Tråden om psykisk helse

[Magnifique]

Utdannelse som man liker er en stor fordel!! Hva studerer du? Har også hatt mine runder med mobbing oppigjennom. Fæle greier det der.

Sykepleie. Ja, absolutt! Da gjør man noe man føler at man vil, og det gir en automatisk mer guts, og man får lyst til å gjør det bra.

Huff, ja, mobbing er forferdelig. Det kan virkelig ødelegge et menneske, selv flere år etter. Kan jeg spørre hva slags mobbing du har opplevd?

[agirlandagun]

Nei

Endret 3. august 2013 av Pokemonjenta

[Gjest LadyAntebellum]

Jeg er 25, har slitt fra jeg vAr tenåring, ca 13-14 år om ikke yngre. Fikk plutselig en tanke "tenk om jeg skader familien min uten at jeg vil det" og så var tvangstanke helvetet igang.. Sånn fortsatte det hvor jeg ungikk det meste og latet som jeg hadde det bra, måtte vaske hendene et visst antall ganger og de ulike tallene hadde egne betydninger, jeg måtte unngå og være borti ting som kunne være "infisert" av ondskap dannet av mine tvangstanker.. Blæææ.. Det ble ganske komplisert kan du si.. Jeg hadde det vondt med meg selv lenge, ingen merket det. Jeg skjulte det til de grader, og det var slitsomt. Likte ikke og være alene med hodet mitt.. Da kom alle tankene. Ikke stemmer, men tanker.. Jeg var redd tanker, kunne jo ikke kontrollere dem. Alt dette har resultert i angst, depresjon og enda mer tvang.

Klarte endelig og be legen om hjelp, går nå til dps og begynner og bli ganske åpen om mine problemer til de fleste, det føles så bra!

Det er tabu med psykisk sykdom, men på samme måte som noen brekker beinet og må be om hjelp må man med psykiske vansker be om hjelp.. Nå sier jeg det till alle, vil bruke humor rundt det..

Feks: jeg har så sinnsykt med tvangstanker, gidder du komme og sjekke at jeg ikke har satt fyr på huset? Haha.. Noe jeg selvfølgelig ikke har, men tankene og tvangen sier at jeg har brent ned alt.. Huff..

[pantora]

Jeg har (blant annet) anoreksi. I snart fire måneder har jeg hatt sonde for å hjelpe meg til å få i meg næring, og fyfaen det er så kjipt, jeg er så lei... Føler meg som en idiot som går rundt med en slange i nesa. Skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne hoppet over denne delen og bare gått rett til "frisk".

[AnonymBruker]

Jeg tror at jeg er deprimert og har vært det i minst to år nå men har ikke mot til å gjøre noe med det og gå til psykolog. Selv om jeg vet at det sannsynligvis hadde hjulpet meg. Det føles bare som om terskelen er utrolig høy. Kan ikke.

Anonymous poster hash: e79e5...4e7

[AnonymBruker]

Helt ærlig så føles det mye verre nå en for et år siden. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle inn i (og godt var kanskje det..). Det er skikkelig skikkelig tøff jobbing, og jeg har aldri pause fra det.

Jeg gikk fra en travel studiehverdag med hest, masse gode venner og et forhold under oppblomstring. Tilbake sitter jeg og har hatt et år permisjon fra alt. Har brukt et år sålangt, og har egentlig bare så vidt begynt. Heldigvis har ting stabilisert seg litt, så jeg prøver meg som 50% student fra august igjen.

Har hatt over 20 innleggelser på et år og har lært psykiatrien å lære med en pangstart. Jeg har fått et team på plass som inneholder en psykologspesialist, en psykomotorisk fysioterapaut, fire miljøterapauter (hvorav to psykiatriske sykepleiere) en overlege og en veldig god fastlege. Dette er alle mennesker som bidrar til at min hverdag er i ferd med å få ben å stå på igjen.

Det er skikkelig kjipe dager, og det er litt mindre kjipe dager. Jeg gleder meg til jeg kan leve et "normalt" liv igjen!!

Nå har jeg visst skrevet meg helt bort, igjen ;-)

Du skriver du har vært innlagt 20 ganger på et år. Kan jeg spørre om det var frivillig? Og hvordan er dine erfaringer? hjalp det?

Jeg har slitt siden tenårene med tunge depresjoner, borderline og selvmordstanker (og flere ganger nesten gjort slutt på alt). Men har vært redd for å legge meg inn, fordi jeg er i tvil om det hjelper. Har hørt det er mye psykose og rus på sånne avdelinger, og er redd det skal bli enda et traume. Har derfor latt være å oppsøke legevakten når jeg har vært suicidal. Og har jeg vært så deprimert at det er uutholdelig har jeg ligget rett ut i sengen eller krøpet sammen i sofaen. Men det går ikke over, livet blir verre og verre. Har mistet de gode vennene, brutt med familien osv.

Anonymous poster hash: 315dc...f17

[Cammomille]

Du skriver du har vært innlagt 20 ganger på et år. Kan jeg spørre om det var frivillig? Og hvordan er dine erfaringer? hjalp det?

Jeg har slitt siden tenårene med tunge depresjoner, borderline og selvmordstanker (og flere ganger nesten gjort slutt på alt). Men har vært redd for å legge meg inn, fordi jeg er i tvil om det hjelper. Har hørt det er mye psykose og rus på sånne avdelinger, og er redd det skal bli enda et traume. Har derfor latt være å oppsøke legevakten når jeg har vært suicidal. Og har jeg vært så deprimert at det er uutholdelig har jeg ligget rett ut i sengen eller krøpet sammen i sofaen. Men det går ikke over, livet blir verre og verre. Har mistet de gode vennene, brutt med familien osv.

Anonymous poster hash: 315dc...f17

Det har vært frivillige innleggelser ja :-) Jeg har fått en psykolog jeg stoler på, og har valgt å gjøre som hun mener er best for meg. Sålangt har det hvertfall fungert som tåelig bra ja.

Det er alltid mange ting man må ta hensyn til ved valg om innleggelse eller ei. Det er mange gode sider, og det er mindre gode sider (som ved det meste). Jeg hadde ikke klart det alene hvertfall :-)

For meg har det vært en enorm støtte og hjelp i innleggelsene. Selvom jeg ikke får så mye "behandling" under innleggelsene fra miljøpersonalet, så supplerer vi den polikliniske behandlingen med å legge meg inn. Ofte kombinerer vi sånn at vi jobber med tøffere ting, gjerne hver dag når jeg er lagt inn. Dette skjer da med min vanlige psykolog og ikke en behandler fra døgnavdelingen.

Jeg skal skrive opp og ned om dette i evigheter. Det er ting som er veldig bra, også er det ting som ikke passer for meg :-) vi har hvertfall fått en system som hjelper meg i hverdagen.

[Cammomille]

Sykepleie. Ja, absolutt! Da gjør man noe man føler at man vil, og det gir en automatisk mer guts, og man får lyst til å gjør det bra.

Huff, ja, mobbing er forferdelig. Det kan virkelig ødelegge et menneske, selv flere år etter. Kan jeg spørre hva slags mobbing du har opplevd?

Jeg fant aldri min plass i gjengen da jeg var mindre. Drev med idrett på nationalt nivå så brukte nesten all min fritid på å trene. Har vel ikke vært direkte mobbet, men litt mellom barken og veden på en måte.

[AnonymBruker]

Jeg har (blant annet) anoreksi. I snart fire måneder har jeg hatt sonde for å hjelpe meg til å få i meg næring, og fyfaen det er så kjipt, jeg er så lei... Føler meg som en idiot som går rundt med en slange i nesa. Skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne hoppet over denne delen og bare gått rett til "frisk".

Er du innlagt på sykehus eller bor du hjemme? Har du vært syk lenge? Hvilken bmi hadde du da du startet med sonde? Beklager hvis dette ble mange spm, men er litt i samme situasjon selv, så er veldig nysgjerrig.

Anonymous poster hash: b8abb...df5

[pantora]

Er du innlagt på sykehus eller bor du hjemme? Har du vært syk lenge? Hvilken bmi hadde du da du startet med sonde? Beklager hvis dette ble mange spm, men er litt i samme situasjon selv, så er veldig nysgjerrig.

Anonymous poster hash: b8abb...df5

Jeg var på sykehuset i starten men har vært hjemme de siste månedene. Har vært syk i 9 år (heldigvis med noen gode perioder innimellom). Håper du får/ber om hjelp før det går for langt!

[Mord-Sith]

Er vel deprimert, og sliter med angst og selvskading. Under utredning for personlighetsforsyrrelseR!? Vært mye innlagt på psykriatrisk i år, både på lukket og åpen avdeling. Frivillige alle sammen.. Vært på legevakt etter både selvskading og intox.
En traumatisk bakgrunn, visstnok.

[AnonymBruker]

Har anoreksi men klarer ikke få meg selv til å søke hjelp. Har nådd en bmi på 15 nå og blir bare svakere for hver dag. Lurer på hvor lenge ting kommer til å fortsette slik, er redd kroppen min plutselig bare skal kollapse enn dag. Er mye ensom og for jeg føler sykdommen tar helt over livet mitt. Jeg klarer ikke leve slik jeg vil lenger. Er bare 18 år og det er så mye jeg vil oppleve og oppnå, men anoreksien ødelegger meg. Jeg trenger hjelp, men klarer ikke få meg selv til å snakke med noen om det.

Anonymous poster hash: b8abb...df5

Jeg hadde anoreksi da jeg var 13-14 år, jeg tenkte som deg først. Men så en dag så kollapset jeg, besvimte på vei opp trappa hjemme og knakk nesen og kragebein. Der sa det stopp til meg, jeg trengte hjelp, ville ikke ødelegge meg på den måten og ville ha livet mitt tilbake.

Det var en hard kamp tilbake, og få vent på magen å spise igjen, det tok veldig lang tid å få det psykiske i orden igjen, men jeg fokuserte mindre på kropp og mer på helse generelt.

Da jeg ble frisk melde jeg meg som støttekontakt og hjalp andre med det problemet, det føltes veldig godt å hjelpe andre med noe jeg har vært gjennom selv..!

Anyway, veldig viktig at du tar fatt i det selv. Er bare du selv som kan hjelpe deg! Åpne deg om det.

Anonymous poster hash: 2dc4b...c9d

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelser, og er kronisk suicidal. Et jævla sammensurium av problemområder, er det ikke det ene så er det det andre. Kommer ingen vei.

Anonymous poster hash: 96e3f...aad

[Gjest Sengaia]

Så bra initiativ å starte en sånn tråd! Jeg tror nok det hjelper mange å skrive og dele med andre.

Har noen fått veldig god utbytte av samtalebehandling?

Jeg har en bakgrunn med masse selvskading, narkotika, bulimi og uttallige innleggelser, frivillig og ufrivillig. Det så forferdelig mørkt ut, jeg ante ikke at det på noen måte var mulig å slutte med selvskadinga|, det var jo det eneste jeg visste som "hjalp". Jeg hadde ingen anelse i verden på at det var mulig å slutte. Men nå har jeg ikke kutta meg på flere år Det er hard jobbing og til tider et sant helvete å komme seg igjennom, men det er mulig... jeg har borderline personlighetsforstyrrelse. Det er noe DRITT, og de rundt meg tror at ting er så j**** bra fordi jeg ikke kutter meg. De overvurderer meg veldig, og jeg føler jeg burde fått til mer (jeg er uføretrygda). Jeg får mange kommentarer på det, og jeg jobber veldig inni meg som ikke syntes, når jeg er sammen med familien så virker jeg nok frisk og glad, men inni meg er jeg livredd og liten, også alt det som hører med borderline-diagnosen. De kommentarene om at de er misunnelige osv fordi jeg ikke trenger jobbe osv SVIR altså... noen som opplever det samme?

[Cammomille]

Så bra initiativ å starte en sånn tråd! Jeg tror nok det hjelper mange å skrive og dele med andre.

Har noen fått veldig god utbytte av samtalebehandling?

Jeg har en bakgrunn med masse selvskading, narkotika, bulimi og uttallige innleggelser, frivillig og ufrivillig. Det så forferdelig mørkt ut, jeg ante ikke at det på noen måte var mulig å slutte med selvskadinga|, det var jo det eneste jeg visste som "hjalp". Jeg hadde ingen anelse i verden på at det var mulig å slutte. Men nå har jeg ikke kutta meg på flere år Det er hard jobbing og til tider et sant helvete å komme seg igjennom, men det er mulig... jeg har borderline personlighetsforstyrrelse. Det er noe DRITT, og de rundt meg tror at ting er så j**** bra fordi jeg ikke kutter meg. De overvurderer meg veldig, og jeg føler jeg burde fått til mer (jeg er uføretrygda). Jeg får mange kommentarer på det, og jeg jobber veldig inni meg som ikke syntes, når jeg er sammen med familien så virker jeg nok frisk og glad, men inni meg er jeg livredd og liten, også alt det som hører med borderline-diagnosen. De kommentarene om at de er misunnelige osv fordi jeg ikke trenger jobbe osv SVIR altså... noen som opplever det samme?

