En Smitt til Smule

[Mafalda]

Joda, det står til liv! Absolutt

Men i helga var jeg unormalt lur: deiset i seng så fort Smule hadde sluknet for kvelden, selv om det fristet veldig med en internett-tur. Det er utrolig hvor mye det har å si for humøret å få sovet noen timer i strekk!

Men litt kos ble det også: på lørdag, da SnillVimsen var på speidertur og jentene hadde stukket på besøk til oldemor, tok Nani og jeg oss en skikkelig mor-og-sønn-kveld. Med takeaway-burgere og Blues Brothers på skjermen. Og faktisk, den gamle slageren vakte stor begeistring også hos dagens ungdom. "Kul film!" var dommen, så da så. Og etter det fikk guttungen regjere stua alene, mens jeg fortet meg i seng til mine fire linjer av boka mi. Nå er jeg endelig ferdig med The Dead Place, det tok meg en måned. Tror aldri jeg har brukt så lang tid på en bok noen sinne

Dyret er en saga for seg selv, og du har helt rett, Serafina: forsikring er gull! Har aldri sett tusenlappene fly så fort før, det måtte i så fall være i forbindelse med min gamle bil som møtte døden på skraphaugen for fire år siden. Bikkja tilbragte helgen hos dyrlegen, med IV og smertestillende og antibiotika og ørten tester. Hun er helt skabbete, stakkars, etter å ha blitt barbert ymse steder på kroppen. Ser ut som en øst-europeisk gatehund. Nå venter jeg bare på de siste prøvesvarene, for det er litt kjipt oppi det hele: hun har riktignok kommet seg litt, men de vet fremdeles ikke hva som egentlig har forårsaket problemene. Jo, hun har vondt i nakken, men litt nakkevondt er vel ikke nok til å forklare manglende matlyst og feber og alt sånt? Mystisk. Bare testene de tok i går kostet rundt 15 000, så jeg håper inderlig at vi får noen svar som faktisk sier noe om hva som skal gjøres videre. Hvis ikke ser dette litt mørkt ut...

Gubben er vel hjemme, og som forutsett gikk han direkte på kamp Det er mannen sin som vet hvordan papping skal bedrives. Og siden da har han vært på jobb, og bodd i bilen, mens jeg har gitt Smule et par rolige kvelder (ikke at det har hjulpet stort, i natt våknet hun hver hele time, omtrent på slaget, og klokka fem var hun illsint av en eller annen grunn. Til slutt sovnet hun oppå meg av ren utmattelse, og vi fikk sove til halv sju. Da var hun blid som en sol og alt var glemt. Pussig unge).

Nå skal han på øl og ski-helg med noen kompiser neste helg (bestilt lenge før denne Singapore-turen ble noe av), helgen etter er det vel cup for Nani som han skal være med på, og så er det en tur til Statene før det er pappaperm. Ellers blir han hjemme, og et kjapt blikk på oversiktskalenderen tilsier at det er veldig bra: slutten av mars + april blir en forferdelig travel tid, med unger som skal både hit og dit og masse som må fikses i den forbindelse.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: dagene bare flyr. Godt inne i den 14. uka allerede, det lover faktisk godt for at jeg ikke blir sittende med verdens lengste svangerskap denne gangen. Kanskje

Dessuten er det sol! Og blå himmel!

Det gjør også underverker for humøret. Og nå har vi jo kommet såpass langt uti mars at det er lov å håpe på at våren kommer snikende, sakte men sikkert. Snart er det på tide å skifte gardiner, pynte med tulipaner, og vaske vinduer ikke minst (her kommer "aldri så godt at det ikke er galt for noe" til anvendelse, for det er ikke noe som er så brutalt som vår-sola når det kommer til vinduer... ). Herlig!

Og SmallTalk: jeg ble jo nesten fristet til å sende en melding til Gubben og anbefale massasjen borte i Orchard Towers "De skal visst være veldig flinke på rygg og nakke, har jeg hørt"... Men selv om jeg er glad i practical jokes, og selv om jeg er gift med en sporty og humoristisk fyr, så fant jeg ut at det kanskje ville være å dra den litt for langt. Tanken på uttrykket til mannen min når han finner ut at "massasjedamen" er en transe som tilbyr både det ene og det andre i tillegg til nakkemassasjen, får meg til å le høyt- men det spørs om jeg ville blitt tilgitt med det første

Håper alle har en strålende dag i den strålende sola!

[Gjest Tekola]

Krysser fingrene for Dyret!

Det er fryktelig digg å være fornuftig noen dager, selv om det er litt kjedelig

De gamle slagerene holder seg gående, altså! Mamma syntes det var megastas da jeg falt totalt for både James Bond, Indiana Jones, Star Wars og Jurrasic Park

Jeg har en teori på at tiden går mye fortere når man har baby i hus

Og, å bruke en måned på en bok er da ingenting? Jeg begynte på Hundreåringen-boka i høst en gang

[Mafalda]

Krysser fingrene for Dyret!

Det er fryktelig digg å være fornuftig noen dager, selv om det er litt kjedelig

De gamle slagerene holder seg gående, altså! Mamma syntes det var megastas da jeg falt totalt for både James Bond, Indiana Jones, Star Wars og Jurrasic Park

Jeg har en teori på at tiden går mye fortere når man har baby i hus

Og, å bruke en måned på en bok er da ingenting? Jeg begynte på Hundreåringen-boka i høst en gang

Ikke sant.

Men nå har jeg jo på en måte forsonet meg med at 2014-2015 kommer til å bli et par fine, men ganske snusfornuftige og kjedelige år. Nødvendigvis. Men deretter....! At tiden går fortere når man har baby i hus er nok også sant, så med denne farten er det ikke lenge før både du og jeg er ferdige. Og kan begynne å lese bøker igjen (?).

Og apropos James Bond: Skyfall var en kjempehit her i heimen også, så nå står alle de gamle slagerne for tur.

Men altså, siden jeg for lengst har stått fram som Kjip Og Kjedelig Mamma, så var dette en utrolig deilig artikkel å få servert ved siden av frokosten:

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-matpakkene-ble-sendt-med-forsteklassinger-7497086.html#.Ux7fVcuYZOQ

Hah! Visste jeg det ikke!

[Gjest Neferet]

Jeg må jo bare si at hvis du skulle laget designmatpakker til samtlige av ungene hver dag, så hadde det vel vært på tide å legge deg inn etterhvert... Men jeg skjønner jo at det er mange som føler at det er det viktigste i livet å se fantastisk kreative ut, bare synd for dem at de andre ungene i klassen neppe får med seg den fantastisk kreative matpakka.... Vi spiste da matpakke på skolen vi også, så det overrasker meg egentlig ikke at det for ungene fortsatt går helt fint å gjøre det på gamlemåten.

Godt å lese at du har fått gubben hjem igjen og at han er fullt integrert i familien AS med kjøring og kamper og greier, og håper du får noen pust i bakken med jevne mellomrom. I det minste hjelper det sikkert at den rare lysende greia har dukket opp, og visstnok skal bli en stund!

Håper på gode nyheter for Dyret!!

[Gjest Tekola]

Så sant, så sant!

Apropos den artikkelen, et av kapitlene i en av pensumbøkene mine heter: Japanese Motherd and Obentos: The Lunch-Box as Ideological State Apparartus. Gleder meg til å lese den, selv om jeg ikke er heeelt sikker på om den er relevant. Pytt pytt

[Teriyaki]

Hei! Jeg må bare kommentere noe angående stakkars dyret deres. Det er tvilsomt at det er det, men det kan ikke være en form for epilepsi? Det forklarer ikke feberen, men nakkevondten. Vi hadde en pinscher som hadde tre episoder hvor han hadde store smerter i nakken. Vetrinærene fant aldri ut av det mens han levde. De trodde det var tannproblemer og opererte bort noen overflødige tenner han hadde. Dessverre døde han tredje gangen han fikk disse smertene. De hadde spesialister på saken, men vi fikk aldri noe klart svar annet enn at det kunne være en sjelden form for epilepsi som ikke utartet seg som de typiske anfallene med kramper og skumming ut av munnen.

Uansett, håper det ikke er noe sånt, og sannsynligvis ikke. Jeg bare fikk litt vondt i meg da jeg leste det du skrev om vond nakke på dyret.

[Nautika]

Snikleser melder seg

Ang bikkja, har veterinær utelukket hjernehinnebetennelse?

[SmallTalk]

Joda, det står til liv! Absolutt

Dessuten er det sol! Og blå himmel!

Det gjør også underverker for humøret. Og nå har vi jo kommet såpass langt uti mars at det er lov å håpe på at våren kommer snikende, sakte men sikkert. Snart er det på tide å skifte gardiner, pynte med tulipaner, og vaske vinduer ikke minst (her kommer "aldri så godt at det ikke er galt for noe" til anvendelse, for det er ikke noe som er så brutalt som vår-sola når det kommer til vinduer... ). Herlig!

Vinduspuss, ja... Det er vel det sikreste vårtegnet av alle. Det at sola skinner inn gjennom vinduene og man plutselig tar seg i å lure på hva det er som ryker rett utenfor huset fordi det er så grått ute er like festlig hver gang... Med andre ord, det er på tide med en vinduspuss her også. Og i år så er det så ille at jeg nesten gleder meg til å pusse vinduer.

Og SmallTalk: jeg ble jo nesten fristet til å sende en melding til Gubben og anbefale massasjen borte i Orchard Towers "De skal visst være veldig flinke på rygg og nakke, har jeg hørt"... Men selv om jeg er glad i practical jokes, og selv om jeg er gift med en sporty og humoristisk fyr, så fant jeg ut at det kanskje ville være å dra den litt for langt. Tanken på uttrykket til mannen min når han finner ut at "massasjedamen" er en transe som tilbyr både det ene og det andre i tillegg til nakkemassasjen, får meg til å le høyt- men det spørs om jeg ville blitt tilgitt med det første

Håper alle har en strålende dag i den strålende sola!

Transer, ja... Vi snakker visst verre enn det, her, skal jeg tro kollegaen min.

Silikonpupper og penis er visst en vanlig kombinasjonen i den ene etasjen der, og noen av de har til og med tatt steget ut og skiftet kjønn helt. Og grunnen til at det visst nok er lett å gå på en smell der er fordi disse mennene (eller kan det kalles damer? :klø er finere enn de fleste damene man finner i de andre etasjene der dersom man ikke er klar over at den ene etasjen er for veldig spesielt interesserte. Skremmende!

***

Hvordan har "den store familiepraten" dere skulle ha om Smitt når Gubben kom hjem fra Singapore gått?

Og hva synes Susain, NaniRonaldo, SnillVimsen og HK-jenta om å få enda et småsøsken i hus?

Jeg kjenner jeg er litt spent på hvordan reaksjonene var!

***

I dag hadde jeg store planer om å tilbringe absolutt hele dagen ute i en lenestol i solveggen, men den planen ble spolert etter allerede 1 time... Da fikk jeg telefon fra barnehagen med beskjed om at Knerten hadde 39,7 i feber og absolutt ikke var i form. Og at han ikke var i form, det var ihvertfall sikkert. Han var helt matt i øynene og skikkelig slappfisk når jeg kom dit, og orket knapt nok å si "Hei" når jeg kom. Og når vi var innom apoteket og butikken på vei hjem for å kjøpe Paracet og mat, så var det nesten sånn at han begynte å gråte av utmattelse. Han klarte til og med å sovne på vei hjem fra butikken, og det er snakk om en avstand på ca 500 meter.

Men, en dupp og en Paracet førte til stigende form utover dagen frem til virkningen av Paraceten begynte å avta når det nærmet seg leggetid. Da ble det en ny dose, og det tok ikke lang tid før Knerten sloknet i senga si. Nå sover han søtt, og jeg håper virkelig at han sover godt i natt og er i bedre form i morgen!

[Mafalda]

Jeg må jo bare si at hvis du skulle laget designmatpakker til samtlige av ungene hver dag, så hadde det vel vært på tide å legge deg inn etterhvert... Men jeg skjønner jo at det er mange som føler at det er det viktigste i livet å se fantastisk kreative ut, bare synd for dem at de andre ungene i klassen neppe får med seg den fantastisk kreative matpakka.... Vi spiste da matpakke på skolen vi også, så det overrasker meg egentlig ikke at det for ungene fortsatt går helt fint å gjøre det på gamlemåten.

Ikke sant.

Nå skal man alltid gjøre et unntak for barn med store spiseproblemer- de finnes jo, og det må være veldig tøft. Men for det store, store flertallet tror jeg det er ganske enkelt: når ungene blir sultne, så spiser de. Ferdig snakka.

Og Aftenposten fortsatte jo føljetongen i dag, med følgende konklusjon: matpakke-kreativiteten er viktigere for de voksne enn for barna. Og der tror jeg definitivt vi er inne på noe. Husker ikke helt hvem det var som luftet påstanden, det kan ha vært både LO-lederen og Spekter-lederen (ikke ofte man går i surr mellom de to! ), men jeg leste en uttalelse om at i dagens Norge er det gamle husmoridealet på full fart inn, bare på en veldig dekadent måte. Vi har ikke tid til å vaske våre egne gulv lenger, sånt har vi polske damer og svenske tenåringer til å ta seg av, men cupcakes skal vi bake, du! Og kreative matpakker skal vi bruke tid på! Mor henger over kjøkkenbenken med søtt forkle (hjemmesydd) i beste femtitalls-stil, og så legger vi hele skiten ut på instagram for å vise hvor fantastiske mammaer vi er.

Det er jo en ganske sjuk utvikling, sånn egentlig. Ikke at verken cupcakes eller vaskehjelp per se er en stor sak, men hele holdningen om at vi outsourcer det ubehagelige, og legger desto større press på... overskuddsfenomener, det er litt rart.

Men nå er jo jeg en gammal surpomp som leser New Statesman og Barbara Ehrenreich, så man kan vel ikke vente annet fra denne kanten

Så sant, så sant!

Apropos den artikkelen, et av kapitlene i en av pensumbøkene mine heter: Japanese Motherd and Obentos: The Lunch-Box as Ideological State Apparartus. Gleder meg til å lese den, selv om jeg ikke er heeelt sikker på om den er relevant. Pytt pytt

Jeg tar gjerne imot et resyme når du er ferdig!

Det er jo ingenting som slår en skikkelig obento-boks. Nydelige saker. På den annen side er det mulig det hadde vært bedre for det japanske samfunnet som helhet at japanske damer brukte litt mindre tid på obento-bokser og litt mer tid på lønnet arbeid... men så lenge ståa er som den er må de jo ha noe å fylle dagene sine med, de også (siden mann og barn er borte hele dagen og de sitter der alene hjemme).

Uansett, håper det ikke er noe sånt, og sannsynligvis ikke. Jeg bare fikk litt vondt i meg da jeg leste det du skrev om vond nakke på dyret.

Hei, Teriyaki, og tusen takk for tips!

Jeg skal snakke med dyrlegen i morgen, og absolutt lufte tipset om epilepsi. Det at det er sjeldent behøver jo ikke bety at det ikke kan være det som har rammet Dyret, og siden de er veldig i stuss over hva som er årsaken er det sikkert greit å komme med innspill. Tusen takk!

Hun er på sin første dag uten smertestillende nå, og jeg er veldig spent på om det gjør noen stor forskjell. Hvis hun bare blir liggende og pese og pipe vet jeg ikke helt hva jeg gjør...

Snikleser melder seg

Ang bikkja, har veterinær utelukket hjernehinnebetennelse?

Så koselig, Nautika- velkommen skal du være!

Hjernehinnebetennelse er utelukket. Det samme er også skjelettforandringer og prolapser i nakken. Og så har de gått gjennom hele buken med ultralyd uten å finne noe, og tenkt på nerver i klem, og jeg vet ikke hva... men alt kommer tilbake med negativt resultat.

Det er klart at det verste ville være å få en beskjed om noe alvorlig og uhelbredelig. Absolutt. Men det er ikke så festlig at de ikke finner noe som helst heller, da kan de jo ikke starte noen behandling.

Uff. Vi får se hvordan dagen forløper. Det er jo lov å håpe at det har vært en forbigående ettellerannet som nå har gitt seg. Hun bjeffet etter postbilen i går, det er jo et godt tegn!

Vinduspuss, ja... Det er vel det sikreste vårtegnet av alle. Det at sola skinner inn gjennom vinduene og man plutselig tar seg i å lure på hva det er som ryker rett utenfor huset fordi det er så grått ute er like festlig hver gang... Med andre ord, det er på tide med en vinduspuss her også. Og i år så er det så ille at jeg nesten gleder meg til å pusse vinduer.

***

Hvordan har "den store familiepraten" dere skulle ha om Smitt når Gubben kom hjem fra Singapore gått?

Og hva synes Susain, NaniRonaldo, SnillVimsen og HK-jenta om å få enda et småsøsken i hus?

Jeg kjenner jeg er litt spent på hvordan reaksjonene var!

Vinduspuss er på en måte noe herk, men samtidig er det en av de oppgavene jeg misliker minst. Tross alt ser du et fantastisk resultat etter en relativt kort periode med jobbing, det kan man ikke si om

alle de andre oppgavene i huset! Jeg blir alltid i barnslig godt humør når vinduene er skinnende blanke, selv om de neppe holder seg sånn mer enn noen dager. Tross alt har vi nå en Smule som synes det er gøy å stå oppetter de store vinduene i stua og lage herlige fingermerker, i tillegg til Dyret som lager snutemerker. Men pytt, på utsiden holder det seg i alle fall pent helt til neste regnskyll

Praten, ja. Den er på vei!

Hadde tenkt å ta den i går, men da var det konsert for Susain og NaniRonaldo, så Gubben tok med seg HK-jenta dit mens jeg kjørte SnillVimsen til og fra trening. Middagen ble derfor sånn i åttetida, med sliten lillebror og helt segneferdig lillesøster, og da Susain begynte å kakle i vei om sitt nyeste skoleprosjekt om The zodiac killer (!) innså vi at det ikke passet denne gangen heller. Men i kveld er kanskje alle relativt tidlig hjemme... trur eg. Rapport følger, i så fall!

I dag hadde jeg store planer om å tilbringe absolutt hele dagen ute i en lenestol i solveggen, men den planen ble spolert etter allerede 1 time... Da fikk jeg telefon fra barnehagen med beskjed om at Knerten hadde 39,7 i feber og absolutt ikke var i form. Og at han ikke var i form, det var ihvertfall sikkert. Han var helt matt i øynene og skikkelig slappfisk når jeg kom dit, og orket knapt nok å si "Hei" når jeg kom. Og når vi var innom apoteket og butikken på vei hjem for å kjøpe Paracet og mat, så var det nesten sånn at han begynte å gråte av utmattelse. Han klarte til og med å sovne på vei hjem fra butikken, og det er snakk om en avstand på ca 500 meter.

Men, en dupp og en Paracet førte til stigende form utover dagen frem til virkningen av Paraceten begynte å avta når det nærmet seg leggetid. Da ble det en ny dose, og det tok ikke lang tid før Knerten sloknet i senga si. Nå sover han søtt, og jeg håper virkelig at han sover godt i natt og er i bedre form i morgen!

Stakkars liten (og stakkars mamma, som kunne se langt etter avslappende dag i solveggen...)! Håper han er i bedre form i dag. Når han er så dårlig at han nesten ikke orker snakke, da har han det ikke bra...

*********

Onsdag, og turbodag!

Hadde tenkt oss på åpen barnehage, men er litt usikker. For det første er det HK-jentas ballett i ettermiddag, der Smule må være med, og i tillegg skal vi på passkontoret og fikse nytt pass til Susain, og også ordne alvevinger og nye dansesko. Så det kan hende det er mer enn nok på planen for Smule uansett. Samtidig syntes hun det var skikkelig moro å være der sist, i motsetning til å sitte i bilen, sitte på politistasjonen og sitte utenfor danselokalet, så det er noe med det å gjøre ting hun har lyst til også...

Hmm.

Jeg har sovet på meg skikkelig kink i ryggen. Faktisk ble jeg vekket av Gubben i natt, med beskjed om å "legge meg ordentlig ned for å sove, er ikke rart du får vondt i ryggen!". Da lå jeg oppå begge albuene med hodet løftet og snorket i vei, og det FØR Smule var på plass i senga vår. Snakker om baby-indusert dårlig søvn, altså

Men sånn blir det, når frykten for å vekke sovende baby ligger et sted i underbevisstheten hele tiden. For når hun først sover, så er det jo krise hvis hun blir vekket, jeg vil virkelig ha de timene! Tross alt tilbragte jeg kvelden i går halvsovende på sofaen med et halvt øre på Bayern-Arsenal, og et halvt øre på Smule. Gubben lå og halvsov i den andre enden av sofaen, og begge ventet utålmodig på at den lille turbojenta som gikk runde på runde rundt stuebordet og dro oss i håret/sokkene/genseren skulle bli trøtt og legge seg.

Kjenner at jeg er spent på om Smitt følger i samme sporet, eller om vi får oss en sovebaby neste gang. Det kan mildt sagt bli utfordrende dersom både Smitt og Smule har tenkt å showe hele kvelden og halve natta, men vi får vel nesten bare være forberedt på det også, når vi kjører såpass tøft...

Og jo, innkallingen til UL kom i går! 14. april er dagen. Samtidig ble vi invitert med på to nye forskningsprosjekter, så det ble en haug av papirer som jeg satt og samlet sammen, med helsekort og prøvesvar og alt mulig. Gubben fikk øye på det grønne helsekortet, og tillot seg et lite hjertesukk: "Ja, da er vi i gang med det der igjen, ja. Og jeg som trodde vi var ferdig med alt det!"

Men selv om han klager litt innimellom, og fremdeles synes jeg er sprø, så er han egentlig fornøyd. Og ingen i familien er så Smule-gal som pappa. Skulle tro at ingen andre menn i historien har fått en så nydelig datter, han er helt tussete og hevder rent objektivt at hun må være verdens smarteste og søteste unge. Så jeg finnes ikke bekymret for Smitt og Gubbens mottakelse av denne. Sukk og stønn til tross, ungen kommer knapt til å bli tørket av før min søte mann oppdager i alle fall to helt sensasjonelle trekk ved dette barnet som fortjener en plass i Guinness rekordbok- eller i alle fall som forside på en tabloidavis. Relativt forutsigbar, min kjære

[Gjest Neferet]

Praten, ja. Den er på vei!

Hadde tenkt å ta den i går, men da var det konsert for Susain og NaniRonaldo, så Gubben tok med seg HK-jenta dit mens jeg kjørte SnillVimsen til og fra trening. Middagen ble derfor sånn i åttetida, med sliten lillebror og helt segneferdig lillesøster, og da Susain begynte å kakle i vei om sitt nyeste skoleprosjekt om The zodiac killer (!) innså vi at det ikke passet denne gangen heller. Men i kveld er kanskje alle relativt tidlig hjemme... trur eg. Rapport følger, i så fall!

Jeg har sansen for Susain altså!!!

Gleder meg til rapport fra Praten når den har funnet sted!

[Ciara]

Dette:

Det er jo en ganske sjuk utvikling, sånn egentlig. Ikke at verken cupcakes eller vaskehjelp per se er en stor sak, men hele holdningen om at vi outsourcer det ubehagelige, og legger desto større press på... overskuddsfenomener, det er litt rart.

Kunne ikke blitt mer enig!

Strenge-Ciara dukker opp i meg: Vask do først, og ta cupcakesene etterpå hvis du har tid!

[Gjest åffårno]

Hvordan gikk det hos frisøren, da?

Jeg har offisielt blitt gal av å lese denne dagboken, for jeg fikk en Mafaldaassosiasjon npr jeg selv var hos frisøren, og lå der i en massasjestol med bena vippet opp og ble hårvasket med tilhørende hodebunnsmaddasje fra himmelen og tenkte at "snart blir dette og akkurat som for hun Mafalda, hvor frisørtimen er ukas høydepunkt"

Blir forøvrig veldig mye babyprat fra andre når de skjønner man nettopp har fått baby. Hallo, jeg har jo noen minutter fri her, hva med å snakke om...Vet ikke, men noe annet enn baby? Jeg trenger treningen liksom.

Kjente på den samme greia på byen(dere vet, på kveldstid, sånn som iallefall ikke jeg har gjort på eeeeevigheter) og ja, hos frisøren; jobbprat.

Hallo, enten fører jeg timer og sender deg faktura, eller så snakker vi om noe annet. Det er HELG!

Minnes at masteroppgaven gav samme greie, men da som nå må jeg mer sette grenser for å ikke bli klin kokos i nøtta siden man jo er litt i overkant opptatt av sin nye døgnetrundtbeskjeftigelse.

Tok meg også i å referere til en sånn banyhistorie på et detaljnivå ingen andre enn en selv synes er underholdende;

"hvordan går det med baby/jo...Åååååååh, igår lagde han først sutremunn, så lo han og så var det sutremunn- og sånn holdt han på, og....." eh ja, ca der skjønte jeg at dette stort sett er gøy for meg og ikke resten av verden

[Mafalda]

Ja, spedbarnsperioden har den fordel- eller ulempe- at man lett kan bli litt ensporet...

På den annen side tror jeg det er helt naturlig, og at man blir godt hjulpet av hormoner og instinkter. Det er jo bare som det skal være: babyen er på første-, andre- og tredjeplass, og selv om man tidvis kan bli gal av seg selv, så er det helt naturlig.

Og det går jo over. I takt med at babyen vokser og begynner å utforske verden, så vender mor og far seg gradvis utover igjen, også. Jeg kan i alle fall garantere at jeg ikke sitter og peprer mine stakkars venner med alt Susain og NaniRonaldo har sagt, gjort, spist og bæsjet det siste halve året, når vi endelig møtes

Ikke har jeg tickere heller, behovet faller liksom bort etter hvert. Hvem har behov for å skryte av at i dag er Anders åtte år, fire måneder og tre dager? Ting kommer til å normalisere seg, heldigvis...

... bortsett fra muligens dette med frisørbesøk, som i lang tid fremover (særlig hvis du pådrar deg flere små Legoklosser) kommer til å fremstå i et gyllent lys. Tenk, en time helt for seg selv. Magisk, altså!

Ciara: godt at det ikke bare er jeg som er streng og sær. Det var en lettelse å høre!

Neferet: Jeg er ganske fornøyd med valget om The zodiac killer, i alle fall når jeg hørte om klassekameratenes prosjekter... Det var prosjekter om depresjon, selvskading, selvmord, spiseforstyrrelser, Emo-bevegelsen, utbrenthet og det ene med det andre. Teenage angst på høyeste nivå. Og siden jeg tross alt ikke har noen holdepunkter for at min eldste datter identifiserer seg med en amerikansk massemorder, skal jeg si meg fornøyd (og litt lettet).

Ellers overlevde jeg gårsdagen (så vidt), og satt igjen med tre veldig forskjellige betraktninger om jentene mine:

1) Vi fikk ordnet pass til Susain. Og da slo det meg at det faktisk er siste gangen jeg trengte å gjøre dette. Etter årevis i kø på Politihuset kan jeg nå klappe meg selv på skulderen over vel gjennomført skjema-utfylling, for neste gang er hun faktisk i stand til å ordne dette helt på egenhånd...

2) Seksåringen min er en skikkelig tøff lita gulljente. Selvstendig har hun alltid vært. Særlig den ene balletten er kul umulig å finne parkering til, men da hopper hun ut av bilen, tar med seg utstyret, tusler inn og skifter selv og gjør det samme på vei ut. Men i går nådde vi et nytt nivå: hun var sulten etter barnehagen, og Smule lå og sov i bilen. Løsningen var å stikke til jentungen en femtilapp og beskjed om å kjøpe Simit-brød på fruktbutikken. Som sagt, så gjort- jenta så seg nøye om før hun gikk over veien, forsvant ned undergangen, og kom strålende tilbake med to brød og 26 kroner i vekslepenger.

3) Smule har gått sitt første skritt! Vi endte opp på åpen barnehage i går også, der hun koste seg med sangstund, klosser og gå-biler. Og da hun sto lent opp mot en hylle, skjedde det. Hun strakk seg mot meg, ville til mamma, og sto lenge med den ene hånda på hyllekanten og vurderte om hun skulle våge å slippe seg eller ikke. Og under og vidunder: det kom et lite skritt, og så ett til, før hun deiset inn i fanget mitt med et megastort glis på plass. Se, hva jeg klarer!

(og på Politihuset kjente jeg virkelig at jeg gleder meg til hun går mer, og kryper mindre. Det er noe med det at all skitten på offentlige steder, klasserom, konsertlokaler, kirker og venteværelser med fordel kan befinne seg kun under føttene, og ikke alle andre steder....).

Så her skjer det ting stadig vekk. Da får det bare være at husets eldste sønn er inne i en skikkelig hormon-periode for tida og overreagerer på alt og ingenting. Det går vel over, det som alt annet.

Og praten er tatt!

Et knippe reaksjoner:

- HK-jenta: Hurra, vi får en baby til!

- SnillVimsen: Håper det blir en gutt denne gangen altså! Det er altfor mange jenter her!

- NaniRonaldo: *sitte helt stille med smug-face for å understreke at dette visste han på forhånd*

- Susain: OK, det blir kult det... men nå er det vel slutt vel?

Med andre ord: helt som forventet og alt i alt bare hyggelige reaksjoner. Da er det bare Gubben som har igjen noen tunge punkter på lista si: først kolleger og sjefer, som ofte har det moro på hans bekostning allerede, og så hans foreldre, som brukte flere måneder sist på å ta innover seg at Smule faktisk både var planlagt og ønsket. Jaja, jeg er glad for at jeg i alle fall er ferdig med "min" del av både familie og arbeidskolleger!

(og et slags PS. Jeg har ingen grunn til å ønske å skifte nick, og det er egentlig ganske upraktisk. Men akkurat nå er jeg fristet til å skifte ham til Edna M. Er det noen her som har sett Surf's Up? Hvis ikke anbefales den virkelig, den er så søt. Vi så den igjen her om dagen, og jeg fikk fullstendig lættis av den godeste Edna Maverick, moren til Cody. Både de tingene hun sa, måten hun sa det på, kroppsspråket... jeg kjenner det så utrolig godt igjen, det var som å høre meg selv snakke. "Nei, vet dere hva, gutter? Jeg orker ikke mer. Jeg går og skjærer fisk!" )

[Daria]

Og det går jo over. I takt med at babyen vokser og begynner å utforske verden, så vender mor og far seg gradvis utover igjen, også. Jeg kan i alle fall garantere at jeg ikke sitter og peprer mine stakkars venner med alt Susain og NaniRonaldo har sagt, gjort, spist og bæsjet det siste halve året, når vi endelig møtes

Ikke har jeg tickere heller, behovet faller liksom bort etter hvert. Hvem har behov for å skryte av at i dag er Anders åtte år, fire måneder og tre dager? Ting kommer til å normalisere seg, heldigvis...

OK, nå kommer jeg ut av sniklesertilværelsen (*hilser pent*) - jeg må nemlig fortelle at jeg har truffet en det ikke normaliserte seg for... Ved middagen på et jobbseminar havnet jeg på bord med en dame som i løpet av to setninger kunne vri ethvert samtaletema til å handle om ungene hennes - heldigvis ikke bæsjevaner, men det meste annet. Og alle ungene hennes var voksne og hadde flyttet hjemmefra! Egentlig var det jo tragisk - hun hadde en interessant jobb, vi fikk antydninger til spennende fagdiskusjoner, men hun var åpenbart ute av stand til å føre en samtale uten å referere til barna sine ...

[Mafalda]

Daria!

Ved middagen på et jobbseminar havnet jeg på bord med en dame som i løpet av to setninger kunne vri ethvert samtaletema til å handle om ungene hennes - heldigvis ikke bæsjevaner, men det meste annet. Og alle ungene hennes var voksne og hadde flyttet hjemmefra! Egentlig var det jo tragisk - hun hadde en interessant jobb, vi fikk antydninger til spennende fagdiskusjoner, men hun var åpenbart ute av stand til å føre en samtale uten å referere til barna sine ...

Hjelpes.

Det ER jo virkelig tragisk...

Kan tenke meg at folkene som havnet rundt denne damen gjorde sitt beste for å komme seg fortest mulig unna, mens hun ble stående og klø seg i hodet uten å forstå hva som skjedde. Noen ganger grenser mangel på selvinnsikt mot det patologiske....

[Ciara]

Daria!

Hjelpes.

Det ER jo virkelig tragisk...

Kan tenke meg at folkene som havnet rundt denne damen gjorde sitt beste for å komme seg fortest mulig unna, mens hun ble stående og klø seg i hodet uten å forstå hva som skjedde. Noen ganger grenser mangel på selvinnsikt mot det patologiske....

Jeg mener sånt ofte også kommer av at FOR stort fokus på egne barn, og for liten tanke for seg selv og egne interesser. Noe som er forståelig (trøster jeg meg med) mens barna er små, men som burde gå over litt etter hvert som barna er større. Ikke misforstå, man er akkurat like glad i barna sine da og interessert i deres liv og hobbyer, men store barn krever tross alt ikke foreldrene sine tjuefire timer i døgnet slik babyer gjør (Er dette en uttalelse jeg vil angre på om ti-femten år, Mafalda?).

Og det spesielle med den situasjonen er at man ikke ser på seg selv som egoistisk i det hele tatt, for selv om det er ens egne barn er det tross alt andre mennesker, så jeg tror kanskje ikke den "Jeg har snakket masse om meg selv"-alarmen går av på samme måte

Selv er jeg som Åfforno, ganske glad for å snakke om andre ting enn mine egne unger. Jeg og mannen snakker naturligvis masse om dem, og jeg nevner anekdoter på jobb, og med besteforeldrene deres snakker jeg jo knapt om noe annet enn barna. Så når jeg møter venner vil jeg gjerne snakke om andre ting, som interesser, nyheter eller - paradoksalt nok - deres barn.

Husker veldig godt de første månedene med eldstemann hvor jeg var så isolert hjemme - han var en skrikebaby og vi hadde ammeproblemer, så de første 3-4 månedene var vi veldig mye hjemme. Trilleturene tok vi bare i nabolaget så vi kunne gå inn når skrikingen ble for ille. Og så kom folk på besøk og jeg pustet lettet ut - endelig litt voksenkontakt! Men så ville de bare snakke om babyen og antok sikkert, naturlig nok, at det var alt jeg ville snakke om også.

...skal bli morsomt å lese facebook-annonseringen av Smitts ankomst, hehe.

[Mafalda]

Haha, ja det gleder jeg meg til også!

Facebook-oppdateringen, altså. Jeg har registrert i diverse tråder at det er "teit" å legge ut gravidnyheten på Facebook, men jeg ser ikke helt den. Ikke så lenge man legger ut bilder av den nye bilen sin, forteller hva man har spist til middag, eller promoterer den siste artikkelen man har skrevet. Hvis poenget med Fjaseboka er å dele dette og hint, må da en familieforøkelse være lov å nevne? Det er jo stor forskjell på å annonsere en graviditet, en fødsel, en bursdag, og det å spamme ned med ørten detaljer om podens matvaner, bæsjebleier eller annen informasjon som stort sett bare er spennende for mormor.

Men ja... det blir vel noe i denne duren: "Mafalda og verdens beste *tagge Gubben* er overlykkelige over å vente på verdens beste lille bebis, som kommer til verdens beste storesøsken og gjør vår rosa sky komplett. Hjerte, hjerte, hjerte."

Njaei, kanskje ikke akkurat sånn. Vi får se. Jeg har jo en nesten pervers hang til apropos-musikk (hvorfor i all verden jobber jeg ikke i en eller annen nær-radio?), så det spørs om jeg ikke må finne en passende låt. Tankene går ufrivillig i retning av Björn Skifs, say no more Venter i alle fall til etter UL, sånn at vi er rimelig sikre på at alt ser greit ut med Smitt, og kanskje til og med kan omtale den som "søster" eller "bror". Men jeg gleder meg til å høre reaksjonene- det aner meg at mange bekjente kommer til å bli en anelse overrasket, naturlig nok!

Jeg mener sånt ofte også kommer av at FOR stort fokus på egne barn, og for liten tanke for seg selv og egne interesser. Noe som er forståelig (trøster jeg meg med) mens barna er små, men som burde gå over litt etter hvert som barna er større. Ikke misforstå, man er akkurat like glad i barna sine da og interessert i deres liv og hobbyer, men store barn krever tross alt ikke foreldrene sine tjuefire timer i døgnet slik babyer gjør (Er dette en uttalelse jeg vil angre på om ti-femten år, Mafalda?).

Og det spesielle med den situasjonen er at man ikke ser på seg selv som egoistisk i det hele tatt, for selv om det er ens egne barn er det tross alt andre mennesker, så jeg tror kanskje ikke den "Jeg har snakket masse om meg selv"-alarmen går av på samme måte

Neida, du kommer nok ikke til å angre på den uttalelsen

De krever mye de også, på sitt vis, men det er jo ikke det samme som å ha småbarn som krever full oppmerksomhet 24/7. Det blir mer plass til mor og far etter hvert, hvis dere da ikke insisterer på å fylle på nedenfra gang på gang

Og ja, du er nok inne på noe i forhold til dette med snevert interessefelt. Det blir jo gjerne sånn, etter X antall år med barn i fokus. Sånn sett er jeg absolutt i faresonen for å havne i den fella selv, siden alt av egne interesser er i ferd med å gå i glemmeboka (jeg husker vagt at for mange år siden var jeg et menneske, jeg også, med hobbyer og interesser og meninger, som gjorde ting fordi jeg hadde, øh, lyst? Det er lenge siden, det. Nå er jeg stort sett en eneste stor samling funksjoner, og det er det. Eller som det ble sagt i boka Chinese Lives: I have no self. There's my job, my children, my husband, my parents, the housework, the school run...).

Men forhåpentligvis ender jeg ikke opp med å plage livet av alle i de nærmeste omgivelsene med endeløse beretninger om ungenes gjøren og laden allikevel. For selv om noen kanskje ikke definerer det som å være "selvopptatt", eller egosentrisk, så tenker jeg at folks barn tross alt hører til ego-sfæren. Så det blir som med husbygging og oppussing og hunden og alt mulig annet: litt info er bra. Mye info er dørgende kjedelig (moren min var nettopp på besøk hos en venninne som hadde vært på en spennende ferietur. Så selvsagt takket hun ja til å få se bilder fra turen. "Bildene" viste seg dog å være et 40 minutter langt dvd-slideshow... Tror det hadde holdt med ti minutter, for å si det sånn)

Husker veldig godt de første månedene med eldstemann hvor jeg var så isolert hjemme - han var en skrikebaby og vi hadde ammeproblemer, så de første 3-4 månedene var vi veldig mye hjemme. Trilleturene tok vi bare i nabolaget så vi kunne gå inn når skrikingen ble for ille. Og så kom folk på besøk og jeg pustet lettet ut - endelig litt voksenkontakt! Men så ville de bare snakke om babyen og antok sikkert, naturlig nok, at det var alt jeg ville snakke om også.

Huff

Ja, du og åfforno (og mange, mange nybakte mødre) har nok hatt den opplevelsen også. Andre antar automatisk at man har blitt fullstendig baby i hodet og spør og graver i vei.

Men jeg er ikke redd for at det skal skje her i gården. Baby nummer seks er liksom ikke like spennende. Det blir vel som med Smule, antar jeg: "Ja, det var en søt baby. Og i går var jeg på Italian House for å se etter nytt salongbord og blablabla" Ingen overdrevent stor interesse fra familie og venner, så det er godt jeg har KG til å kunne fortelle store nyheter om det første smilet eller hvor utroooolig langt Smitt kan tisse uten bleie

I dag blir en skikkelig ryddedag.

Vi får gjester i morgen, og som alltid passer det litt ekstra dårlig. I tillegg til bøtteballetten med jentene som skal danse her og der, forsvinner Gubben og Nani til en treningskamp som selvsagt spilles langt utenfor byens grenser, så de er vel ikke hjemme før i fire-femtiden om ettermiddagen. Minimalt med tid til både rydding og matlaging. Men det får gå- det er jo aldri noen helger som passer bra, sånn sett, så hvis vi skal prøve å ta vare på de få vennene vi har igjen er det greit å få det gjort. Siste gang vi så hverandre var lenge før jul, så det er liksom på tide

Ellers blir vel dagen stort sett bestående av å gjete lille Smule, som nå har oppdaget gleden av å klatre opp på ting. Det er minst noen måneder til hun begynner å forstå hvordan hun kan komme seg helskinnet ned igjen, så i mellomtiden får mor det travelt. Hun har forresten gått flere skritt i dag også, så nå er det bare et tidsspørsmål før hun stabber rundt er og gjør livet enda litt mer utrygt. Lille, skjønne Smule.

Håper alle får en god helg med seg og sine- enten det blir en slapp og rolig helg på sofaen, tut og kjør og ut å gjøre byen utrygg, eller opp i otta for å se på Byggmester Bob og dra på lekeplassen. God helg fra Smule (som akkurat nå sitter på fanget mitt og spiser eple) og meg!

[Fibonacci]

God helg, Mafalda!

[Daria]

Kan tenke meg at folkene som havnet rundt denne damen gjorde sitt beste for å komme seg fortest mulig unna, mens hun ble stående og klø seg i hodet uten å forstå hva som skjedde. Noen ganger grenser mangel på selvinnsikt mot det patologiske....

Jeg satt mest av alt og priste meg lykkelig over at min mor ikke er sånn... En ting er de manglende sosiale antennene, men hun satt jo og brettet ut ganske private detaljer fra andre menneskers liv - ting de selv neppe ville valgt å dele med vilt fremmede. Nå mener jeg forsåvidt at unger også har rett på mer privatliv enn en del av dem får i disse SoMe-tider, men det er forskjell på hva som er greit å fortelle om en 5-åring og en 25-åring...

Selv er jeg som Åfforno, ganske glad for å snakke om andre ting enn mine egne unger. Jeg og mannen snakker naturligvis masse om dem, og jeg nevner anekdoter på jobb, og med besteforeldrene deres snakker jeg jo knapt om noe annet enn barna. Så når jeg møter venner vil jeg gjerne snakke om andre ting, som interesser, nyheter eller - paradoksalt nok - deres barn.

Husker veldig godt de første månedene med eldstemann hvor jeg var så isolert hjemme - han var en skrikebaby og vi hadde ammeproblemer, så de første 3-4 månedene var vi veldig mye hjemme. Trilleturene tok vi bare i nabolaget så vi kunne gå inn når skrikingen ble for ille. Og så kom folk på besøk og jeg pustet lettet ut - endelig litt voksenkontakt! Men så ville de bare snakke om babyen og antok sikkert, naturlig nok, at det var alt jeg ville snakke om også.

Det der er ikke så lett. Jeg synes ikke det er så spennende å snakke om andres unger (jeg er tross alt singel og barnløs, mao per definisjon den ultimate selvsentrerte egoist (dessuten lever jeg visst et kjedelig liv, jeg vet det bare ikke selv), men er jeg på barselbesøk (og det er stas å hilse på ny baby) føler jeg jo at jeg bør vise interesse. Ergo spør jeg mer enn jeg egentlig har interesse av, mor svarer kanskje mer enn hun egentlig har interesse av (for det er jo forventet av henne...) og dermed sitter vi der og er veloppdragne og konvensjonelle i stedet for å snakke om det vi egentlig har lyst til å diskutere.

[¤flicka¤]

Ellers blir vel dagen stort sett bestående av å gjete lille Smule, som nå har oppdaget gleden av å klatre opp på ting. Det er minst noen måneder til hun begynner å forstå hvordan hun kan komme seg helskinnet ned igjen, så i mellomtiden får mor det travelt. Hun har forresten gått flere skritt i dag også, så nå er det bare et tidsspørsmål før hun stabber rundt er og gjør livet enda litt mer utrygt. Lille, skjønne Smule.

Her i huset har guttungen gått i et par måneder, men han har vist en gledelig (for oss) liten vilje til å klatre. Inntil i dag når jeg trodde han sto ved bordet og lekte med traktoren sin - helt til jeg snudde meg mot ham og det viste seg at han satt OPPÅ bordet og kjørte traktor med et veldig fornøyd glis Det er ganske utrolig hva de klarer, disse små akrobatene

Vi satte umiddelbart i gang med prosjekt "klatre-ned-igjen", men han er nok litt større enn Smule så det hender faktisk at noe fester seg oppi den lille knollen. Vi går uansett en hektisk helg i møte!

God helg!

Endret 14. mars 2014 av ¤flicka¤