.

[AnonymBruker]

Jeg tror at jeg ville

- kontaktet en pårørendeinstans for samtaler

- valgt å tro at det er alkoholen og fylla som snakker, og at min mor egenltlig var glad i meg

- kuttet kontakten for å beskytte meg selv, og informert henne om dette (sagt at jeg var glad i henne og bla bla men at kontakten får for stor negativ innflytelse på meg og mitt liv nå situasjonen er som den er)

- holdt kontakten med min far, men på nøytral grunn (hjemme hos meg, ute)

Anonymous poster hash: f5fe9...c69

[AnonymBruker]

Hm.. det hjalp veldig å flytte bort fra hjemplassen min i 3 år, men nå er jeg tilbake (Vært det i over 1 år) og det er så tungt å håndtere. Selvom jeg ikke bor hjemme, så klarer hun å påvirke hverdagen min. Hun er fryktelig fæl på det å ringe og sende meldinger i fylla.

Det som irriterer meg mest er det at hun ikke forstår at jeg er sint, eller har forståelse for hvorfor jeg er sint.

Det er helt merkelig i mine øyne, da hennes far var stor alkoholiker og hun vokste opp med mange av de samme problemstillingene hun dytter meg igjennom.

Forstår din mor at du har tatt avstand?

Jeg har slitt med mye av det samme med min mamma. Hun skjønner heller aldri hvordan mye av det hårreisende sårende hun gjør og sier virker på andre, da særlig meg og mine søsken. Hun sier aldri unnskyld, eller viser noen form for forståelse etter fæle utskjellings-episoder mv.

Det er mulig hun har begynt å forstå at jeg holder litt avstand, men samtidig lever hun i sin egen lille verden så det er jammen ikke godt å tro hvordan hennes virkelighetsoppfatning slår inn her.

Jeg har begynt å vurdere å bare holde forholdet på et platonisk nivå?

Ymte til henne at om alkoholen ikke var i bildet kunne man kanskje vært venninner/ha et normalt forhold igjen?

Dette. Kan være verdt et forsøk, men jeg har sluttet å håpe på så mye når det gjelder mamma. Har prøvd lignende ultimatum selv uten hell. Hvis du sliter med dårlig samvittighet ved tanken på å kutte ned på kontakten blir det kanskje vanskelig å gjennomføre i praksis. Kanskje er det bedre med å kutte ned på den heller, hvertfall en periode, for å se hvordan det føles. Viktig å ha regler for kontakt for din egen del hvis du så velger isåfall, så du ikke faller i gamle tillits-og kontaktsmønster-feller.

God klem til deg

Anonymous poster hash: 17357...1cc

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[waco]

Har du spurt mora di hvorfor hun drikker?

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du delte historien din. Det betyr mye og jeg setter stor pris på det.

Mitt problem i denne smørjen, er at min mor og far fortsatt er gift og bor sammen. Det er derfor fysisk umulig å kun bryte kontakten med min mor. Klart, jeg kan jo totalt overse henne når jeg eventuelt skal besøke min far - men det er ikke helt min stil.

Jeg har begynt å vurdere å bare holde forholdet på et platonisk nivå?

Ymte til henne at om alkoholen ikke var i bildet kunne man kanskje vært venninner/ha et normalt forhold igjen?

Ja, det blir jo det samme som med moren min. Hun bor rett i nærheten av resten av familien, i hvertfall rett i nærheten av de jeg har mest lyst til å holde kontakt med. Så det blir rett og slett for sært å besøke dem uten å besøke henne, det hadde lagt en demper på hele besøket og alles stemning. Så det å holde det så platonisk som mulig (dersom mulig) kan være en god ide. For eksempel at du kun tilbringer noen timer sammen med henne og faren din, så overnatter du hos feks en venninne eller familiemedlem du har i nærheten. Holde møtene korte nok til at ting ikke rekker å gå galt, forlate huset dersom hun begynner å bli plagsom.

