Eksponere dødsyke barn på nett

[Nerine_]

Det er så mye fælt som skjer at jeg for min del går ikke rundt og tenker "hva om det hadde vært oss"? Jeg kan bare ikke ta over meg all verdens fremmede menneskers sykdom og nød. Jeg har ikke dette "sorg/medlidenhetsbehovet.

Man går jo ikke nødvendigvis rundt og tenker på det hele tiden, men alle har godt av litt innsikt i alt det tragiske som faktisk skjer. Så setter man kanskje enda mer pris på alt man har, og henger seg mindre opp i bagateller.

[Japp]

Greit å være empatisk, men det får da være måte på sorgdyrkelse. Det er sjelden jeg engasjerer meg i vilt fremmede mennesker. Hadde det vært noe jeg kjente kunne jeg engasjert meg.

Kjenner det kunne vært greit å ikke engasjert seg så mye som jeg gjør. Men når det gjelder død og barn så får jeg et voldsomt engasjement. Jeg skriver ikke støtteerklæringer og hjerter, men jeg leser hvert eneste innlegg og tårene renner hver gang.

Det er klart noen følelse kommer pga frykten for at dette skal skje en selv, men det er ikke bare det. Jeg har medfølelse og blir lei meg for alt det den lille jenta har gått gjennom, all smerten. Og alt hun har og vil gå glipp av. Medfølelse for foreldrene som går gjennom sitt livs mareritt, de sitter hjelpesløse og ser på at sitt eget lille barn dør sakte.

Og jeg føler faktisk ikke de er vilt fremmede lenger, etter å ha fulgt de en stund. Og sånn føler nok flere.

Men nå er jo alle forskjellige. Jeg stusset over alle som gråt og sørget etter 22 juli. Det er klart jeg syns det var trist, men jeg forsto ikke dette behovet de hadde, som var på tv og hylgråt uten å kjenne noen av de drepte. Antakelig hadde det vært annerledes om noen av de etterlatte hadde startet en Facebook gruppe som jeg hadde fulgt og dermed "blitt kjent med dem". Da hadde nok min reaksjon etter 22 juli vært annerledes.

Uansett, den lille familien i Drøbak har all min medfølelse og de har fått meg til å ikke henge seg opp i bagateller, man vet aldri hvor lenge man har hverandre her.

[Japp]

Enig, Riskjeks. Jeg synes fryktelig synd på denne familen. Men er som sagt kritisk til eksponeringen. Jeg tror de kan komme til å få angst for det i ettertid. Jeg orker å se at andre venner skriver hjerter og støtteerklæringer, men ejg tenker vel så mye på dem som lider i det stille, som ikke roper så høyt. Mange barn og voksne dør hver dag, det er like tragisk og vondt for de det gjelder, men de søker som oftest støtte i sine nærmeste. Det tror jeg er veldig viktig - å finne støtten i de nærmeste, som kjenner deg og virkelig bryr seg.

Det som er litt vanskelig å svelge, er denne promoterigen av Sykehusbarn som faren blander inn i alt det personlige. Det er ikke bra.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

Pappaen til Ylva og en annen pappa til ei lita jente som har kreft har startet denne organisasjonen, til hjelp, støtte og oppmuntring for andre barn som er inn og ut av sykehus hele tiden. Hva er galt med at han legger ut ting om denne organisasjonen? Stakkars lille jenta er snart ikke med oss her på jorden, så det er ikke derfor han promoterer det. Han gjør det nok for å gjøre tilværelsen bedre for andre i tilsvarende situasjon!

[Gjest Riskjeks]

Hvis du har fulgt litt med når det har vært saker i media som gjelder drap, sykdom, forsvinninger så ser man alltid - jeg vil nesten si uten unntak at pårørende takker for all støtten de har fått. Det er all støtten og vennligheten fra folk man ikke kjenner som gjør sorgen og savnet lettere å bære.

Når jeg prøver å sette meg inn i disse menneskenes situasjon så forstår jeg den tankegangen. Det er stor trøst i å vite at folk deler sorgen og engasjerer seg i nettopp slike enkeltsaker.

Og når det gjelder det å eksponere sine barn i media så må det da ikke bli sånn at man kan publisere bilder og informasjon så lenge alt er rosenrødt, så snart noe er vondt og vanskelig (og da spesielt døden) har jeg inntrykk av - da skal man holde det for seg selv for å ikke støte visse mennesker. Er det sånn du vil ha det?

Jeg mistet min mor helt plutselig veldig tidlig og opplevde at mange unngikk meg, de visste ikke hvordan de skulle snakke til meg. For mitt vedkommende så fant jeg all verdens trøst i å få snakke om mor, fortelle om hennes siste dager, døden og sorgen ... og nå, mange år etterpå så er det nettopp de mange som jeg omtrent ikke kjente som snakket til meg og ønsket å høre meg fortelle som jeg husker best fra den tiden.

Når man opplever slike traumer som mange mennesker gjør så er det nettopp det å dele sorgen som gjør dagene overkommelige og sorgen lettere å bære.

For all del ikke døm mennesker og deres måte å sørge på.

Dersom man ikke klarer å vise empati og ikke ønsker å si noe så i hvert fall ikke si eller legg ut innlegg som fordømmer andre menneskers handlemåte. Husk at de pårørende ganske sikkert leser hva som blir skrevet rundt omkring i forskjellige forum.

Jeg har da ikke skrevet noe om at man ikke skal få dele annet enn rosenrøde sider av livet. Men jeg synes det å eksponere et dødssykt barn er å gå litt over streken. Det jeg synes er mest spesielt er likevel som sagt dette med alle følgerne og hvordan de "engasjerer seg" i det som skjer. Jeg synes som sagt det virker falskt. Mulig foreldrene finner støtte i dette selvsagt. Jeg har forståelse for at de kan trenge det. Men jeg tror dette er noe de kan komme til å angre på i ettertid - dette blir værende på nettet for alltid. Og disse følgerne - tror du de kommer til å bry seg for alltid? De kommer jo bare til å henge med til det hele er over, og så går de videre og tenker ikke mer på det. Tror det er mye nysgjerrighet, kanskje skrekkblandet sådan. Jeg synes det er trist.

Tenk hvor mange mennesker det er som har det fælt her i verden. Vi kan ikke ta alt innover oss...

[Gjest Riskjeks]

Kjenner det kunne vært greit å ikke engasjert seg så mye som jeg gjør. Men når det gjelder død og barn så får jeg et voldsomt engasjement. Jeg skriver ikke støtteerklæringer og hjerter, men jeg leser hvert eneste innlegg og tårene renner hver gang.

Det er klart noen følelse kommer pga frykten for at dette skal skje en selv, men det er ikke bare det. Jeg har medfølelse og blir lei meg for alt det den lille jenta har gått gjennom, all smerten. Og alt hun har og vil gå glipp av. Medfølelse for foreldrene som går gjennom sitt livs mareritt, de sitter hjelpesløse og ser på at sitt eget lille barn dør sakte.

Og jeg føler faktisk ikke de er vilt fremmede lenger, etter å ha fulgt de en stund. Og sånn føler nok flere.

Men nå er jo alle forskjellige. Jeg stusset over alle som gråt og sørget etter 22 juli. Det er klart jeg syns det var trist, men jeg forsto ikke dette behovet de hadde, som var på tv og hylgråt uten å kjenne noen av de drepte. Antakelig hadde det vært annerledes om noen av de etterlatte hadde startet en Facebook gruppe som jeg hadde fulgt og dermed "blitt kjent med dem". Da hadde nok min reaksjon etter 22 juli vært annerledes.

Uansett, den lille familien i Drøbak har all min medfølelse og de har fått meg til å ikke henge seg opp i bagateller, man vet aldri hvor lenge man har hverandre her.

Jeg synes dette er litt i samme gate. Hvor ektefølt var egentlig all den sorgen etter 22.juli? Det dreide seg jo også om mennesker man ikke kjenner.

[Gjest Conradine]

Jeg har da ikke skrevet noe om at man ikke skal få dele annet enn rosenrøde sider av livet. Men jeg synes det å eksponere et dødssykt barn er å gå litt over streken. Det jeg synes er mest spesielt er likevel som sagt dette med alle følgerne og hvordan de "engasjerer seg" i det som skjer. Jeg synes som sagt det virker falskt. Mulig foreldrene finner støtte i dette selvsagt. Jeg har forståelse for at de kan trenge det. Men jeg tror dette er noe de kan komme til å angre på i ettertid - dette blir værende på nettet for alltid. Og disse følgerne - tror du de kommer til å bry seg for alltid? De kommer jo bare til å henge med til det hele er over, og så går de videre og tenker ikke mer på det. Tror det er mye nysgjerrighet, kanskje skrekkblandet sådan. Jeg synes det er trist.

Tenk hvor mange mennesker det er som har det fælt her i verden. Vi kan ikke ta alt innover oss...

Jeg forstår bare ikke hvorfor du mener at foreldrene til dødssyke barn vil angre på at de delte bilder av barnet sitt - men ikke at foreldre med friske barn skulle angre - hvorfor mener du det?

Det måtte vært fryktelig sårende for foreldre med syke barn å lese at folk mener at andre bør skånes for bilder av barnet deres.

Selvsagt kommer ikke fremmede mennesker til å bry seg om slike tragiske hendelser for alltid. Men det at man bryr seg mens det stormer som verst er jo det som er viktig for pårørende. Nå barnet dør så tror jeg nok foreldrene vil være alene med sorgen sin og kun dele den med sine nærmeste. Men at det skal være galt at de deler vakre øyeblikk og fine ord med sine lesere synes jeg vi skal sette pris på i stedet for å kritisere det. De gjør det som er best for dem og det er det faktisk veldig viktig.

[Japp]

Jeg synes dette er litt i samme gate. Hvor ektefølt var egentlig all den sorgen etter 22.juli? Det dreide seg jo også om mennesker man ikke kjenner.

Som jeg forsøkte å forklare i det innlegget mitt: i dette tilfelle så har jeg fulgt denne familien, først ved å se oppdateringene hans pga at venner likte eller kommenterte dem, deretter ved å følge han selv. På den måten så føler man at "man kjenner dem" og medfølelsen blir tilsvarende større.

Hadde noen laget en slik side om noen etter 22 juli, som jeg hadde fulgt med på, så hadde nok saken stilt seg annerledes der også.

Jeg leste et sted at det hver dag er ca 3500 dødssyke barn her i landet. Det er klart man ikke tar innover seg alle disse skjebnene, men som forsøkt forklart lenger opp: siden jeg nå har fulgt Ylva og familien så blir det, for meg, annerledes.

[Japp]

For øvrige, det er utenfor min fatteevne at noen kan ha samvittighet til å kritisere denne familiens valg på et åpent diskusjonsforum. De har tatt et valg, og jeg mener at folk burde respektere det ved å holde seg for gode til å kritisere det. Alle har sine tanker om ting, det har alle lov til, men enkelte ganger kan det være lurt å holde noe for seg selv.

[AnonymBruker]

For øvrige, det er utenfor min fatteevne at noen kan ha samvittighet til å kritisere denne familiens valg på et åpent diskusjonsforum. De har tatt et valg, og jeg mener at folk burde respektere det ved å holde seg for gode til å kritisere det. Alle har sine tanker om ting, det har alle lov til, men enkelte ganger kan det være lurt å holde noe for seg selv.

På generelt grunnlag: Det handler ikke bare om foreldrenes valg - det handler om barn som ikke kan ta et autonomt valg om å la seg eksponere i en sårbar situasjon. Hva vet vel barn om konsekvensene? Bilder og statuser som kan ligge på nettet for alltid. Og det handler om alle som uten å kunne velge får dette inn på nyhetsfeeden sin gang på gang (når andre kommenterer). Det handler også om å beskytte mennesker mot seg selv, i en situasjon der man er i en krise og kanskje ikke tenker klart.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

[Gjest Riskjeks]

Jeg forstår bare ikke hvorfor du mener at foreldrene til dødssyke barn vil angre på at de delte bilder av barnet sitt - men ikke at foreldre med friske barn skulle angre - hvorfor mener du det?

Det måtte vært fryktelig sårende for foreldre med syke barn å lese at folk mener at andre bør skånes for bilder av barnet deres.

Selvsagt kommer ikke fremmede mennesker til å bry seg om slike tragiske hendelser for alltid. Men det at man bryr seg mens det stormer som verst er jo det som er viktig for pårørende. Nå barnet dør så tror jeg nok foreldrene vil være alene med sorgen sin og kun dele den med sine nærmeste. Men at det skal være galt at de deler vakre øyeblikk og fine ord med sine lesere synes jeg vi skal sette pris på i stedet for å kritisere det. De gjør det som er best for dem og det er det faktisk veldig viktig.

Vis meg gjerne hvor jeg har skrevet at foreldre til friske barn ikke kommer til å angre!

Nå legger du ord i munnen på meg. Må jeg alltid legge til hva jeg mener om alt mulig annet for at du ikke skal misforstå? Nå diskuterer vi et sykt barn, og da forholder jeg meg til det, ikke friske barn.

Jeg tror man lett kan angre på å ha utlevert ser selv og barnet sitt så til de grader, ja.

[Gjest Riskjeks]

For øvrige, det er utenfor min fatteevne at noen kan ha samvittighet til å kritisere denne familiens valg på et åpent diskusjonsforum. De har tatt et valg, og jeg mener at folk burde respektere det ved å holde seg for gode til å kritisere det. Alle har sine tanker om ting, det har alle lov til, men enkelte ganger kan det være lurt å holde noe for seg selv.

Det er jo, som du skriver, et åpent diskusjonsforum. Denne familien har valgt å være åpne. Dermed har de gitt rom for at alle mennesker på nettet kan se hva de deler. Denne familien kan ikke styre andre menneskers reaksjoner og handlinger. Eller mener du at enkelte mennesker har rett på å ikke få noen form for kritikk/spørsmål?

[Japp]

På generelt grunnlag: Det handler ikke bare om foreldrenes valg - det handler om barn som ikke kan ta et autonomt valg om å la seg eksponere i en sårbar situasjon. Hva vet vel barn om konsekvensene? Bilder og statuser som kan ligge på nettet for alltid. Og det handler om alle som uten å kunne velge får dette inn på nyhetsfeeden sin gang på gang (når andre kommenterer). Det handler også om å beskytte mennesker mot seg selv, i en situasjon der man er i en krise og kanskje ikke tenker klart.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

Nå er det en gang slik at når barn er umyndig så er det foreldrene som tar avgjørelser for barnet, og det er foreldrene som (stort sett) vet best. Foreldrene syns tydelig at det er ok å legge ut dette på nett.

Jeg trodde man kunne blokkere innleggene selv om venner liker eller kommenterer statuser.

Det er ikke sikkert foreldrene tenker klart nei, men det er da en stor mulighet for at de faktisk tenker klart også.

Jeg syns det bunner i respekt for menneskers valg.

[Japp]

Det er jo, som du skriver, et åpent diskusjonsforum. Denne familien har valgt å være åpne. Dermed har de gitt rom for at alle mennesker på nettet kan se hva de deler. Denne familien kan ikke styre andre menneskers reaksjoner og handlinger. Eller mener du at enkelte mennesker har rett på å ikke få noen form for kritikk/spørsmål?

Nei, folk har da rett til å skrive hva de vil. Men jeg er likevel av den meningen at man kan holde enkelte ting for seg selv. Man må ikke alltid si hva som faller seg inn, bare fordi man kan.

[AnonymBruker]

Er det noen som vet hvor mye Ylva får med seg? Jeg har forstått at hun er blind på det ene øyet pga svulsten. Er det slik at hun fortsatt hører? Og klarer hun å bevege kroppen? Føler hun mye smerte?

Anonymous poster hash: 710e2...660

[siebaeo]

Jeg synes dette er litt i samme gate. Hvor ektefølt var egentlig all den sorgen etter 22.juli? Det dreide seg jo også om mennesker man ikke kjenner.

Og jeg synes dette er ganske rart.. Mener du at du ikke var trist etter 22 juli? Hvordan går det an å ikke bli berørt av andres (enorme) smerte lurer jeg på.. Her er nok vi, og sikkert mange andre, veldig forskjellige. Men jeg tenker samtidig på min sønn på 3 som ble kjempelei seg og begynte å gråte når mammutbabyen i Istidfilmen mistet moren sin. Eller alle de barna jeg har opplevd bli lei seg og bekymret når de hørte andre barn gråte. Er det virkelig slik at man (noen) mister denne reaksjonen (empatien) med også fremmede som lider? Dvs at man i utgangspunktet har denne empatien som refleks, men gror på seg kynisme på et vis. På grunn av en eller annen påvirkning i samfunnet. I så fall synes jeg det er veldig synd.. Nestekjærlighet, om man kan kalle det for det, for ukjente må jo være løsningen på utrolig mange problemer her i verden. Endret 25. oktober 2013 av siebaeo

[AnonymBruker]

Nå er det en gang slik at når barn er umyndig så er det foreldrene som tar avgjørelser for barnet, og det er foreldrene som (stort sett) vet best. Foreldrene syns tydelig at det er ok å legge ut dette på nett.

Jeg trodde man kunne blokkere innleggene selv om venner liker eller kommenterer statuser.

Det er ikke sikkert foreldrene tenker klart nei, men det er da en stor mulighet for at de faktisk tenker klart også.

Jeg syns det bunner i respekt for menneskers valg.

Nettopp fordi barnet er totalt overlatt til sine foreldre, så ligger det et stort ansvar på foreldrenes skuldre. Dessverre er ikke alle foreldre dette ansvaret seg bevisst. Folk legger ut bilder av barnet nakent (i badekar, stellesituasjoner, på potte), i mange ulike livssituasjoner - og nå også når de ligger for døden. Mange av oss reagerer da på dette, at barnet som ikke kan velge, blir eksponert for hele verden i personlige settinger. Og de barna som lever opp, vil dessuten kunne klandre foreldrene senere. Slike reaksjoner vil nok komme - fra barna selv (når de vokser opp).

Jeg deler ikke disse foreldrenes syn på hva som er etisk rett i denne konkrete situasjonen, da jeg synes barnets behov for beskyttelse og privatliv veier tyngst. De må regne med å få reaksjoner når de velger å gå ut i det offentlige på den måten.

Og nei, jeg får ikke blokkert det.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

[Gjest Conradine]

Vis meg gjerne hvor jeg har skrevet at foreldre til friske barn ikke kommer til å angre!

Nå legger du ord i munnen på meg. Må jeg alltid legge til hva jeg mener om alt mulig annet for at du ikke skal misforstå? Nå diskuterer vi et sykt barn, og da forholder jeg meg til det, ikke friske barn.

Jeg tror man lett kan angre på å ha utlevert ser selv og barnet sitt så til de grader, ja.

Vel, du sier jo rett ut at det er feil av foreldrene å eksponere et dødssykt barn - da kan det virke for oss at du synes det er verre å eksponere barn som er syke enn barn som er friske. Du kunne skrevet at du synes det er feil å eksponere barn på generelt grunnlag dersom det er det du mener.

Når det gjelder kommentaren din om 22. juli så blir jeg sjokkert. Jeg er som regel en ganske rolig og avbalansert kvinne men 22. juli-tragedien fikk meg til å gråte åpenlyst, jeg nekter å tro at folk kan være uanfektet av den tragedien.

Jeg klarer heldigvis å sette meg inn i andre menneskers lidelse enten de mister sine kjære i bilulykker, sykdom eller drap.

Som siebaeo sier så blir verden et fattigere sted å være dersom mennesker skal være totalt blottet for empati. Og det er faktisk sånn du fremstår i denne tråden. Tviler nesten på at du virkelig er sånn, men desto mer tragisk er det at du skriver det åpent på nettet slik at de stakkars pårørende kan lese det.

[Gjest Conradine]

Nettopp fordi barnet er totalt overlatt til sine foreldre, så ligger det et stort ansvar på foreldrenes skuldre. Dessverre er ikke alle foreldre dette ansvaret seg bevisst. Folk legger ut bilder av barnet nakent (i badekar, stellesituasjoner, på potte), i mange ulike livssituasjoner - og nå også når de ligger for døden. Mange av oss reagerer da på dette, at barnet som ikke kan velge, blir eksponert for hele verden i personlige settinger. Og de barna som lever opp, vil dessuten kunne klandre foreldrene senere. Slike reaksjoner vil nok komme - fra barna selv (når de vokser opp).

Jeg deler ikke disse foreldrenes syn på hva som er etisk rett i denne konkrete situasjonen, da jeg synes barnets behov for beskyttelse og privatliv veier tyngst. De må regne med å få reaksjoner når de velger å gå ut i det offentlige på den måten.

Og nei, jeg får ikke blokkert det.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

De poster vakre bilder av et vakkert barn. En hånd, litt av ansiktet, blomster, blader ... og masse vakre ord. Foreldrene klarer på en fin og skånsom måte å sette ord på sin sorg og fortvilelse ... derfor er det direkte tragisk at de skal måtte ta hensyn til mennesker som deg og risikere å lese uttalelsene dine på nettet. Empati virker tydeligvis å være en fraværende egenskap hos en del mennesker.

[AnonymBruker]

De poster vakre bilder av et vakkert barn. En hånd, litt av ansiktet, blomster, blader ... og masse vakre ord. Foreldrene klarer på en fin og skånsom måte å sette ord på sin sorg og fortvilelse ... derfor er det direkte tragisk at de skal måtte ta hensyn til mennesker som deg og risikere å lese uttalelsene dine på nettet. Empati virker tydeligvis å være en fraværende egenskap hos en del mennesker.

Det må da være tillatt å ha egne meninger.

Du prøver å tillegge oss som ikke tenker som deg - å være uten empati. Hvordan våger du!

Da vil jeg tillegge deg å være helt uten tanke for barns beste, uten respekt for en døende person. For hvem vil vel at bilder av en selv skal publiseres når man ligger på det siste?

Jeg kan forstå at det kan være en slags hjelp midt i dette vonde å skrive om det, men å publisere bilder en et døende barn for en hel verden, har jeg ingen forståelse for.

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

[AnonymBruker]

Hvorfor blir ikke denne tråden stengt? Det er nok nå. Håper virkelig at ingen i den familien leser alt det uempatiske som blir sagt i denne tråden.

Anonymous poster hash: 570e1...4e7