Tråden om psykisk helse

[Sillicious]

Fin tråd indeed

For min del hjelper det også å se at man ikke er alene..

Jeg gikk på veggen i påsken i år, begynner å bli noen måneder siden (fælt å tenke på!), da forandret livet mitt seg på dagen, jeg fikk angst som ødela sosiallivet mitt og livsgleden min fullstendig.

Første månedene var helvete å komme gjennom, og jeg måtte vente 7mnd på å komme inn på DPS, men er endelig på god vei nå! Fortsatt har jeg selvsagt vanskelige perioder med mye angst og depresjoner i tillegg, men.. Det er jo to skritt frem og et tilbake når det gjelder angst osv.

Og klarer endelig å være åpen om det, følte jeg skammet meg litt over det i begynnelsen av en eller annen grunn.

[AnonymBruker]

Psykolog: Bipolar--

Meg: POLARBEAR GRRRR

Psykolog: ...av den hyperaktive sorten, kanskje...

aahahahahahhhaahahahahahaahhaha

halla, klinisk gal psykokjerring her

Anonymous poster hash: 89e72...fcf

[AnonymBruker]

Veldig, veldig slitsomt når dine næreste/eneste venner rakker ned på deg og ignorerer alt du sier, fulgt av flere fornærmelser og skjelsord - når du prøver å hinte frem at deres oppfatning av "latskapen" de sier du har er feil.

Om jeg ikke hadde slitt med å stå opp og møte hverdagen fra før av, så gjør jeg det iallefall nå.

Anonymous poster hash: aa1a4...523

[Trønderberte]

Sliter med ekstrem sjalusi og vansken for å stole på andre mennesker i en alder av 20

[Bolla!]

Jeg har hatt et snev av sosial angst i flere år uten at det har plaget meg noe særlig, men jeg opplevde at min angst, da i hovedsak sosial angst og panikkangst, blusset opp etter en tøff fødsel og en veldig slitsom tid etterpå med kolikk og null søvn.

Jeg har opplevd en bedring bare av å bli mer åpen om det, men jeg har så veldig langt igjen enda før jeg kan leve det livet som jeg selv ønsker.

Nå er det veldig ofte angsten som styrer hverdagen og det er slitsomt med en baby.

Jeg synes det er så trist at mammapermisjonen min har bestått av angst, depresjon, stress, lite søvn og veldig lite glede over det å ha blitt mamma.

Først etter at babyen min passerte 6 mnd klarte jeg å kose meg meg han og månedene før det husker jeg svært lite av i grunn.

Føler på en måte at jeg har "mistet" mye av permisjonen min og føler meg på ingen måte klar for å begynne på jobb igjen i årsskiftet.

Jeg gruer meg til alt og til og meg det å skulle dra på besøk til min beste venninne er vanskelig.

Angsten min opptrer med veldig kroppslige symptomer og det er det som er det værste.

Hjertet galopperer, det snører seg i halsen, jeg blir skikkelig kvalm, brekninger, svimmelhet, synet flimrer, føttene mine "kommer bort", det prikker i hele kroppen, tung følelse i brystet, jeg svetter og jeg føler at jeg ikke har kontakt med kroppen min til tider.

Alt jeg vil er å få tilbake livet mitt slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker sammen med samboeren min og sønnen vår...

Ble litt langt dette, men det er godt å få luftet litt tanker uten at noen skal dømme meg for det.

[Gjest Reza08]

Jeg har hatt et snev av sosial angst i flere år uten at det har plaget meg noe særlig, men jeg opplevde at min angst, da i hovedsak sosial angst og panikkangst, blusset opp etter en tøff fødsel og en veldig slitsom tid etterpå med kolikk og null søvn.

Jeg har opplevd en bedring bare av å bli mer åpen om det, men jeg har så veldig langt igjen enda før jeg kan leve det livet som jeg selv ønsker.

Nå er det veldig ofte angsten som styrer hverdagen og det er slitsomt med en baby.

Jeg synes det er så trist at mammapermisjonen min har bestått av angst, depresjon, stress, lite søvn og veldig lite glede over det å ha blitt mamma.

Først etter at babyen min passerte 6 mnd klarte jeg å kose meg meg han og månedene før det husker jeg svært lite av i grunn.

Føler på en måte at jeg har "mistet" mye av permisjonen min og føler meg på ingen måte klar for å begynne på jobb igjen i årsskiftet.

Jeg gruer meg til alt og til og meg det å skulle dra på besøk til min beste venninne er vanskelig.

Angsten min opptrer med veldig kroppslige symptomer og det er det som er det værste.

Hjertet galopperer, det snører seg i halsen, jeg blir skikkelig kvalm, brekninger, svimmelhet, synet flimrer, føttene mine "kommer bort", det prikker i hele kroppen, tung følelse i brystet, jeg svetter og jeg føler at jeg ikke har kontakt med kroppen min til tider.

Alt jeg vil er å få tilbake livet mitt slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker sammen med samboeren min og sønnen vår...

Ble litt langt dette, men det er godt å få luftet litt tanker uten at noen skal dømme meg for det.

Hei! Trist å høre at du har det så vondt. Når hverdagen er slik som den er for deg nå, tror jeg det beste er å ta en lengre pause fra alt som kan påføre deg ytterligere smerte. Nå må du bare sette konsentrasjonen over på deg og dine, og gjøre ting som bare er utelukkende positivt. Du trenger hvile fra en hektisk og vond hverdag.

Ikke stress med å komme tilbake, ta den tiden du trenger fult ut, og nyt den. Fint at du er så åpen om plagene dine, da får man satt ord på det som er vondt. Da blir det mye lettere å komme seg videre. Hvis man holder alt inni seg selv, blir alt verre. Snakk med alle du føler forstår deg, fint å ha flere å spille på.

Hvis venninnen din er tilgjengelig, så kan du f. eks ta en tur over til henne når du føler deg klar. Ta alt ettersom hva du føler er best for deg. Få med deg samboeren og babyen din på en langweekend til et spa-senter eller til en by i utlandet du har lyst til å reise til. Gå på kino og se en god film, etterfulgt av en bedre middag etterpå. Gjør alt som kan gi glede i hverdagen.

Vil ønske deg lykke til, og håper at du blir 110% klar igjen. Bare å sende en PM eller skrive her hvis du vil snakke litt.

En stor klem fra meg

[Gjest Reza08]

Fin tråd indeed

For min del hjelper det også å se at man ikke er alene..

Jeg gikk på veggen i påsken i år, begynner å bli noen måneder siden (fælt å tenke på!), da forandret livet mitt seg på dagen, jeg fikk angst som ødela sosiallivet mitt og livsgleden min fullstendig.

Første månedene var helvete å komme gjennom, og jeg måtte vente 7mnd på å komme inn på DPS, men er endelig på god vei nå! Fortsatt har jeg selvsagt vanskelige perioder med mye angst og depresjoner i tillegg, men.. Det er jo to skritt frem og et tilbake når det gjelder angst osv.

Og klarer endelig å være åpen om det, følte jeg skammet meg litt over det i begynnelsen av en eller annen grunn.

Flott at du forteller om hva du har opplevd. Er kjempebra å ha noen å snakke med om et slikt tema. Personlig fikk jeg noe som skulle utvikle seg til å bli en langvarig depresjon på omtrent denne tiden for et år siden. Den første stunden skulle vise seg å bli et ordentlig smertehelvete for min del. Var en del vonde tanker som innhentet meg, som utløste de depressive følelsene.

Synes også at det er befriende å være åpen om et slikt tema. Da får man på en måte kommet seg litt videre ved å sette ord på saken. Samtidig har jeg veldig lyst til å være behjelpelig for andre som ikke har det så greit. Vet utrolig godt hva det vil si, og vil bidra til at andre får en bedre hverdag.

Håper at du har det mye bedre nå, sammenlignet med da det hele startet. Ønsker deg lykke til på veien videre.

[Sillicious]

Jeg har hatt et snev av sosial angst i flere år uten at det har plaget meg noe særlig, men jeg opplevde at min angst, da i hovedsak sosial angst og panikkangst, blusset opp etter en tøff fødsel og en veldig slitsom tid etterpå med kolikk og null søvn.

Jeg har opplevd en bedring bare av å bli mer åpen om det, men jeg har så veldig langt igjen enda før jeg kan leve det livet som jeg selv ønsker.

Nå er det veldig ofte angsten som styrer hverdagen og det er slitsomt med en baby.

Jeg synes det er så trist at mammapermisjonen min har bestått av angst, depresjon, stress, lite søvn og veldig lite glede over det å ha blitt mamma.

Først etter at babyen min passerte 6 mnd klarte jeg å kose meg meg han og månedene før det husker jeg svært lite av i grunn.

Føler på en måte at jeg har "mistet" mye av permisjonen min og føler meg på ingen måte klar for å begynne på jobb igjen i årsskiftet.

Jeg gruer meg til alt og til og meg det å skulle dra på besøk til min beste venninne er vanskelig.

Angsten min opptrer med veldig kroppslige symptomer og det er det som er det værste.

Hjertet galopperer, det snører seg i halsen, jeg blir skikkelig kvalm, brekninger, svimmelhet, synet flimrer, føttene mine "kommer bort", det prikker i hele kroppen, tung følelse i brystet, jeg svetter og jeg føler at jeg ikke har kontakt med kroppen min til tider.

Alt jeg vil er å få tilbake livet mitt slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker sammen med samboeren min og sønnen vår...

Ble litt langt dette, men det er godt å få luftet litt tanker uten at noen skal dømme meg for det.

Jeg vil bare si at jeg har akkurat de samme angst-symptomene som deg,så vet hvordan du har det!

Og akkurat samme ønskene.. Å bare få tilbake livet mitt og leve det livet jeg vil med samboeren og ikke minst finne tilbake til sosiallivet mitt. Ser ikke vennene mine så mye pga dette, har pågått i noen måneder!

Helt forferdelig.

Har faktisk nettopp lest hele graviditets-dagboka di! (ja, hele! ) Du høres ut som en fantastisk, positiv og oppegående person, det vil jeg bare si! Og det at angsten har "tatt over" livet har jeg full forståelse for, men du har en baby i tillegg og jeg kan ikke se for meg hvor tøft det må være.. Du er sterk!

Og du er ikke alene,det er fler av oss! Med denne kvalmen... Det er det verste syns jeg, av alle symptomene, det er kvalmen, bare butikken er et mareritt, og jeg klarer ikke å ha besøk, jeg må dra på besøk,så jeg har muligheten til å DRA hjem om jeg blir dårlig.

Gir deg en klem jeg, og vil bare si at behandling hos DPS, gåturer hver dag og "utfordringer", komme seg ut av komfortsonen hjelper meg masse.

Og vær stolt av at du er så åpen om det!

[Gjest Vevila]

Melder meg inn i denne tråden jeg også da! Sliter med unnvikende personlighetsforstyrrelse og tilbakevekkende depresjoner. Det som er verst er egentlig vissheten om at jeg mest sansynlig aldri blir frisk, men alt i alt klarer jeg meg relativt bra så lenge jeg legger opp hverdagen på en måte som fungerer for meg.

Problemet er at ved for mye negativt stress så bryter depresjonen inn så jeg er avhengig av å hele tiden ha dager å "komme meg på". Møter veldig lite forståelse for dette, da jeg bare burde ta meg sammen, og dette ender opp i depresjon etter depresjon.

Har fått en liten sønn som gir meg masse glede, men kjenner at depresjonen begynner å snike seg på nok en gang etter nesten et halvt år uten. Får håpe jeg klarer å komme ut av den raskere denne gang.

Fin tråd

[Bolla!]

Hei! Trist å høre at du har det så vondt. Når hverdagen er slik som den er for deg nå, tror jeg det beste er å ta en lengre pause fra alt som kan påføre deg ytterligere smerte. Nå må du bare sette konsentrasjonen over på deg og dine, og gjøre ting som bare er utelukkende positivt. Du trenger hvile fra en hektisk og vond hverdag.

Ikke stress med å komme tilbake, ta den tiden du trenger fult ut, og nyt den. Fint at du er så åpen om plagene dine, da får man satt ord på det som er vondt. Da blir det mye lettere å komme seg videre. Hvis man holder alt inni seg selv, blir alt verre. Snakk med alle du føler forstår deg, fint å ha flere å spille på.

Hvis venninnen din er tilgjengelig, så kan du f. eks ta en tur over til henne når du føler deg klar. Ta alt ettersom hva du føler er best for deg. Få med deg samboeren og babyen din på en langweekend til et spa-senter eller til en by i utlandet du har lyst til å reise til. Gå på kino og se en god film, etterfulgt av en bedre middag etterpå. Gjør alt som kan gi glede i hverdagen.

Vil ønske deg lykke til, og håper at du blir 110% klar igjen. Bare å sende en PM eller skrive her hvis du vil snakke litt.

En stor klem fra meg

Tusen takk for fint svar!

Jeg starter ikke opp på jobb til avtalt tid, holder på å lage et opplegg med psykolog og lege som ska hjelpe meg tilbake når jeg blir klar for det

[Bolla!]

Jeg vil bare si at jeg har akkurat de samme angst-symptomene som deg,så vet hvordan du har det!

Og akkurat samme ønskene.. Å bare få tilbake livet mitt og leve det livet jeg vil med samboeren og ikke minst finne tilbake til sosiallivet mitt. Ser ikke vennene mine så mye pga dette, har pågått i noen måneder!

Helt forferdelig.

Har faktisk nettopp lest hele graviditets-dagboka di! (ja, hele! ) Du høres ut som en fantastisk, positiv og oppegående person, det vil jeg bare si! Og det at angsten har "tatt over" livet har jeg full forståelse for, men du har en baby i tillegg og jeg kan ikke se for meg hvor tøft det må være.. Du er sterk!

Og du er ikke alene,det er fler av oss! Med denne kvalmen... Det er det verste syns jeg, av alle symptomene, det er kvalmen, bare butikken er et mareritt, og jeg klarer ikke å ha besøk, jeg må dra på besøk,så jeg har muligheten til å DRA hjem om jeg blir dårlig.

Gir deg en klem jeg, og vil bare si at behandling hos DPS, gåturer hver dag og "utfordringer", komme seg ut av komfortsonen hjelper meg masse.

Og vær stolt av at du er så åpen om det!

Takk for så fint svar, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver her og kvalmen er absolutt det som setter meg mest ute av spill!

Jøss, du har lest hele dagboken, jeg er imponert! Men det måtte da være veldig kjedelig lesing

Blir aldeles rørt jeg!

Jeg var også veldig sånn i starten, at det var best å dra på besøk slik at jeg kunne rømme hvis jeg følte det ble for mye. Nå tar jeg heller i mot besøk og utsetter meg for symptomene og ser at jeg faktisk kommer meg gjennom det. For er det noe som ikke hjelper mot angst, så er det å rømme fra den, da vinner angsten..

På besøksbiten har jeg altså vokst kjempemasse, nå er utfordringen å være med flere samtidig, gå på butikken (både med og uten baby) og det å kunne dra på et kjøpesenter uten å kollapse helt.

Jeg må bli flinkere til å se hva jeg faktisk har oppnådd og ikke bare fokusere på hva jeg har igjen å jobbe med.

En dag, da skal vi leve livet slik vi selv vil! Jeg har trua

[Sillicious]

Takk for så fint svar, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver her og kvalmen er absolutt det som setter meg mest ute av spill!

Jøss, du har lest hele dagboken, jeg er imponert! Men det måtte da være veldig kjedelig lesing

Blir aldeles rørt jeg!

Jeg var også veldig sånn i starten, at det var best å dra på besøk slik at jeg kunne rømme hvis jeg følte det ble for mye. Nå tar jeg heller i mot besøk og utsetter meg for symptomene og ser at jeg faktisk kommer meg gjennom det. For er det noe som ikke hjelper mot angst, så er det å rømme fra den, da vinner angsten..

På besøksbiten har jeg altså vokst kjempemasse, nå er utfordringen å være med flere samtidig, gå på butikken (både med og uten baby) og det å kunne dra på et kjøpesenter uten å kollapse helt.

Jeg må bli flinkere til å se hva jeg faktisk har oppnådd og ikke bare fokusere på hva jeg har igjen å jobbe med.

En dag, da skal vi leve livet slik vi selv vil! Jeg har trua

Kjedelig lesing, er du gal. Den var jo så spennende, note; jeg leste hele! Haha

Er helt enig i at man må stå imot angsten og ikke rømme fra, du er utrolig flink som klarer å ha besøk og stå imot den da, jeg blir så nervøs jeg.. Klarer å ha besøk av bestevenninna da, men det er bare henne - på en god dag! Du er kjempeflink, jeg beundrer deg!

Klarer meg fint på kjøpesenter faktisk, både alene og med venner, så det er litt rart jeg ikke tørr å ha besøk kanskje..

Helt enig med du, vi skal så absolutt komme oss gjennom dette!

What doesn't kill you makes you stronger. Vi fortjener det

[Sillicious]

Flott at du forteller om hva du har opplevd. Er kjempebra å ha noen å snakke med om et slikt tema. Personlig fikk jeg noe som skulle utvikle seg til å bli en langvarig depresjon på omtrent denne tiden for et år siden. Den første stunden skulle vise seg å bli et ordentlig smertehelvete for min del. Var en del vonde tanker som innhentet meg, som utløste de depressive følelsene.

Synes også at det er befriende å være åpen om et slikt tema. Da får man på en måte kommet seg litt videre ved å sette ord på saken. Samtidig har jeg veldig lyst til å være behjelpelig for andre som ikke har det så greit. Vet utrolig godt hva det vil si, og vil bidra til at andre får en bedre hverdag.

Håper at du har det mye bedre nå, sammenlignet med da det hele startet. Ønsker deg lykke til på veien videre.

Tusen takk for fint svar

Vet akkurat hva du snakker om mtp tung depresjon, så absolutt.. Det er helt forferdelig, og man kan ikke beskrive hvor ille det er til noen som ikke har vært borti lignende selv.

Opplever at mange kommer med "cheer up!", er ikke bare å "cheer up" her i gården..!

Du høres ut som en god person, jeg liker det! Jeg gikk gjennom tung depresjon for noen år siden, som jeg overvant, så jeg ble støttekontakt for tenåringer med depresjon/angst, og det var fantastisk å kunne hjelpe og forstå andre som går gjennom det samme, og jeg tror jeg hjalp de mye også med at jeg har vært gjennom det selv.

[CrazyChick90]

Jeg sliter også fryktelig for tiden. Humøret mitt går veldig mye opp og ned i løpet av en dag, og når jeg havner i kjelleren så gjør det så utrolig vondt. Jeg har ikke lyst til noen ting lenger, og gledene er små. Jeg prøver å gripe tak i det lille positive som foregår rundt meg, for det er gull verdt.

Den smerten jeg opplever av angst og depresjon er værre enn noe annet. Det er rett og slett et helvete å leve med, men man gjør jo det man kan får å komme i gjennom det.

Har blitt redd for å dra bort til folk, redd for å være aleine, redd for å sove i egen seng, ja jeg kunne ramsa opp i timesvis.

Jeg har fått beskjed om at det tar tid og at jeg vil bli bedre, men det er vanskelig å tro på det når det står på som værst.

Jeg har gått på cipralex i 2 måneder og får kognitiv terapi, og jeg har kanskje blitt litt bedre. Jeg vet ikke helt, men jeg håper at det vakker dag så år jeg livet mitt tilbake og kan glede meg over de små tingene i hverdagen igjen.

[AnonymBruker]

Jeg sliter også fryktelig for tiden. Humøret mitt går veldig mye opp og ned i løpet av en dag, og når jeg havner i kjelleren så gjør det så utrolig vondt. Jeg har ikke lyst til noen ting lenger, og gledene er små. Jeg prøver å gripe tak i det lille positive som foregår rundt meg, for det er gull verdt.

Den smerten jeg opplever av angst og depresjon er værre enn noe annet. Det er rett og slett et helvete å leve med, men man gjør jo det man kan får å komme i gjennom det.

Har blitt redd for å dra bort til folk, redd for å være aleine, redd for å sove i egen seng, ja jeg kunne ramsa opp i timesvis.

Jeg har fått beskjed om at det tar tid og at jeg vil bli bedre, men det er vanskelig å tro på det når det står på som værst.

Jeg har gått på cipralex i 2 måneder og får kognitiv terapi, og jeg har kanskje blitt litt bedre. Jeg vet ikke helt, men jeg håper at det vakker dag så år jeg livet mitt tilbake og kan glede meg over de små tingene i hverdagen igjen.

Føler med deg, kjenner til den følelsen av at man ikke vil være noensteds. Vil ikke på besøk, vil ikke hjem, vil ingenplass. Vil bare ikke eksistere, vil ikke være alene, men samtidig vil man være alene. Så hvor skal man gjøre av seg,hva skal man gjøre? Det er et helvete!

Og ja, så absolutt, du blir bedre!

Jeg har vært syk med angst og depresjoner i 8 mnd nå, de første månedene lå jeg bare i sengen og skjønte ikke hva som feilet meg, men så begynte jeg å reise meg,utfordre megselv, fordi jeg MÅTTE det for å bli bedre, er mye bedre nå idag - men jeg har enda mye å jobbe med..

Bare fortsett å jobbe med degselv, men også huske å ta "pauser", som kanskje 1 dag i uken der du gjøre akkurat der du vil, uten å må tenke på utfordringer og å styre for å bli bedre.

Du får livet ditt tilbake, vi må bare kjempe for det, det er hardt! Jeg også kjemper enda, har dager jeg er HELT nede, men også bedre dager.. Men jeg har troen, det må du også ha

Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 2dc4b...c9d

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig, har selektiv mutisme. Er 20 år og har hatt det siden jeg gikk i barnehagen Virker som det blir bare verre og verre.

Anonymous poster hash: 9dae1...e49

[CrazyChick90]

Føler med deg, kjenner til den følelsen av at man ikke vil være noensteds. Vil ikke på besøk, vil ikke hjem, vil ingenplass. Vil bare ikke eksistere, vil ikke være alene, men samtidig vil man være alene. Så hvor skal man gjøre av seg,hva skal man gjøre? Det er et helvete!

Og ja, så absolutt, du blir bedre!

Jeg har vært syk med angst og depresjoner i 8 mnd nå, de første månedene lå jeg bare i sengen og skjønte ikke hva som feilet meg, men så begynte jeg å reise meg,utfordre megselv, fordi jeg MÅTTE det for å bli bedre, er mye bedre nå idag - men jeg har enda mye å jobbe med..

Bare fortsett å jobbe med degselv, men også huske å ta "pauser", som kanskje 1 dag i uken der du gjøre akkurat der du vil, uten å må tenke på utfordringer og å styre for å bli bedre.

Du får livet ditt tilbake, vi må bare kjempe for det, det er hardt! Jeg også kjemper enda, har dager jeg er HELT nede, men også bedre dager.. Men jeg har troen, det må du også ha

Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 2dc4b...c9d

Dette her var jo bare et fantastisk innlegg å få til svar! Tusen takk! Jeg kjemper så godt jeg kan, og heldigvis har jeg noen lyse øyeblikk, som redder meg på mange måter. For 2 måneder siden var jeg konstant nede, og den smerten er det sykeste jeg har opplevd. Jeg var sikker på at jeg ble nødt til å ta livet mitt.

Håper det blir enda bedre for deg også. Vi fortjener jo virkelig ikke dette!

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig, har selektiv mutisme. Er 20 år og har hatt det siden jeg gikk i barnehagen Virker som det blir bare verre og verre.

Anonymous poster hash: 9dae1...e49

Anonymous poster hash: 9edcd...ad7

[AnonymBruker]

Min far er død, min mor er død, ingen søsken, mange spm, livet suger.

Anonymous poster hash: 22416...0d2

[Bolla!]

Kjedelig lesing, er du gal. Den var jo så spennende, note; jeg leste hele! Haha

Er helt enig i at man må stå imot angsten og ikke rømme fra, du er utrolig flink som klarer å ha besøk og stå imot den da, jeg blir så nervøs jeg.. Klarer å ha besøk av bestevenninna da, men det er bare henne - på en god dag! Du er kjempeflink, jeg beundrer deg!

Klarer meg fint på kjøpesenter faktisk, både alene og med venner, så det er litt rart jeg ikke tørr å ha besøk kanskje..

Helt enig med du, vi skal så absolutt komme oss gjennom dette!

What doesn't kill you makes you stronger. Vi fortjener det

Jeg skal love deg at det ikke er lett og det koster meg masse energi og ha besøk og jeg har da angstanfall som kommer og går under hele besøket.

Nervøs er jeg også, alltid! Er nervøs for alt og alle, og det er mye det som ødelegger mye for meg i allefall.

Noen er enklere å ha på besøk, men det handler om at jeg er trygge på de og hele den situasjonen med at de er på besøk.

Vi fortjener det så absolutt! Unner ingen å ha angst jeg!