Flytte fra mann og barn?

[AnonymBruker]

Det er godt mulig at jeg gjør. Etter flere år med det samme så har jeg faktisk kommet til et punkt der jeg ikke hadde brydd meg katten om jeg bare var alene.

Og ja, det er mine barn, ikke hans barn fra tidligere forhold. Selv om det er mine biologiske barn så er det jo fullt mulig å få nok av slike av-og-på anfall...

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Innlegget ditt er så langt at det er mulig jeg ikke har lest alt skikkelig når jeg nå svarer.

Det er dine barn og ditt ansvar. Dere kan ikke skilles fordi dere skal få fri fra ett av barna annenhver uke. Snakk om å kaste barndommen til det andre barnet på bålet!

Ta kontakt med kommunen og spør hvor dere kan få veiledning. Og søk hjelp hos fastlegen. Kanskje barnet har et atferdsproblem? Eller en mangelsykdom eller annet som gjør at han/hun oppfører seg slik?

Og så må man jo huske at noen barn er vanskeligere enn andre, og legger seg til veldig dårlige vaner i sin måte å være sammen med andre. Dette kan dere snu med hjelp og veiledning.

Anonymous poster hash: c24e2...250

[AnonymBruker]

Så dette barnet har nå altså ingen goder overhode, siden du fjerner goder og ikke gir etter om h?n krever dem tilbake? H?n får ikke se tv, ikke bruke data eller lignende, får ikke godterier osv? Og du er helt konsekvent på alle regler og gir ikke etter? Og slik har du gjort det i 6 år uten at det har fungert?

Stiller meg ærlig talt litt tvilende til dette slik du fremstiller situasjonen i disse innleggene.

Hvor tar du det fra at jeg ikke gir noe som helst tilbake?

Har jeg sagt at det blir mistet en gang og aldri kommer tilbake igjen?

Det jeg skrev var at i går kveld sa jeg at det ikke ble noe barneTV. Etter hvert så ble det en kommando fra hin. "Jeg slutter å skrike hvis jeg får se barneTV i morgen!". Du mener altså at det er noe jeg skulle gitt etter for? Hvor er gjennomføringen av konsekvens da om jeg tør spørre? Det er lov å lese og få med seg hva som står før en kommer med påstander og trekker konklusjoner.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[Gjest HeidiL]

Hvor tar du det fra at jeg ikke gir noe som helst tilbake?

Har jeg sagt at det blir mistet en gang og aldri kommer tilbake igjen?

Det jeg skrev var at i går kveld sa jeg at det ikke ble noe barneTV. Etter hvert så ble det en kommando fra hin. "Jeg slutter å skrike hvis jeg får se barneTV i morgen!". Du mener altså at det er noe jeg skulle gitt etter for? Hvor er gjennomføringen av konsekvens da om jeg tør spørre? Det er lov å lese og få med seg hva som står før en kommer med påstander og trekker konklusjoner.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Måten du svarer på innleggene i tråden vitner om at du er oppgitt, sint og ganske rådvill. Du trenger hjelp til foreldrerollen og hvordan håndtere akkurat dette barnet. Du er sikkert en god forelder for det andre barnet men ikke det eldste. Og hvis dette i tillegg er en jente, har det med mor-datter-bindingen å gjøre. Det kan være en veldig vanskelige knute å få til. Og kanskje dere må finne en måte å leve sammen på uten at dere sliter ut hverandre? Finne noen regler som gjelder for begge, også for deg?

Det kan virke som om dere har fått masse hjelp og du er utslitt og lei. Betyr det at du ikke tror på å få til et forhold til barnet lenger? Og at du heller ønsker å forlate familien din? Gi opp den viktigste jobben du har som forelder?

Eller kan du ta tak i det og sette deg noen mål? Det er du som voksen som må være forbilde for barnet, og vise barnet den atferden du ønsker tilbake. Bestill deg time hos psykolog som jobber med familier og begynn med enkle grep for kommunikasjon og samspill med barnet. Er barnet en jente, bør du kanskje gjøre noen hyggelige jenteting med henne? Bygge opp en relasjon bare dere to. Er det en gutt, kanskje pappaen kan styrke sin relasjon med han? Være et godt forbilde.

Dere trenger ikke begge gi like mye tid og oppmerksomhet til barna, dere kan godt fordele dem litt mellom dere ut fra hvem som har best relasjon til hver enkelt.

Husk at det er du som må endre deg når du har gjort ting som ikke har virket, prøv noe annet! Barnet kan ikke forvente å endre seg. Og barna må alltid være trygge på at dere foreldre elsker dem og vil være der for dem uansett hva de gjør. Det er kanskje dette siste det eldste barnet er usikker på og tester ut?

