Hva slags tenåring var du?

[Shjelpen]

Rolig og fokusert på skole. Foreldre påvirket i liten grad. 

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg lagde mye bråk og var til tider helt umulig. Bak det  lå en vond følelse av forskjellsbehandling, at foreldrene mine ikke var glad i meg  osv. Det var en ond sirkel, hvor de også behandlet meg deretter, noe som igjen forsterket følelsene. 

 

Jeg husker to episoder som forsterket drittoppførselen min til de grader. Det var en gang jeg  skrek til moren min at hun var mer glad i broren min, hvor hun svarte "Ja, når du oppfører deg sånn er jeg det", men jeg fokuserte bare på at hun sa ja.

Når vi da skulle på butikken, bestemte jeg meg for at jeg ikke likte bilen og sparket så kraftig i bilen så lenge og kraftig at noen ledninger gikk fra hverandre. Da jeg innså at hun ikke kunne kjøre meg videre til et annet sted, ringte jeg faren min og sa han måtte kjøre meg,  og i mitt forvridde hode trodde jeg at han ville gjøre det og støtte meg. Han gjorde det, men jeg fikk kjeft, skjønte ikke hvorfor, han skulle jo i mitt hode støtte meg, fordi han tidligere hadde vært  kritisk til mamma  

 

En annen episode var da jeg spurte mamma om hun kunne nevne noe  fint om meg, men hun ikke kunne komme på noe. Da satt jeg en time på rommet mitt og var ganske apatisk, før jeg gikk ned å kjeftet på henne i over 2 timer. Til slutt ringte hun faren min (noe jeg hadde klart å hindre henne fra disse to timene) og jeg løp til skogs hvor jeg ble et par timer for å forsikre meg om at han hadde dratt igjen. Kom tilbake og kjeftet  like mye, men denne gangen hadde hun klart å ringe faren min uten at jeg visste det, så han kom. Jeg prøvde å løpe ut i skogen igjen, men siden han hadde en slags makt over meg, kom jeg tilbake når han ropte "Se og kom deg tilbake nå", så jeg fikk naturlig nok kjeft for det også. 

Endret 29. juni 2015 av Evilposelos

[Cowboy Lotte]

Hadde masse vill og gærn sex med eldre menn og jeg elsket det! Drakk som en svamp, røk som en skorstein og løy for mine foreldre. I tillegg var jeg svært rotete og ansvarsløs og manipulerte min venner slik at jeg fikk det litt morsommere. Hehe, de var en gjeng med idioter alle sammen! Heldigvis ble det noe av en av oss... Jeg er jo blitt så populær nå. 

[Chizue]

 

Det fins mange typer tenåringer, og man kan gjerne sette de i forskjellige grupper, men alt i alt er jo tenåringer veldig forskjellige?

Det virker som om folk flest mener at tenåringer er akkurat slik og sånn, og at alle tenker det samme og ønsker det samme ....

 

Vel, her er meg som tenåring:

 

Jeg var en stille og sjenert jente. Veldig pliktoppyllende og gjorde alt jeg ble bedt om. Trasset aldri og hadde aldri noe opprør mot foreldrene mine. Var veldig redd for å gjøre noe feil og å bli oppfattet som slem. Eneste var at jeg kunne smelle litt i dører hvis jeg var sint eller irritert for noe, men ellers var jeg veldig rolig. Lagde sjelden en lyd. Foreldrene mine trengte aldri å kjefte på meg, og det holdt å si nei en gang.

 

(Nå hadde jeg et litt spesielt forhold til foreldrene mine, som kanskje også var årsaken til væremåten min. En far som ble fort sint og ikke orket mas eller rot, noe som skremte meg. Han hadde en skremmede fremtoning, så jeg hadde ofte hjertet i halsen, og var veldig forsiktig når jeg merket at han hadde en dårlig dag. Men når han var i godt humør lo han og pratet mye og var veldig musikalsk og sang og spilte. Mamma var mer stille og rolig og hadde en del problemer selv, som hun prøvde å skjule. Hun satt ofte å malte og lagde ting, og hun sang mye. Hun klarte ikke sette faren min på plass når han satte igang...)

 

Jeg hadde mange hobbier og interesser som jeg fylte hverdagen med. Kommer fra en kunstnerisk og musikalsk familie, så jeg spilte flere instrumenter og var mye med og spilte i konserter og sammenkomster i helgene. Satt ellers og leste mye og tegnet mye. Følte jeg fikk ut følelsene mine gjennom tegning siden jeg hadde store problem med å uttrykke meg muntlig. Var også flink å uttrykke meg skriftlig. 

