.

[Gjest]

Wow. Utrolig imponerende å lese om folk som har tatt det steget du har tatt...

Mitt problem er det at mamma er så god når hun er edru og ikke har abstinenser. Da er hun så snill og god. . . =(

Har du lest det Arabella skriver om kvinner som kommer på krisesentre, mørbanket av mannen?

Etter at de er lappet sammen og får summet seg, så begynner de å snakke om at "han er så snill når han ikke banker meg". Men om han har for vane å banke, eller misshandle psykisk, sånn innimellom, er han da snill?

Tror det kan overføres direkte til din mor.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Gjest]

Sukk.. Det er slik jeg tolker det også. Problemet er bare at hun blir så sur, forbanna, skjeller meg ut om jeg ikke svarer:

"Bortkjemte drittunge" etc.

Akkurat derfor jeg mener du skal blokker henne på telefon, da hun ikke har et sivilisert forhold til hvordan man bruker telefonen.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Lou Salome]

Du skal ikke tolerere noe kjeft fra din far heller. Sett ned foten der også. Det er derfor jeg mener det vil være "enklere" å kutte ut begge to. Disse "hyggelige" meldingene fra din mor, de er jo ikke velkomne og hyggelige, de er høyst forstyrrende og klengete og du ønsker dem ikke. Hadde min mor sendt meg "Godmorgenlillevennenmin"-meldinger hadde jeg ikke likt det. Vi har et godt og nært forhold, og snakkes i telefonen en gang i uka ca (som regel jeg som ringer). Det er jo ingen tegn på at din mor er "snill". Hun er verken snill eller slem, hun er svært syk, og oppfører seg dårlig, og det er skadelig og utmattende for deg å ha kontakt med henne. Ikke hjelper det henne noe heller, at du er i livet hennes, så kutt kontakten. Helt.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Lou Salome]

Nei, forklaring har du gitt mange ganger. Hvis ikke de vet at hun er alkoholiker og oppfører seg dårlig, så er det ingen ting du kan si som vil få dem til å akseptere at det er det hun er, og at hennes adferd ødelegger for deg. Send en siste melding: Nå kutter jeg all kontakt med dere fram til påske, jeg trenger en pause. Eller lignende.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Kontormus]

Nå har jeg ikke lest alle svarene du har fått, men jeg var selv gift med en alkoholiker. Han har 2 døtre i tenårene.

For det første, alkoholikere er kjent for ikke å ha selvinnsikt. Derfor kan du hinte om alt du orker, det synker sjeldent inn. De har sjeldent også full forståelse for hvordan omgivelsene opplever dem.

I vårt tilfelle var det som om han var klar over at relasjonen han hadde til meg, kolleger og søsken var på visse betingelser. Døtrene derimot, de fikk den værste dritten fordi han nok trodde at akkurat denne relasjonen mellom barn og foreldre var basert på en betingelsesløs kjærlighet som tålte absolutt alt. Utskjelling, trusler om selvmord pga. selvmedlidenhet og forsøk på split og hersk (mellom barna).

Spesielt en av dem var av den samvittighetsfulle sorten, og det var denne som ble erklært som klippen i hans liv (av ham selv), og det var nettopp denne som i dag har hemmelig nummer slik at far ikke kan gjøre større skade enn han allerede har gjort.

[AnonymBruker]

Wow. Utrolig imponerende å lese om folk som har tatt det steget du har tatt...

Mitt problem er det at mamma er så god når hun er edru og ikke har abstinenser. Da er hun så snill og god. . . =(

Det er mine foreldre også, de drikker "bare" i helgene(hele helgen) og i alle mulige høytider(min fødselsdag er tydeligvis en høytid for de også). Mamma drikker i ukedagene også innimellom, men de er så snille som lam de 4-5 dagene i uka hvor de ikke drikker.

Det veier ikke opp for alt det grusomme de har utsatt meg for opp igjennom min oppvekst og voksne liv. Dessuten så vet jeg de er ekstra snille når de vet de har tråkket over mine grenser eller regelrett såret meg. Er mest bare for å glatte over og prøve å få meg til å glemme hva de egentlig er.

Utfra hva du har skrevet ser det ut til at du også har en overvekt av vonde, tunge stunder når det kommer til din mor. Ikke fortsett å være et offer for hennes sykdom og psykiske misshandling av deg. Jeg vet det er en kjent rolle du har, dermed er det en trygghet i det uansett hvor vondt det er.

Ikke svar henne, du har sagt du trenger en pause. Ta deg en pause.

Anonymous poster hash: 11a81...f06

[Havbris]

Hmm... Han lider jo ikke av noen problemer. Problemet med min far er at han er så inngrodd i mammas problemer. Han er så hjelpeløs (selv lært). Han sier han ikke orker å krangle mer med henne om det, stiller seg totalt på sidelinjen, men finansierer jo og transporterer problemet.... Så han er ikke skyldig i hennes problemer, men han stopper det jo ikke heller... Han er, som noen nevnte ovenfor - eller oppfører seg, som en martyr.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med noen av dem.. Jeg vil at mamma skal slutte å drikke så usunt....

Jeg fikk en melding av henne i dag tidlig... skal skrive om det nå.

Hmm... Han lider jo ikke av noen problemer. Problemet med min far er at han er så inngrodd i mammas problemer. Han er så hjelpeløs (selv lært). Han sier han ikke orker å krangle mer med henne om det, stiller seg totalt på sidelinjen, men finansierer jo og transporterer problemet.... Så han er ikke skyldig i hennes problemer, men han stopper det jo ikke heller... Han er, som noen nevnte ovenfor - eller oppfører seg, som en martyr.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med noen av dem.. Jeg vil at mamma skal slutte å drikke så usunt....

Jeg fikk en melding av henne i dag tidlig... skal skrive om det nå.

Selv om faren din ikke er alkoholiker så er han dratt med i dette og har helt sikkert gitt opp for lenge siden og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen (medavhengig). Du skal ikke laste han for at han ikke gjør noe med situasjonen. Jeg tror ikke han spiller martyr, jeg tror bare han er totalt handlingslammet og har blitt helt hjelpeløs etter å ha levd sammen med en syk kvinne over tid. Det gjør noe med folk å leve under slike betingelser over tid, han er ikke upåvirket og mest sannsynlig trenger han hjelp han også.

I alt du skriver TS, så leser jeg et håp om at "hvis hun bare...osv". Som jeg skrev i forrige innlegg - du kan ikke forvente "normale" reaksjoner fra henne og det er ingen vits i å legge opp til "normale" samtaler. Hun har ingen selvinnsikt lenger og hun vet ikke hvordan hennes atferd påvirker deg.

Moren din er grenseløs TS, hun har ikke kontroll. Det du må gjøre er å ta kontroll over ditt liv, og din del av denne relasjonen. Du skylder henne ingen forklaring - dessuten tror jeg ikke hun har forutsetninger for å forstå en forklaring. Ikke ta telefonen når hun ringer og slett alle sms fortløpende uten å åpne de. Jeg vet du har et håp hver gang det kommer "snille" meldinger, men du vet at de er forbigående.

Det er brutalt - men dette får du ikke gjort noe med. Mange har prøvd før deg - mange har møtt veggen så det smeller, men de færreste har lykkes. Det er kun moren din som kan endre sitt eget liv.

Edit: Skjønner ikke hvorfor samme sitat kommer opp to ganger...?

Endret 10. januar 2014 av Havbris

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Havbris]

Bli hjemme ja, og bruk tiden på noe hyggelig. Om du får kjeft får dette så administrerer du tlf ved å ikke svare på tlf og ikke åpne meldinger. Slett de fortløpende. Håper du får en helg med et lite pusterom.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene. Min mor er alkoholiker. Det har hun aktivt vært siden jeg var 8-9 år gammel. Det har vært mang en episode jeg skulle vært foruten i minneboksen. De fleste som har en foreldre som er alkoholiker forstår hva jeg snakker om.

Når en har vokst opp med alkoholisme så tett og unnslippelig, blir en vandt til det. Det å svelge kameler er hverdagskost. En stygg kommentar, tale, forelesning fra mamma på fylla er jeg vandt med. Raserianfall og utskjelninger på grunn av hennes abstinenser i edru tilstand er også blitt en vane.

Jeg pleier som regel å lytte helt rolig til det hun har å si, ikke provosere henne på noen som helst måte, rett og slett bare - la henne rase i fra seg.

Denne uken skjedde det på nytt. Hun skulle hjelpe meg med et ærend i byen. Hun hadde hatt en alkoholrik aften dagen før, og stod opp ganske sent. Jeg ba henne om å ikke komme før etter et par timer fra da hun hadde stått opp (promille). Dette satte stemningen for hele kjøreturen (Da rakk hun ikke vinmonopolet). Hun var så sur, irritert, abstinens fylt at en krangel lå og snek seg i skumringen fra sekundet jeg satt meg inn i bilen.

Jeg hadde rett. Krangel ble det. Problemet; Det var kun hun som kranglet. Hun liret av seg tanker og meninger "visstnok" min far deler med henne, om meg, om mine tidligere kjærester og nåværende romantiske interesser. Hun insinuerte ting om min mentale helse og økonomiske standpunkt.

Når hun etterhvert innså at hun ikke fikk meg sint (noe som alltids er målet, slik at hun kan få kjeft av noen, for å så rettferdiggjøre drikkingen på kvelden til seg selv), fyrte hun av den avgjørende salven: "Nå skal ikke du gå og sippe til noen eller noe sted - det er IKKE SYND I DEG!" Så satte hun meg av og kjørte avgårde.....

Jeg er voksen.

Jeg ønsker å ha kontroll i mitt eget liv.

Jeg er så skuffet.

Jeg er en datter.

Senere på kvelden ringte hun meg. Drita full. Slengte meg og min personlighet, full i drit. Jeg valgte å ikke krangle med henne. Jeg svarte kort "jasså", "okei", "Mamma, jeg vil ikke snakke med deg nå, kan vi ikke ta det i morgen?". OSV OSV OSV.

Etter x-antall meldinger og telefoner, skrudde jeg av telefonen. Nok får være nok. Hun ringte meg neste morgen. "Unnskyld vennen min, den dumme krangelen var min feil, det jeg sa stemmer ikke".

Da tenkte jeg, nå gjør jeg det. Nå setter jeg ned foten: "Mamma... jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette lenger, ett sted går grensen." Mer fikk jeg ikke sagt da hun begynte å rope: "ER DU SINT?" "TROR DU DETTE BARE ER MIN FEIL?? DET ER DIN FEIL!"

Kort sagt.. hun snudde hele situasjonen tilbake på meg.

Det jeg lurer på er:

- Hva ville du som datter gjort?

- Har du noen gode råd eller tips, slik at jeg klarer å svelge dette?

- Skal jeg sette foten ordentlig ned og vise at hun ikke kan holde på sånn?

Setter umåtelig pris på alle svar. Dette plager meg i hverdagen.

Beklager for lang tekst.

(Redigering pga skriveleif)

Vet hvordan du har det. Det var ikke min mor,men min mann. Et helvete. Alltid en grunn til å drikke. Ble jeg sur.Drikking. Snakket jeg fornuft om alkohol. Drikking. Ble jeg sint etter en fyllekule.Drikking. Gråt jeg. Drikking. Krevde noe.Drikking. Søkte hjelp.Drikking. Ba om penger før de gikk i flasken. Drikking.

Til slutt var det nok. Da var ikke drikkingen nok, da skulle han ta livet sitt.

Truet meg,ringte å vekte meg at nå skulle han ta livet sitt. Skillmisse. enda mere drikking. Jeg måtte være konsekvent. Ikke ta telefonen.

Det er verre for barnene i dette..

Du skal kontakte din mor, informer gjerne din far. Si du har fått nok av dritt. Og at du ikke vil mere. Jeg vil ha kontakt med deg,men da må du gjøre noe. Ingen kan gjøre noe for deg, bare du selv. Jeg skal støtte deg om du oppsøker hjelp for ditt problem, jeg skal være der for deg. Ingen mor skjeller ut og snakker så stygt om sitt barn som du gjør. Du skal ikke få ødelegge meg, selv om du er iferd med å ødelegge deg selv. Det rakner rundt deg,men du nekter å se det. Så du velger selv, meg eller flasken.

Siden skal ikke du ta kontakt. Noen tlf om lovnader holder ikke. Det er bare for å få innpass igjen. Vær konsekvent, det er bare det som hjelper deg.

Skulle hun ringe i fylla,legg på. Da kan du skrive et brev, du har bevist at du har valgt alkoholen fremfor meg. Så ta ikke kontakt med meg før du vil søke hjelp.

Hvordan en alkoholiker oppfører kjenner jeg godt til.

Det er dette jeg kan råde deg til

Anonymous poster hash: f30f8...e0c

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch