*bakepulver*s hevebok

[*bakepulver*]

Ammeskjerf, hva synes vi om det?

Én del av meg synes det et litt teit og prippent og amerikansk. En annen del ser at det kan være praktisk og kjekt i noen sammenhenger. Hm.

Endret 22. september 2014 av *bakepulver*

[Millimani]

Den føreren har nok vart så lenge fordi jeg knapt nok bruker den. Jeg synes av en eller annen grunn at det å føle håret er skikkelig HAT og det kjedeligste i verden. Så da blir det som regel lufttørking

Ja, det er kjedelig å føne håret, og det bråker også. Jeg lufttørker håret om sommeren, men nå når det begynner å bli skarpere luft ute foretrekker jeg å føne det helt tørt. Lufttørking er vel forsåvidt sunt å gå for

[Millimani]

Ammeskjerf, hva synes vi om det?


Én del av meg synes det et litt teit og prippent og amerikansk. En annen del ser at det kan være praktisk og kjekt i noen sammenhenger. Hm.

Skader jo ikke å prøve. Norge er jo alltid iferd med å bli "amerikanisert". Så det blir sikkert mer populært og vanlig i Norge også etter hvert

[Kokos]

Synes du klarte deg bra jeg!

Ammeskjerf ser både fint og praktisk ut. Spesielt nå som det begynner å bli guffent ute er det deilig med skjerf så det vil ikke være helt unaturlig å ta på seg heller.

Selv om det selvfølgelig er helt ok med offentlig amming så vil jeg tro man for sin egen del helst ikke vil sitte med puppen helt blottet og det er ikke prippent. Under skjerfet kan jo lille slippe puppen og virre så mye hun vil. Fri pupp under skjerf plager ingen, verken eier eller publikum.

[Anje]

Ammeskjerf, hva synes vi om det?

Én del av meg synes det et litt teit og prippent og amerikansk. En annen del ser at det kan være praktisk og kjekt i noen sammenhenger. Hm.

Jeg er for alt som hindrer kald luft (og med kald mener jeg alt annet enn sommerlig varmluft) tilgang til nakne bryst.

Så får det heller være så prippent og amerikanisert det bare vil. Pupper gjør seg ikke kalde, og jeg kan tenke meg at pupper med melk gjør seg enda dårligere kalde...

[Pasadena]

Litt kjipt for babyen som ligger under der uten frisk luft da...

[Gjest Blondie65]

Jeg synes nå dette var mer amme burka. Et helt vanlig skjerf gjør faktisk susen og er langt mer luftig for den lille sinte havfruen.

[Anje]

Er det ikke som et (rundt og veldig tynt) sjal da?

Altså: om jeg bretter ut mine vinnersjal så blir de omtrent like store som det der. Bare mye mindre luftige, for Anje hater å fryse.

[mia83]

Ammeburka ja

[*bakepulver*]

Man må jo ikke bruke det i full burkamodus da for det er jeg enig i at ikke ser spesielt luftig ut, og ikke skjønner jeg hvordan du skal se ungen heller men det kan jo f.eks brukes mer samlet på skrått som en slynge, eller bare løst rundt halsen. Eeeeh, ok, det egentlige problemet er visst at jeg ikke har noen vanlige skjerf som er store nok det frister litt med noe som er kombinert skjerf/teppe/tildekkingssnipp. Ble litt mye å organisere sist da jeg både skulle unngå megaflashing og holde ungen varm. Mulig jeg har noen mannlige trekk her, det der med å gjøre flere ting på én gang er pokkern meg umulig til tider

[Gjest Blondie65]

Hvis du har med teppe i vognen kan du jo legge det over skulderen? Helsetepper (får man det fremdeles til babyen?) er jo lett hullete og dermed litt luftige.

[*bakepulver*]

Mulig andre får til å dandere det sånn noenlunde funksjonabelt, men jeg er ikke en av dem

Men jeg tror jeg fant en unnskyldning til å kjøpe meg et nytt, fint (helt normalt) skjerf!

- - -

Vi var innom helsestasjonen i dag. Snuppa har lagt på seg så det holder. For 1,5 uke siden veide hun 3650, og de skal helst legge på seg sånn 120-200ish g i uka. Det synes Lille var for pysete, så hun bestemte seg like gjerne for å runde 4 kg. 4030 g! Aaaaaner ikke hvor hun har matvraktendensene fra

Også har hun såpass mye trøske at legen mente det var best å gi henne mycostatin, så da har hun fått dét. Og jeg har puppene fulle av Canesten. Stadig mer glamour i denne småbarnstiden

- - -

I morgen blir hun tre uker gammel. Hauggammal.