Slet veldig sosialt, og satt alltid stille på pulten foran kateteret i 3 år på ungdomsskolen. Hadde ingen venner på fritiden, og var veldig utenfor når jeg var på spilling/øving, og på skolen.

 

På vgs jeg var fortsatt samme stille forsiktige jente uten venner, men rett før jul i 2.klasse på vgs døde faren min og jeg fikk en del venner og ble etterhvert litt med i gjengen. Utrolig greie og morsomme jenter, som var like pliktoppfyllende som meg, men ikke så stille og sjenerte, da.

DA følte jeg at jeg var en del av noe, og det var så godt å føle fellesskap, selv om mye av grunnen var at de syntes synd på meg som hadde mistet faren min.

Anonymous poster hash: 91e7f...d3d

 

Woaah...

Høres veldig ut som meg...

Bare det at jeg gjorde veldig mye opprør, etterhvert i 9-10kl. Gikk jeg mer og mer med typisk "goth" stil.

Tror jeg bare prøvde å finne meg selv Men jeg hadde en følelse med det å alltid være alene, jeg hadde jo "venner"..Men de var der aldri når jeg en sjeldent gang trengte å prate med noen.. ._.

Den personen jeg pratet med aller mest, om depresjoner, og alt annet som man egentlig prater med venninner om, var en 30m tid på den lokale helsestasjonen for ungdom x)

 

[AmandaVI]

-

Endret 29. juni 2015 av AmandaVI

[Gjest The damned]

Stille og sjenert, men samtidig hadde jeg et sinne i meg. Var vel endel følelser som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, men sinnet mitt var mer iinnvendig enn utvendig.

Foreldrene mine var litt utilgjengelige. Min far var ikke så mye til stede og var ofte sint. Min mor var litt opp og ned. Noen ganger var hun snill og virket interessert, men andre ganger var hun mutt og kunne si slemme ting. Det var vanskelig å forstå denne oppførselen på den tiden og begge foreldrene mine var veldig lukket.

De støttet meg ikke alltid, ofte trodde de ikke på meg når jeg fortalte ting og det ble litt for mye kritikk til tider. Ble sånn at jeg aldri følte meg god nok.

Så jeg ble ganske selvstendig ganske fort, og gjorde heller ting selv enn å spørre om hjelp.

Samtidig var jeg jo snill og pliktoppfyllende. Passet ofte min lillesøster, selv om jeg heller kunne tenkt meg å gjøre andre ting. Tok også med henne på ting og var veldig glad i henne selv om hun kunne være veldig irriterende

Nå når jeg ser tilbake så forstår jeg jo hvorfor foreldrene mine var som de var, og selv om jeg ikke synes at alt de gjorde var rett så skjønner jeg jo at de hadde egne ting som de slet med.

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg var den stille typen

[Puny]

jeg var vel den ufordragelige, usikkre, hormonelle typen. Jeg unner ingen å være tenåring, det var helt grusomt....

[Nowayback]

Tenåra for meg var ganske ambivalent.

 

På ungdomsskolen var jeg en av klassens klovner, og gjorde masse sprell. Jeg var ikke en ufordragelig bølle heller, men hadde stadig noen pek på lur. Jeg ble mobbet og plaget av en person gjennom hele ungdomsskolen, det endte med at skolesekken hans ble fylt med vann. Jeg lot meg ikke pille på nesen. Ellers var jeg en middelmådig elev med rundt 4 i snitt.

 

Det rare er at jeg forandret totalt personlighet fra ungdomsskolen til videregående. Jeg har aldri skjønt hva som skjedde her.. Jeg gikk fra klassens klovn, til å bli klassens mest asosiale og innadvendte. Fikk meg aldri venner på videregående. Jeg dreit i skolen. Jeg ble en elendig elev, som til slutt strøk i flere fag, og som etter mye om og men, klarte å karre meg til et vitnemål med rundt 3.0 i snitt Siden da har ting bare gått èn vei. Downhill.

[Anciol]

Gamer geek! Hadde eget datarom i kjelleren hos mamma og pappa hvoe jeg og hadde minikjøleskap og microbølgeovn! Begge foreldrene mine sier at jeg var den roligste tenåringen i huset🌱

Endret 29. juni 2015 av Anciol

[Gjest imperio]

Hvordan det så ut utenfra:

Skulket skolen, gjorde ikke leksene, sinneproblemer, drakk sjeldent alkohol, mye alene. Sta og ga blanke faen i trender og hva andre folk mente. Startet med røyk og snus lenge før de andre på min alder. Folk oppfattet meg som "badass" og problembarn som ga faen i alt og alle. Få venner.

 

Hvordan det var hjemme:

Mye sinne, mye krangling. Kranglet ekstremt mye med lille søsteren min, for hun stjal alt som var mitt. 