Er i alle fall slik jeg overlever, hvis jeg er hjemme en uke tilbringer jeg maks en dag eller to hos moren min i hennes hus for så og tilbringe resten av tiden hos andre familiemedlemmer.

Feks mandag og tirsdag hjemme, onsdag, torsdag og fredag hos tanten og onkelen min med et familieselskap og noen timers samvær (alle sammen) på fredagen, så et par dager hos bestemoren min før jeg reiser hjem. Hvordan reagerer faren din på måten hun snakker til deg på?

Anonymous poster hash: 9543d...1d8

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er alkoholikere, men pappa er hakket bedre enn min mor. Han kan jeg snakke med dagen etter og han forholder seg til de føringslinjene jeg setter for videre kontakt. Min mor derimot... for å si det slik så er hun veldig lik din.

Jeg hadde kuttet all kontakt med min mor for 8 år siden når jeg flyttet til en annen landsdel, hadde det ikke vært for at da ville jeg ha mistet pappa. De er dessverre fortsatt gift.

Jeg ser de på det meste en-to uker, en gang i året, hvor de har med å holde seg edru den tiden. Ellers så kommer jeg ikke "hjem" igjen på ubestemt tid. Sist mamma ikke kunne styre seg så jeg de ikke på 2,5 år.

Ringes et par ganger i uken og pappa ringer aldri til meg når han er full, min mor har nesten sluttet med det da jeg legger på med en gang jeg hører at hun er påvirket.

Du får vurdere hva som er best for deg, selv om hun er moren din så betyr ikke det at du må ha henne i livet ditt.

Min er utelukkende det på grunn av min far, noe hun vet.

Anonymous poster hash: 11a81...f06

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon. Selv oppvokst med alkoholisert mor, men med årene har hun skjerpet seg, så derfor har ikke jeg det dårlige forholdet som du har til din mor idag. Kjenner derimot noen som har en mor som er narkoman, og hun hadde det på samme måte som deg. Hun kuttet til slutt all kontakt og ventet til moren tok initiativet til normal kontakt igjen.

Du bør absolutt sette ned foten, selv om det er vanskelig, fordi det er ens egen mor. Men ingen fortjener å bli behandlet sånn. Og selv om du nå er voksen, har hun sikkert påvirket deg på mange andre måter negativt gjennom oppveksten. Trolig nok til at du ikke burde tillate henne å få lov til å fortsette.

Er hun klar på at hun har ett alkoholproblem, eller snakker dere ikke noe om akkurat det?

Anonymous poster hash: 4c7b8...c10

[AnonymBruker]

Som regel så er ikke min far tilstede de gangene hun har snakket fælt til meg. Han pleier som regel å forsvinne rimelig fort om min mor får han sint. Han har ekstremt lang lunte, men min mor vet å få han til å gå. Det er jo det som er målet hennes... få alle til å forsvinne, slik at hun kan drikke i fred.

Ikke misforstå, jeg og mamma kan ha mange fine studer sammen og ha det riktig så hyggelig. Det er bare det at jeg aldri vet når hun kommer til å bli sint, klikke, rote i fortiden min, skjelle meg ut.... jeg aner ikke. Og det er dene forbanna usikkerheten om gjør meg så sint og lei meg. Det er usikkerheten som driver meg mot å ende hele forholdet til henne...

Høres det kjent ut?

Til en viss grad, men fremdeles litt forskjellig. Men hvis du sikter deg inn på at du ikke er der for å besøke henne så kan du jo bare bli med faren din eller stikke ut en tur hvis han skal ut.

Samtidig så kan du jo bestemme deg for at hun er "verdiløs" for deg. Og behandle henne deretter hvis hun ikke oppfører seg. Si det som det er, feks hvis hun begynner kan du si noe sånt som "Å hold kjeften på deg, jeg er her for å besøke pappa og det vet du godt. Jeg stikker opp på rommet mitt." noen ganger kan det være like greit å være helt kynisk på det.

Det er ikke alltid nødvendig å behandle selv moren din med respekt dersom hun ikke egentlig har gjort seg fortjent til det. Familie har "verdi" i at de "alltid er der for deg og støtter deg" men hvis de ikke gjør det men i stedet drar deg så er de jo i praksis verdiløse..

Jeg vet jeg høres helt ekstremt kynisk ut når jeg sier sånt men, har såpass med erfaring på temaet at jeg har kommer frem til at det i noen tilfeller, som feks mitt, ret og slett er det beste.

Anonymous poster hash: 9543d...1d8

[waco]

Joda. Det har jeg. Generelt hver gang hun drikker. "Hvorfor har du drukket i dag mamma?"

Hun har som regel ikke noe svar på det. På lillejulaften da vi skulle pynte juletreet sammen - noe vi alltid har gjort (da har hun klart å holde seg edru). Jeg kom til henne og treet var allerede pyntet og hun lå drita på sofaen... Hun svarte at hun drakk fordi hun var stresset over at alkohol salget stopper i romjulen....

Andre ganger så er det min feil..

Min far sin feil..

Livet sin feil..

Depresjonen sin feil... (Ja, hu sier hu er diagnotisert manisk deppressiv). Noe jeg gjerne vil tro, men sliter med å tro... har lest definisjonen på denne mentale lidelsen, og jeg mener personlig at hun ikke faller innenfor. Likevel må det sies at det er iallefall noe mentalt i veien... deprimert? jah... hvorfor ikke. Men om det er depresjonen som forårsaker drikkingen eller om det er drikkingen som forårsaker depresjonen - det er vanskelig å si noe om.

Hmm, hun drikker medisinsk altså, litt sånn som under forbudstiden hvor koner og mødre fikk jagermeister, cognac og likører på resept.

Hva ønsker hun seg aller mest?

En femliters-dunk med koskenkorva vodka så hun kan sitte alene?

Etter det da?

Jeg hadde blitt med henne på en fylletur jeg, - for å få en forståelse av hva problemet er.

Faren min drikker alkohol hver dag.

Jeg drikker nesten aldri og det kan gå år mellom hver gang, og når jeg drikker, drikker jeg minst mulig.

Men jeg tror jeg vet hvorfor pappa drikker, - det er jo maktesløsheten og ønsket om å ha kontroll. Det er jo gleden over å kose seg med andre mennesker og å være åpen, jovial, bli likt, bli husket også videre.

Nå skal jeg innrømme at jeg sjeldent krangler med faren min, faktisk nesten aldri, han er en smart mann, og jeg skjønner godt hvorfor en liker å ruse seg.

Hadde jeg likt alkohol så kanskje jeg hadde drukket selv, men heldigvis misliker jeg alkohol fælt, den er nesten like stor som min forakt mot alkoholikere.

Arne Johannesen, tidligere leder i norsk narkotikapolitiforening sa under et intervju at han ikke drakk av solidaritet med alkoholikere. En sånn åpenlys forakt er beundringsverdig spør du meg. Hehe, forestill deg en som ikke vil spise kake av solidaritet med de feite? Er ikke det et hån kanskje?

Jeg har aldri kranglet med faren min når han er full, da blir han bare i godt humør. Jeg tror ikke kvinner tåler alkohol, for min del så burde kvinner ha forbudt alkohol slik de valgte ved folkeavstemningen 1919, - dessverre så opphevet menn den igjen 1927 da vi så alle samfunnsbelastningene et alkoholforbud gjør med et fritt samfunn.

Har du forsøkt å vært på fylla med mora di? Blitt mer full en mora di? Gjort henne forskrekket noengang?

En kamerat av meg som har en mor som er alkis valgte løsningen med å selv bli alkis, sånn straffet han moren. Nå krangler de om hvem som drikker mest og hvem som er ondest.