Jeg synes dette går ganske greit, jeg. Ammingen går bra. Hun blir større, og det ser vi jo. Har fått enda mer bollekinn og skikkelig ølmelkemage. Hun har litt lengre våkenperioder, og har blitt en kløpper på å følge ting med bilkket. Gøy å se at det skjer ting med den bittelille, rosa, sprellende klumpen.

- - -

Jeg har lastet ned Mammasjokket på mobilen og ble etter noen kapitler litt inspirert til å kludre ned noen ærlige ord selv her. Fordi jeg liker det når folk er ærlige. Fra en mamma med tre små ukers erfaring:

Jeg kjenner jo på at barseltiden ikke bare er enkel og rosenrød. Og det forventet jeg heller ikke, men det blir liksom noe annet å vite at dette er litt opp-og-ned i teorien, og å oppleve det i praksis. Det er liksom så mange ting.

All usikkerheten. Spiser hun nok? Spiser hun på riktig måte, til riktig tid? Er det min/vår skyld at hun har vondt i magen nå, kunne vi gjort noe annerledes? Føler hun seg trygg? Er vi for uvørne? Kommer vi til å takle dette? Er vi sterke nok til å overleve som par? Fikser jeg å være mamma? Hvorfor er jeg så himla negativ til tider?

Det er både flott og tøft for forholdet. Vi kan sitte og se på henne sammen, og være fascinert over at den der har faktisk VI laget! Og det er helt fantastisk å se hvor fin mannen er sammen med henne. Og følelsen av at vi jobber sammen og (for det meste) klarer å støtte hverandre. Dette har bragt oss nærmere hverandre, ingen tvil. Og hallo: vi hadde barnslig tiss-og-bæsj-og-promp-humor fra før. Den har blitt tatt til et helt nytt nivå. Også har man tidene hvor alle tre har en dårlig dag: Lille har vondt i magen og skriker, jeg får all verdens usikkerhet ramlende i hodet både når det gjelder hvordan jeg skal hjelpe henne, og hvordan den lille familien vår bør fungere og bestemmer meg derfor at det eneste logiske er at mannen må bevise HER OG NÅ at han er en superduperektemann og -far og derfor få ungen til å slutte og grine og si noe magisk som gjør meg sprudlende glad innen to sekunder, og det må han gjøre uten at jeg ber om det. Og han har på sin side en skikkelig trøtt morgen hvor han er treig i oppfatningen og egentlig helst vil sitte i et hjørne og drikke kaffen sin og lese nettaviser. Det gjør han ikke, men han er ihvertfall ikke så snakkesalig og handlekraftig.

Hun er der. Hele tiden. Alt er nytt, og få ting er som før. Noen ting som betydde mye før er uvesentlige nå, og noen ting som betydde lite har blitt viktige. Det er koselig å være oss tre. En liten familie. Jeg synes hverdagen min (i den grad jeg kan kalle dette en "hverdag") har fått mer mening. Det er noe viktig her liksom, jeg går ikke bare sundt og suller vekk livet mitt. Det er noe fint med å føle på at hun trenger meg. At jeg kan gi henne det hun trenger, ta vare på henne og gjøre verden hennes litt bedre når den er kjip. Men det tar tid å bygge opp nye vaner og en ny hverdag. Jeg savner det gamle livet hvor jeg kunne sove i fred, spise middag uten å bli avbrutt og se tre episoder av en serie på rad. Jeg blir irritert fordi jeg sjeldent får være "i fred". Fordi det er umulig å legge henne fra seg når hun sover sånn at jeg kan gjøre noe annet, at en stille stund når som helst kan bli avbrutt, og jeg tar meg selv i å bli sur fordi hun ikke skjønner at jeg må jo få sove. Samtidig så er det ingen ting som er så koselig, varmt og trygt som å ha en sovende baby på brystet. Og at dét er det som er jobben min akkurat nå.

Jeg hater at hun gråter. Hun har fortsatt luft i magen og sutrete perioder i løpet av dagen, men det er ikke desperat gråt og det går for det meste an å trøste henne. Men jeg hater det. Hater at hun har vondt, at jeg ikke kan gjøre noe med det, at hun ikke kan være enklere å ha med å gjøre. Vi kjenner jo folk med babyer som bare pludrer og sover, hvorfor kan ikke hun være sånn? Jeg hater at jeg tenker på den måten. Og jeg vet det kunne vært så mye verre - og at det fort kan bli det. K-ordet. Jeg er livredd for kolikk. Jeg teller dagene til hun blir fire uker, fordi de fleste får det før den alderen. Da kan jeg kanskje senke skuldrene litt. Samtidig så får noen det flere uker senere, så jeg vet ikke når jeg tør å føle meg ordentlig trygg. Kanskje altdri, for er det ikke kolikk, så er det noe annet. Kolikk er i det minste harmløst og går over, det er det ikke alt som gjør. Hva var det Tekola sa, nå er det bekymring frem til man parkerer tøflene? Den kjøper jeg.

Jeg er på verdens kuleste oppdagelsesferd. Jeg skjønner oftere hvorfor hun gråter. Jeg hører forskjell på gråten, jeg klarer å stanse den. Det gir mestringsfølelse. Jeg gleder meg vilt til å se henne stadig lære seg nye ting. Og hun er så fascinerende. Hun er mitt eget kjøtt og blod, har bodd inne i meg i 9 mnd, men fortsatt er et mysterium og en person jeg ikke kjenner. Som jeg gleder meg masse til å bli kjent med. Men herregud som jeg savner en bruksanvisning.

Jeg er glad i henne. I varierende grad. Jeg kjenner på gleden over de varme følelsene, og skammen for de negative og de fraværende følelsene. Jeg suger til meg de gode øyeblikkene, og prøver å overleve de slitsomme. Jeg er irritert fordi det liksom skal være så sukkersøtt og rosa denne tiden, og at det ikke er lov å si noe annet enn "joda, det er slitsomt, men vi koser oss jo". Noe som forsåvidt stemmer, men jeg kjenner jo på en viss ...skuffelse. Jeg savner innimellom å være gravid, for da hadde jeg bare forventninger og ingen realiteter. Det er så rart. Alle vet veldig, veldig godt at det å få barn er slitsomt. At spedbarnstiden betyr lite søvn, kronisk unntakstilstand, gulpeflekker over alt, såre pupper og ingen tid til seg selv. Man vet det, for alle sier det. Og jeg forventet jo akkurat dét. Men helt innerst inne blant alle fornuftige, realistiske og faktabaserte tanker så ligger det et lite håp. Om at kanskje akkurat vi får verdens mest rosenrøde barseltid. At vi ved et mirakel får en vidunderbaby og at alt er bare idyll og kos hele jævla tiden. Det er jo ingen med vettet i behold som håper på sånt direkte, for alle vet at sånn funker det ikke. Men fikk man velge, så er det jo det man har mest LYST til. Så da ligger det lille håpet der da. Og blir til en liten skuffelse. Heldigvis har det også dukket opp overraskende gleder som jeg ikke forventet. Hvor koselig det er å amme. At jeg (av og til) kan ligge og se på at hun sover og ikke bry meg om min egen søvn. At jeg skulle bli så himla stolt av henne og bli helt vannvittig kry hver gang noen sier hun er søt/fin/hårete. Og så videre.

Oi, det ble mange ord, etter ikke så mange uker. Jeg har også en sniiikende mistanke at om jeg leset dette om en 3-4 mnd så kommer reaksjonen min til å bli "PRÆHÆHÆHÆHÆ, du visste INGEN TING!". Jeje. En dag av gangen.

Endret 23. september 2014 av *bakepulver*

[missdior]

du skriver så fint! og ærlig!! og EKTE!

[Gjest Nesevisa]

Fra ei som leser dette etter sju måneder: du har skjønt MYE.

Takk for et flott innlegg! Kjenner meg sånn igjen i det du skriver at det er nesten skimmelt.

[lillemeg90]

Så fint, err fint å lese for en kommende mamma:) fint å lese ærlige innlegg og ikke bare det rosenrøde:)

[Lilleninja]

Mulig andre får til å dandere det sånn noenlunde funksjonabelt, men jeg er ikke en av dem

Men jeg tror jeg fant en unnskyldning til å kjøpe meg et nytt, fint (helt normalt) skjerf!

- - -

Vi var innom helsestasjonen i dag. Snuppa har lagt på seg så det holder. For 1,5 uke siden veide hun 3650, og de skal helst legge på seg sånn 120-200ish g i uka. Det synes Lille var for pysete, så hun bestemte seg like gjerne for å runde 4 kg. 4030 g! Aaaaaner ikke hvor hun har matvraktendensene fra

Også har hun såpass mye trøske at legen mente det var best å gi henne mycostatin, så da har hun fått dét. Og jeg har puppene fulle av Canesten. Stadig mer glamour i denne småbarnstiden

- - -

I morgen blir hun tre uker gammel. Hauggammal.

Jeg synes dette går ganske greit, jeg. Ammingen går bra. Hun blir større, og det ser vi jo. Har fått enda mer bollekinn og skikkelig ølmelkemage. Hun har litt lengre våkenperioder, og har blitt en kløpper på å følge ting med bilkket. Gøy å se at det skjer ting med den bittelille, rosa, sprellende klumpen.

- - -

Jeg har lastet ned Mammasjokket på mobilen og ble etter noen kapitler litt inspirert til å kludre ned noen ærlige ord selv her. Fordi jeg liker det når folk er ærlige. Fra en mamma med tre små ukers erfaring:

Jeg kjenner jo på at barseltiden ikke bare er enkel og rosenrød. Og det forventet jeg heller ikke, men det blir liksom noe annet å vite at dette er litt opp-og-ned i teorien, og å oppleve det i praksis. Det er liksom så mange ting.

All usikkerheten. Spiser hun nok? Spiser hun på riktig måte, til riktig tid? Er det min/vår skyld at hun har vondt i magen nå, kunne vi gjort noe annerledes? Føler hun seg trygg? Er vi for uvørne? Kommer vi til å takle dette? Er vi sterke nok til å overleve som par? Fikser jeg å være mamma? Hvorfor er jeg så himla negativ til tider?

Det er både flott og tøft for forholdet. Vi kan sitte og se på henne sammen, og være fascinert over at den der har faktisk VI laget! Og det er helt fantastisk å se hvor fin mannen er sammen med henne. Og følelsen av at vi jobber sammen og (for det meste) klarer å støtte hverandre. Dette har bragt oss nærmere hverandre, ingen tvil. Og hallo: vi hadde barnslig tiss-og-bæsj-og-promp-humor fra før. Den har blitt tatt til et helt nytt nivå. Også har man tidene hvor alle tre har en dårlig dag: Lille har vondt i magen og skriker, jeg får all verdens usikkerhet ramlende i hodet både når det gjelder hvordan jeg skal hjelpe henne, og hvordan den lille familien vår bør fungere og bestemmer meg derfor at det eneste logiske er at mannen må bevise HER OG NÅ at han er en superduperektemann og -far og derfor få ungen til å slutte og grine og si noe magisk som gjør meg sprudlende glad innen to sekunder, og det må han gjøre uten at jeg ber om det. Og han har på sin side en skikkelig trøtt morgen hvor han er treig i oppfatningen og egentlig helst vil sitte i et hjørne og drikke kaffen sin og lese nettaviser. Det gjør han ikke, men han er ihvertfall ikke så snakkesalig og handlekraftig.

Hun er der. Hele tiden. Alt er nytt, og få ting er som før. Noen ting som betydde mye før er uvesentlige nå, og noen ting som betydde lite har blitt viktige. Det er koselig å være oss tre. En liten familie. Jeg synes hverdagen min (i den grad jeg kan kalle dette en "hverdag") har fått mer mening. Det er noe viktig her liksom, jeg går ikke bare sundt og suller vekk livet mitt. Det er noe fint med å føle på at hun trenger meg. At jeg kan gi henne det hun trenger, ta vare på henne og gjøre verden hennes litt bedre når den er kjip. Men det tar tid å bygge opp nye vaner og en ny hverdag. Jeg savner det gamle livet hvor jeg kunne sove i fred, spise middag uten å bli avbrutt og se tre episoder av en serie på rad. Jeg blir irritert fordi jeg sjeldent får være "i fred". Fordi det er umulig å legge henne fra seg når hun sover sånn at jeg kan gjøre noe annet, at en stille stund når som helst kan bli avbrutt, og jeg tar meg selv i å bli sur fordi hun ikke skjønner at jeg må jo få sove. Samtidig så er det ingen ting som er så koselig, varmt og trygt som å ha en sovende baby på brystet. Og at dét er det som er jobben min akkurat nå.

Jeg hater at hun gråter. Hun har fortsatt luft i magen og sutrete perioder i løpet av dagen, men det er ikke desperat gråt og det går for det meste an å trøste henne. Men jeg hater det. Hater at hun har vondt, at jeg ikke kan gjøre noe med det, at hun ikke kan være enklere å ha med å gjøre. Vi kjenner jo folk med babyer som bare pludrer og sover, hvorfor kan ikke hun være sånn? Jeg hater at jeg tenker på den måten. Og jeg vet det kunne vært så mye verre - og at det fort kan bli det. K-ordet. Jeg er livredd for kolikk. Jeg teller dagene til hun blir fire uker, fordi de fleste får det før den alderen. Da kan jeg kanskje senke skuldrene litt. Samtidig så får noen det flere uker senere, så jeg vet ikke når jeg tør å føle meg ordentlig trygg. Kanskje altdri, for er det ikke kolikk, så er det noe annet. Kolikk er i det minste harmløst og går over, det er det ikke alt som gjør. Hva var det Tekola sa, nå er det bekymring frem til man parkerer tøflene? Den kjøper jeg.

Jeg er på verdens kuleste oppdagelsesferd. Jeg skjønner oftere hvorfor hun gråter. Jeg hører forskjell på gråten, jeg klarer å stanse den. Det gir mestringsfølelse. Jeg gleder meg vilt til å se henne stadig lære seg nye ting. Og hun er så fascinerende. Hun er mitt eget kjøtt og blod, har bodd inne i meg i 9 mnd, men fortsatt er et mysterium og en person jeg ikke kjenner. Som jeg gleder meg masse til å bli kjent med. Men herregud som jeg savner en bruksanvisning.

Jeg er glad i henne. I varierende grad. Jeg kjenner på gleden over de varme følelsene, og skammen for de negative og de fraværende følelsene. Jeg suger til meg de gode øyeblikkene, og prøver å overleve de slitsomme. Jeg er irritert fordi det liksom skal være så sukkersøtt og rosa denne tiden, og at det ikke er lov å si noe annet enn "joda, det er slitsomt, men vi koser oss jo". Noe som forsåvidt stemmer, men jeg kjenner jo på en viss ...skuffelse. Jeg savner innimellom å være gravid, for da hadde jeg bare forventninger og ingen realiteter. Det er så rart. Alle vet veldig, veldig godt at det å få barn er slitsomt. At spedbarnstiden betyr lite søvn, kronisk unntakstilstand, gulpeflekker over alt, såre pupper og ingen tid til seg selv. Man vet det, for alle sier det. Og jeg forventet jo akkurat dét. Men helt innerst inne blant alle fornuftige, realistiske og faktabaserte tanker så ligger det et lite håp. Om at kanskje akkurat vi får verdens mest rosenrøde barseltid. At vi ved et mirakel får en vidunderbaby og at alt er bare idyll og kos hele jævla tiden. Det er jo ingen med vettet i behold som håper på sånt direkte, for alle vet at sånn funker det ikke. Men fikk man velge, så er det jo det man har mest LYST til. Så da ligger det lille håpet der da. Og blir til en liten skuffelse. Heldigvis har det også dukket opp overraskende gleder som jeg ikke forventet. Hvor koselig det er å amme. At jeg (av og til) kan ligge og se på at hun sover og ikke bry meg om min egen søvn. At jeg skulle bli så himla stolt av henne og bli helt vannvittig kry hver gang noen sier hun er søt/fin/hårete. Og så videre.

Oi, det ble mange ord, etter ikke så mange uker. Jeg har også en sniiikende mistanke at om jeg leset dette om en 3-4 mnd så kommer reaksjonen min til å bli "PRÆHÆHÆHÆHÆ, du visste INGEN TING!". Jeje. En dag av gangen.

Herreguud, så fint du skriver Godt med et ærlig innlegg med litt innsikt også

[Fibonacci]

Så flott skrevet Bakepulver! Det blir bedre, tro meg!

Bare vent til hun smiler, babler og ler mot deg!

Er glad jeg er ferdig med barseltida, jeg. For den er slitsom. Magisk og slitsom. Etter hvert blir det mer forutsigbarhet, rutiner og orden på ting. Og forhåpentligvis også mer søvn og mindre gråt.

Klem, og takk for flott innlegg

[Essie_]

Så fint du skriver

[Pasadena]

Du er så flott, bakepulver

Det er akkurat sånn det er, i den virkelige og ikkerosa nyfødtverdenen. Du har skjønt det aller, aller meste. Og for meg, etter snart 20 mnd, er mye av det sånn enda. Bare mye morsommere, for nå snakker det lille vesenet. Og det er gøy det!

[Gjest Neferet]

Så fantastisk du skriver! Stor stas å få et innblikk i tanker og realiteter, keep 'em coming!