Sjenerte jenter mindre attraktive?

[Gjest Raindrops]

Jeg synes det er synd at mange mener at det å være sjenert er synonymt med det å være usikker. Det fremgår iallefall slik i en del populærvitenskapelige artikler. Jeg er veldig sjenert, men synes fortsatt jeg er awesome, selvfølelsen og selvtillitten lider ikke på grunn av dette i det hele tatt. Det er ikke en lidelse, men et personlighetstrekk jeg har hatt siden jeg var barn, lengre tilbake enn jeg kan huske selv om jeg skal tro på min mor.

Det eneste som er litt synd er at en del menn ser ut til å ta det som en utfordring, og tror det er noe påtatt som jeg bruker for å spille kostbar. Litt kjipt når de oppdager at jeg rett og slett bare er klein og sjenert som person

[Gjest Sjøhesten]

banansjokoladen er jo en av de beste...mer sansynlig at det blir den med lakris

Og noen av oss spiser ikke en gang twist, og lager oss fruk eller lignende i all beskjedenhet.

[AnonymBruker 42]

banansjokoladen er jo en av de beste...mer sansynlig at det blir den med lakris

Hehe.. Jaja, noe for alle og enhver i denna twist pØsan altså.

Sidenote : Bananbøllen ligger da alltid enslig og forlatt igjen. Bare de som er virkelig sjokosugne våger seg på dem. :D

[Gjest JakeGreen]

Jeg synes det er synd at mange mener at det å være sjenert er synonymt med det å være usikker. Det fremgår iallefall slik i en del populærvitenskapelige artikler. Jeg er veldig sjenert, men synes fortsatt jeg er awesome, selvfølelsen og selvtillitten lider ikke på grunn av dette i det hele tatt. Det er ikke en lidelse, men et personlighetstrekk jeg har hatt siden jeg var barn, lengre tilbake enn jeg kan huske selv om jeg skal tro på min mor.

Er ikke sjenanse synonymt med usikkerhet av en eller annen grad? Jeg trodde det var nettopp derfor folk var sjenerte?

Du er jo ikke sjenert med folk du er komfortable rundt, er du? Det er vel i sosiale situasjoner hvor du møter nye mennesker? Eller?

Å være innadvendt er noe helt annet. Da kan du ha høy selvtillit og null sosiale sperrer, men rett og slett ikke ha interesse av sosial omgang.

Blander vi begrepene her?

Talk to me. Teach me.

[Gjest Raindrops]

Er ikke sjenanse synonymt med usikkerhet av en eller annen grad? Jeg trodde det var nettopp derfor folk var sjenerte?

Du er jo ikke sjenert med folk du er komfortable rundt, er du? Det er vel i sosiale situasjoner hvor du møter nye mennesker? Eller?

Å være innadvendt er noe helt annet. Da kan du ha høy selvtillit og null sosiale sperrer, men rett og slett ikke ha interesse av sosial omgang.

Blander vi begrepene her?

Talk to me. Teach me.

Nei, jeg vil ikke si det er synonymer, til tross for at de ofte vil gå hånd i hånd av mange årsaker, men jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv. Selv om jeg kjenner folk godt så er det mye jeg kan være kjempesjenert på, uten at det er fordi jeg er usikker på hverken meg selv eller personene det gjelder.

Jeg synes det blir vanskelig å forklare, men for å ta et eksempel så kan jeg være fullstendig trygg på en kjæreste, men jeg vil fortsatt sitte å rødme om jeg skal fortelle om noe jeg tenner på, eller om jeg skal se han i øynene og si hvor glad jeg er i han så blir jeg skikkelig klein, fnisete og nettopp sjenert. Ikke fordi jeg ikke tror det vil bli godt mottatt, eller fordi jeg ikke er sikker på meg selv eller på han, men fordi jeg rett og slett er sjenert og synes det er vanskelig.

Men jeg er både innadvendt og sjenert, så jeg savner ikke å være ikke-sjenert fordi jeg, som du sier, ikke har sånn kjempeinteresse for å være sosial. I mitt tilfelle så glir det sikkert litt over i hverandre, og gjør at jeg har vanskeligheter med å skille mellom hva som er den sjenerte delen av meg og hva som er den innadvendte. I tillegg til at sjenertheten min ikke gjør at jeg føler meg ensom og isolert, siden jeg trives veldig godt alene, og dermed vil jeg ikke få dårlig selvfølelse som en følge av å være mye alene.

Men det var et veldig godt poeng. Kanskje andre som er sjenerte føler mer på denne usikkerheten, jeg har bare aldri sett på det på den måten selv, iallefall ikke etter at jeg ble ferdig med tenårene og godtok denne siden av meg selv.

Edit: Var ikke meningen å komme med en avhandling, det ble litt "tanker rett på papiret her"

Endret 27. mai 2013 av Raindrops

[Gjest .-L-.]

Jeg synes det er synd at mange mener at det å være sjenert er synonymt med det å være usikker. Det fremgår iallefall slik i en del populærvitenskapelige artikler. Jeg er veldig sjenert, men synes fortsatt jeg er awesome, selvfølelsen og selvtillitten lider ikke på grunn av dette i det hele tatt. Det er ikke en lidelse, men et personlighetstrekk jeg har hatt siden jeg var barn, lengre tilbake enn jeg kan huske selv om jeg skal tro på min mor.

Jeg tenker også at noen bare ikke har et behov for å være i sentrum hele tiden. At man ikke trenger å si meningene sine hele tiden, osv. Synes egentlig det er veldig greit, for det er utfordrene å hele tiden måtte være rundt folk som skal snakke høyt og ha rett hele tiden.

Det eneste som er litt synd er at en del menn ser ut til å ta det som en utfordring, og tror det er noe påtatt som jeg bruker for å spille kostbar. Litt kjipt når de oppdager at jeg rett og slett bare er klein og sjenert som person

Vel, jeg tror at menn som er litt voksne, tar hensyn til det, og ikke blir sur osv.

Det er veldig vanskelig å vite om en sjenert person er smart, har humor osv. Rett og slett fordi h*n ikke sier så mye. Jeg fikk helt bakoversveis da en sjenert jente viste meg bloggen hennes en gang. Jeg fikk se hvilke tanker og hvordan hun egentlig var. Jeg ble litt satt ut, for den siden hun viste av seg selv på bloggen hadde jeg aldri sett før, og jeg ble veldig positivt overasket. Samtidig så tenker jeg at like folk leker best, og at en som er sjenert gjerne passer best med en som ikke tar så mye plass heller.

[Gjest .-L-.]

Talk to me. Teach me.

"Sjenerthet har altså sammenheng med fryktsomhet. Den sjenerte opplever alt nytt som en trussel. Men sjenerthet kan bearbeides, og det er i høy grad avhengig av foreldrene, lærerne og kameratene om et barn får forsterket sjenertheten opp gjennom oppveksten, eller om det lærer å overvinne den."

http://illvit.no/spo...lir-man-sjenert

Ble litt nyskjerrig på det selv

innadvendt ('inɑdʋent)

adjektiv

taus og grublende, innesluttet

Men, ja er ikke meningen å kuppe tråden, have fun.

Endret 27. mai 2013 av .-L-.

[Gjest JakeGreen]

Nei, jeg vil ikke si det er synonymer, til tross for at de ofte vil gå hånd i hånd av mange årsaker, men jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv.

.

Vel, det er viktig å ha orden på definisjoner i en diskusjon, slik at vi ikke blander inn våre egne tolkninger av hva et fenomen er.

Sjenerte mennesker vil typisk være lekne og åpne rundt noen de kjenner og er trygge med, men bli helt innesluttet om de møter mennesker de ikke kjenner eller i andre sosiale situasjoner. Flere i tråden har vel poengtert nettopp dette; at de er sjenerte i begynnelsen.

Her står litt mer:

http://medical-dictionary.thefreedictionary.com/Shyness

Her også skiller de mellom det å være introvert og å være sjenert (oversetter fritt):

"Den introverte nyter å være alene og unngår bevisst sosiale situasjoner, mens den sjenerte har lyst å være rundt mennesker, men sjenertheten er sterkere enn lysten til å være sosial."

Det står også at å være sjenert er et personlighetstrekk som er påvirket både av biologiske faktorer og opplevelser.

Selv om jeg kjenner folk godt så er det mye jeg kan være kjempesjenert på, uten at det er fordi jeg er usikker på hverken meg selv eller personene det gjelder

Jeg synes det blir vanskelig å forklare, men for å ta et eksempel så kan jeg være fullstendig trygg på en kjæreste, men jeg vil fortsatt sitte å rødme om jeg skal fortelle om noe jeg tenner på, eller om jeg skal se han i øynene og si hvor glad jeg er i han så blir jeg skikkelig klein, fnisete og nettopp sjenert. Ikke fordi jeg ikke tror det vil bli godt mottatt, eller fordi jeg ikke er sikker på meg selv eller på han, men fordi jeg rett og slett er sjenert og synes det er vanskelig.

Men jeg er både innadvendt og sjenert, så jeg savner ikke å være ikke-sjenert fordi jeg, som du sier, ikke har sånn kjempeinteresse for å være sosial. I mitt tilfelle så glir det sikkert litt over i hverandre, og gjør at jeg har vanskeligheter med å skille mellom hva som er den sjenerte delen av meg og hva som er den innadvendte. I tillegg til at sjenertheten min ikke gjør at jeg føler meg ensom og isolert, siden jeg trives veldig godt alene, og dermed vil jeg ikke få dårlig selvfølelse som en følge av å være mye alene.

Men det var et veldig godt poeng. Kanskje andre som er sjenerte føler mer på denne usikkerheten, jeg har bare aldri sett på det på den måten selv, iallefall ikke etter at jeg ble ferdig med tenårene og godtok denne siden av meg selv.

Edit: Var ikke meningen å komme med en avhandling, det ble litt "tanker rett på papiret her"

Men det er vel fordi du avslører veldig personlige sider av deg selv og kanskje på et eller annet nivå er redd for å bli dømt, ledd av og at du ikke er bra nok?

Å dele av sitt aller innerste kan være ganske skummelt.

Du virker veldig søt da.

[Gjest JakeGreen]

Takk, L!

[Gjest Raindrops]

.

Vel, det er viktig å ha orden på definisjoner i en diskusjon, slik at vi ikke blander inn våre egne tolkninger av hva et fenomen er.

Sjenerte mennesker vil typisk være lekne og åpne rundt noen de kjenner og er trygge med, men bli helt innesluttet om de møter mennesker de ikke kjenner eller i andre sosiale situasjoner. Flere i tråden har vel poengtert nettopp dette; at de er sjenerte i begynnelsen.

Her står litt mer:

http://medical-dicti...ary.com/Shyness

Her også skiller de mellom det å være introvert og å være sjenert (oversetter fritt):

"Den introverte nyter å være alene og unngår bevisst sosiale situasjoner, mens den sjenerte har lyst å være rundt mennesker, men sjenertheten er sterkere enn lysten til å være sosial."

Det står også at å være sjenert er et personlighetstrekk som er påvirket både av biologiske faktorer og opplevelser.

Mhm. Men igjen, jeg er begge deler, så sjenertheten min plager meg ikke. Jeg er definitivt mer innesluttet med folk jeg ikke kjenner, men ikke i den grad at jeg sitter å titter i gulvet og bare svarer ja og nei om jeg blir tilsnakket. Det finnes forskjellige grader av sjenerthet også skulle jeg tro, og siden jeg har selvtilliten i orden så har jeg ikke spesielt store problemer med å overkomme det om det skulle være nødvendig. Jeg skiller forøvrig også mellom det å være introvert og det å være sjenert.

Men det er vel fordi du avslører veldig personlige sider av deg selv og kanskje på et eller annet nivå er redd for å bli dømt, ledd av og at du ikke er bra nok?

Å dele av sitt aller innerste kan være ganske skummelt.

Jeg vil tro det er ganske skummelt for de fleste, men det er altså denne påstanden om at man må være usikker på seg selv som jeg synes er så forbasket irriterende, for jeg føler bare ikke på det i det hele tatt.

Du virker veldig søt da.

Du skulle bare visst

[Gjest JakeGreen]

Du skulle bare visst

Veldig søt.

Håper du rødmer, kniser og blir ekstra sjenert når jeg sier det.

[Steinar40]

Mhm. Men igjen, jeg er begge deler, så sjenertheten min plager meg ikke. Jeg er definitivt mer innesluttet med folk jeg ikke kjenner, men ikke i den grad at jeg sitter å titter i gulvet og bare svarer ja og nei om jeg blir tilsnakket. Det finnes forskjellige grader av sjenerthet også skulle jeg tro, og siden jeg har selvtilliten i orden så har jeg ikke spesielt store problemer med å overkomme det om det skulle være nødvendig. Jeg skiller forøvrig også mellom det å være introvert og det å være sjenert.

I tillegg kan man få noen uheldige opplevelser i livet som gjør at man blir enda mer mistroisk overfor andre.

Og - noe som du muligens ikke har opplevd ennå - man bli generelt sett mindre interessert i andre ettersom årene går.

[Fysikeren]

Jeg synes ikke det. De kan være vanskeligere både å legge merke til, og å komme i kontakt med. Men mindre attraktive? På ingen måte.

[Gjest .-L-.]

Jeg synes ikke det. De kan være vanskeligere både å legge merke til, og å komme i kontakt med. Men mindre attraktive? På ingen måte.

Er enig i det. Hun kan jo være veldig vakker, men jeg synes ikke de som er sjenert har den beste utstrålingen. En som er innadvent kan ha veldig god utstråling, men det er ganske frustrerende når man møter på slike irl, og de bare ikke er interessert i å snakke. Er liksom ikke så mye man kan gjøre med det..

Endret 28. mai 2013 av .-L-.

[Fysikeren]

Er enig i det. Hun kan jo være veldig vakker, men jeg synes ikke de som er sjenert har den beste utstrålingen. En som er innadvent kan ha veldig god utstråling, men det er ganske frustrerende når man møter på slike irl, og de bare ikke er interessert i å snakke. Er liksom ikke så mye man kan gjøre med det..

Absolutt! Jeg har stort sett forholdt meg til jenter som har vært ganske "hipp-hipp-hurra", og er egentlig litt lei det. Etter straks ett år på et litt nerdestudie har jeg virkelig fått opp øynene for de litt roligere/mer sjenerte jentene. Tar bare litt lengre tid å bli kjent med dem.

[Gjest Valiumsjunkie]

Er enig i det. Hun kan jo være veldig vakker, men jeg synes ikke de som er sjenert har den beste utstrålingen. En som er innadvent kan ha veldig god utstråling, men det er ganske frustrerende når man møter på slike irl, og de bare ikke er interessert i å snakke. Er liksom ikke så mye man kan gjøre med det..

Hva mener du? At du ikke liker forsiktig eller manglende utstråling, eller liker du damer med "naughty" utstråling? Sistnevnte er totalt turn off for meg, selv om mange jenter liker det.

[Gjest Cloud9]

Husker jeg alltid ble tatt for å være sjenert, men så er det egentlig bare introvert jeg har vært hele tiden.

I nye situasjoner så er jeg den som observerer før jeg snakker med noen. Jeg bedriver ikke small-talk, jeg finner det grusomt kjedelig. Med alt det man kan snakke om ellers, så skal man snakke om været... Huff.

Til tema; Jeg kan godt snakke med sjenerte personer selv. Man kan få ganske gode konversasjoner av og til.

Ekstroverte personligheter derimot pleier vanligvis å suge energi ut av meg med for mye pjatt om ditt og datt.

[AnonymBruker]

Interessant tråd med en del veldig bra innlegg Jeg er nok både introvert og tildels sjenert - tidligere var sjenansen mer dominerende, mens jeg pr i dag tror det er mest den introverte siden som gjør at jeg er den jeg er. For jeg er ikke redd for å snakke med folk eller føler meg usikker på om noen liker meg lenger. Men jeg har ikke noe behov for å være midtpunkt eller ta mye plass, selv om dette er noe folk har ønsket av meg ("du som er smart, morsom osv..."). Dette vet jeg fordi jeg ser jeg var helt annerledes før - hvor jeg lot meg hemme av sjenanse og ikke gjorde de tingene jeg egentlig hadde lyst til eller følte var riktig. Kjenner meg ellers godt igjen i Raindrops' innlegg. Men jeg tror også det kan være en side ved det å være innadvent at man ikke vet helt om man er til bry (en vil jo selv av og til tenke at helt normale folk er for pågående, fordi en liker å være i fred...), kanskje sliter litt med noen sosiale koder osv? Det gjør kanskje noen ekstroverte mennesker også - de bare er mindre oppmerksomme på det

I forhold til å være attraktiv tror jeg absolutt sjenerte og innadvente mennesker kan ha vel så mye utstråling som utadvente, og for meg framstår de ofte som mer behagelige å være rundt. Men det tar lengre tid å legge merke til en som ikke tar så mye oppmerksomhet, og det kan være vanskelig å komme innpå vedkommende.

Anonym poster: 48d8d87370300c47afdc2b24f4dc252e

[AnonymBruker]

Interessant problemstilling om sjenanse og usikkerhet henger sammen. Jeg var alltid sjenert og innadvendt, men hadde god selvtillit helt til jeg kom opp i tenårene. Da begynte lærere, familie, venner og bekjente å fortelle meg at jeg måtte snakke mer, være mer frampå, gjøre mer ut av meg osv. Dette gjorde at selvtilliten min ble dårlig, jeg følte meg rar og unormal, begynte å isolere meg. Helt til jeg ble ca 20 og bestemte meg for å gi faen, folk fikk akseptere meg slik jeg er. Bygde opp selvtilliten igjen og fant meg heller venner som aksepterte meg slik jeg er og ikke synes det er noe galt med meg selv om jeg ikke følte for å være midtpunktet på festen. Men det er hardt noen ganger for det er liksom normen å være utadvendt.

Anonym poster: cd14ae73f763931726768c6fc143a2f9

[Gjest .-L-.]

Absolutt! Jeg har stort sett forholdt meg til jenter som har vært ganske "hipp-hipp-hurra", og er egentlig litt lei det. Etter straks ett år på et litt nerdestudie har jeg virkelig fått opp øynene for de litt roligere/mer sjenerte jentene. Tar bare litt lengre tid å bli kjent med dem.

Jah, er ikke lenge siden jeg gikk ut med en som var slik. Jeg må si jeg liker hipp-hipp-hurra jentene bedre da jeg er litt slik selv Synes det er mye gøyere å tulle, snakke med folk som faktisk gir gøye og positive svar tilbake. Dog, jeg ser lett for meg at jeg har endret smak om 5 år, da er jeg sikkert mer rolig og nøytral selv.

Endret 29. mai 2013 av .-L-.