Alenemødre..

[GirlInterrupted]

Lurer på om noen alenemødre har erfaring med å finne seg en ny kjæreste? Og hvordan menn stiller seg til å date en med barn fra før av?

[King in the North]

Nå har jeg ikke reflektert noe særlig over temaet. Men tenker i det stille at alenemødres situasjon automatisk siler ut en god andel menn man uansett vil være for uten.

Kommer alenemødre i kontakt med skikkelige menn, så tror jeg datespørsmålet løser seg av seg selv

Lurer på om noen alenemødre har erfaring med å finne seg en ny kjæreste? Og hvordan menn stiller seg til å date en med barn fra før av?

[GirlInterrupted]

Nå har jeg ikke reflektert noe særlig over temaet. Men tenker i det stille at alenemødres situasjon automatisk siler ut en god andel menn man uansett vil være for uten.

Kommer alenemødre i kontakt med skikkelige menn, så tror jeg datespørsmålet løser seg av seg selv

Sant nok. Tenker bare på at det å være spontan, feks gå ut å ta en øl el, dra på ferie og sånne ting er praktisk talt umulig. Og det kan jo være negativt for selv den mest ordentlige mann:-).

Hehe, helt sant:-)

[King in the North]

Jeg liker å tro at alle foreldre, også menn i forhold der barnet ikke er deres, finner en balansegang

Men det går nok en del utover spontanitet etc ja.

Sant nok. Tenker bare på at det å være spontan, feks gå ut å ta en øl el, dra på ferie og sånne ting er praktisk talt umulig. Og det kan jo være negativt for selv den mest ordentlige mann:-).
Hehe, helt sant:-)

[GirlInterrupted]

Jeg liker å tro at alle foreldre, også menn i forhold der barnet ikke er deres, finner en balansegang

Men det går nok en del utover spontanitet etc ja.

Liker det du tror:-)

[AnonymBruker]

Ikke noe problem i det hele tatt. Vi lever i 2014, ikke på 50-tallet. Barn er bare en berikelse.

Anonymous poster hash: 722e2...ae3

[GirlInterrupted]

Ikke noe problem i det hele tatt. Vi lever i 2014, ikke på 50-tallet. Barn er bare en berikelse. Anonymous poster hash: 722e2...ae3

Det gjør vi, likevel hører jeg om kvinner som sliter med å få kjæreste pga barn, og menn som vegrer seg bla på ansvar.

Så er det jo et spørsmål hvorvidt barnefaren er i bildet eller ikke og da.

Edit: bla på GRUNN AV:)

Endret 28. januar 2014 av GirlInterrupted

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri aldri aldri begynt noe som helst med en alenemor. Barnet kommer først, hun som nummer to og mannen sist. Ikke en situasjon man ønsker seg med andre ord. Hvem ønsker å komme i siste rekke?

Anonymous poster hash: 0cd60...b32

[AnonymBruker]

Lurer på om noen alenemødre har erfaring med å finne seg en ny kjæreste? Og hvordan menn stiller seg til å date en med barn fra før av?

Kommer an på hva slags rolle hun forventer at jeg skal ta i forhold til barnet. Jeg regner jo med at en del av de kvinnene jeg dater i aldersgruppen 30-35 har barn men jeg ønsker på ingen måte å bli en reservepappa i konkurranse med den biologiske faren.

Anonymous poster hash: 6db1a...d1d

[JamesHardy]

Om det er fritt valg på øverste hylle så ville jeg nok valgt ei uten barn, men som muligens ville ha selv. Har dog vært i lag med alenemødre og det er jo ikke noe galt med det heller da.

"Sinnsyk ex" er mye verre enn barn iallefall..

[AnonymBruker]

Hvem ønsker å oppdra en annen manns avkom? Om du er et stykke oppe i tredve eller førtiårene og du finner en mann i tilsvarende alder er det sikkert ikke noe problem, men for meg som er 31 år erdet ikke aktuelt. Ønsker egen familie hvor jeg betyr like mye for ungen som det mor gjør. Vil ikke spille annenfiolin.

Anonymous poster hash: e869b...0e6

[AnonymBruker]

Jeg kan svare ut fra min erfaring. Min samboer flyttet da jeg var are gravid. Jeg ville ALDRI vært foruten barnet mitt, men jeg tenker ofte på hvordan det ville vært om jeg ikke hadde barn. Jeg ønsker ikke en mann bare for å ha en mann, men en mann som jeg synes er interessant. Jeg kunne sikkert vært gift nå om jeg så hadde tatt en av de som har vist interesse, men selv om jeg har barn fra før så føler jeg at jeg likevel fortjener å ha det bra i forholdet.

Nei, jeg kan ikke være spontan, og det skremmer mange. Jeg forventer ikke at noen skal overta en farsrolle, men jeg forventer at en mann etterhvert vil ta del i barnets liv. Det både på godt og vondt. En ny mann skal også kunne sette grenser for barnet feks, og gi positiv oppmerksomhet.

Jeg har møtt menn som snakker positivt om at jeg har barn, men av ulike grunner har de aldri møtt barnet mitt. Jeg tar ting veldig rolig, så kommer sjeldent lenger enn til date utenfor hjemmet. Mange gode menn, men det har blitt med vennskap.

Jeg vet at det er noen som blir skremt av at jeg ikke kan flytte så langt på meg feks, fordi jeg har et barn som går på skole, og jeg mener at da må en eventuell kjæreste flytte til meg, så ikke barnet må bytte skole.

Alt i alt, jeg er ensom. Veldig ensom, og tenker noen ganger at jeg kanskje skulle tatt sjansen på han som var "ok", men likvel ikke. Jeg kommer meg sjeldent ut, og det gjør det egentlig ikke noe bedre. Så om jeg har håpet enda, er ikke helt sikkert. Jeg får jo også bekreftet her at det er noen som ikke engang vil tenke på å date en med barn, og det synes jeg er trist, selv om jeg kan skjønne det. Jeg har datet menn med barn, men det som har stoppet der er geografi pga flytting og barn.

Anonymous poster hash: 2ed73...dc3

[Gjest rådyr]

For hver alenemor finnes det vel en alenefar (sett bort ifra de som ikke tar ansvar), så det burde jo være håp. Eller vil du ikke ha en mann med barn fra før kanskje? ...

[AnonymBruker]

For hver alenemor finnes det vel en alenefar (sett bort ifra de som ikke tar ansvar), så det burde jo være håp. Eller vil du ikke ha en mann med barn fra før kanskje? ...

Hvis det var svar til meg, så skrev jeg at jeg har ingenting i mot at en mann har barn fra før. Jeg har også møtt et par menn med barn, men det har stoppet pga geografi da det ikke er alle som kan flytte når man har barn, jeg er en av dem. Har mer enn bare skolekrets å gjøre, men det ønsker jeg ikke å skrive om her.Har du en singel kamerat med barn, send han til meg

Anonymous poster hash: 2ed73...dc3

[GirlInterrupted]

Skriver fra ipad og vet ikke hvordan jeg kan kopiere alle kommentarene og svare hver enkelt.

Ser at det er blandede svar her. Skjønner at det kan være vanskelig å vite hva slags rolle en skal ha ift barnet, og at det ikke alltid er greit dersom det er en biologisk far med i bildet. Er jo ikke alltid det er slik:-)

Og til deg som delte egen erfaring, tusen takk! Jeg håper du finner mannen i ditt liv en dag!! Når det gjelder fet st begge har barn, anser hvertfall jeg det som utelukkende poditivt.

Men du som skrev at du ville komme sist, hvor har du det fra? Mener ikke å virke sint her, men for å snakke for meg selv, ville jeg selvfølgelig satt barnet først, det gjør alle foreldre, men du ville ikke kommet som nr tre. Mest sannsynlig før meg selv, men aller helst barnet som nr en, og vi som nr to.

(Ikke at jeg driver skjult sjekking her altså, var bare ment som eksempel) :-)

[Version 2.0]

Jeg kan svare ut fra min erfaring. Min samboer flyttet da jeg var are gravid. Jeg ville ALDRI vært foruten barnet mitt, men jeg tenker ofte på hvordan det ville vært om jeg ikke hadde barn. Jeg ønsker ikke en mann bare for å ha en mann, men en mann som jeg synes er interessant. Jeg kunne sikkert vært gift nå om jeg så hadde tatt en av de som har vist interesse, men selv om jeg har barn fra før så føler jeg at jeg likevel fortjener å ha det bra i forholdet.

