Flytte fra mann og barn?

[AnonymBruker]

Som sagt så har vi hatt kontakt med barnevernet tidligere. Vi tok kontakt selv. Hva tror dere egentlig at de gjør? SItter og drikker kaffe og snakker om været?
Vi fikk inn en veileder som snakket med både oss foreldre og med barna. Det ble innført belønningssystem, og det ble fastsatt husregler som vi alle skal følge. Det fungerte en stund. Nærmere bestemt 6-7 måneder. Og så var det det samme igjen. Uten at verken jeg eller mannen begynte å gjøre noe annerledes. Den jevne holdningen ble bare "ja men det bryr jeg meg ikke om!" "Vil ikke ha de teite belønningene likevel!". Og det til tross for at hin fikk velge ut sine belønninger selv!

Og til du over som sier at jeg "diller" og at det vil fungere bedre å bare gå ut:
Tror du virkelig ikke at jeg har prøvd? Går du rundt og inbiller deg at ting faktisk er svart hvitt? Når jeg har gått ut så blir det nøyaktig det samme. Hyling og skriking fordi "jeg ville jo ha en kos!". Og om jeg ikke går inn, så kommer hin ut. Og skriker, tramper, og prøver å true seg frem til å få tilbake goder som etter hvert blir tatt bort .Hvis jeg f.eks. sier at da blir det ingen barneTV neste dag, så kan hin stå og rope til langt på kveld "jeg skal ha *godet* tilbake, eller så skal jeg fortsette å skrike!".
Enkleste løsning hadde jo vært å få slutt på det med å faktisk gi tilbake godene, men det er selvfølgelig ikke aktuelt!

Jeg ser virkelig ikke hvorfor noen her påstår at jeg ikke gjennomfører. Har dere stått og kikket i vinduene siden dere kan mene det så sikkert? Nei, tenkte meg det...
Når jeg har sagt noe, så skjer det.

Og nei, jeg flyr ikke rundt og truer med å flytte i tid og utid. Jeg har ikke gjort det i 6 år. Jeg har hørt på bråk, frekkheter, og alt dette andre i 6 år.
Jeg har sagt NÅ at det er nok, og at jeg har gitt en absolutt siste sjanse før jeg gir helt opp og faktisk tar tak i MIN situasjon.
At dere ikke kan forstå at det faktisk er mulig å faktisk vurdere det så må jeg si at dere er utrolig heldige. Det betyr at dere har hatt et veldig flott familieliv i forhold til hva jeg har måttet leve med i flere år. Med andre ord så aner dere ingenting om hvordan det er å leve med slikt.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Du skriver ikke hvor gammelt barnet er, men du mener ikke at du skal be barna komme med gode grunner for at du fortsatt skal bo med dem?

Som jeg skrev så skulle jeg gi beskjed til MANNEN når han kom hjem i dag at nå skulle jeg ha en veldig god grunn til å bli værende.

Men ja, de vet hva status er, og akkurat hva det er som er problemet. Men ingenting blir gjort, til tross for konstante forsøk på å bedre situasjonen fra min side.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Som jeg skrev så skulle jeg gi beskjed til MANNEN når han kom hjem i dag at nå skulle jeg ha en veldig god grunn til å bli værende.

Men ja, de vet hva status er, og akkurat hva det er som er problemet. Men ingenting blir gjort, til tross for konstante forsøk på å bedre situasjonen fra min side.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Ser nå at i hovedinnlegget så var det en feil formulering. Men sånn går det når en har nervene i høyspenn hele kveldene og en ikke får sove før langt ut på morgenkvisten på grunn av det....

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Når dette har fungert mens barnevernet har vært inne i bildet, så mistenker jeg dessverre at du har latt det skli ut etter at de forsvant ut av bildet. Her må du gå inn i deg selv. Det er ikke riktig å gi barna skylda uansett, og å be ungene gi deg en god grunn for å bli? Hallo sier jeg bare! Det hører ikke hjemme noen steder!

Vi har også slitt med et utagerende barn, men det viste seg at han hadde jernmangel som gjorde at han var sliten og ble raskt sint. Da vi fikk det noenlunde under kontroll, så fikk vi en annen unge. Ja, klart han kan bli sint fortsatt, være umulig osv, men sånn er unger innimellom.

Anonymous poster hash: e4f28...a8c

[Britt Banditt]

Så det barnet du faktisk har et godt forhold til skal også miste moren sin? Ja, kjempesmart tenkt dette. Har barnet blitt utredet?

Jeg skjønner du er frustrert, men å bare stikke av fra alt og la mannen din måtte sitte igjen med alt alene er jo ikke annet enn egoistisk.

[AnonymBruker]

Så det barnet du faktisk har et godt forhold til skal også miste moren sin? Ja, kjempesmart tenkt dette. Har barnet blitt utredet?

Jeg skjønner du er frustrert, men å bare stikke av fra alt og la mannen din måtte sitte igjen med alt alene er jo ikke annet enn egoistisk.

Er det ikke rimelig egoistisk å forvente at jeg skal leve med en situasjon JEG ikke finner holdbar. Og det til tross for at vi har vært gjennom alt mulig av forsøk?

Vi har også vært innom PPT. De fant ingenting. Var innom BUP også og utredet for ADHD. Der fant de heller ingenting.

Det er helt utrolig, men her ser det ut som at folk her har bestemt seg for at ingenting er prøvd. Men beklager å måtte si det. Dere tar skammelig feil i den antakelsen.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Kjære deg, TS, dette er ikke lett. Vi har også et slikt krevende barn, så jeg vet hva du sliter med. Barnet her er, til forskjell fra deres, et "diagnose-barn".

Det virker som om dere har kjørt dere inn på et veldig negativt spor, du og barnet. Det blir etter hvert vanskelig å like et barn som oppfører seg slik. Man starter hver dag med en negativ innstilling, og da kan du banne på at dagen også blir negativ. Kjøtt og blod eller ikke, sånn er det, og ingen som ikke har opplevd det kan vel egentlig sette seg ordentlig inn i det.

Den konkrete episoden du beskriver med sengetid og nattaklem kunne godt ha skjedd her også. Vårt barn har ADHD, og sliter spesielt på kveldstid, når medisinene ikke lenger er virksomme i kroppen. Da vet vi at vi må kreve mindre av hin enn ellers på dagen, men grensene må være like tydelige. Vi har fått god hjelp av BUP, og aller mest utbytte fikk vel barnet, som (langt på vei, i hvert fall) lærte noe om sine egne mekanismer når de forskjellige situasjonene oppsto, og hvordan hin kunne være i forkant for, også for sin egen del, å hindre at ting eskalerte. Vi lærte også mer om dette med å være i forkant av situasjoner.

Helt konkret om sengetid-episoden deres kan jeg jo si hva som ville fungert her (ikke sikkert det vil fungere hos dere): bli enige om noen regler som skal gjelde ved sengetid. La gjerne barnet foreslå reglene (når dere ser han er i et modus hvor han er tilgjengelig og rolig), og understrek at dette er noe som må gjelde for at alt skal bli mye hyggeligere for alle parter, også hin. Spør om hvordan han føler seg når bråket i akkurat denne situasjonen oppstår, om han synes det er bra eller dårlig, og om han vil bidra til å endre det. Bli enige om at når han er i seng, så skal du få en nattaklem når du går inn for å si god natt, og at dere er enige om at hvis han ikke har lyst, eller begynner å tøyse, så sier du bare god natt, og går ut av rommet. Minn ham gjerne på det før han går og legger seg, uten å utbrodere eller anklage, bare si i en hyggelig tone f.eks "husk på regelen, da", slik at du gir ham rom for å tenke litt over det hele på egenhånd, før du går opp for å si god natt. Det er ikke sikkert det fungerer, men det er forsøket verdt.

En annen ting som fungerer godt her, er å la være å mase veldig rundt ting. Hin skal gjerne protestere på "alt", og begir vi oss inn i argumentasjon, viser vi jo at det faktisk er rom for diskusjon. Det rommet ønsker vi ikke å gi, så vi konstaterer kun at sånn er det, og sier ikke mer, bare fjerner oss fra situasjonen. Da har hin ingen å krangle med, og må bruke seg selv å diskutere med, og det ender i 90% av tilfellene med at hin gjør som vi sier uten flere forsøk på protester og diskusjoner.

Det jeg opplever med vårt barn, er at det å gi hin en klem "når han minst fortjener det" er en veldig god ting. Ingen barn vil være "slemme" på den måten. Det er et uttrykk for noe. Hos oss er det et uttrykk for et enormt behov for å bli sett, og grenser testes hele tiden, antagelig for å sjekke hvordan det ligger an med forholdet mellom oss og hin, og det hele forsterkes selvsagt av diagnoser.

Det er ikke barnets ansvar å hjelpe familien ut av det negative sporet den har kommet inn i. De voksne må hjelpe barnet. Greier ikke de voksne det, så må de bare få hjelp utenifra. Og de voksne må for all del vise at de står sammen, at de er enige, slik at barnet ikke har noen mulighet for å spille dere ut mot hverandre. Når du sier hjelpen dere har fått fungerer en stund, før det igjen sklir ut, så tenker jeg at dere trenger mer, eller annen hjelp. Her forsøkte vi også belønningssystemer, men det nyttet ikke, fordi problemene var så omfattende, så det ble alt for krevende å holde på med det. Hør med bv om dere kan få en henvisning til BUP? Jeg mener ekspertisen er større der.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til!

Anonymous poster hash: 978df...584

[AnonymBruker]

Jeg forsøkte å holde meg kjønnsnøytral i innlegget over, men det glapp visst.

Anonymous poster hash: 978df...584

[Britt Banditt]

Er det ikke rimelig egoistisk å forvente at jeg skal leve med en situasjon JEG ikke finner holdbar. Og det til tross for at vi har vært gjennom alt mulig av forsøk?

Vi har også vært innom PPT. De fant ingenting. Var innom BUP også og utredet for ADHD. Der fant de heller ingenting.

Det er helt utrolig, men her ser det ut som at folk her har bestemt seg for at ingenting er prøvd. Men beklager å måtte si det. Dere tar skammelig feil i den antakelsen.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Du svarer fortsatt ikke på om hvorfor du skal flytte fra begge barna. Hadde det ikke da, om du absolutt må flytte, vært bedre om du hadde vært "helgemamma" for det største barnet, og evt 50/50 for det minste? Så stikker du i hvert fall ikke fra alt ansvar? Mener du virkelig at det da er bedre at du stikker fra alt ansvar og lar far ta seg av alt, mens du sjelden/aldri ser ungene? Det er sikkert ikke en holdbar situasjon for far heller dette.

[asterix]

Som sagt så har vi hatt kontakt med barnevernet tidligere. Vi tok kontakt selv. Hva tror dere egentlig at de gjør? SItter og drikker kaffe og snakker om været?

Vi fikk inn en veileder som snakket med både oss foreldre og med barna. Det ble innført belønningssystem, og det ble fastsatt husregler som vi alle skal følge. Det fungerte en stund. Nærmere bestemt 6-7 måneder. Og så var det det samme igjen. Uten at verken jeg eller mannen begynte å gjøre noe annerledes. Den jevne holdningen ble bare "ja men det bryr jeg meg ikke om!" "Vil ikke ha de teite belønningene likevel!". Og det til tross for at hin fikk velge ut sine belønninger selv!

Og til du over som sier at jeg "diller" og at det vil fungere bedre å bare gå ut:

Tror du virkelig ikke at jeg har prøvd? Går du rundt og inbiller deg at ting faktisk er svart hvitt? Når jeg har gått ut så blir det nøyaktig det samme. Hyling og skriking fordi "jeg ville jo ha en kos!". Og om jeg ikke går inn, så kommer hin ut. Og skriker, tramper, og prøver å true seg frem til å få tilbake goder som etter hvert blir tatt bort .Hvis jeg f.eks. sier at da blir det ingen barneTV neste dag, så kan hin stå og rope til langt på kveld "jeg skal ha *godet* tilbake, eller så skal jeg fortsette å skrike!".

Enkleste løsning hadde jo vært å få slutt på det med å faktisk gi tilbake godene, men det er selvfølgelig ikke aktuelt!

Jeg ser virkelig ikke hvorfor noen her påstår at jeg ikke gjennomfører. Har dere stått og kikket i vinduene siden dere kan mene det så sikkert? Nei, tenkte meg det...

Når jeg har sagt noe, så skjer det.

Og nei, jeg flyr ikke rundt og truer med å flytte i tid og utid. Jeg har ikke gjort det i 6 år. Jeg har hørt på bråk, frekkheter, og alt dette andre i 6 år.