Lykke til med den vanskelige men mest viktige rollen av alle: Foreldrerollen!

[AnonymBruker]

Til ts: du har lagt ut så mange detaljer at det ikke har noe formål å bruke "hin". Det er bare irriterende.

Anonymous poster hash: 62772...a54

[AnonymBruker]

Voksent og modent å ville flytte, reise vekk fra problemene. Men vet du hva? Nissen flytter med på lasset. Du må se barnet ditt, er du glad i han? Hvorfor blir du så stresset av ditt eget barn? Følger han ikke dagsplanen din? Virker så du trenger stor hjelp selv. Nytter ikke skille seg pga man er trøtt og lei barna sine. Du skylder ungene dine å være en perfekt mamma! Den perfekte mamma reiser ikke, eller skiller seg. Hun står på, søker hjelp. Gir aldri opp!! DET er en perfekt mamma. Vil du ikke være det???

Anonymous poster hash: 1f260...ad9

[Myrthel]

Jeg har jobbet som lærer i en periode nå, og opplevd et barn som er ganske likt det du beskriver. Det var rett og slett "uspiselig", frekt og ufordragent. Vi hadde ikke en time uten at det barnet forstyrret og "ødela" for resten. Vi prøvde med samtaler, blandet inn foreldre, helsesøster osv. Vi testet ut med belønninger og straffet med å frata goder. Ingenting hjalp. Tilslutt føler man at "man ønsker ungen langt vekk".

Denne situasjonen utfordret meg skikkelig. Her var det altså et barn som ikke virket mottakelig for noen form for rettledning. Det var sinne og bråk hele tiden rundt barnet.

Vi bestemte oss for å snu hele situasjonen. Vi fant ut at fra "i dag" skal vi bare skryte av alt det positive og overse alt negativt. Ikke kommentere noe galt i en periode. Jeg skal ikke nekte for at det holdt hardt til å begynne med, men som det etterhvert hjalp. Skryt, skryt og skryt når barnet gjør noe positivt. Overse alle stygge ord ved å ikke gi noen form for respons.

Istedenfor at negativ oppførsel ender i en krangel, som forsåvidt føles som oppmerksomhet fra barnet - blir denne handlingen oversett.

Vi var usikre når vi valgte å teste dette ut, fordi vi var redde for å la barnet føle at det ikke hadde grenser - og for at det kunne bli enda værre. Men nå har vi holdt på siden påsken i fjor, og det er enorm forskjell. Vi har nå kommet så langt at vi kan korrigere (ikke direkte "straffe" enda) negativ oppførsel uten å få raseri tilbake.

Målet er jo å lære barnet å tåle motgang, forstå og godta normale regler.

Kanskje barnet ditt også er der nå, at det føler det bare får negative ting tilbake - uansett hva det gjør. Kanskje det er derfor det bobler innvendig av "hat" og sinte følelser?

Endret 2. januar 2014 av Myrthel

[Gjest Inferno]

Om det er så håpløst som du gir uttrykk for, flytt da vel. Det er ingen som hindrer deg. Bedre det enn at ungene må vokse opp med en mor som ikke takler dem.

[AnonymBruker]

Har lært litt av å oppdra hunder - som utrolig nok også kan gjelde for barn:

Det er lettere å få vekk uønsket atferd ved å ignorere det enn å kjefte. Og det er lettere å få mer av ønsket atferd ved å belønne det, men belønningen må skje akkurat i øyeblikket, det går ikke samle opp belønninger. Bruk ros, skryt, smil, en morsom kommentar - det er god belønning for et barn!

Anonymous poster hash: c24e2...250

[AnonymBruker]

Jeg synes i grunnen at alle dere som kun angriper TS med usakligheter, isteden for konstruktive råd og inspill kan spare dere for å skrive her. Dere bidrar overhodet ikke positivt.

Anonymous poster hash: 978df...584

[AnonymBruker]

Jeg synes i grunnen at alle dere som kun angriper TS med usakligheter, isteden for konstruktive råd og inspill kan spare dere for å skrive her. Dere bidrar overhodet ikke positivt.

Anonymous poster hash: 978df...584

Synes tvert i mot det er ganske mange gode innspill her. Bare noen få helt useriøse, og sånn er det alltid på KG....

Anonymous poster hash: c24e2...250

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Ut i fra det du skriver, vil jeg gjette at du har et turbulent forhold til dine egne foreldre? På meg virker det som du er preget av tidligere turbulente relasjoner fra egen barndom.

