Eksponere dødsyke barn på nett

[AnonymBruker]

En ting er at foreldrene kan miste litt hodet oppi dette her, de har det nok helt for jævlig...

Men at bildene til pappan deles av så mange... Jeg har litt tungt for å forstå dette da.

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

[Gjest Conradine]

Jeg synes dette med at foreldrene (faren?) driver og legger til gud og hvermann som venner osv er negativt... De tenker sikkert ikke klart nå, og for dem hjelper det kanskje å dele alt osv. Men jeg må innrømme at jeg har en sterk følelse av at de fleste som følger med på dette enten er veldig nysgjerrige og/eller ønsker å gjøre en "god gjerning" (og vise dette for verden)... *kynisk*

Har du virkelig problemer med at faren gjør det?

Jeg synes det er fint at døden blir ufarliggjort og gjort til noe naturlig.

Å miste sitt barn er det verste som kan skje et mor eller far - det er liksom ikke riktig at man skal overleve sine egne barn.

Folk finne sine egne måter å handle med sorgen og det skal de få gjøre uten at folk skal blande seg inn i det. Synes rett og slett slike tråder som dette er vemmelige og stygge.

[Sugerøret]

Jeg tenker at jeg ville nok ikke gjort det Pappaen har gjort.MEN nå har jeg ikke tråkket i hans sko heller!

Datteren er nydelig, men synes hele situasjonen er uholdbar.Det blir seigpining av både jente og familie

Tortur å se sin datter ligge der uten å kunne gjøre noe.Fy så tøft de har det.

[xinnia]

Jeg synes dette med at foreldrene (faren?) driver og legger til gud og hvermann som venner osv er negativt... De tenker sikkert ikke klart nå, og for dem hjelper det kanskje å dele alt osv. Men jeg må innrømme at jeg har en sterk følelse av at de fleste som følger med på dette enten er veldig nysgjerrige og/eller ønsker å gjøre en "god gjerning" (og vise dette for verden)... *kynisk*

Synes det er mer kynisk at noen kan finne på å kritisere foreldrene slik det gjøres her i denne tråden.

[siebaeo]

Men jeg må innrømme at jeg har en sterk følelse av at de fleste som følger med på dette enten er veldig nysgjerrige og/eller ønsker å gjøre en "god gjerning" (og vise dette for verden)... *kynisk*

Tror du virkelig det..? Jeg må innrømme at jeg får en veldig trang til å skrive noe, fortelle hvor vondt jeg har av dem eller noe lignende (for det er jo virkelig for j***** å oppleve det de nå gjør), men tør liksom ikke fordi jeg føler meg litt teit overfor mine venner som "henger meg på" hjertekoret.. Det er jo enda teitere egentlig! Han får jo tydeligvis noe ut av all støtten, hvorfor skal man ikke trøste en sorgtynget mann?

Nysgjerrig er man jo på et vis. Men jeg tror nå de fleste er det fordi de føler med familien. Ikke for å framstå som om de bryr seg. Men.. det er vel noen som er så stupide også i det langstrakte landet vi lever i..

[Hulderen]

Har du virkelig problemer med at faren gjør det?

Jeg synes det er fint at døden blir ufarliggjort og gjort til noe naturlig.

Å miste sitt barn er det verste som kan skje et mor eller far - det er liksom ikke riktig at man skal overleve sine egne barn.

Folk finne sine egne måter å handle med sorgen og det skal de få gjøre uten at folk skal blande seg inn i det. Synes rett og slett slike tråder som dette er vemmelige og stygge.

Døden ufarliggjort? Hva mener du med det? Om det ikke er farlig å dø, hva er da farlig?

[Gjest Conradine]

Døden ufarliggjort? Hva mener du med det? Om det ikke er farlig å dø, hva er da farlig?

Jeg råder deg til å lese litt hvordan mennesker med uhelbredelige sykdommer opplever sin siste stund på denne jord. Per Fuggeli har bla forklart det på en veldig fin måte hvordan tiden etter "dødsdommen":

Fugelli har etter kreftdiagnosen for snart fire år siden skrevet boken «Døden, skal vi danse?» og holdt foredrag om hvordan man må fjerne tabuene rundt ordet død, og bruke døden som en kilde til liv, fordi den minner oss på hvor viktig det er å bruke tiden på ting som betyr noe.

- Jeg har jo hatt et viktig mål de siste fire årene hvor jeg har vært syk selv, og ganske nær døden, med å prøve å bidra til å alminneliggjøre sykdom og død. Prøve å hjelpe både meg selv og andre til et litt mer ærlig og naturlig forhold til at du skal dø. Jeg tror vi gjør noe dumt i å gjemme det veldig bort, stenge det inne i fengselet for vonde ord, sier Fugelli.

«Memento mori»

Professoren vil bidra til å få oss til å leve mer ærlig med det faktum at vi blir syke og dør.

- Det må vi ikke bare fortrenge. Hvis vi får det til, kan døden paradoksalt sagt bli en helsekilde. Hvis du klarer å få et mer godtatt syn på at du skal dø, kan det hjelpe deg til å leve mer vesentlig. Hvis du litt etter litt inngår et naturlig samliv med at livet er et blandet regnskap, alle blir syke, alle kommer til å dø. Godtar du det kan det hjelpe deg til å tenke «hvorfor står jeg og spinner i disse bagatellene, hvorfor kaster jeg bort livet mitt i disse konfliktene». Du skal dø, for faen.

- Bruk det som en påminnelse om at du må utnytte livet på en vesentlig, lystbetont og meningsfull måte. Sånn sett er ikke døden så dum. De gamle romerne sa jo «memento mori», husk du skal dø, og de mente det var en klok leveregel, rett og slett, som kunne hjelpe deg å leve mer vesentlig så lenge du har livet.

[AnonymBruker]

Synes det er mer kynisk at noen kan finne på å kritisere foreldrene slik det gjøres her i denne tråden.

Det må være lov å være kritisk til at mennesker som ikke kan samtykke, blir eksponert på nett i kritiske livsfaser. Man er ikke nødvendigvis kynisk om man er kritisk til dette, tvert i mot. Folk burde tenke seg om i forhold til hva de deler med hele verden på sosiale medier. Det er mulig man tenker annerledes når man er ute av krisen, og kanskje angrer dypt.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

[LukaFrost]

Jeg har kikka inn på nevnte sak. Jeg har problemer med å skjønner at man engasjerer seg i fremmede menneskers liv, sykdom og kamp om liv.

[Nerine_]

Jeg har kikka inn på nevnte sak. Jeg har problemer med å skjønner at man engasjerer seg i fremmede menneskers liv, sykdom og kamp om liv.

Helt sikkert fordi man "setter" seg i dems situasjon og kjenner på følelsen og fortvilelsen ved "hva om det hadde vært oss"?

[siebaeo]

Jeg har kikka inn på nevnte sak. Jeg har problemer med å skjønner at man engasjerer seg i fremmede menneskers liv, sykdom og kamp om liv.

Empati..?

[Gjest Riskjeks]

Har du virkelig problemer med at faren gjør det?

Jeg synes det er fint at døden blir ufarliggjort og gjort til noe naturlig.

Å miste sitt barn er det verste som kan skje et mor eller far - det er liksom ikke riktig at man skal overleve sine egne barn.

Folk finne sine egne måter å handle med sorgen og det skal de få gjøre uten at folk skal blande seg inn i det. Synes rett og slett slike tråder som dette er vemmelige og stygge.

Problemer og problemer... Det jeg først og fremst reagerer på, er det "hypen" denne saken har blitt, der folk slenger på et hjerte og grine-smiley for å føle seg snille og gode. Jeg synes det ser falskt ut, blir pinlig berørt av det hele. Har ingen problemer med å forstå at denne familien gjennomgår noe grusomt, men jeg har ikke behov for å komme med platte støtteerklæringer jeg ikke ser for meg at de kan få noe som helst utav. Håper de har familie og venner som støtter dem, de trenger ikke en hjerte-smiley fra meg.

Synes det er mer kynisk at noen kan finne på å kritisere foreldrene slik det gjøres her i denne tråden.

Hvis du leste hva jeg skrev, så så du kanskje at det var alle ukjente fb-følgerne jeg kritiserte og kalte kyniske?

Tror du virkelig det..? Jeg må innrømme at jeg får en veldig trang til å skrive noe, fortelle hvor vondt jeg har av dem eller noe lignende (for det er jo virkelig for j***** å oppleve det de nå gjør), men tør liksom ikke fordi jeg føler meg litt teit overfor mine venner som "henger meg på" hjertekoret.. Det er jo enda teitere egentlig! Han får jo tydeligvis noe ut av all støtten, hvorfor skal man ikke trøste en sorgtynget mann?

Nysgjerrig er man jo på et vis. Men jeg tror nå de fleste er det fordi de føler med familien. Ikke for å framstå som om de bryr seg. Men.. det er vel noen som er så stupide også i det langstrakte landet vi lever i..

Jeg forstår hva du mener... Men for MEG, så føles det totalt feil, nærmest som et hån, å komme med slike platte støtteerklæringer. Jeg vet ikke hva han føler så klart, men jeg ser for meg at det er mer en "terapi" å få skrevet ned ting, enn det å søke støtte hos totalt ukjente mennesker på facebook?

[AnonymBruker]

Problemer og problemer... Det jeg først og fremst reagerer på, er det "hypen" denne saken har blitt, der folk slenger på et hjerte og grine-smiley for å føle seg snille og gode. Jeg synes det ser falskt ut, blir pinlig berørt av det hele. Har ingen problemer med å forstå at denne familien gjennomgår noe grusomt, men jeg har ikke behov for å komme med platte støtteerklæringer jeg ikke ser for meg at de kan få noe som helst utav. Håper de har familie og venner som støtter dem, de trenger ikke en hjerte-smiley fra meg.

Hvis du leste hva jeg skrev, så så du kanskje at det var alle ukjente fb-følgerne jeg kritiserte og kalte kyniske?

Jeg forstår hva du mener... Men for MEG, så føles det totalt feil, nærmest som et hån, å komme med slike platte støtteerklæringer. Jeg vet ikke hva han føler så klart, men jeg ser for meg at det er mer en "terapi" å få skrevet ned ting, enn det å søke støtte hos totalt ukjente mennesker på facebook?

Men hvis han ikke ønsket å søke støtte hos ukjente mennesker på Facebook, så hadde vel ikke profilen hans vært åpen Han ber jo også om historier og gjerne bilder fra andres aktiviteter med barna - jeg får mer en følelse av dette er deres vindu ut til verden, for det er ikke mye de er ute i den selv nå som datteren deres er så syk. Jeg tror ikke nødvendigvis han er ute etter støtte som sådan, men at han/de har et behov for føle "pulsen" av et liv utenfor sykdommen, utenfor hjemmet, utenfor alt det vonde. Og fordi de tross alt vil være mest mulig sammen med datteren, så er dette en av få måter han kan oppnå det på.

Ang de som kommer med "platte støtteerklæringer" og hjerter osv: hvor inn i svarteste kynisk er man, når man faktisk tror at folk gjør det for å fremheve seg selv??!? Et lite fåtall gjør muligens det, men det er faktisk komplett umulig å ikke bli berørt av det denne familien går igjennom, hvis man har et snev av empati i kroppen. Og da ønsker man å uttrykke noe til denne familien. Man får innblikk i noe man ikke engang tør tenke tanken på å sette seg inn i, man føler på hjelpesløsheten og fortvilelsen, og man ønsker så dypt og inderlig å gi noe tilbake. Vise at man bryr seg. Vise at de har mye kjærlighet rundt seg, også fra helt ukjente mennesker. Ja, de har familie og venner som støtter dem, noe de også ofte skriver om på siden sin. Men, de skriver også om hvordan det å føle at så mange her ute er med dem føles godt og som en ekstra støtte. At deres situasjon er en vekker for andre, en vekker om at man skal være glad for den tiden man får med barna sine, at man skal være tilstede - ikke bare fysisk, men også mentalt - hvor viktig det er å se barna sine, føle barna sine, være sammen med barna sine, fordi ingen av oss vet hva morgendagen bringer. I vår hektiske hverdag er vi mange som glemmer dette. Det virker som det for disse foreldrene gir deres barns skjebne en slags større mening, at hennes og deres skjebne gir andre barn og foreldre en mulighet til å få et bedre forhold. Hennes død er ikke forgjeves, om du skjønner? Er det virkelig så rart at fortvilte, nedbrutte, nedkjørte foreldre, som ser det viktigste i livet deres svinne vekk foran øynene sine, prøver å gi barnets sykdom og uunngåelige død en større mening? At de ønsker at barnet deres skal sette igjen et "avtrykk" i verden og bli husket - ikke bare av sine aller nærmeste, men av mange, mange andre?

Anonymous poster hash: 5c9a5...c80

[AnonymBruker]

Enig, Riskjeks. Jeg synes fryktelig synd på denne familen. Men er som sagt kritisk til eksponeringen. Jeg tror de kan komme til å få angst for det i ettertid. Jeg orker å se at andre venner skriver hjerter og støtteerklæringer, men ejg tenker vel så mye på dem som lider i det stille, som ikke roper så høyt. Mange barn og voksne dør hver dag, det er like tragisk og vondt for de det gjelder, men de søker som oftest støtte i sine nærmeste. Det tror jeg er veldig viktig - å finne støtten i de nærmeste, som kjenner deg og virkelig bryr seg.

Det som er litt vanskelig å svelge, er denne promoterigen av Sykehusbarn som faren blander inn i alt det personlige. Det er ikke bra.

Anonymous poster hash: fda2e...4da

[Gjest Riskjeks]

Men hvis han ikke ønsket å søke støtte hos ukjente mennesker på Facebook, så hadde vel ikke profilen hans vært åpen Han ber jo også om historier og gjerne bilder fra andres aktiviteter med barna - jeg får mer en følelse av dette er deres vindu ut til verden, for det er ikke mye de er ute i den selv nå som datteren deres er så syk. Jeg tror ikke nødvendigvis han er ute etter støtte som sådan, men at han/de har et behov for føle "pulsen" av et liv utenfor sykdommen, utenfor hjemmet, utenfor alt det vonde. Og fordi de tross alt vil være mest mulig sammen med datteren, så er dette en av få måter han kan oppnå det på.

Ang de som kommer med "platte støtteerklæringer" og hjerter osv: hvor inn i svarteste kynisk er man, når man faktisk tror at folk gjør det for å fremheve seg selv??!? Et lite fåtall gjør muligens det, men det er faktisk komplett umulig å ikke bli berørt av det denne familien går igjennom, hvis man har et snev av empati i kroppen. Og da ønsker man å uttrykke noe til denne familien. Man får innblikk i noe man ikke engang tør tenke tanken på å sette seg inn i, man føler på hjelpesløsheten og fortvilelsen, og man ønsker så dypt og inderlig å gi noe tilbake. Vise at man bryr seg. Vise at de har mye kjærlighet rundt seg, også fra helt ukjente mennesker. Ja, de har familie og venner som støtter dem, noe de også ofte skriver om på siden sin. Men, de skriver også om hvordan det å føle at så mange her ute er med dem føles godt og som en ekstra støtte. At deres situasjon er en vekker for andre, en vekker om at man skal være glad for den tiden man får med barna sine, at man skal være tilstede - ikke bare fysisk, men også mentalt - hvor viktig det er å se barna sine, føle barna sine, være sammen med barna sine, fordi ingen av oss vet hva morgendagen bringer. I vår hektiske hverdag er vi mange som glemmer dette. Det virker som det for disse foreldrene gir deres barns skjebne en slags større mening, at hennes og deres skjebne gir andre barn og foreldre en mulighet til å få et bedre forhold. Hennes død er ikke forgjeves, om du skjønner? Er det virkelig så rart at fortvilte, nedbrutte, nedkjørte foreldre, som ser det viktigste i livet deres svinne vekk foran øynene sine, prøver å gi barnets sykdom og uunngåelige død en større mening? At de ønsker at barnet deres skal sette igjen et "avtrykk" i verden og bli husket - ikke bare av sine aller nærmeste, men av mange, mange andre?

Anonymous poster hash: 5c9a5...c80

Mulig jeg er kynisk... Men som sagt føles det veldig unaturlig og rart for meg å skulle drive å skrive slike kommentarer. Jeg synes selvsagt synd på foreldrene - synes synd på alle som mister barna sine. Men jeg klarer ikke sette meg slik inn i situasjonen til et ukjent menneske på Facebook. Beklager, kall meg uempatisk, men det klarer jeg ikke. Derfor føles slike erklæringer falske og platte. Mulig det er ektefølt fra dem som skriver det. Men JEG kan ikke forstå hvordan det går an. Så jeg synes det ser mest ut som forsøk på å fremstille seg som empatisk. For å være ærlig (kynisk) tror jeg ikke det er det er dette barnet og foreldrene de ukjente folka lider med. Jeg tror medfølelsen de tror de føler egentlig er redsel for å oppleve det samme selv.

[AnonymBruker]

Mulig jeg er kynisk... Men som sagt føles det veldig unaturlig og rart for meg å skulle drive å skrive slike kommentarer. Jeg synes selvsagt synd på foreldrene - synes synd på alle som mister barna sine. Men jeg klarer ikke sette meg slik inn i situasjonen til et ukjent menneske på Facebook. Beklager, kall meg uempatisk, men det klarer jeg ikke. Derfor føles slike erklæringer falske og platte. Mulig det er ektefølt fra dem som skriver det. Men JEG kan ikke forstå hvordan det går an. Så jeg synes det ser mest ut som forsøk på å fremstille seg som empatisk. For å være ærlig (kynisk) tror jeg ikke det er det er dette barnet og foreldrene de ukjente folka lider med. Jeg tror medfølelsen de tror de føler egentlig er redsel for å oppleve det samme selv.

Men at DU ikke kan forstå hvordan det går an, betyr jo ikke at det ikke går an

Ang den siste setningen din: Jeg tror nok at det kan være en blanding av empati for de det gjelder, og en frykt for selv å havne i samme situasjon. På mange måter er det jo nettopp det som er empati: man har evnen til å sette seg i andres situasjon, og dermed opplever man også den samme fortvilelsen, sorgen og frykten.

Anonymous poster hash: 5c9a5...c80

[Gjest Riskjeks]

Men at DU ikke kan forstå hvordan det går an, betyr jo ikke at det ikke går an

Ang den siste setningen din: Jeg tror nok at det kan være en blanding av empati for de det gjelder, og en frykt for selv å havne i samme situasjon. På mange måter er det jo nettopp det som er empati: man har evnen til å sette seg i andres situasjon, og dermed opplever man også den samme fortvilelsen, sorgen og frykten.

Anonymous poster hash: 5c9a5...c80

Man forstår jo alltid verden ut i fra sine egne forutsetninger.

Jeg synes som sagt det ser helt unaturlig og falskt ut. Synes det er rart at folk kan drive på sånn med folk de aldri har møtt.

Til det siste - ja, selvsagt er det slik empati er. Men som jeg skrev; da er det ikke slik at disse ukjente menneskene bare er lei seg på denne familiens vegne. Mest er de redde for seg og sitt. Noe som er normalt. Og det er derfor jeg synes dette blir et falskt sirkus.

[Gjest Conradine]

Man forstår jo alltid verden ut i fra sine egne forutsetninger.

Jeg synes som sagt det ser helt unaturlig og falskt ut. Synes det er rart at folk kan drive på sånn med folk de aldri har møtt.

Til det siste - ja, selvsagt er det slik empati er. Men som jeg skrev; da er det ikke slik at disse ukjente menneskene bare er lei seg på denne familiens vegne. Mest er de redde for seg og sitt. Noe som er normalt. Og det er derfor jeg synes dette blir et falskt sirkus.

Hvis du har fulgt litt med når det har vært saker i media som gjelder drap, sykdom, forsvinninger så ser man alltid - jeg vil nesten si uten unntak at pårørende takker for all støtten de har fått. Det er all støtten og vennligheten fra folk man ikke kjenner som gjør sorgen og savnet lettere å bære.

Når jeg prøver å sette meg inn i disse menneskenes situasjon så forstår jeg den tankegangen. Det er stor trøst i å vite at folk deler sorgen og engasjerer seg i nettopp slike enkeltsaker.

Og når det gjelder det å eksponere sine barn i media så må det da ikke bli sånn at man kan publisere bilder og informasjon så lenge alt er rosenrødt, så snart noe er vondt og vanskelig (og da spesielt døden) har jeg inntrykk av - da skal man holde det for seg selv for å ikke støte visse mennesker. Er det sånn du vil ha det?

Jeg mistet min mor helt plutselig veldig tidlig og opplevde at mange unngikk meg, de visste ikke hvordan de skulle snakke til meg. For mitt vedkommende så fant jeg all verdens trøst i å få snakke om mor, fortelle om hennes siste dager, døden og sorgen ... og nå, mange år etterpå så er det nettopp de mange som jeg omtrent ikke kjente som snakket til meg og ønsket å høre meg fortelle som jeg husker best fra den tiden.

Når man opplever slike traumer som mange mennesker gjør så er det nettopp det å dele sorgen som gjør dagene overkommelige og sorgen lettere å bære.

For all del ikke døm mennesker og deres måte å sørge på.

Dersom man ikke klarer å vise empati og ikke ønsker å si noe så i hvert fall ikke si eller legg ut innlegg som fordømmer andre menneskers handlemåte. Husk at de pårørende ganske sikkert leser hva som blir skrevet rundt omkring i forskjellige forum.

[LukaFrost]

Helt sikkert fordi man "setter" seg i dems situasjon og kjenner på følelsen og fortvilelsen ved "hva om det hadde vært oss"?

Det er så mye fælt som skjer at jeg for min del går ikke rundt og tenker "hva om det hadde vært oss"? Jeg kan bare ikke ta over meg all verdens fremmede menneskers sykdom og nød. Jeg har ikke dette "sorg/medlidenhetsbehovet.

[LukaFrost]

Empati..?

Greit å være empatisk, men det får da være måte på sorgdyrkelse. Det er sjelden jeg engasjerer meg i vilt fremmede mennesker. Hadde det vært noe jeg kjente kunne jeg engasjert meg.