Jeg har sagt NÅ at det er nok, og at jeg har gitt en absolutt siste sjanse før jeg gir helt opp og faktisk tar tak i MIN situasjon.

At dere ikke kan forstå at det faktisk er mulig å faktisk vurdere det så må jeg si at dere er utrolig heldige. Det betyr at dere har hatt et veldig flott familieliv i forhold til hva jeg har måttet leve med i flere år. Med andre ord så aner dere ingenting om hvordan det er å leve med slikt.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Så dette barnet har nå altså ingen goder overhode, siden du fjerner goder og ikke gir etter om h?n krever dem tilbake? H?n får ikke se tv, ikke bruke data eller lignende, får ikke godterier osv? Og du er helt konsekvent på alle regler og gir ikke etter? Og slik har du gjort det i 6 år uten at det har fungert?

Stiller meg ærlig talt litt tvilende til dette slik du fremstiller situasjonen i disse innleggene.

[AnonymBruker]

Det er ingen her som ikke forstår at du har det vanskelig, men saken er egentlig veldig enkel: Du kan ikke flytte fra barna dine, du kan ikke si at du nå må ta tak i din situasjon. Man forlater ganske enkelt ikke barna sine, og i hvert fall ikke krevende barn. Hvordan hadde du reagert om mannen din hadde stukket, hadde du akseptert det fordi han jo måtte tenke på sitt eget liv? Og hadde du selv bare dratt?

Det høres nesten som om du helst vil miste omsorgen for barna. Det kan godt hende at dere ikke har fått nok hjelp, men veien til forbedring av hjemmesituasjonen og ev videre hjelp går ikke gjennom omsorgssvikt, og det tror jeg du vet godt selv.

Jeg vil tro at barna merker denne uviljen, oppgittheten og negativiteten hos deg, og det gjør ikke tingene det spor bedre. Du må rett og slett bestemme deg for å kjempe videre og aldri gi opp, for man gir ikke opp barn.

Anonymous poster hash: d2d0d...f18

[Britt Banditt]

Når man blir gravid og velger å beholde så har man faktisk ikke lov til å være så egoistisk. Jeg vet at "en del" menn gjør dette mot familien sin, men det er ikke greit da heller. Om du ikke vil ha et forhold til mannen lengre så får dere finne en løsning som fungerer for alle, for disse barna er faktisk BEGGES ansvar.

[Gjest åffårno]

Jeg forstår godt at du er utslitt og føler livet blir håpløst når det er konstant skriking fra en uregjerlig unge.

Men det at du oppriktig vurderer å forlate ikke bare dette barnet - men også det andre barnet, det sier også ekstremt mye om deg.

Dette handler jo om et samspill mellom deg og dette barnet - har det blitt jobbet konkret med? Og hvorfor dette bare oppstår mellom dere?

Hvordan er han eksempelvis på skolen?

Og hva nøyaktig er det du forventer at mannen din skal kunne gjøre her? Det kan godt hende han har mye forbedringspotensiale, og tilogmed forsterker oppførselen på ulike vis - men det sier du ingenting om.

Og hva var konklusjonen til barnevernet - observerte de samspillet mellom dere to?

Og hvordan opplevde barnet denne tiden med barnevernet involvert - har dere snakket om det?

Blir det noenganger spurt om hvordan barnet selv ønsker ha det(altså om han virkelig trives med så mye konflikt og frustrasjon), eller er det mest fokus på stress/kjeft/grensesetting i hverdagen?

Altså; barnet er gammelt nok til å bli snakket til om situasjonen på en helhetlig måte, og jeg lurer på om han selv uttrykker noe rundt dette - og noensinne har blitt snakket ordentlig med av voksne i rolige situasjoner.

Jeg skjønner bare ikke helt hva logikken din er her - og tenker at dette er en helt feil måte å håndtere det på, noe som tilsier at det jo åpenbart har oppstått et ufattelig dårlig samspill mellom dere for lenge siden.

Jeg lurer mest på hva som er gjort for å forbedre samspillet - hos begge, ikke bare oppførselen hos barnet.

Dette er ikke forsøk på kritikk av deg, men jeg lurer bare på om dette er fulgt opp skikkelig på alle mulige måter fra BV/BUP osv.

Endret 2. januar 2014 av åffårno

[pratesyk]

Jeg skjønner at det er hardt og utmattende for deg, men jeg skjønner ikke at det å flytte fra dem er et alternativ! Jeg selv som mor er også sliten og lei av å være streng og sette grenser hver bidige dag, men jeg kan ikke forestille meg et liv uten datteren min! Dette valgte dere selv da dere fikk barn.. Man har et ansvar hele livet med barn, uansett alder og hvor hardt det er.. Jeg kan ikke tenke meg hvor trist og hardt det er for barnet ditt å bli truet av moren sin om at du flytter hvis det ikke blir bedre. Dette gjør jo alt bare mye verre. Og tenk hva du gjør mot h*n minste.. Det må jo være traumatisk! Uansett hvor mye sinne og hat man har, så trenger man moren din! Prøv å sette deres behov foran dine. Vil du virkelig ødelegge disse barna på denne måten? Husk at du aldri kan ta tilbake noe sånt som å flytte fra dem, uansett hvor mye du måtte angre i fremtiden. Ta deg heller en ferie alene og samle deg litt sammen og kom tilbake til familien med ny energi og vær hard og ikke gi deg før du får den respekten du trenger.. !

Lykke til!

[Gjest Summers]

At dere ikke kan forstå at det faktisk er mulig å faktisk vurdere det så må jeg si at dere er utrolig heldige. Det betyr at dere har hatt et veldig flott familieliv i forhold til hva jeg har måttet leve med i flere år. Med andre ord så aner dere ingenting om hvordan det er å leve med slikt.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Snakk om å kaste stein i glasshus, du vet da vel ikke hva andre foreldre har gått igjennom for sine barn. Og eksemplene dine er ikke akkurat veldig grove.

Men du burde skaffe deg en psykolog, for problemet er ikke barna dine, men deg. Det er noe galt når en mor kan gå fra ungene sine fordi hun er lei.

Endret 2. januar 2014 av Summers

[smalls]

Jeg skjønner veldig godt du er dritt lei. Hvem hadde ikke det med slke barn?

Men dette er jo dine barn og jeg synes det høres vilt ut at vil reise fra de.

[Gjest gjest- silje]

Først bør du ta en tur til legen, og forklare hvordan du har det. Kanskje du kan få medisiner som kan hjelpe mot dette sorte hullet? Slik at du kan ta bedre tak i selve situasjonen hjemme?

Det hjelper heller ikke å synes synd i seg selv og kun fokusere på hvordan du har det. I denne situasjonen er det flere, enn nettopp deg.

Jeg tenker også at du har gått tilbake til gamle vaner igjen. Barnet kan ikke gi respekt til en mor som ikke gjør noe for å fortjene det. Respekt handler om å være konsekvent og rettferdig, streng, men også omsorgsfull. Det handler ikke om å kjefte, mase, kreve, hyle eller true - det er det ingen som får respekt av.

[ainna]

Hva med familierådgivningskontoret?

Barna dine trenger deg, og dere har utviklet en fighter relasjon. Det er ditt ansvar, det er du som er voksen og som må fikse dette. Om du ikke klarer det alene må du søke hjelp.

Ingen sympati fra meg, sorry.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om du oppfører deg som et barn selv, og sloss/krangler med dem som gjevnbyrdige. Ikke bra.

Hvor kan du søke veiledning?

Anonymous poster hash: 24329...288

[ViljaH]

Du må skaffe deg pauser iblandt. Ta en helgetur nå og da uten familie. Og det er for meg rart at du vil forlate yngste barnet fordi eldste er en ramp. Det hadde ikke jeg klart. Jeg synes du skal skru til overfor eldste barnet, sette hardt mot hardt. Si fra hva konsekvens blir, og gjennomfør alltid, aldri aldri trekk deg så barnet tror det har makten. Gi ham 1 sjanse til nattakos. Ved tull sier du at nå teller du til 3, så går du kos eller ei. Gjennomfør. Hvis han ikke hører etter, sett konsekvens som betyr noe for ham. Ingen barne-tv den dagen osv. Også husk å sette positivt spinn mest mulig-hvis du dusjer og tar på pysj, så skal du få kose deg i sofaen med barnetv etterpå. Hvis han bare tuller og er frekk, blir det ikke tid til barnetv. Prøv også å snakke oppriktig med barnet, ikke bare bebreidelser ovenfra og ned. Finn ut hva som funker best på ditt barn for å få ham best mulig, eksperimenter.