"Si en sum"

[Gjest rådyr]

Men ta for all del ikke imot pengene om du velger abort, det vil du i så fall angre på senere.

[asr_22]

Men ta for all del ikke imot pengene om du velger abort, det vil du i så fall angre på senere.

Ta imot penger for en abort kunne jeg aldri ha gjort. Blir helt kvalm bare av å tenke på det.

Ts

[Gjest rådyr]

Ta imot penger for en abort kunne jeg aldri ha gjort. Blir helt kvalm bare av å tenke på det.

Ts

Regnet med det

Lykke til uansett hva du velger å gjøre.

[asr_22]

Regnet med det

Lykke til uansett hva du velger å gjøre.

Tusen takk.

Ts

[Vera Vinge]

Jeg har ingen problemer med å forstå at du ikke vil ha et forhold med denne mannen. En slik konklusjon ville i mitt tilfelle - hvis jeg var like ung som deg - gjort at jeg vurderte abort som et seriøst alternativ. For meg blir det å planlegge å bli alene mor i en alder av 23 romantisk pjatt. Hadde du vært 35, godt etablert med egen bolig der det var plass til barn og en jobb der det gikk an å planlegge barn (fleksitid, hjemmekontor, kort sag der du vet at disse tingene er på plass av egen erfaring) og med tanke på den berømmelige biologiske klokken så hadde rådet mitt hvert motsatt. Du skal ikke se bort fra at Hr Don Juan hadde hatt et annet syn på det å bli far også.

Du er ung, du bør kunne planlegge et barn sammen med en villig far fremfor å bli bundet på hender og føtter av et barn.

Det er ganske sannsynlig at jeg også ville valgt abort i en slik situasjon. Men det vanskelige med å rådgi ut fra hva man selv ville gjort i en slik situasjon, er jo at folk føler så forskjellig rundt dette og takler det på ulikt vis i ettertid. Jeg syns ikke noen skal behøve å ha dårlig samvittighet for ta abort i en slik situasjon, men jeg syns det å beholde er et like legitimt valg. Selv om ikke alt det praktiske er på stell i livet for øvrig. Det viktige er jo at ts gjør en grundig vurdering på om hun tror dette lar seg gjøre rent praktisk og at hun er innstilt på at det er tøft å være alenemamma (og så er det riktignok vanskelig å forestille seg akkurat hvordan det faktisk blir) før hun tar en endelig beslutning. Ts er for øvrig ikke så ung, og hvordan hennes liv ser ut for øvrig, kan bare hun vite. Syns akkurat det med alder hadde vært et helt annet spørsmål om ts var 17-18 f.eks.

[Gjest BettyBoop]

Jeg syns ikke han er drittsekk som ønsker at hun tar abort, men det å presse henne til abort som TS beskriver, det syns jeg er drittsekk. Først svartmale alenemortilværelsen for å overtale, så prøve å betale seg ut av situasjonen... Ikke la deg presse TS. Sikkert kjipt for faren, men han har tross alt vært med på leken!

Anonymous poster hash: 7fa8c...c34

han gjorde det i desperasjon

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt, jeg tok selv abort. fordi han ville, jeg hadde endt opp alene ellers. men jeg angrer INDERLIG idag. det er kanskje like greit at det ble som det ble (jeg var 17). men man kan ikke gjøre noe med det når det er gjort. og det føles, helt jævlig.

Anonymous poster hash: 0a46c...ceb

[AnonymBruker]

han gjorde det i desperasjon

Så det er greit å være drittsekk hvis det er i desperasjon? Synes uansett han kunne satt seg ned og snakket saklig som en voksen mann med TS...

Anonymous poster hash: 7fa8c...c34

[Sunshine]

Det er jo ikke sikkert TS var så saklig da det ble diskutert heller.

[AnonymBruker]

Stygt sagt av ham, men som mange er inne på var det sikkert sagt i desperasjon, uten å være veldig gjennomtenkt.

