.

[AnonymBruker]

Mamma er alkoholiker og jeg har ingen kontakt med henne lengre.

Hun begynte å drikke da jeg var tenåring og da jeg var 25 år taklet jeg det ikke lengre. Jeg opplevde selv å bli fysisk og psykisk syk, jeg var nervøs (mamma truet ofte med selvmord i fylla), jeg var sliten og jeg var lei av at livet mitt sirklet rundt mamma og hennes alkoholmisbruk.

Det høres kanskje hardt ut, men for å hjelpe meg selv måtte jeg kutte ut henne. Og det gjorde jeg.

I over 10 år hadde jeg hjulpet henne, lyttet, støttet, ringt lege og legevakt, fått henne tvangsinnlagt, stilt opp på møter, vasket oppkast, blitt skjelt ut av henne, fått telefoner midt på natta osv. Jeg klarte ikke mer

Det er 5 år siden sist jeg snakket med henne. Hun drikker fortsatt.....

Vil anbefale deg å ta kontakt med NKS veiledningssenter for pårørende. http://veiledningssenter.no/

Anonymous poster hash: d596f...8b1

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[waco]

Utrolig gode poeng du kommer med.

Jeg kunne aldri drukket med min mor, men det er fordi jeg så klart og tydelig har verbalisert ovenfor henne hvor i mot jeg er problemet hennes.

Selv drikker jeg som en vanlig ungdom. Jeg har et problem med at jeg tåler veldig lite alkohol, men jeg er likevel sterkt påvirket av min mors forhold til alkohol.

Jeg drikker ikke om ikke det er for å dra ut å danse og ha det gøy. Den "spise ved bordet og ta en øl til maten" det har liksom aldri vært min greie, da alkohol var "forbudt" og "skamfult" i huset vårt.

Min bror drikker også i gode venners lag, og bare da - han har samme problem som meg, tåler veldig lite.

Min mor ville aldri tatt meg med på sine eventyr. Hun bare forlater huset og som regel ringer legevakten eller politiet for å varsle om at de har funnet henne.. aldri havnet på fyllearresten though...

Jeg har i den siste tiden drukket litt whiskey med en fyr jeg holder på med, når vi sitter hos meg og ser film/spiller tvspill. Det er utrolig koselig. Ta to, tre glass og så bare kjenne humøret stige. Haha. Fjortis.

Nei, men helt ærlig, jeg vet med meg selv at jeg aldri vil bli en alkoholiker. Jeg har aldri hatt noen "tørst" etter alkohol. Med tanke på hvor lite jeg tåler før jeg blir dritings, så er jeg ikke så hypp på å bli alkoholiker..

Jeg er ekstremt var på at det er flere familiemedlemmer på min mors side som sliter med alkohol problemer og jeg har gått til psykolog for å få hjelp til å få et normalisert forhold til min egen drikking. Jeg føler jeg har ganske god kontroll på det i dag. Skeiet nok litt for hardt ut i russetiden.

Mitt problem er at jeg kan ha en fantastisk kveld på byen med venninnene, men likevel har fylleangst. Mye tror jeg ligger i mitt forhold til alkohol fra min mor.

Men som sagt. Jeg kunne aldri gått ut med min mor. Hun skammer seg sånn. Det er nesten en like klein tanke som om jeg skulle sett min mor og far ha sex....

Hmmm.

Ikke at det angår meg, men det er de som tåler alkohol minst som blir lettest alkoholikere...

Jeg har lest et sted at særlig mødre klikker lett med alkoholisme og hverdagssamfunnet. Når man lever etter en fasade, slik mange kvinner gjør. Med et evig press etter jag etter status og etter å være en riktige gjennom klær, handlinger og væremåte så klart det blir for mye for enkelte mennesker. Det sier jo seg selv det.

Og om man i tillegg forestiller seg at den personen har et usedvanlig forakt mot alle psykiske ubalanser og mentale lidelser og som stakkars nok lever i en verden hvor alle omgivelser vil en vondt. Ja da blir det altfor mye for mennesker som liker å være forbilder.

Jeg kan godt forstå at kvinner liker å drikke med tanke på hvor skrullete kvinner er i alminnelighet når det kommer til overtro, tankeflukter, og fantasier. Det å leve en drøm gjennom handlinger og det man skulle vært er veldig trist.

Hadde det vært mora mi så hadde jeg kjørt henne på syretripp til hun våkna opp! Opp av psykosen! Det du drømmer om finnes bare i fantasiene dine inne i ditt eget hode. Du lever gjennom handlinger du gjør, og hvis du vil være til last av alkohol hadde jeg sagt til henne, - bare fordi du ikke klarer å være avhengig av noe mer meningsfullt som for eksempel vann, slik som en fjerdedel av jordas befolkning er, - er bare skammelig og trist.

Jeg hadde kjøpt en tiliters dunk med billig vodka og gitt den til moren min og sagt. Drikk så fort du kan, - så skal du få en til etterpå.

[Gjest gnækvåg]

Du burde ikke tåle verbal mishandling. Vær gjerne taktfull, men vær ærlig og direkte. Be henne om å kneppe kjeften igjen og gi tilbake dersom personen ikke etterkommer dette.

Når der kommer til "alkoholisme" så er det ofte en sorg som skal slukkes, eller en mental lidelse. Det er egentlig sjeldent at man blir avhengig av alkohol alene.

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg er villig til å prøve. Dessverre er jeg litt redd for at jeg har vært "for snill" altfor lenge.. om det gir noen mening? Jeg ser for meg at hun bare tenker "jaja.. det varer ikke lenge, hun har ikke noe å være sur for"...

Da må hun se at det varer, eneste måten å få henne til å skjønne at dette er slik ting er nå

Jeg var selv 21 når jeg innså at slik ting var klarte jeg rett og slett ikke lenger. Begeret mitt var fullt og siden det å kutte helt ikke var aktuelt, så var dette det som var løsningen for meg.

Begge prøvde seg en del ganger i begynelsen, men de så fort at det ikke lønnet seg. Av 8 mulige, har de kun sett meg 4 ganger i løpet av disse 8, snart 9 årene. Før ringte moren min hver uke sørpe full, nå ca.2 ganger i året. Det tar tid og det er ikke bra selv nå, men det er bedre. Jeg har tatt kontroll på min del av vår rellasjon, hvordan den blir er helt opp til de og de vet det..

Anonymous poster hash: 11a81...f06

[skruf]

Jeg valgte å bryte med min mor for ei stund siden. Dvs vi har litt kontakt via meldinger, og jeg sender bursdag og julegave til henne, men det er så og si alt. Flere av mine søsken har også valgt det samme. Hun er ikke alkoholiker, men pillemisbruker (og har dessverre en fastlege som burde blitt fratatt autorisasjonen sin for lengst pga han skriver ut det pasientene sine vil ha…..).

Livet ble så mye bedre etter at jeg tok den avgjørelsen jeg tok, både for barna mine og for meg. Mtp barna mine så var det veldig ustabilt for de å aldri ha ei bestemor de kunne stole på, og som hele tiden brøt løfter hun ga de.. Det er sårt til tider både for de og for meg, men jeg klarte ikke mere turbulens og ustabilitet.

Hva med den dagen du får barn?

[AnonymBruker]

Jeg tror at jeg ville

- kontaktet en pårørendeinstans for samtaler

- valgt å tro at det er alkoholen og fylla som snakker, og at min mor egenltlig var glad i meg

- kuttet kontakten for å beskytte meg selv, og informert henne om dette (sagt at jeg var glad i henne og bla bla men at kontakten får for stor negativ innflytelse på meg og mitt liv nå situasjonen er som den er)

- holdt kontakten med min far, men på nøytral grunn (hjemme hos meg, ute)

Anonymous poster hash: f5fe9...c69

Jeg støtter disse punktene. Har selv en far som er alkoholiker, som jeg ikke har hatt kontakt med de siste årene.

Det er først i etterkant at jeg ser HVOR mye det sleit på meg, all den dritten han gjorde. Og hvor mye bedre jeg har fått det etter å kutte kontakten.

Men jeg kuttet kontakten først da mamma gikk fra ham, jeg klarte det ikke før det. Og mamma klarte ikke å gå fra ham fordi hun var redd for hva som ville skje med ham. Men så fant han seg ei annen..

Anonymous poster hash: b8471...9ad

[Gjest]

Ser du har fått mange gode råd her fra folk som vet hvor skoen trykker.

Det er bra.

Jeg er enig med Waco i forhold til fare for alkoholisme.

Tror at da din mor var ung, så var hun også temmelig overbevist om at hun aldri skulle bli alkoholiker siden hennes far hadde ødelagt hennes barndom med alkohol. Du, stakkar, har fått et vanskelig forhold til alkohol selv, og håndterer ikke sosial drikking. Enten er det fest og fart, eller ikke noe.

Jeg har en kompis som kommer fra en familie med høg frekvens av alkoholikere. Han har 3 søsken. Han og søsteren er helt avholds, en bror er temmelig bløt og den andre fullblods alkoholiker. Faren er alkoholiker, og en del onkler på mors- og fars-siden også. Jeg har for meg at det er en genetisk greie her. Enkelte er mer disponerte enn andre. Min kompis sa en gang at han ikke ville smake alkohol, for det kunne henne at han likte det. Han var bestemt på å ikke ende opp som resten.

Jeg har sett veldig mange barn av alkoholikere gå samme veien som foreldrene.

Jeg tror du burde tenke litt på dette. Hva kan festingen din føre til på sikt? Du har lett for å miste kontrollen, og så bryter du sammen og babler til venninner om vanskelige ting du ellers ikke tør snakke om når du drikker. Hva om at du bestemte deg for å ikke drikke mer i 2014, og se hvordan det var? Kanskje kan det gi deg en mye bedre livskvalitet på sikt. Det er uansett mye lettere for deg å kutte ut alkohol nå, enn å skulle slutte etter at det har blitt et problem.

I forhold til din mor, og alt hun sier og gjør. Etter det jeg har fått med meg, så er det temmelig håpløst å skulle snakke vett i en person som er alkoholiker. Alkoholikeren vil si akkurat det han eller hun tror at du vil høre for at du skal slutte å mase. Så lenge din mor velger selv å fortsette å drikke, og så lenge din far velger å være en Enabler, så er det ikke mye som kan gjøres her.

Jeg skulle gjerne ha spurt din far om hva han synes om utsiktene til at barna hans er i faresonen til å gå i morens fortspor fordi han ikke har evntet å ta tak i situasjonen og beskytte dere. Han er feig.

Jeg ville bedt faren her ut på kaffe og forklart at nå er det nok. Nå får han jobbe for å opprettholde kontakten med deg, og dere møtes andre steder enn der din mor er. Deretter er vel tingen å få hemmelig telefonnummer eller blokkere mors nummer. Alt etter hva som fungerer best.

Hun evner ikke å tilføre livet ditt noe positivt mer, og du må ta vare på deg selv. Ingen andre som tar vare på deg.

Du bør absolutt ta kontakt med pårørendegruppen som noen linket til.

Og tenk litt over hva du vil med livet ditt og i hvilken rettning du vil at det skal utvikle seg.

[Havbris]

Det første du må få hjelp til, er å kvitte deg med forhåpningene om at hun skal se lyset,- at hun selv skal se hva hun påfører deg og ta det innover seg. Hun er forbi det stadiet og hun er syk. Du kan ikke forvente "normale" reaksjoner fra henne, selv om du klamrer deg til et håp. Hun er ikke der, kjære deg. Hun er et sted som er langt, langt unna. Om hun skal komme seg til et annet sted trenger hun hjelp, og den erkjennelsen er det bare hun som kan komme til.

Det er fånyttes å forsøke å snakke med henne i et edru sekund - hun er ikke i en posisjon til å snakke om dette og du bruker bare masse energi til ineg nytte.

Jeg har vært i dine sko, jeg brukte enormt mye energi i mange år på å forøke å hjelpe og hadde hele tiden dårlig samvittighet og håp om at hennes relasjon tilmeg skulle være såpass viktig at hun ville velge å ta tak i sitt eget liv. Bakgrunnen for å tenke slik er jo at jeg hadde et "normalt" følelsesliv og forventet det samme tilbake. Slik var det ikke. Og slik er det ikke i relasjonen mellom deg og moren din heller. Det er brutalt, men sant. Moren din har nok med seg selv og foreløpig er det ikke plass til andre hos henne.

Det eneste du kan gjøre er å minne deg selv på at du ikke har noe ansvar for henne, - lage tilstrekkelig avstand til at du får puste og ikke slite med dårlig samvittighet, og kvitte deg med forhåpningene om at noe av det du sier skal gå inn. Du kan bare sette grenser for deg selv og det må du gjøre. Sørg for fortsatt kontakt med faren din eller annen måte, men skån deg selv for moren din. Slutt å prøve å "forstå" handlingsmønsteret hennes - det er ikke til å forstå, det er skadet av langvarig alkoholmisbruk som har medført psykisk sykdom. Å forsøke å gi henne sanksjoner er fånyttes - du kan bare beskytte deg selv. Gjør det før du knekker. Ingen er tjent med det. Du har et liv foran deg som du skal leve uten for mange arr på sinnet.

Endret 10. januar 2014 av Havbris

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Lou Salome]

Bare nysgjerrig, men hvorfor er du ikke sintere på din far? Hvorfor ønsker du å opprettholde kontakten med han? Vurderer du ikke å bryte med begge, hadde ikke det vært "lettere"? Kanskje vanskeligere følelsesmessig og du blir stående enda mer alene, men lettere gjenomførbart? Og han står ikke akkurat på din side i denne saken, gjør han vel?

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Gjest]

Oppdatering:

Hver dag, siden jeg fortalte min mor at jeg trenger pusterom - har hun sendt meldinger. Hyggelige. "God morgen bestevennen vår, bla bla bla". Hverdagslige ting og koselig stemning. Det er så vondt, fordi jeg føler hun bare maler over et sår hun så mange ganger har åpnet og malt over igjen opp gjennom årene...

Burde jeg la være å svare?

Skal jeg svare kaldt?

Skal jeg spille med?

Skal jeg fortelle henne hvorfor jeg ikke svarer?

Skal jeg svare henne og samtidig si at jeg ikke ønsker flere meldinger?

Dette er så tungt.

Bare la være å svare.

Hun forsøker å glatte over problemet, så hun kan fortsette som før.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch