Flytte fra mann og barn?

[AnonymBruker]

Ta deg en bolle før du dømmer en du ikke kjenner!

Da burde det jo ringe noen bjeller som forteller deg at du er helt elendig på barneoppdragelse. Og det er ikke ungene dine sin feil. Aldri.

Anonymous poster hash: 6ed34...c22

[Gjest Riskjeks]

Hvor tar du det fra at jeg ikke gir noe som helst tilbake?

Har jeg sagt at det blir mistet en gang og aldri kommer tilbake igjen?

Det jeg skrev var at i går kveld sa jeg at det ikke ble noe barneTV. Etter hvert så ble det en kommando fra hin. "Jeg slutter å skrike hvis jeg får se barneTV i morgen!". Du mener altså at det er noe jeg skulle gitt etter for? Hvor er gjennomføringen av konsekvens da om jeg tør spørre? Det er lov å lese og få med seg hva som står før en kommer med påstander og trekker konklusjoner.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Du bruker veldig ulogiske straffer/konsekvenser. Barnet vil ikke legge seg, så da får han ikke se barne-TV i morgen? Det henger jo ikke på greip. Dårlig oppførsel må få logiske konsekvenser. Tuller han med nattakosen og det bare er frem og tilbake, så må konsekvensen bli at da blir det ikke noe nattakos. Ikke null barne-TV dagen etter... Ungen må jo bli helt forvirret.

Jeg tipper dere har kjørt dere fast i en ond sirkel der ungen bare blir mer og mer vrang/sint og du bare mer og mer kjeftete og negativ. Dette høres veldig vanskelig ut. Men du er den voksne, og må ta ansvar her. Du kan ikke bare stikke av.

Jeg har ingen tro på belønningssystemer og den slags. Skal unger få gaver for å oppføre seg normalt? Nei, jeg tror mer på ros og positiv oppmerksomhet når han faktisk gjør noe bra/riktig. Det er sikkert vanskelig når forholdet deres er som det er, men prøv gradvis å bli mer positiv og gi ham oppmerksomhet når han oppfører seg bra. Jeg tror også det er viktig at du viser at du er interessert i ham. Spør ham hvordan dagen hans har vært, hva har han lært på skolen, spør om ting han interesserer seg for, hva han tenker på. Prøv å ha mindre fokus på den dårlige oppførselen og mer fokus på den gode.

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn og har stor tro på belønningssystemer, har sett det fungere en god del:)

Anonymous poster hash: aa5af...ffc

[nurse07]

Jeg tror at du har gått på en smell, og at du lider av depresjon som du burde hatt behandling for. Søk hjelp! Du kommer til å angre dersom du flytter fra barna dine, jeg får helt vondt av å tenke på den minste, som faktisk har et godt forhold til mammaen sin! Det at du ikke kjenner noen negativ følelse ved tanken på å flytte fra denne lille også, gjør at jeg tror du trenger hjelp! Dette er høyst unormalt!

Kan kjenne meg igjen i mye du skriver, jeg holder også på å klikke i blant. Men i bunnen elsker jeg barna mine over alt jord, kunne ikke vurdert et sekund å reise fra de!

Søk hjelp TS, før det er for sent! Tror ikke du vil få et bedre liv ved å bosette deg 20 timer unna!

[AnonymBruker]

Veldig enig med Myrthel: positiv forsterkning er alfa og omega. I tillegg til de tingene jeg har nevnt tidligere i tråden, inngår positiv forsterkning som en viktig del av vår barneoppdragelse. Hva er "tommelfingerregelen" - fem positive tilbakemeldinger for hver negative? Tror det. Jeg roser for den minste ting. Det er alltid noe å finne, hvis man bare leter grundig nok. Det kan være bagateller, som at h*n har vært rask til å kle på seg på morgenen, at h*n har satt tallerkenen sin i oppvaskmaskinen, osv. Det er ekstra lurt med ros på slutten av dagen, selv om det har vært episoder, kan jeg godt si "det har vært veldig hyggelig å være sammen med deg i dag!" Hvis h*n f.eks får høre det rett før sengetid, er sjansen for dårlig oppførsel på tampen svært liten. Positive tilbakemeldinger avler positiv adferd.

