"Si en sum"

[AnonymBruker]

Hun mener nok akkurat det det står: stakkars gutt, han har ikke noe valg. Om det var deg som virkelig ikke ønsket barn kunne du tatt abort, men han kan ikke bestemme noe og kan ikke kreve at du tar abort. Jeg syntes faktisk at i situasjoner der man har brukt prevensjon, men likevel blitt gravide, så skal mannens mening ha noe å si. Grøsser ved tanken på at dette kanskje er lillebroren min som er midt i studiene og har mange planer for fremtiden som IKKE innebærer å få barn med en tilfeldig jente. Ikke meningen å være hard her, men virker som ingen kvinner nå til dags tar NOE hensyn til mannen i slike situasjoner.

Anonymous poster hash: 0d9e1...ff2

Så mannen bestemmer utfallet uansett altså, interessant.

Anonymous poster hash: 2e8d3...3fa

[AnonymBruker]

Jeg ser den, for all del. Er ikke en tilfeldig jente selv om vi ikke er i et forhold. But I get your point. Men mener du det er mer rett at jeg tar ufrivillig abort kun fordi han vil jeg skal gjøre det? Eller omvendt, at jeg hadde tatt abort selv om han ville ha barnet?

Veldig vanskelig situasjon når den ene vil beholde og den andre ikke. Du skal selvsagt ikke ta abort om du virkelig vil beholde, men jeg syntes at du skal ta med i vurderingen at barnefar ikke vil ha barnet. Så hvis du er i tvil så må du huske på at faren ikke ønsker å få barn nå og at det må være utrolig frustrerende for han og bare sitte å se på at andre bestemmer livet hans.

Jeg syntes ikke man skal svartmale hele fyren bare fordi han har sagt sånne ting. Han følet seg nok rimelig hjelpesløs nå og da kan man si desperate ting. Hvor gammel er han??

Anonymous poster hash: 0d9e1...ff2

[asr_22]

Drit i han, hvis du vil ha barnet så beholder du selvsagt

Jeg vil veldig gjerne beholde, men det er jo en trist situasjon også. Spørsmål om pappa vil jo komme en dag.. For min del er det greit å være alene om ansvaret, men samvær ville jo være det som er best for barnet. :/

[Barcelone]

Når man har sex, med eller uten prevensjon, er det alltid en risk for at man kan bli gravide. Synes jeg hører om dette rett som det er jeg. Abort er et vanskelig valg som man skal leve med resten av livet. Om du virkelig ikke vil ta abort så skal du ikke la deg presse til det. Han kan velge å ha kontakt med barnet eller ikke, men han kan ikke løpe fra det økonomiske ansvaret. Du må følge hjertet ditt og gjøre det som føles riktig for deg.

[asr_22]

Veldig vanskelig situasjon når den ene vil beholde og den andre ikke. Du skal selvsagt ikke ta abort om du virkelig vil beholde, men jeg syntes at du skal ta med i vurderingen at barnefar ikke vil ha barnet. Så hvis du er i tvil så må du huske på at faren ikke ønsker å få barn nå og at det må være utrolig frustrerende for han og bare sitte å se på at andre bestemmer livet hans.

Jeg syntes ikke man skal svartmale hele fyren bare fordi han har sagt sånne ting. Han følet seg nok rimelig hjelpesløs nå og da kan man si desperate ting. Hvor gammel er han??

Anonymous poster hash: 0d9e1...ff2

Ja, det er veldig vanskelig. Jeg forstår han føler seg hjelpesløs og er ikke ute etter å svartmale han, men det med betalingen synes jeg ble litt i drøyeste laget altså. Han blir 26 i år.

[AnonymBruker]

Når man har sex, med eller uten prevensjon, er det alltid en risk for at man kan bli gravide. Synes jeg hører om dette rett som det er jeg. Abort er et vanskelig valg som man skal leve med resten av livet. Om du virkelig ikke vil ta abort så skal du ikke la deg presse til det. Han kan velge å ha kontakt med barnet eller ikke, men han kan ikke løpe fra det økonomiske ansvaret. Du må følge hjertet ditt og gjøre det som føles riktig for deg.

Nå ble jeg plutselig trådens store abortforkjemper, og det var egentlig ikke meningen, men jeg syntes at man må ha et reflektert bilde av abort.

Abort er ikke nødvendigvis et valg man må leve med resten av livet. For min del tenker jeg ikke noe over aborten og de venninnene jeg har som også har tatt abort, sliter ikke med dette. Livet mitt er i dag bra. Jeg har tatt utdannelse, er forlovet og gravid. Jeg er sammen med barnefar og vi har et flott familieliv med både min og hans familie. For noen, eller mange, er abort det riktigste, og slik jeg leser denne situasjonen ville abort vært det beste for jenta og gutten. Hva om han var din sønn? Han har hatt sex med prevensjon men likvel gjort noen gravide! Det er urealistisk å avstå helt fra sex.

Anonymous poster hash: 0d9e1...ff2

[asr_22]

Når man har sex, med eller uten prevensjon, er det alltid en risk for at man kan bli gravide. Synes jeg hører om dette rett som det er jeg. Abort er et vanskelig valg som man skal leve med resten av livet. Om du virkelig ikke vil ta abort så skal du ikke la deg presse til det. Han kan velge å ha kontakt med barnet eller ikke, men han kan ikke løpe fra det økonomiske ansvaret. Du må følge hjertet ditt og gjøre det som føles riktig for deg.

Enig. Men må han betale barnebidrag om jeg ikke vil ha det fra han? Det føles på en måte ikke helt riktig når han ikke vil ha noe med det å gjøre. Må være kjipern og betale på ett barn i 18 år som man ikke vil vite av. På den måten vil jo han ikke kunne distansere seg sånn han tydeligvis vil.

[Barcelone]

Nå ble jeg plutselig trådens store abortforkjemper, og det var egentlig ikke meningen, men jeg syntes at man må ha et reflektert bilde av abort.

Abort er ikke nødvendigvis et valg man må leve med resten av livet. For min del tenker jeg ikke noe over aborten og de venninnene jeg har som også har tatt abort, sliter ikke med dette. Livet mitt er i dag bra. Jeg har tatt utdannelse, er forlovet og gravid. Jeg er sammen med barnefar og vi har et flott familieliv med både min og hans familie. For noen, eller mange, er abort det riktigste, og slik jeg leser denne situasjonen ville abort vært det beste for jenta og gutten. Hva om han var din sønn? Han har hatt sex med prevensjon men likvel gjort noen gravide! Det er urealistisk å avstå helt fra sex.

Anonymous poster hash: 0d9e1...ff2

Bare så det er sagt så har jeg også tatt abort og for meg var det det helt rette valget, men JEG tok valget. Det var ingen som tvang meg til noe som helst. Her er det ei jente som det faktisk virker som om vil ha dette barnet og faktum er at det kan bli en påkjenning for henne å ta denne aborten om det ikke er hennes valg men noe hun presses til. Må si det at nå som jeg venter mitt første barn så har jeg faktisk tenkt litt på dette barnet jeg aborterte. Jeg angrer ikke. Tid og sted var helt feil, men tanken streifer meg allikevel.

TS jeg mener du er forpliktet til å oppgi barnefaren. Han har tross alt vært med på leken og han må også ta konsekvensene av det. Kan jo være du møter en mann en dag som kanskje vil være pappa til ungen og da kan han jo eventuelt adoptere. Men å ikke oppgi barnefaren er ikke riktig. Som en annen her skrev. Ta kontakt med Amathea for støtte og veiledning. Men ikke vent! Lykke til.

[asr_22]

Bare så det er sagt så har jeg også tatt abort og for meg var det det helt rette valget, men JEG tok valget. Det var ingen som tvang meg til noe som helst. Her er det ei jente som det faktisk virker som om vil ha dette barnet og faktum er at det kan bli en påkjenning for henne å ta denne aborten om det ikke er hennes valg men noe hun presses til. Må si det at nå som jeg venter mitt første barn så har jeg faktisk tenkt litt på dette barnet jeg aborterte. Jeg angrer ikke. Tid og sted var helt feil, men tanken streifer meg allikevel.

TS jeg mener du er forpliktet til å oppgi barnefaren. Han har tross alt vært med på leken og han må også ta konsekvensene av det. Kan jo være du møter en mann en dag som kanskje vil være pappa til ungen og da kan han jo eventuelt adoptere. Men å ikke oppgi barnefaren er ikke riktig. Som en annen her skrev. Ta kontakt med Amathea for støtte og veiledning. Men ikke vent! Lykke til.

Gratulerer så mye med svangerskapet. Enig i at det var ditt valg og dette er mitt valg, men jeg føler meg helt ærlig litt presset nå.

Må selfølgelig oppgi han som far, men skulle ønske jeg kunne slippe.. Uff! Takk for kommentar uansett, lykke til videre til deg også.

[Gjest BettyBoop]

Jeg og må si jeg har litt sympati for barnefaren jeg da. Jeg sier ikke at han skal få bestemme noe abort altså men jeg vil ikne joine hylekoret som roper drittsekk heller.

[Barcelone]

Gratulerer så mye med svangerskapet. Enig i at det var ditt valg og dette er mitt valg, men jeg føler meg helt ærlig litt presset nå.

Må selfølgelig oppgi han som far, men skulle ønske jeg kunne slippe.. Uff! Takk for kommentar uansett, lykke til videre til deg også.

Som sagt ta kontakt med Amathea. Der kan du få hjelp til å sortere tanker og få litt råd og veiledning. Tror de har ganske kort ventetid også så ville ha ringt dem på mandag.

[AnonymBruker]

Jeg og må si jeg har litt sympati for barnefaren jeg da. Jeg sier ikke at han skal få bestemme noe abort altså men jeg vil ikne joine hylekoret som roper drittsekk heller.

Jeg syns ikke han er drittsekk som ønsker at hun tar abort, men det å presse henne til abort som TS beskriver, det syns jeg er drittsekk. Først svartmale alenemortilværelsen for å overtale, så prøve å betale seg ut av situasjonen... Ikke la deg presse TS. Sikkert kjipt for faren, men han har tross alt vært med på leken!

Anonymous poster hash: 7fa8c...c34

[Sunshine]

Jeg ville tatt abort. Å få barn i så ung alder og i tillegg være alene om det er tøft! Jeg mener at menn har for lite å si i disse situasjonene for livet deres blir også snudd på hodet. Selv om du sier han ikke trenger ha noe å gjøre med barnet vil han lide økonomisk for det i mange år.

Når dere har brukt prevensjon mener jeg dere har tatt et standpunkt om at dere ikke ønsker barn, men dere burde strengt tatt diskutert hva dere skulle gjort hvis du likevel ble gravid.

Det er fysisk umulig for en mann å tvinge en dame til å ta abort, og derfor forstår jeg at de sier stygge ting i panikk.

[Marsipan]

Jeg er enig med Sunshine! Ved å bruke prevensjon, tok de et felles valg om ikke å ønske graviditet. Jeg syns ikke det er riktig at hun plutselig kan endre mening på vegne av begge to.

Selvsagt kan ts velge å bære fram barnet, det er hennes valg. Men hun burde la mannen velge selv også, og oppgi "Far ukjent" på papirene dersom han ikke ønsker barn. Å betale for et barn man ikke kjenner i 18 år er i ovekant streng straff for en hydrestund gone wrong, spør du meg.

Se heller på det som en litt utradisjonell sæddonasjon!

[Gjest Blondie65]

Trådstarter er 23 år. Jeg ser ikke helt den "i så ung alder".

Jeg synes ikke noe om at du venter til du er i uke 10 med å fortelle han dette.

Selv om jeg er helt for selvbestemt abort og at det også innebærer retten til å si nei til det, så synes jeg det å beholde et barn man vet må vokse opp uten kontakt med en far er uansvarlig. Du har selv valgt å ha sex med "en av livets glade gutter" og hvis du skal kunne kalle deg selv noe annet enn en håpløs romantikker så betyr det at du har ansvaret for å forhindre et uønsket barn. For mannens del betyr dette ansvaret å avstå fra sex eller sørge for skikkelig prevensjon før graviditeten inntreffer, for deg betyr det i tillegg å vurdere seriøst abort dersom du likevel blir gravid og mannen ikke ønsker barnet.

Det å oppdra et barn alene og uten barnebidrag fra far betyr at du blir alene med alle utgifter til barnet. Du får noe støtte fra det offentlige, men ikke nok til å leve av. Når du begynner i jobb skal du få endene til å møtes og tiden til å gå opp der de som er to om alt ofte sliter. Ja, du har sikkert et fantastisk støtteapparat i teorien, men som regel er dette festtaler som viser seg som hule ord i hverdagen. Det er fint å få hjelp til barnevakt en gsng i blant, verre å både rekke jobb og levere barn på skole og SFO som har åpningstider uforenlig med egne arbeidstider. Når forholdet ryker etter at man har fått barn så gjør man så godt man kan ut fra gjeldende situasjon, det du gjør er å skape en situasjon som ikke er heldig for barnet: å vokse opp med bare en mor som skal slite for å få ting til å gå rundt.

Men, det er fremdeles ditt valg, og det er til syvende og sist du som bestemmer.

Bidragsordning kan dere ha enten frivillig eller tvungen. Du må kreve bidrag for å få det, selv om du har oppgitt han som far.

[Vera Vinge]

Det er jo tydelig at mannen ikke vil ha barn, og det er forståelig. Men akkurat reaksjonen hans i går var samtidig en umiddelbar reaksjon på en sjokknyhet, så akkurat formuleringene hans ville jeg ikke lagt så mye vekt på (det er f.eks. ufint å tilby betaling, men det var vel et desperat utsagn).

Selv om det ideelle er at begge får sagt sitt og blir enige, er det kvinnen som må leve med konsekvensene av en evt. abort. Det er mange kvinner som i ettertid er letta for at de valgte abort og senere fikk barn med en annen, så det er ingen automatikk i at man må leve med vonde følelser i mange år etterpå. Men det kommer jo an på hvordan man kjenner det der og da. Hvis man kjenner at man ønsker dette barnet, og gjennomfører en abort i mot sitt eget ønske, tror jeg man fort vil gå og plages av dette i årevis. Så jeg ville virkelig fulgt magefølelsen. Og som andre sier, diskutert saken med Amathea for å få hjelp til å diskutere saken fra ulike vinkler og kanskje bli enda tydeligere på hva det er du vil.

[asr_22]

Trådstarter er 23 år. Jeg ser ikke helt den "i så ung alder".

Jeg synes ikke noe om at du venter til du er i uke 10 med å fortelle han dette.

Selv om jeg er helt for selvbestemt abort og at det også innebærer retten til å si nei til det, så synes jeg det å beholde et barn man vet må vokse opp uten kontakt med en far er uansvarlig. Du har selv valgt å ha sex med "en av livets glade gutter" og hvis du skal kunne kalle deg selv noe annet enn en håpløs romantikker så betyr det at du har ansvaret for å forhindre et uønsket barn. For mannens del betyr dette ansvaret å avstå fra sex eller sørge for skikkelig prevensjon før graviditeten inntreffer, for deg betyr det i tillegg å vurdere seriøst abort dersom du likevel blir gravid og mannen ikke ønsker barnet.

Det å oppdra et barn alene og uten barnebidrag fra far betyr at du blir alene med alle utgifter til barnet. Du får noe støtte fra det offentlige, men ikke nok til å leve av. Når du begynner i jobb skal du få endene til å møtes og tiden til å gå opp der de som er to om alt ofte sliter. Ja, du har sikkert et fantastisk støtteapparat i teorien, men som regel er dette festtaler som viser seg som hule ord i hverdagen. Det er fint å få hjelp til barnevakt en gsng i blant, verre å både rekke jobb og levere barn på skole og SFO som har åpningstider uforenlig med egne arbeidstider. Når forholdet ryker etter at man har fått barn så gjør man så godt man kan ut fra gjeldende situasjon, det du gjør er å skape en situasjon som ikke er heldig for barnet: å vokse opp med bare en mor som skal slite for å få ting til å gå rundt.

Men, det er fremdeles ditt valg, og det er til syvende og sist du som bestemmer.

Bidragsordning kan dere ha enten frivillig eller tvungen. Du må kreve bidrag for å få det, selv om du har oppgitt han som far.

Jeg fant ut av graviditeten for under to uker siden. Hadde blødninger i forrige uke og måtte til lege for å ta blodprøver og diverse. Legen trodde det var en spontan abort på gang, men jeg fikk svar i går at blodprøvene så bra ut. Derfor fortalte jeg det til barnefar i går når jeg var mer sikker.

Du har mange gode poeng og dette er faktorer jeg tenker mye over. Jeg er ikke en håpløs romantiker eller whatever, et forhold med denne mannen var og er utelukket. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg føler det jeg føler angående å beholde barnet.

Ts

[asr_22]

Det er jo tydelig at mannen ikke vil ha barn, og det er forståelig. Men akkurat reaksjonen hans i går var samtidig en umiddelbar reaksjon på en sjokknyhet, så akkurat formuleringene hans ville jeg ikke lagt så mye vekt på (det er f.eks. ufint å tilby betaling, men det var vel et desperat utsagn).

Selv om det ideelle er at begge får sagt sitt og blir enige, er det kvinnen som må leve med konsekvensene av en evt. abort. Det er mange kvinner som i ettertid er letta for at de valgte abort og senere fikk barn med en annen, så det er ingen automatikk i at man må leve med vonde følelser i mange år etterpå. Men det kommer jo an på hvordan man kjenner det der og da. Hvis man kjenner at man ønsker dette barnet, og gjennomfører en abort i mot sitt eget ønske, tror jeg man fort vil gå og plages av dette i årevis. Så jeg ville virkelig fulgt magefølelsen. Og som andre sier, diskutert saken med Amathea for å få hjelp til å diskutere saken fra ulike vinkler og kanskje bli enda tydeligere på hva det er du vil.

Ja, jeg er enig med deg. Når jeg skrev innlegget i går følte jeg meg ganske rådvill, er roligere i dag. Det er helt klart dette var utsagn sagt i desperasjon, men der og da var det lite hyggelig. Jeg vil gjerne beholde barnet, men samtidig føler jeg meg råtten ovenfor barnefar som absolutt ikke vil ha dette barnet. Veldig vanskelig situasjon.

Skal kontakte Amathea.

Ts

[Gjest Blondie65]

Jeg fant ut av graviditeten for under to uker siden. Hadde blødninger i forrige uke og måtte til lege for å ta blodprøver og diverse. Legen trodde det var en spontan abort på gang, men jeg fikk svar i går at blodprøvene så bra ut. Derfor fortalte jeg det til barnefar i går når jeg var mer sikker.

Du har mange gode poeng og dette er faktorer jeg tenker mye over. Jeg er ikke en håpløs romantiker eller whatever, et forhold med denne mannen var og er utelukket. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg føler det jeg føler angående å beholde barnet.

Ts

Jeg har ingen problemer med å forstå at du ikke vil ha et forhold med denne mannen. En slik konklusjon ville i mitt tilfelle - hvis jeg var like ung som deg - gjort at jeg vurderte abort som et seriøst alternativ. For meg blir det å planlegge å bli alene mor i en alder av 23 romantisk pjatt. Hadde du vært 35, godt etablert med egen bolig der det var plass til barn og en jobb der det gikk an å planlegge barn (fleksitid, hjemmekontor, kort sag der du vet at disse tingene er på plass av egen erfaring) og med tanke på den berømmelige biologiske klokken så hadde rådet mitt hvert motsatt. Du skal ikke se bort fra at Hr Don Juan hadde hatt et annet syn på det å bli far også.

Du er ung, du bør kunne planlegge et barn sammen med en villig far fremfor å bli bundet på hender og føtter av et barn.

[AnonymBruker]

Jeg vil veldig gjerne beholde, men det er jo en trist situasjon også. Spørsmål om pappa vil jo komme en dag.. For min del er det greit å være alene om ansvaret, men samvær ville jo være det som er best for barnet. :/

Når du skriver at du gjerne vil beholde, så tror jeg du bør gjøre det. Det er en lei situasjon, og pappaspørsmålet kommer jo som du sier. Men da kan man jo snakke tidlig med helsesøstre kanskje for å få oppbakking på hvordan man skal uttrykke seg for barnet. Du må tenke mest på det du vil. Det er din kropp. Ikke la han tvinge deg til noe du ikke vil.

Anonymous poster hash: 438ad...813