hvis ungene behøver akutt legehjelp!" (...og overser glatt det faktum at tre generasjoner har feriert på hytta i ukesvis av gangen før mobilen i det hele tatt ble oppfunnet.) Og dere vet, den morsomste festen er den man ikke fikk gått på, dvs: Tenk på alt det morsomme som foregår på KG mens jeg ikke har dekning! Not

Fjellhytteferie er jo fantastisk for barn - særlig når det er skikkelig utevær. Skjønt, i min barndoms hytteferie var det som regel utevær - Dere kan ikke sitte inne hele dagen - vi har med både ullklær og regntøy (fritt etter min mor ) Ferie uten nett og tv er egentlig også veldig deilig - og jeg tror de fleste av oss har godt av det av og til.

Har stort sett lest sakprosa av Agnes Ravatn - hun er deilig skarp.

Helt enig! Vi har vært ute i all slags vær. Guttene mine blir ikke gode å ha med å gjøre hvis de må sitte inne hele dagen. Og tenk så mye vann man kan plaske i når det regner! Så de er glade for å være ute. Det er vel heller mor som har et selvmedlidende uttrykk, tror jeg...

Ravatn er skarp, ja. Men det som er så fint med henne er at hun, selv med et skarpt hode og skarp tunge, har en varme for folk som jeg liker. Hun blir liksom ikke bare spydig, slik noen fort blir.

Hva var det min niese på 9 år sa da hun besøkte meg og oldefaren som var på en hytte uten strøm og innlagt vann: "Jeg trodde det skulle være kjedelig her, jeg, men man kan jo FINNE PÅ ting!"

Så ikke så helt avskrekkende allikevel, altså. Sånn bortsett fra utedoen

Utedo, ja! Den var ikke populær her heller.

Som Eldstemann sa da han kom inn dit: "Mamma, det lukter vondt her. Jeg tror ikke jeg må på do likevel".

Men selv byunger kan vennes til det!

Åh, det høres skikkelig deilig ut!
Kos dere videre

Håper dere også har en strålende sommer!

[Daria]

Utedo er nok en tilvenningssak ja Verst om vinteren, når iskrystallene sitter tykt og tett på innsiden av lokket og man må sitte på buksekanten for ikke å fryse fast

[Skravla]

På vinteren skjærer man til en isoporplate. Da slipper man iskrystaller bak på lårene......

[Ciara]

Utedo er nok en tilvenningssak ja Verst om vinteren, når iskrystallene sitter tykt og tett på innsiden av lokket og man må sitte på buksekanten for ikke å fryse fast

Skal "tilstå" at vi har elektrisk do på hytta også. Den brukes definitivt om vinteren, men gjerne ikke på sommeren.

På vinteren skjærer man til en isoporplate. Da slipper man iskrystaller bak på lårene......

Hør på Skravla, hun har vært ute en vinternatt før

[Daria]

Isopor er for pingler

På hytta til pappas samboer er det elektrisk do - jeg unngår den så sant jeg kan. Det er noe med å sette seg på et stol-liknende apparat som er koblet til strømnettet...

[Stinelin]

Stikker innom og leser litt, det er noe deilig avslappende i måten du skriver på.

Vi har også hatt hytteferie med masse sol, dårlig dekning og glade unger, herlig!

Kjenner meg igjen i savnet etter et barn til, akkurat når man føler at man begynner å få hodet over vannet (snart, snart..). Har også bestemt meg for å vente og se hva som skjer.

Fortsatt god sommer til deg og dine!

[Ciara]

Isopor er for pingler

På hytta til pappas samboer er det elektrisk do - jeg unngår den så sant jeg kan. Det er noe med å sette seg på et stol-liknende apparat som er koblet til strømnettet...

Hehe, nei, nei! Den elektriske doen er guds gave på kalde vinternetter (eller kalde mørke høstnetter! Og doen er femti meter unna hytta mot skogen! )

Stikker innom og leser litt, det er noe deilig avslappende i måten du skriver på.

Vi har også hatt hytteferie med masse sol, dårlig dekning og glade unger, herlig!

Kjenner meg igjen i savnet etter et barn til, akkurat når man føler at man begynner å få hodet over vannet (snart, snart..). Har også bestemt meg for å vente og se hva som skjer.