En annen ting jeg kom på: når vi vil at han skal gjøre noe, så ber vi om det på en ok måte, slik vi gjerne liker å bli bedt om ting selv, også takker vi etterpå, oppriktig. Jeg sier ikke at dere kommanderer eller gjør feil, for det vet jeg ingenting om, jeg bare nevner det, som et generelt tips.

Anonymous poster hash: 978df...584

[AnonymBruker]

Er det ikke rimelig egoistisk å forvente at jeg skal leve med en situasjon JEG ikke finner holdbar. Og det til tross for at vi har vært gjennom alt mulig av forsøk?

Vi har også vært innom PPT. De fant ingenting. Var innom BUP også og utredet for ADHD. Der fant de heller ingenting.

Det er helt utrolig, men her ser det ut som at folk her har bestemt seg for at ingenting er prøvd. Men beklager å måtte si det. Dere tar skammelig feil i den antakelsen.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Alle barn trenger ikke en diagnose fordi de har en negativ atferd. Virker som du prøver å finne en feil hos barnet, mens det ofte er slik at den type atferd er et resultat av uforutsigbare omsorgsrammer hos foreldrene.

Anonymous poster hash: 0924b...d0a

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn og har stor tro på belønningssystemer, har sett det fungere en god del:)

Anonymous poster hash: aa5af...ffc

Dama makter tydligvis ikke alene. Hun trenger hjelp.

Hvor kan hun søke hjelp?

Anonymous poster hash: 24329...288

[ainna]

Hvor tar du det fra at jeg ikke gir noe som helst tilbake?

Har jeg sagt at det blir mistet en gang og aldri kommer tilbake igjen?

Det jeg skrev var at i går kveld sa jeg at det ikke ble noe barneTV. Etter hvert så ble det en kommando fra hin. "Jeg slutter å skrike hvis jeg får se barneTV i morgen!". Du mener altså at det er noe jeg skulle gitt etter for? Hvor er gjennomføringen av konsekvens da om jeg tør spørre? Det er lov å lese og få med seg hva som står før en kommer med påstander og trekker konklusjoner.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Her har du sunket ned på barnas nivå. Jeg ser ikke en voksen rolle i denne beskrivelsen. Du trenger absolutt veiledning TS.

[Gjest Coolaid]

Blir veldig feil å forlate familien fordi det er vanskelig. Hvorfor ikke ta kontrollen tilbake som forelder og at du og mannen jobber SAMMEN om å endre det som er vanskelig. Om dere ikke har kompetanse selv, eller føler dere sitter fast, finn hjelp hos for eksempel en fagperson, for eksempel en familieterapeut ? Ser at dere har vært involvert med ppt og dette ikke virket for deg. Dersom noe ikke virker gjør ting på en annen måte. Blir helt feil og for lett å bare gi opp. Det koster å vinne, å delta er gratis.

Det er lov å være frustrert og ha lyst å gi opp. Det kan alle kjenne seg igjen i. Det virker bare ikke som om det er den beste løsningen for familien. Kanskje du kan snakke med en psykolog eller noen som kan støtte deg? Det er mulig at du trenger noe, ikke bare barnet.

Endret 3. januar 2014 av Coolaid

[AnonymBruker]

"Deng ungen med telefonkatalogen"

Føler med deg TS, og jeg aner ikke hva du skal gjøre. Det hadde kanskje vært en ide og flytte ut noen dager/uker, til en venninne eller noe lignende? Så får de se hva som skjer hvis hin ikke skjerper seg.

Selv hadde jeg nok brukt makt mot ungen til den skjerpet seg eller barnevernet tok den. (ikke slå eller noe slik så alle dere hyper-psykoer kan ta det helt med ro)

Anonymous poster hash: 7013f...424

[asterix]

Hvor tar du det fra at jeg ikke gir noe som helst tilbake?

Har jeg sagt at det blir mistet en gang og aldri kommer tilbake igjen?

Det jeg skrev var at i går kveld sa jeg at det ikke ble noe barneTV. Etter hvert så ble det en kommando fra hin. "Jeg slutter å skrike hvis jeg får se barneTV i morgen!". Du mener altså at det er noe jeg skulle gitt etter for? Hvor er gjennomføringen av konsekvens da om jeg tør spørre? Det er lov å lese og få med seg hva som står før en kommer med påstander og trekker konklusjoner.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Mitt poeng er at om dette barnet oppfører seg så fryktelig at du vurderer å rømme hjemmefra, så burde det jo ikke fortjene goder overhode. Men som du sier så lar du jo barnet få goder, så hvorfor skal h?n da begynne å oppføre seg bedre? Om du har fjernet goder for så å gi dem tilbake, så må jo barnet ha vist forbedring på en eller annen måte for å fortjene å få godene tilbake?

Jeg setter simpelten spørsmålstegn ved din påstand om at du har prøvd alt og alltid er konsekvent, men at ingenting hjelper...

[AnonymBruker]

Herlighet, for en ulveflokk mange av dere her utgjør? Kan dere være så snill å slutte med å trykke TS ned, plukke i fra hverandre alt hun sier? Dere oppfører dere akkurat slik man ikke skal mot et menneske som trenger rettledning, og å bli bedre på noe! Dere har samme holdning til TS somd ere mener hun ikke skal ha til barnet sitt! Hva med å komme med konstruktive råd, og bidra til å bygge henne opp?

Anonymous poster hash: 978df...584

[AnonymBruker]

"Deng ungen med telefonkatalogen"

Føler med deg TS, og jeg aner ikke hva du skal gjøre. Det hadde kanskje vært en ide og flytte ut noen dager/uker, til en venninne eller noe lignende? Så får de se hva som skjer hvis hin ikke skjerper seg.

Selv hadde jeg nok brukt makt mot ungen til den skjerpet seg eller barnevernet tok den. (ikke slå eller noe slik så alle dere hyper-psykoer kan ta det helt med ro)

Anonymous poster hash: 7013f...424

Nei, virkelig ikke! Det er å legge ansvaret for situasjonen over på barnet, og kan være direkte skadelig for h*n. Dette barnet er ikke genuint "slemt", ingen barn er slik i utgangspunktet, det er alltid årsaker. Det må familien finne ut av, og lære å fungere sammen.

Anonymous poster hash: 978df...584

[La Guapa]

hei.

Er du sikker på at barnet ditt ikke har en diagnose da ?

Som mamma til ei jente med epilepsi må jeg si at dette bør du få sjekket !

Vår datter var sykt vanskelig før vi oppdaget at hun hadde epilepsi (hun har ikke synlige anfall).

Jeg gråt en god del oppigjennom årene fordi jeg følte at hun ikke likte meg og at jeg hadde feilet som mor. Det er ikke helt perfekt ennå heller, selv om hun får medisin.

Det viktigste er at jeg forsto at det ikke var noe vi hadde gjort galt.

Jeg var ikke en inkonsekvent dårlig mor. Da var det mye lettere å takle sinnet hennes og urettferdigheten når hun var sint og rev rommet sitt for en liten filleting jeg hadde sagt eller gjort.

Barna dine trenger deg uansett hvordan de er Du har valgt dem, ikke omvendt

[Gjest Riskjeks]

Jeg jobber med barn og har stor tro på belønningssystemer, har sett det fungere en god del:)

Anonymous poster hash: aa5af...ffc

At det kan fungere på kort sikt, tror jeg på. Men jeg tror ikke det er hensiktsmessig eller fruktbart i lengden. Barn bør som sagt ikke kunne forvente belønning for normal oppførsel. Hvordan skal det da bli senere i livet? Ungdommer og senere voksne som ikke gidder å løfte en finger uten at de får noe?

[AnonymBruker]

Hei alle sammen

Jeg har vært sammen med mannen min i 10 år. Snart 11 år faktisk. Vi har to barn sammen og periodevis har vi et ganske flott familieliv.

Dessverre så har de periodene hvor familielivet absolutt ikke fungerer kommet oftere, og de har blitt mer langvarige.

Problemet er ikke mannen. Det er ett av barna. Helt siden 4-års alderen har vi slitt med akkurat hin. Mye raseri, masse ting som flyr gjennom lufta, og mine grenser respekteres absolutt ikke. Mannen derimot.. Ja, han blir i hvert fall hørt oftere enn meg! Disse periodene innebærer mye trass og direkte frekkheter og ufinheter fra barnet. Tidligere så vi det helst på dagtid (ettermiddagene). Nå har det begynt å få utløp på kveldstid.

