Barn i alder av 18/19?

[Ciara]

Jeg skjønner at det svir å få disse tilbakemeldingene. Du har lyst på barn, og sannsynligvis startet du denne tråden for at vi skulle støtte planene dine. Og når vi ikke gjør det er det ikke hyggelig, det skjønner jeg. Men rådene du får er velmente.

Her er noe av det jeg tenker når jeg leser innlegget ditt:

-Det er fantastisk å ha barn, men du får aldri igjen livet du hadde før dem. Selv rakk jeg å ha ti år med mannen min før barna kom. Det var reiser, studier, fester, moro. En utrolig fin fase av livet (alle muligheter, ikke så mye ansvar) som jeg ikke ville ofret. Når vi hadde opplevd alt dette ble vi mettet på opplevelser for noen år, og det har vært uproblematisk for oss å slå oss helt til ro.

-Jo flere år dere er sammen før barn, jo bedre. Tre år er fint, men ikke all verden, særlig ikke så unge som dere er. Parforholdet blir mye tryggere.

-Økonomisk må du ha utsikter til å klare deg helt alene. Uforutsette ting skjer, og da henger det ikke på greip å bo i kjelleren hos mor og far og bli forsørget av dem.

-Hva tenker foreldrene dine? Siden det er hos dem dere leier og de du tenker skal stille opp hvis du behøver det er det faktisk helt relevant å vite hva de synes. Selv hadde jeg hatt liten lyst til å sitte med voksne barn og barnebarn i huset og forsørge når barna mine endelig hadde forlatt redet.

-Det kan være tøft på alle måter å ha små barn. Venninneturer kan du ofte glemme, fester kan du også ofte glemme å gå på. Du får med deg noe en gang i blant. Hvis du planlegger eller tenker at du vil få med deg like mye som før kan du skrinlegge barneplanene med en gang, med mindre du vil bli med i neste sesong av Unge mødre.

-Hva taper du egentlig på å vente noen år?

-Og som et siste punkt: Alle jeg har møtt på din alder mener at de er modne for alderen. Mao - selvinnsikten er ikke alltid helt på topp når man er tenåring, og det er helt greit som regel. Men det som ikke er så greit, er når manglende selvinnsikt fører til en ustabil tilværelse for barn.

Endret 19. juni 2013 av Ciara

[SoftKitty]

Jeg har ikke lest alle svarene så beklager om dette er sagt før.

Jeg synes du er for ung.

Og da ser jeg helt bort ifra utdanning/jobb/økonomi, men kun på "modenhet" når man kun er 18. Selv om man er moden for alderen, så er man som 18åring fremdeles ung, og garantert ikke like moden som man selv liker å tro at man er. Jeg sier ikke at man vil bli en dårlig mor, men jeg tror man vil bli en bedre mor når man har litt mer livserfaring og er litt klokere. For det blir man faktisk når man blir eldre (iallfall de fleste). Man får en større evne til å reflektere, til å se sammenhenger og konsekvenser av valg og mange andre ting. Å oppdra et barn krever mer enn å bare leke med det og passe på det og kose med det, du skal faktisk oppdra barnet til å bli et godt menneske. Du skal være et forbilde for barnet, du skal gi det stimuli både fysisk og intellektuelt, du skal se barnets behov, du skal gi det en stabil og trygg hverdag med faste rammer, du skal ta ansvar. Du må alltid sette barnets behov foran din egne.

Forøvrig har jeg også vært svært forelsket som 22åring etter 3 år i forhold, og vært 100% sikker på at det skulle være oss for alltid. Det ble ikke det for å si det sånn. Følelser er ofte mye sterkere når man er yngre og man legger mer lit til kun følelser, ikke også fornuft:) Generaliserer veldig nå altså men ja.

(Jeg har ikke barn selv forresten, men har jobbet en del med barn.)

Endret 19. juni 2013 av SoftKitty

[Britt Banditt]

Jeg vet ikke hvor mange sånne tråder det har vært på KG. Jente på 16-19 spør om hun er for ung til å få barn. Hun får råd om å vente, men liker ikke svarene så hun går helt i forsvarsposisjon. Hun sier hun er moden for alderen, men alt hun skriver tyder på det motsatte.

Man MÅ ikke ha fast jobb eller eie hus når man får barn, men det er en klar fordel. Det er også en klar fordel å ha en viss utdannelse. Å studere med barn og helst jobbe en del i tillegg (for å få det til å gå rundt) er veldig tøft.

Faktum er også at de aller, aller fleste forhold som starter når man er 15-16 år varer ikke livet ut, selv om man gjerne ønsker og tror det der og da. Folk forandrer seg veldig fra de er 18 til 25 for eksempel.

Men jeg har uansett på følelsen at du egentlig har bestemt deg, og at du ikke vil høre på rådene du får. Husk bare på at folk her ikke skriver det for å være frekke og slemme, men fordi vi mener det vel, og også har vært 18-19 år og vet hvordan vi selv tenkte da.

[La Luna]

Alle er forskjellige, vil si jeg er gaske moden for alderen.

Anonymous poster hash: 90e95...5f9

De aller fleste attenåringer vil si nettopp det, at akkurat de er modne for alderen. Det er ikke før senere at man ser at man nødvendigvis ikke var det...

[Britt Banditt]

De aller fleste attenåringer vil si nettopp det, at akkurat de er modne for alderen. Det er ikke før senere at man ser at man nødvendigvis ikke var det...

Jepp, jeg sa det selv, men jeg vet NÅ at jeg aldri burde fått barn på den tiden (og heldigvis ventet jeg, fikk barn like før jeg ble 25). Jeg trodde også at forholdet jeg var i kom til å vare, men det gjorde det ikke, gitt (vi var også samboere).

[Gjest Marmot]

Da jeg var 18, hadde jeg hatt samme kjæreste siden jeg var 13, og var like overbevist som deg om at dette var mannen i mitt liv. Vi hadde bodd sammen på hybel siden jeg var 16, så vi hadde bodd sammen "lenge" også. I dag er han et veldig fint minne og en god venn.

[AnonymBruker]

Bor i kjellerleiligheta hjemme hos mamma og får penger av mamma og pappa også, si meg du er vel ikke tilfeldigvis en rosablogger? Ærlig talt jente få deg et par år til på baken og bli litt mer selvstendig!

Anonymous poster hash: e6c28...350

[Jolene]

Da jeg var 18 bodde jeg sammen med min daværende kjæreste, og vi var samboere. Hadde vært sammen omtrent like lenge som TS og sin kjære. Forskjellen er at vi hadde flyttet til en by sammen for å studere, så vi bodde for oss selv i en leid leilighet, ikke hos noen av våre foreldre. For å hoppe noen år frem i tid: i dag er jeg ikke sammen med samme karen, noe jeg er UTROLIG glad for. For det viste seg at vi vokste fra hverandre, og rett og slett ikke passet sammen lenger. Dette er noe som kan skje i ung alder, og for meg kom det som lyn fra klar himmel. Hva gjør du da, om mannfolket ditt kommer hjem til deg og et lite barn og sier han ikke vil mer? Eller at du i løpet av de neste årene forelsker den i en annen mann? Dette er ting som kan skje, men jeg synes nå i det minste dere burde klare følgende før dere i det hele tatt vurderer barn:

• Bo i en selvleid leilighet, hvor dere må betale alt av strøm, vann, internett ol. Ikke at dere skal bo gratis hos foreldre. Da er man ikke selvstendig.
• Du må få deg en jobb! Det er utrolig naivt å planlegge et barn uten at du selv har en jobb. Kvinner klarer da i dagens samfunn å brødfø seg selv og et barn. For tenk om du blir alene?
• Utdannelse. At du vil ha deg et friår kan jeg skjønne, men å sette utdannelse på vent fordi du MÅ ha et barn nå blir bare for dumt.
• Et forhold på 3 år er ikke så mye, og dere har jo hatt det lett til nå med tanke på at dere har ikke opplevd hvordan det er å lure på om dere har penger til mat når en mdn er litt hard kost. Ingen har vondt av å ikke ha råd til alt mulig rart i dagens samfunn hvor de fleste er bortskjemte hva ting og penger angår.

Så, dersom dere har gjort følgende, hvordan skal dere med én inntekt ha råd til dette:

• Hvitevarer?
  - Er ikke gitt at alle leiliheter har dette.
• Husleie?
• Mat?
• Klær?
• Generelle regninger?
• Utstyr til et barn (klær, leker, bleier, MME også videre)?
  - Du er jo så voksen at du kan da ikke forvente at mamma og pappa betaler for deg.

[AnonymBruker]

Uansett så blir det feil å si at jeg ikke er mer moden enn andre på min alder når du ikke aner hvordan jeg er. Man kan jo være moden selv om man ikke har utdanning og jobb? Grunnen til at jeg ikke har søkt på skole nå rett etter vgs er fordi jeg ikke var sikkert på hva jeg ville studere. Jeg føler meg hvertfall moden nok til å få barn,

Ting skjer. Livet blir ikke alltid slik man har tenkt. De aller fleste er mer modne når de er 23 enn når de er 18. Personlig synes jeg det er ganske umodent å hevde at man er klar for å få barn når man ikke har hverken utdannelse eller jobb. Barn er mer enn en søt baby, barn er nattevåk, sykdom, trass, oppdragelse og kostnader. Hvis du tar utdannelse nå slik at du er sitand til å ta vare på deg selv gje nnom et helt liv, vil du fortsatt kunne få barn mens du er veldig ung. Jeg synes du og alle andre 18-åringer burde vente.

Anonymous poster hash: 8c245...110

[AnonymBruker]

Politiutdannelsen er én av de tøffeste utdannelsene vi har, hvordan skal du klare det med barn? Og det er ikke gitt at dere blir gravide på første, andre eller tredje forsøk, plutselig tar det et år å bli gravide, så nesten år der du går gravid og så permisjon - vips så er du 3-4 år frem i tid og har ennå ikke begynt på utdannelsen din.

Anonymous poster hash: f05e0...670

[Wubba]

Kan folk slutte å svare på denne posten? Har skjønt hva folk mener nå, å skjønner også hva dere sier. Men når jeg leser det dere skriver ser jeg også at noen av dere har misforstått mye så det her er til ingen nytte. Aner ikke hvordan man stenger en tråd så jeg bare går ut av den og slutter å lese. Har skjønt greia nå, at jeg er for umoden og ikke selvstendig og heller ikke kommer til å være sammen med denne gutten for alltid.. Kan dere tro. Jeg ba jo om andre sine meninger, men funnet ut v dette er noe jeg finner ut av selv. Hade bra, takk til dere som formulerte dere på en litt finere måte enn andre her inne:)

[Nerine_]

Hva er det med

Kan folk slutte å svare på denne posten? Har skjønt hva folk mener nå, å skjønner også hva dere sier. Men når jeg leser det dere skriver ser jeg også at noen av dere har misforstått mye så det her er til ingen nytte. Aner ikke hvordan man stenger en tråd så jeg bare går ut av den og slutter å lese. Har skjønt greia nå, at jeg er for umoden og ikke selvstendig og heller ikke kommer til å være sammen med denne gutten for alltid.. Kan dere tro. Jeg ba jo om andre sine meninger, men funnet ut v dette er noe jeg finner ut av selv. Hade bra, takk til dere som formulerte dere på en litt finere måte enn andre her inne:)

Hvorfor er du så lite villig til å høre på velmente råd? Ingen sier at det helt sikkert kommer til å bli slutt, men statistisk sett er det stor sjans for det.

[Britt Banditt]

Kan folk slutte å svare på denne posten? Har skjønt hva folk mener nå, å skjønner også hva dere sier. Men når jeg leser det dere skriver ser jeg også at noen av dere har misforstått mye så det her er til ingen nytte. Aner ikke hvordan man stenger en tråd så jeg bare går ut av den og slutter å lese. Har skjønt greia nå, at jeg er for umoden og ikke selvstendig og heller ikke kommer til å være sammen med denne gutten for alltid.. Kan dere tro. Jeg ba jo om andre sine meninger, men funnet ut v dette er noe jeg finner ut av selv. Hade bra, takk til dere som formulerte dere på en litt finere måte enn andre her inne:)

Og der endte denne tråden på samme måte som veldig mange andre av disse "burde jeg bli ung mor?"-trådene gjør.. Du likte ikke hva folk sa, derfor melder du deg ut.

[AnonymBruker]

18-åringer er også barn.

Man er for umoden til å forstå det da.

Når du er førti vil du se at du aldri har hatt et voksenliv uten barn. Skaff dere en hund først....

Anonymous poster hash: 0ba4d...609

18=myndig. greit at noen 18åringer oppfører seg som fjortiser men det gjelder ikke alle.

Anonymous poster hash: 3173f...ffe

[AnonymBruker]

Og der fikk vi se enda en umoden side av den voksne 19 åringen som ville bli mamma. Case closed.

Anonymous poster hash: e6c28...350

[Nerine_]

18=myndig. greit at noen 18åringer oppfører seg som fjortiser men det gjelder ikke alle.

Anonymous poster hash: 3173f...ffe

Det er en lang vei fra fjortiss til å være moden og selvstendig nok til å kunne ta seg av et barn

Myndig er ikke det samme som å være klar for barn

Endret 19. juni 2013 av Nerine_

[AnonymBruker]

Kan folk slutte å svare på denne posten? Har skjønt hva folk mener nå, å skjønner også hva dere sier. Men når jeg leser det dere skriver ser jeg også at noen av dere har misforstått mye så det her er til ingen nytte. Aner ikke hvordan man stenger en tråd så jeg bare går ut av den og slutter å lese. Har skjønt greia nå, at jeg er for umoden og ikke selvstendig og heller ikke kommer til å være sammen med denne gutten for alltid.. Kan dere tro. Jeg ba jo om andre sine meninger, men funnet ut v dette er noe jeg finner ut av selv. Hade bra, takk til dere som formulerte dere på en litt finere måte enn andre her inne:)

Du kan desverre ikke kreve å stenge en tråd bare fordi du ikke liker svarene du får. La vær å lese og svare i tråden da. Du har jo sagt ørten ganger nå at du melder deg ut. Allikevel så er du her for å kverulere.

Det er ingen som har sagt at dette garantert kommer til å skje. Men at du ikke er villig til å reflektere over en slik situasjon engang og planlegge deretter sier jo mye om din såkalte modenhet. Det er det folk reagerer på. Hadde du vært 18år og hadde hatt ditt eget sted og en solid utdannelse og stabil økonomi, så hadde jeg ikke leet på øyet engang over at du ville ha barn. Da hadde jeg sagt go for it.

Så dette har ingenting med din alder å gjøre egentlig. Heller din holdning.

Anonymous poster hash: 10946...fbb

[Redbull]

Det er ingen som har sagt at dette garantert kommer til å skje. Men at du ikke er villig til å reflektere over en slik situasjon engang og planlegge deretter sier jo mye om din såkalte modenhet. Det er det folk reagerer på. Hadde du vært 18år og hadde hatt ditt eget sted og en solid utdannelse og stabil økonomi, så hadde jeg ikke leet på øyet engang over at du ville ha barn. Da hadde jeg sagt go for it.

Så dette har ingenting med din alder å gjøre egentlig. Heller din holdning.

Anonymous poster hash: 10946...fbb

Enig!

[Gjest Riskjeks]

En 18-åring som seriøst ønsker seg barn, er IKKE en moden 18-åring Ferdig med den saken...

Og at TS er sikker på at kjæresten er mannen i hennes liv som kommer til å være sammen med henne resten av livet... Vel. Det kan ingen være sikker på, og aller minst tenåringer.

Det slår meg i grunnen at tenåringer som har flyttet hjemmefra og er samboere i så tidlig alder, er langt mer umodne enn de som lever et vanlig tenåringsliv med skole og bosted hjemme hos foreldrene.

Jeg tror det er viktig å tenke laaangt fremover når man planlegger barn. De aller fleste (også tenåringer) greier å ta vare på en baby. En baby trenger mat, søvn og kos - det klarer alle normalt oppegående folk å gi. Å ha baby er slitsomt - men det er ikke babyfasen som er utfordringen ved å ha barn! Utfordringen er å hjelpe og veilede og oppdra et barn til et gangs menneske. Og det er DET mange 18-åringer (og andre umodne personer som ønsker barn) ikke greier å se. Det holder ikke å "være ferdig med å feste" (feste kan man da gjøre selv om man har barn), være forberedt på nattevåk (for det er en minimal del av livet med barn, selv om det føles overveldende der og da), ha penger til å kjøpe barnevogn og klær. Man skal oppdra et menneske. Det er ikke en oppgave man planlagt bør starte på som 18-åring!

[forum88]

Hvorfor haster det? Jeg skjønner godt at du ønsker barn, men ting bør jo helst ligge til rette før du planlegger å få barn.
Jeg er selv 25 år, har vært klar for barn leeenge, men pga forsinket utdanning så har vi blitt enig i å vente til jeg er ferdig med min utdannelse.
Du risikerer at du aldri får deg en utdannelse om du ikke venter. Det er også viktig at ting slik som økonomi osv. ligger tilrette før dere får barn.
Hva om du ender opp som alenemor, hvordan skal du da forsørge deg selv og barnet?

Jeg skjønner at du føler at du er moden, det følte jeg også når jeg var 19, men ser jo nå at jeg har vokst mye bare de siste 5-6 årene. Og nå er jeg langt mer moden enn jeg var da.

Vent til ting er på gli og dere er litt eldre, så kan dere heller nyte tilværelsen som familie sammen, uten å tenke på økonomi osv.