Tråden om psykisk helse

[Cammomille]

Huff, jeg aner ikke hva som feiler meg. Jeg vet ikke engang om det er noe som feiler meg overhodet. Jeg er bare ekstremt forvirret for tiden, men tydeligvis er det noe som ikke er rett. Jeg har drevet med selvskading, og nå eksploderer denne perioden igjen for første gang på et år. Jeg har også problemer med å ta til meg næring, og mange tror det er fordi jeg vil være tynn fordi det er "pent", men det er ikke tilfellet. Jeg har bare mistet sultfølelsen, og når den først kommer har jeg problemer med å gjøre noe med den. Jeg har gått ned i vekt, og ribbein og kragebein begynner å bli altfor synlige. Jeg fikk en bekymret telefon av en venn som hadde tatt kontakt med helsesøster og psykologen sin som ville at jeg skulle få en time med dem. Jeg ble først glad, for jeg følte endelig at jeg ble sett. Men så ble jeg redd. Fryktelig redd, og jeg var redd for å kaste bort tiden deres i tilfelle det viser seg at ingenting feiler meg.

Jeg hadde time for to dager siden, men kansellerte den og møtte ikke opp. Jeg vet ikke enda om jeg angrer eller ei på at jeg ikke oppsøkte hjelpen da den var der. Jeg vet at de fortsatt er tilgjengelige i tilfelle jeg ombestemmer meg, men jeg vet bare ikke. Jeg vet ingenting. Jeg er bare tom. Men jeg er absolutt ikke suicidal, og jeg har ingen tanker om å ta mitt eget liv (når folk ser arrene på armene tror de dessverre at jeg er det). Jeg vet at livet har mye godt å by på, jeg må bare vente litt. Greia er bare den at jeg vet ikke om det går over. Og enn hvis dette bare er en periode (for livet består jo av triste og glade perioder, det gjelder alle mennesker)?

Anonymous poster hash: 003c5...b28

Det hørtes ut som en veldig god venn å ha :-) Synes du skal ringe opp igjen til psykologen og si at du gjerne vil komme allikevel.

Jeg kan kun snakke fra egen erfaring, men du blir tatt på alvor, de kaster ikke bort tiden på deg og du har mest sannsynligvis godt av å snakke med noen utenforstående :-)

[AnonymBruker]

Sliter med prestasjonsangst, sosial angst, tvangstanker og -handlinger, depresjon, kronisk stress og er hypokonder!

Har gått tre år uten å gjøre en dritt, og har heller ikke penger til å søke hjelp! Jeg har så innmari lyst på en jobb, men de tingene jeg har nevnt ovenfor holder meg igjen!

Jeg blir ordentlig frustrert når folk tror jeg bare velger å ikke ha jobb og bo hjemme fordi jeg vil ha ferie, og sier jeg snart må se til å skaffe meg en jobb! Så enkelt er det ikke!(det føles iallefall ikke sånn akkurat nå)

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

[Gjest Sengaia]

Ja, får mye hjelp. Les noen poster lengere opp i tråden, blir så gjentagende ;-)

Enn du?

Bra å¨høre at du får hjelp!!

Jeg får også masse hjelp Jeg skjønner godt andre her som er redd og engstelige for å søke hjelp, men det er nok kanskje ikke så skummelt som man tror, og det kan være til så utrolig god hjelp!!

[Gjest Sengaia]

Huff, jeg aner ikke hva som feiler meg. Jeg vet ikke engang om det er noe som feiler meg overhodet. Jeg er bare ekstremt forvirret for tiden, men tydeligvis er det noe som ikke er rett. Jeg har drevet med selvskading, og nå eksploderer denne perioden igjen for første gang på et år. Jeg har også problemer med å ta til meg næring, og mange tror det er fordi jeg vil være tynn fordi det er "pent", men det er ikke tilfellet. Jeg har bare mistet sultfølelsen, og når den først kommer har jeg problemer med å gjøre noe med den. Jeg har gått ned i vekt, og ribbein og kragebein begynner å bli altfor synlige. Jeg fikk en bekymret telefon av en venn som hadde tatt kontakt med helsesøster og psykologen sin som ville at jeg skulle få en time med dem. Jeg ble først glad, for jeg følte endelig at jeg ble sett. Men så ble jeg redd. Fryktelig redd, og jeg var redd for å kaste bort tiden deres i tilfelle det viser seg at ingenting feiler meg.

Jeg hadde time for to dager siden, men kansellerte den og møtte ikke opp. Jeg vet ikke enda om jeg angrer eller ei på at jeg ikke oppsøkte hjelpen da den var der. Jeg vet at de fortsatt er tilgjengelige i tilfelle jeg ombestemmer meg, men jeg vet bare ikke. Jeg vet ingenting. Jeg er bare tom. Men jeg er absolutt ikke suicidal, og jeg har ingen tanker om å ta mitt eget liv (når folk ser arrene på armene tror de dessverre at jeg er det). Jeg vet at livet har mye godt å by på, jeg må bare vente litt. Greia er bare den at jeg vet ikke om det går over. Og enn hvis dette bare er en periode (for livet består jo av triste og glade perioder, det gjelder alle mennesker)?

Anonymous poster hash: 003c5...b28

Dette hørtes vanskelig og ensomt ut

Etter det jeg leser så vil jeg jo så absolutt si at du trenger hjelp! Du er ikke til bry, jeg anbefaler deg å søke hjelp! Jeg har ikke hatt det sånn som deg med så alvorlige spiseforstyrrelser, men jeg har selvskadet i form av kutting, og jeg tror mye felles der er følelse av skam og skyld, har du det? Jeg kjenner godt igjen det med å føle at jeg er til bry osv. Om du tar kontakt med lege f. eks. så vil du kanskje bli positivt overraska? For da kan du få hjelp til nettopp det med de tankene også. Det er mye god hjelp å få! Jeg anbefaler deg på det sterkeste å søke hjelp!

Dette skal du klare

[Gjest Sengaia]

Sliter med prestasjonsangst, sosial angst, tvangstanker og -handlinger, depresjon, kronisk stress og er hypokonder!

Har gått tre år uten å gjøre en dritt, og har heller ikke penger til å søke hjelp! Jeg har så innmari lyst på en jobb, men de tingene jeg har nevnt ovenfor holder meg igjen!

Jeg blir ordentlig frustrert når folk tror jeg bare velger å ikke ha jobb og bo hjemme fordi jeg vil ha ferie, og sier jeg snart må se til å skaffe meg en jobb! Så enkelt er det ikke!(det føles iallefall ikke sånn akkurat nå)

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

Du er ikke alene, om det er noen trøst....

det er noe forbanna dritt!!! Ikke råd til å søke hjelp, mener du til samtalebehandling eller lignende?

[AnonymBruker]

Det er jo ganske egoistisk tenkt, men det er jo alltid en trøst å vite at man ikke er alene!

Foreldrene mine har vært ekstremt snille med meg, og brukte sikkert over 100 000 bare på hjelp til meg allerede. Nå har hverken de eller jeg penger til å fortsette med behandling, så jeg prøver så godt jeg kan å klare meg selv, og håper jeg etterhvert blir bedre.

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

[Gjest Sengaia]

Det er jo ganske egoistisk tenkt, men det er jo alltid en trøst å vite at man ikke er alene!

Foreldrene mine har vært ekstremt snille med meg, og brukte sikkert over 100 000 bare på hjelp til meg allerede. Nå har hverken de eller jeg penger til å fortsette med behandling, så jeg prøver så godt jeg kan å klare meg selv, og håper jeg etterhvert blir bedre.

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

Ja, det er egoistisk tenkt, men sånn er det jo bare. Selv VIL jeg jo ikke at andre skal ha det sånn, men når det er sånn, så er det å en måte godt å vite at jeg ikke er alene, men at noen andre forstår meg. Jeg tror de fleste har et behov for å bli forstått. Men, -jeg vil jo ikke at andre skal forstå det... tror du skjønner hva jeg mener (?)

Men hva har dere brukt de 100.000 på? Har dere ikke brukt det offentlige? Det er jo gratis... så om det dere har brukt penger på ikke funker, så kanskje det er en idè å oppsøke det offentlige..?

