Barn i alder av 18/19?

[Alice123]

At han går fra meg er jeg veldig sikker på at ikke kommer til å skje. Om han skulle dødd så har jeg familie, alså mamma og pappa som støtter meg og skulle kunne gitt meg penger om det skulle vært et problem. Uansett så har jeg planer om jobb til hløsten for å så jobbe et år og begynne på stuier neste år. Så har jo ikke tenkt å ikke gjøre noe for alltid

Dette MÅ være en av de mannlige kvinnehaterne her inne som troller.

Om ikke:

er dette planen din? Å bo i hybelen til foreldrene dine? Du har verken fast jobb eller utdannelse. Du har en latterlig barnlig og naiv holdning til forholdet ditt. Newsflash: de aller færreste ender opp med å dele livet med kjæresten man fikk da man var 15/16. Det er en skillsmissestatestikk på rundt 50%.

Skal du få barn (noe jeg ikke anbefaler i din situasjon) så må du kunne forsørge deg selv og barnet. Å snylte på egne foreldre er ikke det samme som å forsørge seg selv.

Dessuten: Veldig mange jenter blir veldig verpesjuke i slutten av tenårne. Men det gir seg når man bikker 20, og da er man himla glad man lot vettet og ikke eggstokkene styre showet.

[Armitage]

Kan folk slutte å svare på denne posten? Har skjønt hva folk mener nå, å skjønner også hva dere sier. Men når jeg leser det dere skriver ser jeg også at noen av dere har misforstått mye så det her er til ingen nytte. Aner ikke hvordan man stenger en tråd så jeg bare går ut av den og slutter å lese. Har skjønt greia nå, at jeg er for umoden og ikke selvstendig og heller ikke kommer til å være sammen med denne gutten for alltid.. Kan dere tro. Jeg ba jo om andre sine meninger, men funnet ut v dette er noe jeg finner ut av selv. Hade bra, takk til dere som formulerte dere på en litt finere måte enn andre her inne:)

Saken er at ingen kan være 100% sikker på at forholdet man er i, ikke ryker. Enten man er 18år eller 50. år. Alder har ikke noe å si. Det er like tåpelig å få barn i en alder av 25 uten utdannelse eller jobb. Som det er å få barn i en alder av 18år uten utdannelse og jobb. Det er ikke alderen din som er problemet her. Men din manglende vilje til å se realistisk på din situasjon og planlegge deretter.

[Vera Vinge]

Som andre skriver, så forstår heller ikke jeg hvorfor det haster så mye at man ikke kan vente hvertfall et år eller to. Det er jo ikke lenge til. I mellomtiden kunne man tenkt seg om hva man vil gjøre med livet sitt foruten å stifte familie. Det å få barn er så altoppslukende i starten, at jeg er usikker på om småbarnstiden er den beste tiden å skulle finne ut av hvem man er og hva man vil. Jeg syns bare forskjellen på 18 og 20 år er veldig stor, fordi mange modnes mye i den perioden og man kan i det minste ha begynt på studier.

Og så må jeg bare le litt av hun som ville ha barn tidlig, så hun hadde ork til å leke med barna. Altså, det er selvsagt helt fint å få barn tidlig i 20-årene, men det er altså ikke sånn at jeg har begynt å merke årene bare fordi jeg nå har rundet 30. Tvert i mot syns jeg flere beskriver en annen ro når de får barn senere. Kanskje fordi de er tryggere på seg selv, de trenger ikke bekymre seg for praktiske ting som økonomi og framtidsutsikter osv. En venninne av meg fikk sitt første barn som 19-åring og sitt siste i slutten av 20-årene. Og selv om hun ikke angrer på noen av barna, ser hun hvordan hun hadde så mye bekymringer og gjorde ting hun aldri ville gjort noen år senere (hun mener altså at det meste av dette kommer av modenhet, økonomi m.m, og ikke først og fremst at hun da hadde barn fra før). Hun fikk også testet hvordan det var å studere med barn, og jeg tror de erfaringene handler om hvilket studie man tar. Men om man har mye obligatorisk undervisning, har man ikke de samme rettighetene som i jobb. Men jeg ville uansett ha påbegynt studier enn å ha latt det være da.

[AnonymBruker]

Jeg var også moden for alderen da jeg var 18-19 år. Men nå som jeg er 27 år, merker jeg hvor mye jeg har endret meg og modnet siden den tid. Jeg har fått en helt annen livserfaring, bodd for meg selv i ulike byer (ikke bare bodd meg for selv i foreldrenes hus), blitt mye tryggere på meg selv, er mye mer reflektert og gjennomtenkt, har fullført en lengre utdanning og har en trygg, stabil jobb med fast inntekt. Jeg møtter mannen min da jeg var på din alder, og vi begynte etter noen år å snakke om når vi skulle få barn. Vi ble enige om vente, siden vi begge var under utdanning. Nå har vi vært i jobb i to år og venter vårt første barn til høsten. Vi eier egen leilighet, har egen bil, begge har godt betalte, faste jobber og veldig god økonomi. Vi har svært sammen i 8 år og er svært trygge på hverandre og forholdet. Nå passer det med barn.

Det er godt mulig at du føler deg moden for alderen, men du kommer til å endre deg i løpet av de neste årene. Vent i det minste et par år til før dere begynner å prøve. Hvorfor har du sånt hastverk? De seks årene jeg var student var helt fantastiske. Nyt studietiden! Den er helt spesiell og må oppleves. Reis, utforsk verden, skaff deg mer livserfaring! Kos deg sammen med samboeren din og nyt den tiden det er bare dere.

Anonymous poster hash: 97b6f...1bb

[AnonymBruker]

Alle er forskjellige, vil si jeg er gaske moden for alderen. Anonymous poster hash: 90e95...5f9

Modenhet har INGENTING med saken å gjøre.

Har noen av dere møtt en 18-åring som ville hevde å være umoden for alderen?

Sier sitt at du vil ga barn. Det er selve beviset på umodenheten.

Anonymous poster hash: 0ba4d...609