Fortsatt god sommer til deg og dine!

Det var et uvanlig kompliment å få! Men utrolig hyggelig!

Det er en trøst at vi er flere i samme båt! Jeg er opptatt av å både skrive og snakke om det - først og fremst fordi det opptar meg naturligvis, men også fordi jeg synes man fort kan få inntrykk av et partnere alltid er hjertens enig om alt. Men saken er jo at jeg tror mange er som oss. Vi har begge to forandret oss underveis i barnespørsmålet.

I utgangspunktet ville vi begge ha to barn. Han maste om at vi skulle sette i gang, jeg var litt mer "Vi har det så fint, hvorfor ikke vente litt?", før jeg innså at det var like greit å sette i gang når han ønsket det så sterkt og vi likevel ville ha barn før eller senere. Så fikk vi Eldstemann og ble helt forelsket i ham. Mannen ble nok litt mer overveldet av overgangen til barnetilværelsen enn jeg ble. Så da tiden kom til å diskutere nummer to, var det jeg som pushet på, mannen som holdt litt igjen før vi satte i gang. Og nå er vi altså der at jeg, som i utgangspunktet ville ha to, mens mannen fortsatt vil ha to.

Det jeg vil fram til er at man endrer seg hele veien, og ikke alltid i takt, uten at det behøver å være noen stor krise. Jeg respekterer mannen min sin mening, og føler meg på ingen måte lurt eller sviktet fordi vi ikke er enige. Tvert i mot er det jo han som holder seg til den opprinnelige planen.

Men vi får se

[Ciara]

Jeg er glad for at terrortrusselen er nedjustert.

I går ettermiddag var jeg rett og slett nervøs på vei hjem over Jernbanetorget. Jeg satt på trikken og ble regelrett paranoid. Paranoid på over grensen til det fullstendig latterlige, faktisk.

Det satt en mann ved siden av ham med en pose ved føttene. Jeg tenkte: "Er vi nå så sikre på at det er sko?"

Det satte seg en ung mann ovenfor oss. Jeg tenkte: "Hadde han ikke blikkontakt litt for lenge med skomannen? Har de avtalt å møtes her? Og hvorfor har han også en sekk, hva har han i den?"

Det kom en mann vandrende langs midtgangen. Jeg tenkte: "Han ser ut til å være fra Midtøsten. Kanskje de er tre? Han setter seg et annet sted, ja, det er kanskje lurt av dem å spre seg på trikken."

Men som dere skjønner, jeg kom meg da hjem. Helt uten bomber og inferno.

Vel hjemme sniker jeg meg ned på badet i kjelleren og begynner å fylle vann i badekaret. Vel oppe i stua har mannen og jeg følgende samtale:

Han: "Vent litt. Hva er den lyden? Er det vann som renner noe sted?"

Jeg: "Ja, på badet nede."

Han: "Å, fyller du badevann til guttene nå?"

Jeg: "..."

Han: "...før middag? Sånn som Softie griser er det litt bortkastet..."

Jeg: "..."

Han: "Men de burde sikkert bade i dag."

Jeg: "Ja, altså..."

Han: "Skal jeg gå ned og skru av vannet?"

Jeg: "Nei, jeg tenkte..."

Han: "Du, hva driver du med nå, egentlig? Du blir så rar? Hva er det vannet til?"

Jeg: "Det er, eh, drikkevann."

Han (begynner å få smilerykninger i munnvikene): "Drikkevann? Drikkevann? Og hva skal du med det?"

Jeg (prøver å høres uanstrengt ut): "Jeg tenkte kanskje det var lurt å ha litt ekstra vann på lager."

Han (skjønner hvor jeg vil, men klarer ikke å motstå fristelsen til å gjøre seg vanskelig): "Hvorfor det?"

Jeg (lett): "Nei, du vet, i tilfelle terror."

Han: "Du mener i tilfelle syriske terrorister kommer og forgifter vannkildene rundt byen?"

Jeg (med pipestemme): "Noe sånt."

Han: "Skal vi stikke og kjøpe litt hermetikk også, kanskje?"

Jeg: "Nå må du ikke overdrive."

Han: "Overdrive? Hvem er det som overdriver her?"

Jeg: "Jeg tenker du blir ganske lettet, jeg, når alt drikkevannet i hele byen er forgiftet, alt drikkelig er røsket vekk fra butikkhyllene og alle tørster, mens du bare kan tusle ned i kjelleren og drikke vann."

Han: "Nei, da blir jeg absolutt ikke "ganske lettet". Derimot blir jeg ganske lettet hvis du tømmer det vannet ut igjen."

Jeg: "..."

Han (ler): "Må jeg ringe de hvite frakkene?"

Endret 29. juli 2014 av Ciara

[Daria]

Jeg beklager, man skal ikke gjøre narr av andres ektefølte bekymringer, men jeg er på mannens parti her, altså...

Men jeg synes ikke det var veldig stas å se væpnet politi kry på Oslo S i går, glad vi slipper det til daglig. Litt nervøs blir jeg jo av oppslagene som har vært den siste uka, jeg skal ikke nekte for det, men jeg føler meg fortsatt i mer akutt fare når bussjåføren feier inn i rundkjøringen i god fart med hånd på rattet mens han famler på innerlomma etter mobilen med den andre...

[Ciara]

Jeg beklager, man skal ikke gjøre narr av andres ektefølte bekymringer, men jeg er på mannens parti her, altså...

Men jeg synes ikke det var veldig stas å se væpnet politi kry på Oslo S i går, glad vi slipper det til daglig. Litt nervøs blir jeg jo av oppslagene som har vært den siste uka, jeg skal ikke nekte for det, men jeg føler meg fortsatt i mer akutt fare når bussjåføren feier inn i rundkjøringen i god fart med hånd på rattet mens han famler på innerlomma etter mobilen med den andre...

Hehe, jo, i dette tilfellet kan man godt gjøre narr av andres ektefølte bekymringer!

Og du har helt rett. Som et artig paradoks leste jeg at antall mennesker som døde i sykkeulykker økte mye etter London-terroren. Mange turte ikke lenger å ta banen, og ble drept på sykkel i stedet. Totalt var det flere som døde i sykkelulykker enn i terrorangrep. Så du har helt rett! Føler meg i dødsfare på bussen stadig vekk!

[Daria]

Det er lov å være litt irrasjonell så lenge man innser selv at man er det

På sykkel i London hadde jeg hvertfall følt meg i livsfare - takke meg til t-banen...

[Mafalda]

Du kan hilse mannen og si at det at du er paranoid, betyr ikke at ikke noen er ute etter deg!

Men altså, jeg har forståelse for begge sider her, jeg. På en måte er det eneste logiske å klamre seg til rasjonaliteten. Sannsynligvis skjer det ingenting. Og skulle det skje noe, så er det enda mindre sannsynlig at det rammer akkurat en selv. Så lenge vi ikke vet hva faren består i heller, er det umulig å verge seg- så da kan man like gjerne la være.

Det forhindrer likevel ikke at dette må være den mest konkrete terrortrusselen Norge har hatt på evigheter. Jeg kan i alle fall ikke huske at PST har gått ut med noe lignende offentlig. Og da tenker jeg jo, at det hadde de ikke gjort hvis de ikke var rimelig sikre på at det er hold i antagelsene om et mulig planlagt angrep.

Så jeg innrømmer glatt at jeg var lite høy i hatten da jeg måtte ha med meg Smule (det var det verste, egentlig. Hadde jeg enda kunnet dra alene!) på jobben i går morges, og tok t-banen til Jernbanetorget. Og det samme da Norway Cup ble sparket i gang. Guri, er jeg i ferd med å gjøre mitt livs store feilvurdering her?

Men jo, det er deilig at de har nedjustert trusselbildet. Men, for å være på den helt sikre siden foretrekker jeg en ekstraordinær pressekonferanse der de legger fram at de har arrestert fem skjeggebuser fra Grorud, som drev med småkriminalitet og tagging før de så lyset og skjønte at deres livsoppgave var å knerte folk for Den Store Saken, at de nå sitter i avhør og antagelig blir sittende like lenge i forvaring som ABB. DA skal jeg puste lettet ut... helt fram til neste 17. mai (som er mitt personlige, irrasjonelle mareritt).