Jeg kjenner meg egentlig godt igjen i det du skriver, men selv får jeg heller en akutt lyst til å ta livet av meg, når jeg føler at jeg mislykkes ovenfor barna. Jeg sier ikke dette til barna, men jeg går i en egen tåkesky, og sliter med å få respekt. Tøff hverdag, og er litt redd egne følelser.

Jeg tenker at du, tross alt, skal være glad for at han viser respekt mot far. Selv om jeg forstår at det oppleves urettferdig. Selv er jeg alene med barna, og har aldri mulighet til avlasting. Gled deg over at du har mulighet til noen fritimer, finn på noe for deg selv.

Anonymous poster hash: 01aa4...510

[AnonymBruker]

Hva med å finne ett avlastningshjem til den eldste så dere får litt hvile?

Anonymous poster hash: 4b2d9...8d5

[AnonymBruker]

Hva med å finne ett avlastningshjem til den eldste så dere får litt hvile?

Anonymous poster hash: 4b2d9...8d5

Litt skummelt det også, for hvis h*n allerede føler seg avvist, kan det resultere i at h*n vil føle mer på det. Sørg i hvert fall for å ikke å kalle det avlastning, men at det er en slags aktivitet, som finnes for h*ns skyld, ikke for at dere skal få fri - "slippe h*n"

Anonymous poster hash: 978df...584

[AnonymBruker]

Til ts: du har lagt ut så mange detaljer at det ikke har noe formål å bruke "hin". Det er bare irriterende.

Anonymous poster hash: 62772...a54

Javel? Så hvem er jeg da?

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[marihihia]

Men hva med minste barnet ditt? Kan du leve med å svikte dette også? At h*n skal vokse opp uten mor? Er det ikke en mulighet å flytte ut men nærme der familien bor og ha barna i helger eller sammen med far når han er hjemme?

Endret 2. januar 2014 av marihihia

[Redbull]

Hva hadde du gjort om far "truet" med å stikke av?

Og hva om han faktisk gjorde det?

Og har du virkelig hjerte til å forlate den yngste?

Og dette med skrike episoden, hadde tatt barnet i armen, ført han inn på rommet og latt han hyle ifra seg der! Hadde aldri latt han få stå i stua og hyle/snakke stygt/"true" til meg!

[MockingJay]

Hvem som helst kan gi opp, det er det enkleste man kan gjøre i uansett situasjon.

Men å kjempe for det man har kjært, det krever at man er sterk i all slags uvær.

Så må man jo spørre seg selv om man er en mus, eller en løve?

Du har jo avslørt hva du er ts. Tror du at du kan bli en løve for barnet ditt?

[AnonymBruker]

Som jeg skrev så skulle jeg gi beskjed til MANNEN når han kom hjem i dag at nå skulle jeg ha en veldig god grunn til å bli værende.

Men ja, de vet hva status er, og akkurat hva det er som er problemet. Men ingenting blir gjort, til tross for konstante forsøk på å bedre situasjonen fra min side.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Du vet at barns "jobb" er å teste grenser. Hele tiden. Hvor langt kan jeg gå før mor eller far slutter å være glad i meg? Er de fortsatt glad i meg selvom jeg gjør ditt og datt? Hva kan jeg bestemme? Skriker jeg litt til nå får jeg da viljen min?

Din truing fører jo bare til ENDA mer testing. Kommer mamma til å flytte som hun sier? Er hun ikke glad i oss lenger? Om du flytter så vil det skade dem for livet, det håper jeg du er klar over! Det vil gi dem sår langt inn i sjelen som vil være vanskelig å reparere.

Du kan da for alvor ikke forvente at UNGENE dine skal ordne opp i dette rotet deres?

Din jobb er å elske barna dine UBETINGET!

Anonymous poster hash: 6ed34...c22

[AnonymBruker]

Vi har også vært innom PPT. De fant ingenting. Var innom BUP også og utredet for ADHD. Der fant de heller ingenting.

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Da burde det jo ringe noen bjeller som forteller deg at du er helt elendig på barneoppdragelse. Og det er ikke ungene dine sin feil. Aldri.

Anonymous poster hash: 6ed34...c22

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg hi, man må nesten ha opplevd det samme for å skjønne. Man skal aldri godta drittoppførsel uansett hvem det er fra, fordi en mister seg selv;) Har en lang historie og mange år bak meg, barnet er nå stor. Jeg ga eksmann hovedansvar noen år. Sov i noen måneder;) vi er lykkelig og sammensveiset i dag.

Anonymous poster hash: aa5af...ffc