Låste meg inne på rommet og ble oppfattet som lat og likegyldig av familien. 

 

Hvordan jeg egentlig hadde det inni meg:

Slet med depresjon og sosial angst. Hatet meg selv og livet mitt - som førte til sinne. Hadde et sterkt hat mot foreldrene mine, hatet de fordi de skapte meg. Hadde få venner fordi jeg "viste" at jeg skulle dø en dag, og ville ikke dra de ned i grøften sammen med meg. 

[Gjest Rose11]

Jeg var en rolig og skoleflink jente. Fikk bare 5 og 6. Mye av tiden gikk til skolearbeid. Ville gjøre det best mulig på skolen. Gjøre foreldrene mine stolte, siden jeg hadde en søster som helt motsatt av det jeg var. Gjorde aldri noe galt. Var vel det man kalle "teatchers pet" eller "englebarn" jeg var ikke så veldig populær, men hadde venner. Nerdegjengen festing og røyking interesserte meg ikke. Begynte å drikke alkohol rett før jeg ble 18.

[Rosewood]

Jeg var vel en ganske grei tenåring tror jeg, men litt forskjell på fra da jeg var 13-14 år og da jeg nærmet meg 18.

Jeg bodde i utlandet fra jeg var 11 til jeg var 14, flyttet tilbake til hjembyen min da jeg skulle begynne i 10. klasse. Da var jeg ganske sjenert, pluss at jeg slet litt på skolen jeg gikk på i utlandet, ble litt utstøtt og ertet så jeg var redd for at jeg ikke skulle passe inn her. De fleste jeg gikk i klasse med røykte, drakk hver helg, var typiske sånn rampete tenåringer med masse hormoner. Jeg var rolig, litt tilbakeholden, var stort sett grei med mamma, gjorde pliktene mine uten å skrike og smelle med dører. Fikk ikke kjempebra karakterer, men helt middels. Lå vel på rundt 4, med 3 i matte og 5 i engelsk blandt annet.

Da jeg begynte i første VGS så fikk jeg meg en venninne i klassen min. Hang stort sett med henne. Hun begynte å røyke i 7. klasse, dro på fest, drakk alkohol og var litt sånn hormonell-helvete og kjefta på mora si. Jeg begynte aldri å røyke, men jeg drakk meg dritafulø for første gang med henne, ble med på fest, skulket skolen, karakterene gikk ned. Jeg ble litt mer kverulerende hjemme, ikke noe skriking eller krangling med mamma, men litt mer enn før kanskje. Ikke noe voldsomt.

Tror nok alt i alt så var jeg en ganske vanlig tenåring, tror ikke mamma tenker på tenårene mine som en veldig utfordrende tid liksom. Hun var nok godt forberedt fra min eldre søster, som var et ganske sant helvete i tenårene. Hun begynte å røyke og drikke skikkelig skikkelig tidlig, rømte hjemmefra, kranglet og kjeftet ganske enormt hjemme, rølpet rundt i byen på natta kjempefull, ja... Så jeg var nok en drøm i forhold

[AnonymBruker]

Gener og frekk på samme tid.

Anonymous poster hash: ccf0a...f52

[kjøttmeis]

Som ung tenåring (13-15) var jeg stille og rolig, men med en sprudlende side. På skolen var jeg stille. På ungdomsskolen satt jeg inne på toalettet i alle friminuttene for å unngå folkemendgene og alle frekke unger som sparket ballene på de upopulære ungene, og slengte frekke kommentarer.

 

Har alltid vært innadvendt og liker å være alene, men på skolen var det ikke noe særlig fordi jeg ble stemplet på som den sjenerte og upopulære. Enkelte (de kjente mobberne) spurte om jeg kunne snakke i det hele tatt. Da svarte jeg dem ærlig at jeg ikke hadde behov for å snakke hele tiden. Dermed følte jeg meg alene (noe jeg ikke gjør nå lengre, fordi jeg har god selvtillit og har lært å leve med det faktum at jeg liker alenetid og blir sliten av mennesker. Det er bare sånn jeg er og jeg har godtatt meg selv. Vil ikke endre på noe som helst nå!)

 

Jeg har alltid vært pratsom, morsom, sprudlende og glad; HJEMME og sammen med bekjente. Familien kalte meg solstrålen. Det er SÅNN jeg er når jeg føler meg trygg på mennesker. Da kan jeg være meg selv. Jeg tok fram den stille siden da jeg var i folkemengder - jeg ble fort sliten av det. Det blir jeg enda, men jeg klarer å holde maska. Blir ekstra sliten og anspent av det, men det får bare være... Jeg er blitt åpen og mer utadvendt, men ikke nok til at jeg ønsker å være sosial hele tiden. 

 

Jeg var den selvstendige (er det enda) som ønsket å gjøre ting selv; jeg ville finne ut svar på egen hånd og jeg ville ikke spørre om hjelp fordi jeg var en stahest som ville finne ut av det alene.   Har sjeldent spurt folk om hjelp i løpet av livet. Kun når jeg absolutt ikke finner ut av det! Haha...

 

Edit: Åhh, så var jeg ekstremt kreativ! Sang, skrev egne låter, spilte gitar, fotograferte, filmet, redigerte, skrev noveller, etc. 

Endret 29. juni 2015 av kjøttmeis

[AnonymBruker]

Tja, jeg var også mye slik da jeg var 15.

Så begynte jeg på videregående, meldte meg inn i ulike organisasjoner og fant ut hva jeg likte å gjøre.

 

Jeg vil tro at det kommer til å bedre seg når du begynner på ny skole og muligens skifter miljø (avhenger litt av om skolen du begynner på er i nærområdet ditt eller ei også da, men uansett blir det nok godt for deg), det er godt for alle innimellom.

 

Midttenårene og ungdomsskolen var et helvete.

takk

Anonymous poster hash: 33d50...1f3

[AnonymBruker]

Jeg var ganske rolig, selv om det ble noen sene kvelder som ikke pappa visste (vet?) noe om. Var også ganske ensom, slet spesielt de to første årene på videregående. Mistet litt kontakten med noen venninner fordi jeg var ulykkelig forelsket i en gutt som valgte venninnen min. Husker det gjorde fysisk vondt å se de sammen, så måtte bare holde meg unna.

 

Valgte også feil linje på videregående, og selvom jeg gjorde det greit (takket være gruppearbeid) så mistrivdes jeg veldig, men ville ikke bli hengende etter og begynne på noe nytt. Hadde også et noe trøblete familieliv, med en alkohol til mor og et utagerende søsken (mye på grunn av mor). Flyttet ganske tidlig til pappa permanent, og der var det mer stabilt og trygt. Det var mange lørdagskvelder hvor det bare var meg og han, og vi lagde pizza og dro på kiosken for å leie film til meg som jeg så alene på rommet. 

Anonymous poster hash: 94ea7...283

[AnonymBruker]

*Alkoholiker til mor

Anonymous poster hash: 94ea7...283

[Gjest Belle âme]

Grei, aktiv, ansvarsfull, får gode karakterer uten å gjere stort, fester ein del, er sosial og har det heilt greit sånn egentlig 👌

[smalls]

Fra jeg var 13-16, så var jeg en skikkelig drittunge! Det var de 3 årene på ungdomsskolen. Jeg løy, skulket skolen, gjorde ikke lekser, røyket, drakk, stjal, hang med eldre gutter, hadde sex med mange, ga faen, krangla med alle i familien osv osv. Jeg var grusom og hang med feil folk. Jeg var alle foreldres mareritt og lærere.

Jeg husker veldig godt at jeg kranglet MYE med min lillesøster, som var 1 år yngre enn meg. Vi kunne virkelig ikke fordra hverandre (forholdet er mye bedre i dag) Vi kranglet like mye på skolen som hjemme. Husker en spesiell episode der vi var i tottene på hverandre som vanlig. Da mamma kom hjem fra jobb, så lå vi i gangen og sloss! Hun prøvde desperat å få oss fra hverandre. Da pappa kom hjem, så samlet de oss i stuen hvor de TVANG oss til å si unnskyld og gi hverandre en klem. Den unnskyldningen satt langt inne.

En annen episode jeg husker godt, var da jeg og en venninne rømte til Kr.sand midt i uka. Slang oss på en buss. Noe så idiotisk! Dette var på slutten av 9 klasse. Trodde vi var sååå kule. Vi gikk rundt i byen og røyka og drakk oss fulle. Kom 2 politimenn bort og lurte på hva vi holdt på med. Hvorfor var ikke vi på skolen? Endte med at de kjørte oss hjem i politibil. Kan tro mamma og pappa var stolte. Jeg var jo full som en alke. Fikk husarrest og fikk ikke lov til å ha verken mobil eller tv på lenge.

På VGS, så roet ting seg. Kom i et helt nytt miljø og den gamle kjernen ble brutt opp. Kom i klasse med hun jeg rømte med, men vi skjerpet oss veldig. Noe foreldrene mine var lettet over. Jeg ble mer voksen. Fikk nye venner (ordentlig venner som ikke hadde dårlig innflytelse på meg) og begynte å ta skolen mer seriøst.

Jeg hadde det utrolig gøy på ungdomsskolen, men håper inderlig ikke jeg får en slik drittunge til datter som det jeg var