Veldig trist å høre at du har opplevde å ikke bli "trodd" i smerten når man ikke selskader eller har andre synlig sår lenger. Selv har jeg (heldigvis) aldri vært dypt inne i selskadingen utover at jeg går perioder uten mat. Har selv opplevd at mennesker inne i behandlingssystemet ikke har trodd meg eller forstått min smerte. Utad ser det jo ut som om jeg har det bra :-)

Har brukt overtrening, lite mat og ingen søvn som strategier i flere år, men ser jo "frisk" ut fordet. Trening er den eneste offentlig godkjente formen for selvskading, dessverre!!

Kanskje på tide med en evaluering av vennekretsen?

[Pinnedyr]

Hei. Jeg vet ikke om dette er psykiske plager, men jeg har tanker som får meg til å tenke at tenk om andre tenker og sier ting om meg, og jeg føler at gutter med halvlangt hår glor på meg og studerer kroppen min, så da må jeg gå på en bestemt måte. Jeg har avogtil angst på store åpne plasser som på fotballbanen.

[AnonymBruker]

Har PTSD selv, blitt seksuelt misbrukt av en behandler. Det er veldig få i systemet som skjønner hva det innebærer, så jeg føler jeg kommer ingen vei og at ingen bryr seg om at de gjør meg verre.

Anonymous poster hash: 7ca38...957

[Gjest Sengaia]

Veldig trist å høre at du har opplevde å ikke bli "trodd" i smerten når man ikke selskader eller har andre synlig sår lenger. Selv har jeg (heldigvis) aldri vært dypt inne i selskadingen utover at jeg går perioder uten mat. Har selv opplevd at mennesker inne i behandlingssystemet ikke har trodd meg eller forstått min smerte. Utad ser det jo ut som om jeg har det bra :-)

Har brukt overtrening, lite mat og ingen søvn som strategier i flere år, men ser jo "frisk" ut fordet. Trening er den eneste offentlig godkjente formen for selvskading, dessverre!!

Kanskje på tide med en evaluering av vennekretsen?

Det er mange måter å skade seg på ja :-/ Men det alle disse selvskademetodene har til felles er vel at det er en måte å mestre andre problemer på? En veldig destruktv mestringsmetode selvfølgelig... får du noe hjelp?

Det er smertefult å ikke bli trodd, og å ikke bli tatt på alvor av helsevesenet

[AnonymBruker]

Huff, jeg aner ikke hva som feiler meg. Jeg vet ikke engang om det er noe som feiler meg overhodet. Jeg er bare ekstremt forvirret for tiden, men tydeligvis er det noe som ikke er rett. Jeg har drevet med selvskading, og nå eksploderer denne perioden igjen for første gang på et år. Jeg har også problemer med å ta til meg næring, og mange tror det er fordi jeg vil være tynn fordi det er "pent", men det er ikke tilfellet. Jeg har bare mistet sultfølelsen, og når den først kommer har jeg problemer med å gjøre noe med den. Jeg har gått ned i vekt, og ribbein og kragebein begynner å bli altfor synlige. Jeg fikk en bekymret telefon av en venn som hadde tatt kontakt med helsesøster og psykologen sin som ville at jeg skulle få en time med dem. Jeg ble først glad, for jeg følte endelig at jeg ble sett. Men så ble jeg redd. Fryktelig redd, og jeg var redd for å kaste bort tiden deres i tilfelle det viser seg at ingenting feiler meg.

Jeg hadde time for to dager siden, men kansellerte den og møtte ikke opp. Jeg vet ikke enda om jeg angrer eller ei på at jeg ikke oppsøkte hjelpen da den var der. Jeg vet at de fortsatt er tilgjengelige i tilfelle jeg ombestemmer meg, men jeg vet bare ikke. Jeg vet ingenting. Jeg er bare tom. Men jeg er absolutt ikke suicidal, og jeg har ingen tanker om å ta mitt eget liv (når folk ser arrene på armene tror de dessverre at jeg er det). Jeg vet at livet har mye godt å by på, jeg må bare vente litt. Greia er bare den at jeg vet ikke om det går over. Og enn hvis dette bare er en periode (for livet består jo av triste og glade perioder, det gjelder alle mennesker)?

Anonymous poster hash: 003c5...b28

[Cammomille]

Det er mange måter å skade seg på ja :-/ Men det alle disse selvskademetodene har til felles er vel at det er en måte å mestre andre problemer på? En veldig destruktv mestringsmetode selvfølgelig... får du noe hjelp?

Det er smertefult å ikke bli trodd, og å ikke bli tatt på alvor av helsevesenet

Ja, får mye hjelp. Les noen poster lengere opp i tråden, blir så gjentagende ;-)

Enn du?