Jeg får litt vondt av ham, men synes at du skal ta det valget som er riktig for deg. Hvis du ønsker barnet, har støtte rundt deg, og er klar ti å ta på deg ansvaret, så blir det i mine øyne feil å ta abort bare for hans skyld.

Jeg har vært i omtrent din situasjon, bare litt yngre, og bar frem et barn mot farens ønske. Faren hennes hadde noen få forsøk på samvær da hun var 2 - 3 år, men det fislet fort ut og de har gjennom oppveksten hennes ikke hatt kontakt i det hele tatt. I motsetning til mange av de som svarer deg og ikke har vært i denne situasjonen, er min erfaring at det er mye mindre dramatisk og vondt enn mange skal ha det til. Selv om det selvfølgelig varierer fra person til person. Min datter har hele veien fått aldersadekvate forklaringer for hvorfor hun ikke har noen far til stede, og det har aldri vært noe drama eller sorg over det. Hun har av og til spurt om noe, men det har gått årevis mellom hver gang hun har tatt det opp. Det er rett og slett ikke et stort tema, kanskje fordi jeg verken har hemmeligholdt eller overdramatisert?

Vi har hatt det kjempefint i lag, bare hun og jeg. Et team for to :0) Litt trangt har vi bodd, og det har vært mye ansvar på bare meg, men jeg har ikke angret et sekund.

Flere år senere traff jeg en ny mann, vi fikk etter hvert to barn og han er en farsfigur for henne på lik linje med de andre. For meg var det en forutsetning at det måtte være likebehandling, siden min datter faktisk ikke har noen far, som de fleste skilsmissebarn har. Heldigvis falt det seg helt naturlig for min mann, som bare har vært stolt og glad over å få et barn "ekstra".

Så jeg råder deg til å tenke på hva du kan orke og klare, og ikke så mye mer. Og så får barnefar gjøre det som er riktig for ham. Men vær forberedt på at du kan ende opp med alt ansvaret alene. Å tvinge en motvillig mann til samvær har lite for seg. Og hvis dere skal samarbeide videre, så får dumme kommentarer og ting som er sagt i kampens hete, bare gjemmes bort. Dere er nok begge litt på tuppa akkurat nå og sier mye rart.

Anonymous poster hash: 3e7a8...661

[Sunshine]

Da kan jeg som har en voksen søster som har en far som ikke var interessert fortelle hvordan det har vært for henne. Det er nemlig ikke sikkert du vet hvordan datteren din egentlig har opplevd det!

Søsteren min har opplevd det som ganske jævlig til tider. Hun fikk ny pappa da hun var 6 år (min pappa), og han har elsket henne som sin egen hele veien. Mamma og pappa trodde ikke de kunne få barn sammen heller så de slo seg til ro med at de allerede hadde en flott datter. Til tross for dette har det gnaget søsteren min sterkt at pappaen hennes ikke ville ha noe med henne å gjøre. Hun sier hun ofte har følt seg mindre verdt til tross for at mamma og pappa har vært ekstremt nøye på lik behandling av oss. Hun er 10 år eldre enn meg så hun ble godt kjent med pappa før jeg kom inn i bildet. Verken jeg eller foreldrene mine har opplevd at våre besteforeldre har forskjellsbehandlet meg og min søster, men hun sier at de fikk henne ofte til å føle at hun ikke hørte til i familien. Det kan jo være psykisk, men det gjør det ikke noe mindre vondt for henne likevel. Hennes egen bestemor fra fars-siden var rimelig ufyselig de få gangene de møttes også. Disse tingene snakket ikke jeg og søsteren min om før vi var godt voksne og jeg synes det er vondt å høre hvordan hun har følt det. Spesielt når foreldrene mine og jeg alltid har følt at hun er like mye pappas datter som meg. Jeg unner derfor ingen barn å måtte vokse opp der den ene forelderen ikke ønsker barnet, uansett hvor rosenrødt man mener det kan bli.

Så selv om man får ny pappa og alt til synelatende er bra, er det nok innmari tøft psykisk på mange måter.

Endret 25. januar 2014 av Sunshine

[AnonymBruker]

Dette er ikke din feil TS. Han skulle ikke oppført seg slik og heller tatt det som en mann.
Jeg ville aldri latt meg presse til abort og jeg syns du reagerte helt riktig ved å kaste han ut.
Du kommer til å klare deg kjempefint som du sier og du høres voksen og smart ut.
Ja, det vil være tøft å være alenemor. En dag finner du en som elsker deg og som også elsker barnet ditt.

Anonymous poster hash: 9edfd...853

[AnonymBruker]

Da kan jeg som har en voksen søster som har en far som ikke var interessert fortelle hvordan det har vært for henne. Det er nemlig ikke sikkert du vet hvordan datteren din egentlig har opplevd det!

Søsteren min har opplevd det som ganske jævlig til tider. Hun fikk ny pappa da hun var 6 år (min pappa), og han har elsket henne som sin egen hele veien. Mamma og pappa trodde ikke de kunne få barn sammen heller så de slo seg til ro med at de allerede hadde en flott datter. Til tross for dette har det gnaget søsteren min sterkt at pappaen hennes ikke ville ha noe med henne å gjøre. Hun sier hun ofte har følt seg mindre verdt til tross for at mamma og pappa har vært ekstremt nøye på lik behandling av oss. Hun er 10 år eldre enn meg så hun ble godt kjent med pappa før jeg kom inn i bildet. Verken jeg eller foreldrene mine har opplevd at våre besteforeldre har forskjellsbehandlet meg og min søster, men hun sier at de fikk henne ofte til å føle at hun ikke hørte til i familien. Det kan jo være psykisk, men det gjør det ikke noe mindre vondt for henne likevel. Hennes egen bestemor fra fars-siden var rimelig ufyselig de få gangene de møttes også. Disse tingene snakket ikke jeg og søsteren min om før vi var godt voksne og jeg synes det er vondt å høre hvordan hun har følt det. Spesielt når foreldrene mine og jeg alltid har følt at hun er like mye pappas datter som meg. Jeg unner derfor ingen barn å måtte vokse opp der den ene forelderen ikke ønsker barnet, uansett hvor rosenrødt man mener det kan bli.

Så selv om man får ny pappa og alt til synelatende er bra, er det nok innmari tøft psykisk på mange måter.

Men dette er jo hva din søster mener. Det er jo ikke sikkert alle føler det slik som henne. Folk er jo forskjellig.

Skal man bare ta abort kun på grunn av det?

Tenk på alle de barna der ute som ikke har foreldre som ikke ønsker dem.

Det er ikkke alltid rosenrødt nei, men å ta abort kun på grunn av det syns jeg blir for dumt.

Livet er faktisk ikke retferdig alltid.

Anonymous poster hash: 9edfd...853

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ha blitt født uten en far, enn ikke ha blitt født i det hele tatt! Hvis du ønsker dette barnet burde du ikke ta abort.

Anonymous poster hash: abd98...783

[Gjest BettyBoop]

Ta imot penger for en abort kunne jeg aldri ha gjort. Blir helt kvalm bare av å tenke på det.

Ts

litt off topic men er det ikke gratis?

[AnonymBruker]

Da kan jeg som har en voksen søster som har en far som ikke var interessert fortelle hvordan det har vært for henne. Det er nemlig ikke sikkert du vet hvordan datteren din egentlig har opplevd det!

Eller kanskje vi skal si det sånn at DU kjenner din søster, mens JEG kjenner min datter?

Tviler ikke et sekund på at din søster, og mange med henne, har syntes det er tøft å vokse opp uten en far. Dere har deres opplevelse av saken, som er sannheten for dere.

Men å insinuere at min datter egentlig har opplevd det annerledes, og at jeg ikke vet hva jeg snakker om, er ganske frekt. Og det er nettopp dette jeg ønsket å være en motstemme mot: det er så mange som mener at det må være vondt og vanskelig å vokse opp uten en far. Men det finnes altså de som takler det helt fint og ikke synes det er særlig vanskelig. Og det må være lov, uten at man skal bli fortalt at det ikke stemmer og at enhver skildring som ikke handler om traumer og tapsfølelse skal bli avfeid som "rosenrødt". Det blir litt som min bestevenninne, som er adoptert og drittlei av å bli spurt om hun ikke eeegentlig savner sine røtter. Nei, hun lever helt fint uten, kan det være så vanskelig å respektere?

Jeg har ikke patent på fasiten, men det har faktisk ikke du heller.

Anonymous poster hash: 3e7a8...661

[AnonymBruker]

litt off topic men er det ikke gratis?

Tror du misforstår. Det er nok ikke aborten han sier seg villig til å betale. Men han mener vel at han presser på henne for penger for abort. Altså han kunne kanskje gitt ganske mye penger for at hun skulle ta abort enn å beholde det.

Men TS er smart nok til å vite at et barn ikke kan sammenlignes med penger og den slags.

Anonymous poster hash: 9edfd...853

[asr_22]

litt off topic men er det ikke gratis?

Abort er gratis ja. Han vil betale meg personlig en sum for å fjerne barnet.

Tror du misforstår. Det er nok ikke aborten han sier seg villig til å betale. Men han mener vel at han presser på henne for penger for abort. Altså han kunne kanskje gitt ganske mye penger for at hun skulle ta abort enn å beholde det.

Men TS er smart nok til å vite at et barn ikke kan sammenlignes med penger og den slags.

Anonymous poster hash: 9edfd...853

Korrekt!

Ts

[asr_22]

Det er jo ikke sikkert TS var så saklig da det ble diskutert heller.

Selfølgelig var jeg saklig. Har heller aldri sagt han ikke var saklig, han kom med enkelte (desperate) utsagn som jeg synes var ganske slemme der og da. Skulle selfølgelig holdt meg for god til å kaste han på rævva ut etter han presset meg med penger, men gjort er gjort.

Ts

[Sunshine]

Eller kanskje vi skal si det sånn at DU kjenner din søster, mens JEG kjenner min datter?

Tviler ikke et sekund på at din søster, og mange med henne, har syntes det er tøft å vokse opp uten en far. Dere har deres opplevelse av saken, som er sannheten for dere.

Men å insinuere at min datter egentlig har opplevd det annerledes, og at jeg ikke vet hva jeg snakker om, er ganske frekt. Og det er nettopp dette jeg ønsket å være en motstemme mot: det er så mange som mener at det må være vondt og vanskelig å vokse opp uten en far. Men det finnes altså de som takler det helt fint og ikke synes det er særlig vanskelig. Og det må være lov, uten at man skal bli fortalt at det ikke stemmer og at enhver skildring som ikke handler om traumer og tapsfølelse skal bli avfeid som "rosenrødt". Det blir litt som min bestevenninne, som er adoptert og drittlei av å bli spurt om hun ikke eeegentlig savner sine røtter. Nei, hun lever helt fint uten, kan det være så vanskelig å respektere?

Jeg har ikke patent på fasiten, men det har faktisk ikke du heller.

Anonymous poster hash: 3e7a8...661

Nei jeg har ikke patent på sannheten og det er selvfølgelig forskjellig hvordan barna opplever det, men siden alle abortmotstanderne er så opptatt av å skjerme den gravide ved å fortelle henne at dette kommer til å gå såååå bra synes jeg det er viktig å få frem at det er mange av barna som sliter med det. I mine øyne er det svært egoistisk å beholde når man vet at det kan bli et stort problem for barnet. Endret 26. januar 2014 av Sunshine