Nei, jeg kan ikke være spontan, og det skremmer mange. Jeg forventer ikke at noen skal overta en farsrolle, men jeg forventer at en mann etterhvert vil ta del i barnets liv. Det både på godt og vondt. En ny mann skal også kunne sette grenser for barnet feks, og gi positiv oppmerksomhet.

Jeg har møtt menn som snakker positivt om at jeg har barn, men av ulike grunner har de aldri møtt barnet mitt. Jeg tar ting veldig rolig, så kommer sjeldent lenger enn til date utenfor hjemmet. Mange gode menn, men det har blitt med vennskap.

Jeg vet at det er noen som blir skremt av at jeg ikke kan flytte så langt på meg feks, fordi jeg har et barn som går på skole, og jeg mener at da må en eventuell kjæreste flytte til meg, så ikke barnet må bytte skole.

Alt i alt, jeg er ensom. Veldig ensom, og tenker noen ganger at jeg kanskje skulle tatt sjansen på han som var "ok", men likvel ikke. Jeg kommer meg sjeldent ut, og det gjør det egentlig ikke noe bedre. Så om jeg har håpet enda, er ikke helt sikkert. Jeg får jo også bekreftet her at det er noen som ikke engang vil tenke på å date en med barn, og det synes jeg er trist, selv om jeg kan skjønne det. Jeg har datet menn med barn, men det som har stoppet der er geografi pga flytting og barn.

Anonymous poster hash: 2ed73...dc3

Slenger meg på denne. Er mor med 60-70% omsorg, og jobber i tillegg hver 3.helg(pluss ukedager også så klart). Dette gjør at jeg i praksis har veldig liten fritid og det er sjeldent jeg kan dra ut på såkalte voksen-aktiviteter. Jeg har vært singel i over to år og er ung(25) og ganske attraktiv. Jeg har vært litt på leting etter noen, men føler det er håpløst, så jeg gidder ikke mer. De fleste jeg har møtt og smådatet har vært interessert i sexforhold eller så har de snakket om hvor bra det er med barn, at de ikke har noe imot det osv, men så blir de bare mer og mer fraværende når det blir snakk om selve barnet. Jeg har aldri latt en flørt/date få treffe barnet mitt og slik det ser ut, så er det slettes ikke sikkert at det noensinne kommer til å skje.

[AnonymBruker]

Ja, jeg var alenemor i 4 år, og nå har vært sammen med en mann i 4 år, og vi har fått et barn til men det hele skjedde tilfeldig, uansett hvor mye jeg var på datingsider, var det selve livet som serverte my true love han var barnløs, deilig og bare 26 år, he he og det fungerer helt greit, siden vi klarer ikke å være lenge uten hverandre, barn eller ei

Anonymous poster hash: 70837...a00

[AnonymBruker]

0 problem her...

Anonymous poster hash: 32d4c...06f

[GirlInterrupted]

Slenger meg på denne. Er mor med 60-70% omsorg, og jobber i tillegg hver 3.helg(pluss ukedager også så klart). Dette gjør at jeg i praksis har veldig liten fritid og det er sjeldent jeg kan dra ut på såkalte voksen-aktiviteter. Jeg har vært singel i over to år og er ung(25) og ganske attraktiv. Jeg har vært litt på leting etter noen, men føler det er håpløst, så jeg gidder ikke mer. De fleste jeg har møtt og smådatet har vært interessert i sexforhold eller så har de snakket om hvor bra det er med barn, at de ikke har noe imot det osv, men så blir de bare mer og mer fraværende når det blir snakk om selve barnet. Jeg har aldri latt en flørt/date få treffe barnet mitt og slik det ser ut, så er det slettes ikke sikkert at det noensinne kommer til å skje.

Det var en her som pratet om alder. Og jeg tror det har litt å si. En fyr på 25 er jo som regel mindre klar for barn enn si en på 35. Det finnes selvfølgelig unntak begge veier. Vet jo ikke alderen på dem du har datet, men sjansen øker jo dersom han er litt eldre. (Igjen, det finnes unntak). Tenker at du ikke skal gi opp helt ennå

[AnonymBruker]

For hver alenemor som ønsker seg en kjæreste, finnes det en alenefar som ønsker seg det samme.

Trist om det skulle være vanskeligere eller enklere for det ene kjønnet framfor det andre.

Anonymous poster hash: cde5f...0ba