Herlig å lese at ferien ble så vellykket. Det fortjente dere alle sammen!

Men jeg skjønner godt følelsen av å bli "tatt igjen" av måneder med stress og mas. Det er noe med hverdagskakofonien som er deilig distraherende også, det er når man får tid til å puste, sitte ned og tenke to sammenhengende tanker at ting strømmer på...

Og når det gjelder ønsket om nummer tre vil jeg bare sende en stor klem

Mannen din skal prise seg lykkelig for at han ikke er gift med en sånn bulldoserkone som bare durer i vei med sine egne planer, de finnes nemlig Når det er sagt, håper jeg litt at han ombestemmer seg... dere har jo tid, det trenger ikke bestemmes akkurat nå. Eller, kanskje du kjenner om et år eller to at det egentlig er deilig med store gutter som fikser seg mer selv. Vi får tro at det utkrystalliserer seg en løsning, i alle fall, selv om den formen for tålmodighet (ikke vente på noe konkret, men vente på at "noe" skal fremstå klarere eller frembringe en løsning) etter min erfaring er den vanskeligste av alle...

Håper ellers jobben er snill med deg de første ukene etter ferien

Er gutta i full fart i barnehagen nå?

[Ciara]

Det er lov å være litt irrasjonell så lenge man innser selv at man er det

På sykkel i London hadde jeg hvertfall følt meg i livsfare - takke meg til t-banen...

Hehe. I London hadde jeg glatt trosset alt av terrorfare og tatt banen framfor å sykle, ja.

Her også, forresten. Jeg hadde planer om å sykle til jobb denne uken, og gikk freidig ut at huset i går morges, med sykkelhjelmen på og alt. Fordi en eller annen dust har stjålet sykkelen min var planen å låne mannens. Helt til det viste seg at setestanga hadde rustet fast og ikke lot seg rikke ned. Så i valget mellom å stå på sykkelen og å ta bussen, ble det jammen meg bussen. Min terrorfrykt har tross alt noen grenser....

Du kan hilse mannen og si at det at du er paranoid, betyr ikke at ikke noen er ute etter deg!

Men altså, jeg har forståelse for begge sider her, jeg. På en måte er det eneste logiske å klamre seg til rasjonaliteten. Sannsynligvis skjer det ingenting. Og skulle det skje noe, så er det enda mindre sannsynlig at det rammer akkurat en selv. Så lenge vi ikke vet hva faren består i heller, er det umulig å verge seg- så da kan man like gjerne la være.

Det forhindrer likevel ikke at dette må være den mest konkrete terrortrusselen Norge har hatt på evigheter. Jeg kan i alle fall ikke huske at PST har gått ut med noe lignende offentlig. Og da tenker jeg jo, at det hadde de ikke gjort hvis de ikke var rimelig sikre på at det er hold i antagelsene om et mulig planlagt angrep.

Så jeg innrømmer glatt at jeg var lite høy i hatten da jeg måtte ha med meg Smule (det var det verste, egentlig. Hadde jeg enda kunnet dra alene!) på jobben i går morges, og tok t-banen til Jernbanetorget. Og det samme da Norway Cup ble sparket i gang. Guri, er jeg i ferd med å gjøre mitt livs store feilvurdering her?

Men jo, det er deilig at de har nedjustert trusselbildet. Men, for å være på den helt sikre siden foretrekker jeg en ekstraordinær pressekonferanse der de legger fram at de har arrestert fem skjeggebuser fra Grorud, som drev med småkriminalitet og tagging før de så lyset og skjønte at deres livsoppgave var å knerte folk for Den Store Saken, at de nå sitter i avhør og antagelig blir sittende like lenge i forvaring som ABB. DA skal jeg puste lettet ut... helt fram til neste 17. mai (som er mitt personlige, irrasjonelle mareritt).

Herlig å lese at ferien ble så vellykket. Det fortjente dere alle sammen!

Men jeg skjønner godt følelsen av å bli "tatt igjen" av måneder med stress og mas. Det er noe med hverdagskakofonien som er deilig distraherende også, det er når man får tid til å puste, sitte ned og tenke to sammenhengende tanker at ting strømmer på...

Og når det gjelder ønsket om nummer tre vil jeg bare sende en stor klem

Mannen din skal prise seg lykkelig for at han ikke er gift med en sånn bulldoserkone som bare durer i vei med sine egne planer, de finnes nemlig Når det er sagt, håper jeg litt at han ombestemmer seg... dere har jo tid, det trenger ikke bestemmes akkurat nå. Eller, kanskje du kjenner om et år eller to at det egentlig er deilig med store gutter som fikser seg mer selv. Vi får tro at det utkrystalliserer seg en løsning, i alle fall, selv om den formen for tålmodighet (ikke vente på noe konkret, men vente på at "noe" skal fremstå klarere eller frembringe en løsning) etter min erfaring er den vanskeligste av alle...

Håper ellers jobben er snill med deg de første ukene etter ferien

Er gutta i full fart i barnehagen nå?

Jeg er helt med på den rasjonelle biten her, altså. Jeg er vanligvis veldig rasjonell i hodet, og har vært det i praksis her også. Jeg mener, å insistere på hjemmekontor de neste ukene henger jo ikke på greip. Men derfor litt overraskende å innse hvor engstelig jeg faktisk følte meg på vei hjem i går.

(Og som et malapropos: En annen tanke som slo meg på trikken var denne: I terrorangrep er det noen mennesker som dør og noen mennesker som - mer eller mindre mirakuløst - overlever. Og noen overlevende har en (positiv) fatalistisk holdning. "Jeg overlevde, det må være skjebnen! Se, jeg var millimetre unna!" Det føles helt sikkert slik, men gud bedre, som jeg misliker det. Det høres så grusomt ut overfor de som døde og pårørende.)

Jeg skjønner godt at du syntes det var guffent å ha med Smule! Jeg ville ikke tatt med barna mine heller, hvis jeg hadde noe valg. Og jeg kjenner meg veldig igjen i "Blir dette mitt livs store feilgrep"-tankegangen. Men vi er så strenge mot oss selv. Hvis det hadde kommet et terrorangrep mot Norway Cup ville det naturligvis føltes som verdens største feilgrep. Men det er etter at man visste at et slikt angrep faktisk kom (gud forby!). Det vet man jo aldri på forhånd. Jeg prøver å være litt bevisst den tankegangen. At man har tatt valg her i livet som har vært ukloke i etterpåklokskapens lys, men at man ikke hadde forutsetning for å velge annerledes den gangen.

Men ja, et par fengslinger hadde gjort seg...

Det utkrystalliserer seg nok. Jeg skjønner godt at du er bulldoserkone. Dere har plass, og du vet at mannen din blir begeistret til sist. For all del, vi skulle nok fått stuet på plass ungen et sted, og mannen min er også glade i barna våre. Men - og dette føles slemt å si - i svangerskap og tidlig babyfase er han ikke den største ressursen. Svangerskap er han rett og slett litt uinteressert i, og nyfødte babyer synes han ikke er så stas, selv om det selvfølgelig er noe annet med ens egne. På den annen side ville han fått nok med å ta seg av Eldstemann og Softie uansett, he he.

Hehe, kanskje Eldstemanns mas er det som blir utslagsgivende. Han vil nemlig ha en ny baby!

Han: "Mamma, skal vi få flere babyer?"

Jeg: "Nei, det tror jeg ikke."

Han: "Men det vil jeg."

Jeg: "Vil du? Vil du ha gutte- eller jentebaby da?"

Han: "Gutt, så klart."

Jeg: "Skjønner. Hvor skal han sove da? På ditt rom?"

Han: "Nei, hos naboen."

[Daria]

Hos naboen Løsningsorientert unge, det der.

[Serafina.]

For en smart og løsningsorientert Eldstemann. Greit å slippe unna alt styret på natta.

[Mafalda]

Jeg heier på eldstemann, altså

Ikke bare overtar han mase-jobben til mor (og dette med å la barn mase om søsken kan være særdeles effektivt. Smule kan i høy grad tilskrives HK-jentas intense babygnål ), men han presenterer også praktiske løsninger. Tenk så kjekt med en baby som kan sove hos naboen, det er jo en genistrek!

(men, da aner jeg hvor lite som er igjen av "baby Softie". Nå er han blitt så stor at selv storebror ikke synes han teller som baby lenger...)