[AnonymBruker]

Jeg har gjennom oppveksten slitt med en far som har vært meget alkoholisert og en mamma med MS som nesten ikke har klart å gå. Det har resultert i at siden jeg har vært liten har jeg vært både "mamma og pappa" for meg selv og mine foreldre. Idag er jeg 20 og sliter med emofobi (etter en rekke ganger ha tørket mitt fars spy etter en fyllekule), sosialangst, depresjon og stort sett angst for alt man kan ha angst for. Dyr, tunneler, en rekke type mat, bakterier osvosv. Har endelig fått time hos psykolog 20. august, og håper jeg endelig kan få hjelp...

Anonymous poster hash: 31410...03a

[AnonymBruker]

Ja, det er egoistisk tenkt, men sånn er det jo bare. Selv VIL jeg jo ikke at andre skal ha det sånn, men når det er sånn, så er det å en måte godt å vite at jeg ikke er alene, men at noen andre forstår meg. Jeg tror de fleste har et behov for å bli forstått. Men, -jeg vil jo ikke at andre skal forstå det... tror du skjønner hva jeg mener (?)

Men hva har dere brukt de 100.000 på? Har dere ikke brukt det offentlige? Det er jo gratis... så om det dere har brukt penger på ikke funker, så kanskje det er en idè å oppsøke det offentlige..?

Ja, skjønner hva du mener! Tenker akkurat sånn selv

Det er brukt på flere forskjellige ting, blant annet flere alternative type terapier:) Og alt man må kjøpe for å fortsette og drive med det osv! Det funket, men det ble for dyrt å fortsette med det.

Har prøvd noe av det offentlige også, men det var via skolen. Hva er gratis i det offentlige, og hvordan får man tak i det?

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

[Gjest Sengaia]

Ja, skjønner hva du mener! Tenker akkurat sånn selv

Det er brukt på flere forskjellige ting, blant annet flere alternative type terapier:) Og alt man må kjøpe for å fortsette og drive med det osv! Det funket, men det ble for dyrt å fortsette med det.

Har prøvd noe av det offentlige også, men det var via skolen. Hva er gratis i det offentlige, og hvordan får man tak i det?

Anonymous poster hash: a45c7...2e8

Ta kontakt med fastlegen og med h*n hendvise deg til spesialist. Da kan du får samtalebehandling med psykiater/psykolog e.l.. Hvis det går veldig ille, eller du kanskje burde ha et opphold på en avdeling, så kan de ordne det, og det er gratis. Selv går jeg til psykiater en gang i uka, og noen ganger er jeg innlagt på en avdeling for å forebygge at alt skal gå skikkelig til helvete, og jeg må inn på akuttpsykiatrisk.

Uansett; jeg har fått utrooolig god hjelp av å gå til psykiater, og det er gratis

[AnonymBruker]

Har PTSD selv, blitt seksuelt misbrukt av en behandler. Det er veldig få i systemet som skjønner hva det innebærer, så jeg føler jeg kommer ingen vei og at ingen bryr seg om at de gjør meg verre.

Anonymous poster hash: 7ca38...957

Når en man skal kunne stole 100 % på og legger livet sitt i hendene dems, så har de en enorm makt over deg. Når disse bruker den makten til å utnytte deg så er det faen så ille. Man sitter igjen med å ikke kunne stole på noen. Håper virkelig du får hjelp

Anonymous poster hash: 2c963...e39

[Gjest Reza08]

En liten oppdatering for min del. Har slitt med en langvarig depresjon siden i fjor. Den sitter fortsatt i, og vil ikke helt slippe taket. De depressive følelsene kommer og går. Er kanskje ikke så konstant som på det værste, men er der fremdeles.

[Cammomille]

Kan følge opp med en oppdatering jeg og..

Jeg har hatt en skikkelig skikkelig tøff høst. Først så fikk jeg en reaksjon på hele behandlingsopplegget og begynte å tvile på menneskene jeg egentlig stoler på. Fryktelig vanskelig situasjon!

Så fikk vi vannlekkasje hjemme, med påfølgende sprekk i grunnmuren. Konklusjonen er at vi må bo på hotell i opptil tre mnd og må totalrenovert hele første etg.

Dette har påført meg masse nytt stress, så jeg har fått panikkangst igjen etter flere år uten. I panikken har jeg mistet kontrollen og tatt en overdose mix i desperasjon på at det skal gå over. Endte med en natt på akutten. Langt fra farlig dose, men nok til at jeg ble skikkelig sjuk.

Håper resten her henger med etter beste evne. :-)

[Wonders]

Jeg feiret Verdensdagen for Psykisk helse på det lokale senteret med bassar, håndlagede ting, kaker og masse masse gode samtaler.

Der er det mulig å se forskjell på pasienter/kunder/brukere og pårørende eller ansatte. Veldig sunn blandings av folk.

[Luppa]

.

Endret 3. juli 2025 av Luppa

[AnonymBruker]

Det er jo ganske egoistisk tenkt, men det er jo alltid en trøst å vite at man ikke er alene!Foreldrene mine har vært ekstremt snille med meg, og brukte sikkert over 100 000 bare på hjelp til meg allerede. Nå har hverken de eller jeg penger til å fortsette med behandling, så jeg prøver så godt jeg kan å klare meg selv, og håper jeg etterhvert blir bedre. Anonymous poster hash: a45c7...2e8

100 000 kr på helsehjelp? Men man kan jo søke gjennom henvisning fra fastlege. Dette er jo ikke i USA. Da blir det maks kr 2050 i året. Privat er ikke nødvendigvis de mest spesialiserte innen psykisk helse - tverti mot. Ofte jobber de erfarne psykologene og psykiaterne i den offentlige ordningen, og har refusjonsrett.

Anonymous poster hash: 315dc...f17

[Wonders]

God formiddag godtfolk. Kom over en fin lenke på facebook. Jeg leser ikke blogger jeg, men ei venninde la ut en lenke hvor jeg kom på denne fine tråen, og jeg vil gjerne dele dette...

http://titt.blogg.no/1383676712_livet_p_vent__unnskyl.html?fb_action_ids=10201202402801308&fb_action_types=og.likes&fb_source=other_multiline&action_object_map=%5B607949952600209%5D&action_type_map=%5B%22og.likes%22%5D&action_ref_map=%5B%5D

[Amphitrite]

Jeg er utslitt. Skolearbeidet tærer på og jeg herved så sliten at jeg har gitt opp.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg tør å stå frem med nick enda.

Men her er min historie:

Da jeg var åtte år flyttet mamma fra pappa, vi flyttet til et annet land -ny start, nye muligheter. Her var jeg den eneste norske jenta på åtte, og havnet i en klasse med bare eldre gutter. Gjennom hele året ble jeg misbrukt av mine to "bestekompiser". I dette landet ble storesøsteren min avhengig av rus.

Jeg kom hjem til pappa, som jeg ikke hadde fått sett på et helt år, jeg var redd for menn. Etter mye om og men flyttet jeg til mamma og storesøsteren min. Mamma var bipolar og søsteren min ruset seg mye.

Jeg holdt oss sammen, samtidig som jeg ble grovt mobbet på skolen. Jeg danset ballett på fritiden, et sted jeg kunne rømme til i hverdagen, men jeg var sårbar og ødelagt. Så kommentarene fra ballettlæreren ble nok til at jeg utviklet anoreksia.

Da jeg var nitten år prøvde jeg å ta livet mitt. Og ble tvangsinnlagt. Jeg fikk flere diagnoser "blandet personlighetsforstyrrelse med trekk fra borderline og paranoid", anoreksia og tvangstanker.

I tre år fikk jeg intensiv terapi, og det har vært hardt. Men helsevesenet har tatt godt vare på meg, så jeg kom meg gjennom vgs og startet bachelor.

Jeg tok valget om å ikke begynne med medisiner, og har tatt all terapi uten det. Jeg har kommet så vanvittig langt, og jeg føler meg så sterk. Jeg er veldig stolt av meg selv.

Dette er mitt fjerde år i terapi, og jeg er forhåpentligvis helt ferdig i april

Anonymous poster hash: 5f778...c49

[Gjest Lunekjær]

Jeg har PTSD, noen personlighetsforstyrrelser og en spiseforstyrrelse. Sliter også veldig med selvmordstanker. Å få hjelp er vanskelig, nærmest umulig, det virker som om det blir forventet at man skal klare seg selv.

Dagene er bare et fullstendig kaos av angst, sinne på grunn av at vekta ikke viser det den burde, argumentasjoner i mitt eget hode om hvor vidt jeg har lov til å spise sånn og slik, samt en evig diskusjon med meg selv om hvor lenge jeg skal orke å holde ut. Livet er slitsomt..