Det fortoner seg slik at hin f.eks. sier hin vil ha en til god natt kos rett før jeg går ut av rommet. Jeg går tilbake og skal gi kos, men da har hin gjemt seg under dyna og tviholder på den og fniser og ler. Jeg prøver gjentatte ganger før jeg går mot døra og sier god natt. Men da begynner hin å hyle og skrike. Jeg går tilbake og sier "slapp av, ikke rop. Vil du fortsatt ha en kos?", men mens jeg sier dette så er dyna på vei over hodet igjen. Jeg prøver å trekke dyna ned for å få kontakt, men plutselig så kan det slå ut i raserianfall. Fordi fingeren ble bøyd litt til sides (kanskje en millimeter, maks!), eller noe annet rart som at armen da skal ha truffet nattbordet når hin ligger helt inntil veggen og det står 50 cm i fra.

Dette er bare ett eksempel, men det er på slike uforståelige måter disse situasjonene oppstår.

Nå for tiden så kan kveldene dra ut helt til midnatt i verste fall. Og grunnen til at mannen ikke kan gjøre noe med det er at han har en jobb hvor han jobber på skift (12 timer, bytter mellom dag og nattskift).

Utenom det eksempelet jeg gav så blir det bare ledd av dersom jeg gir en beskjed. Eller så blir det totalt ignorert og jeg får sure og frekke svar når jeg minner på. Hvis jeg minner på at jeg har bedt om at yttertøyet skal henges opp, kan jeg få svar som "Ja hva så da? Gjør det du da vel! Åja, så dumt da!" og mye mer.

Hele dagen er det slik. Og hin er ekstremt sur og irritabel hele tiden. Mot meg vel å merke. Pappa er fortsatt verdens beste....

Nå har det her pågått helt siden i sommer. Jeg har fått nok. Jeg føler meg som dritt, og føler at jeg blir behandlet deretter også.

Jeg prøver å snakke med mannen om det, men han mener at det er jo jeg som må jobbe med å få respekten, det nytter ikke å bare klage på alt heller. Men det han ikke tenker på er at jeg gjør faktisk nøyaktig de samme tingene som han gjør. Samme forventninger, samme måte å formidle beskjeder på, og jeg prøver å delta i begge barnas ting på samme måte som han gjør. Men det er nytteløs ovenfor eldste altså.

Yngste barnet har jeg ingen problemer med. Vi har et veldig godt forhold.

Vi har altså holdt på med det her i mer eller mindre 6 ÅR!! Jeg har fått nok, og vi har til og med prøvd å få inn hjelp fra barnevernet. Når de har avsluttet og trukket seg ut så har det vært veldig bra. Men plutselig så var de periodene tilbake igjen. Det tok en stund etter BV, men det raknet igjen.

Jeg har prøvd å snakket med eldste om det her flere ganger, men får bare svar som "vet ikke" eller "det er jo bare sånn!".

Nå har jeg faktisk formidlet som de alle har hørt på at nå er det faktisk sånn at jeg har fått nok, og at enten blir det endringer og jeg får respekt, ellers så flytter jeg.

Jeg har laget et automatisk søk på finn.no over eiendommer til salgs. De fleste jeg lagerer og ser på prospektene på ligger faktisk 12-20 timers kjøring herfra. Og når jeg tenker på å pakke sammen og dra så har jeg ingen følelser rundt det. Jeg har fått et kaldt og distansert forhold til hele familielivet nå, og jeg kjenner ingenting når jeg tenker på å flytte. Og nei, jeg tar ingen med. Ikke katten en gang. Bare meg. Langt borte hvor jeg slipper å bli behandlet respektløst og som om jeg skulle vært siste sort.

Om det mener mannen at jeg må tenke på at det er to andre som trenger meg her også, og at jeg ikke bare kan forsvinne sånn uten videre. Men det er vel helt opp til meg når jeg har fått nok? Og om jeg vil fortsette familielivet når det ikke gjør noe annet enn å tappe meg for krefter?

Selvfølgelig går det nok an å redde stumpene av det jeg har av glede ved familien, men hva om jeg ikke vil? Hva om jeg har erfart det så kraftig og så mange ganger at det bare er midlertidige bedringer? Hva da?

I morgen tidlig kommer mannen hjem fra jobb. Da kommer jeg til å be de alle 3 om å gi meg en veldig god grunn til å bli. Så får de klare seg selv. Og jeg får endelig fred og ro og mulighet til å være sammen med noen som virkelig bryr seg om hvordan jeg har det. Nemlig MEG.

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

tror ikke du oppnår mye ved å komme med trusler over fam.Særdeles ikke ovenfor barn. Du skaper bare usikkerhet. Skaff deg noen som kan lære deg barneoppdragelse. Ser ut for at du er lite konsekvent.

Anonymous poster hash: 4e645...c04

[AnonymBruker]

Herlighet, for en ulveflokk mange av dere her utgjør? Kan dere være så snill å slutte med å trykke TS ned, plukke i fra hverandre alt hun sier? Dere oppfører dere akkurat slik man ikke skal mot et menneske som trenger rettledning, og å bli bedre på noe! Dere har samme holdning til TS somd ere mener hun ikke skal ha til barnet sitt! Hva med å komme med konstruktive råd, og bidra til å bygge henne opp?

Anonymous poster hash: 978df...584

Nei, tvert i mot! Det er mange som kommer med gode råd! De samme rådene hun vil få fra folk som jobber med barn med atferdsproblemer.

Noen er litt krasse, men TS viser selv en firkantet holdning i sine innlegg og da er det lett å tolke at hennes behandling av barnets utfordringer forsterker barnets negative handlinger. Hun vil helst skylde på at barnet gjør dette av ondskap, og det er vel aldri tilfelle?

Anonymous poster hash: c24e2...250

[AnonymBruker]

Hun vil helst skylde på at barnet gjør dette av ondskap, og det er vel aldri tilfelle?

Anonymous poster hash: c24e2...250

Ja det var også en konklusjon du hadde all mulighet til å trekke!

Men så klart, det å trekke ubegrunnede slutninger er jo ikke noe nytt i dette forumet generelt.

Også her i tråden har det blitt lagt til forutsetninger som dere ikke har noen som helst grunnlag for å gå ut fra. Og flere har tillagt meg meninger som dere heller ikke har noe grunnlag for å gjøre. Og som heller ikke har stemt over hodet!

Og for å si det slik:

Jeg hører veldig gjerne på hva andre har å si. Men å komme med sure og spydige holdninger kommer dere faktisk ingen vei med. For det er faktisk ikke det jeg har behov for akkurat nå!

Takk til alle dere som har klart å svare som folk, forresten. Jeg setter pris på at dere tar dere tid til å formulere fornuftige svar!

Så takk for meg. Ha en fin kveld, alle sammen. Dere skal nå få være fri til å spy ut eder og galle i andre tråder.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Vi har et barn som var ufyselig vanskelig i flere år. Jeg merket at jeg hadde vanskeligheter med å være sammen med ham, for jeg ble så sliten og sint.

Ved å dra sammen på turer, bare oss to, så ble kjemien mellom oss en helt annen. Vi fikk snakket ut om følelser, om hvordan man blir lei seg av å si sårende ting, hva som får barnet til å gjøre disse tingene, hvordan vi kan forbedre forholdet mellom oss. Vi dro på teltturer, fisket, lagde bål, dro på helgetur til Oslo, på tusenfryd, fjellturer og båtturer, og "belønningen" ble mer samvær bare oss to, og det hjalp. Har dere to prøvd det?

Anonymous poster hash: 2cfc1...73f

[AnonymBruker]

Vi har et barn som var ufyselig vanskelig i flere år. Jeg merket at jeg hadde vanskeligheter med å være sammen med ham, for jeg ble så sliten og sint.

Ved å dra sammen på turer, bare oss to, så ble kjemien mellom oss en helt annen. Vi fikk snakket ut om følelser, om hvordan man blir lei seg av å si sårende ting, hva som får barnet til å gjøre disse tingene, hvordan vi kan forbedre forholdet mellom oss. Vi dro på teltturer, fisket, lagde bål, dro på helgetur til Oslo, på tusenfryd, fjellturer og båtturer, og "belønningen" ble mer samvær bare oss to, og det hjalp. Har dere to prøvd det?

Anonymous poster hash: 2cfc1...73f

Ungen må gi moren en god grunn til å "gidde" først....

Anonymous poster hash: 6ed34...c22