Jeg liker ikke mennesker som drikker for å plage omgivelsene sine. Er man så feig at man må drikke for å være destruktiv?

Hva er det man vil med drikkinga? Bli likt? Bli elsket? Bli trøstet? Være sexy? Være attraktiv? Være slem? Være dust? Være idiot? Være tulling? Man velger jo selv.

I Japan for eksempel blir mennesker som ser ut som de er fulle sett ned på. Så mye ned på at japanere behøver ikke vinmonopol en gang og allikevel drikke mindre enn oss! De har automater som selger brennevin døgnet rundt uten aldersgrense!

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du deler historien din. Det er godt (samtidig vemodig) å vite at jeg ikke er alene.

Jeg er veldig heldig sånn sett, min far drikker aldri.

Han er ikke avholds, det vil si - er det julebord på jobben hans, så drikker han noen øl.

Men han drikker aldri på fritiden eller i sosiale sammenkomster.

De er også gift og det gjør det så altfor mye vanskeligere.

Husker godt da jeg var 12 år gammel og fortalte min far at jeg ikke brydde meg om han gikk fra mamma. Jeg unner han frihet og lykke. Da svarte han: "Jeg er jo glad i mammaen din, hvem andre skulle tatt vare på henne?"

Han har et poeng, problemet er bare at han er en Enabler, med stor E!

Skjønner godt at det gjør alt mye værre. Godt å høre at din far ikke har det problemet, men det må likevel gjøre vondt å se at han som er såkalt "normal" lar henne fortsette med dette og frivillig blir værende i det..

Jeg har blitt utsatt for så mye ille av de og på grunn av deres missbruk at mine silkehansker har jeg kastet i søppla for mange år siden. Jeg har klare rettningslinjer, snakker rett fra levra og sier klart i fra hva konsekvensene blir hvis de ikke klarer å oppføre seg, og begrunner hvorfor jeg ikke tolererer de gitte tingene. Driter de seg ut, så vet de hva konsekvensene blir og da har de tatt det valget. De har også sett at jeg gir ikke etter.

Kan hende det er noe du kan prøve med din mor, så får hun velge og se at hennes handlinger og ord har konsekvenser. Har fungert greit nok på min.

Anonymous poster hash: 11a81...f06

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Daraya]

Min far er voksen og velger selv å leve med min mor. Min mor er voksen og velger selv å drikke. Problemstillingen er bare så vanskelig fordi de er foreldrene mine... hvordan skal man nå inn, hvorda bryte i fra?

Du er også voksen og velger selv om du vil leve med hvordan din mor behandler deg. Du skriver at hun drar deg ned, er stygg på mange måter, at hun gi deg skylden for egne problemer. Når du da reagerer med å søke avstand blir hun plutselig innpåsliten. Vel, det gjør hun for å ikke miste deg. Dels sikkert kjærlighet, men også for å ikke miste syndebukken sin. Hun har sikkert ikke mange hun kan behandle dårlig uten at det får konsekvenser. Og hun er redd at du til slutt ikke orker mer og kutter henne ut.

Jeg mener hun har god grunn til å frykte at du avbryter kontakten, med mindre du har like martyrtendenser som din far må du før eller senere velge mellom deg selv og henne. Hun er syk, ja, men hun velger selv å ikke bli bedre, hun søker ikke hjelp og behandling. Jeg syns det er en vesentlig forskjell til andre sykdommer.

Jeg har ikke erfaring med alkoholsyke foreldre selv, men min bestevennine hadde far som var alkoholiker. Han var horribel, aggressiv og voldelig. Vennina mi var heldig, hennes mor gikk fra ham når hun var 13 eller noe og hun hadde minimal med kontakt etter det. Han døde når hun var rett over 20. Hun gråt ikke ei tåre for å si det slik, det var visst bare lettelse.

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch