"Vi må snakke om Kevin"

[Gjest Bad mother]

Sett filmen "Vi må snakke om Kevin" ?

Så den først for noen dager siden og kan godt si jeg ble mildt sjokka... mildt sagt. Både pga. selve filmen og fordi jeg kjente meg igjen i diverse ting. Har selv en sønn som jeg aldri har klart å komme overens med. Jeg tror han bærer et hat mot meg, men samtidig kan jeg likevel se at han fortsatt er glad i meg. Vanskelig å forklare, er vel bare en morsgreie.

Han er 16 nå. Det hele startet når han var fire år. Men helt siden han var 2, har han hatt et sterkt uttrykk i ansiktet sitt, intenst blikk og veldig rolig, men bestemt på samme tid. Gråt aldri, utviklet seg sent på alt. Alt fra krabbing til skriving og lesing. Men det var da, nå virker han veldig oppegående og smart. Heldigvis er han ikke så manipulerende og har "skal drepe deg" blikk som "kevin" på filmen. Men jeg skal innrømme jeg ble litt skremt når jeg kjente meg igjen så mye i den kvinnen i filmen og alt egentlig... bortsett ifra at det ikke er så ekstremt i mitt/vårt tilfelle da.

Sønnen min er akkurat makan mot mannen min, som han er mot meg, så jeg er ikke alene om å synes at sønnen min ikke er en vanlig gutt...

Han liker ikke å være sammen med mennesker, men han har èn kompis han noen ganger tar med hjem. Han ser ut som en helt vanlig gutt egnetlig, bortsett ifra at han har et ganske skarpt ansikt som man ikke glemmer med det første, for å si det på den måten. Han er en pen gutt da, og har flere ganger vært ute med forskjellige jenter. Kino, tatt med de hjem etc. Regner med at de fleste gutter på den alderen gjør lignende ting. Han har ikke noen spesielle hobbyer heller, og ihvertfall ikke bueskyting som "Kevin" i filmen.

Ting som han gjør som er litt vanskelig for mannen min og meg er blant annet at han prøver å styre oss, men ikke på en direkte måte. Han bare svarer kort og frekt evt, og viser ingen følelser. Han har alltid vært kald, selv når han var liten.

Unntaket er i desember i 2012 en gang fant jeg han på badgulvet. Han satt ganske sammenkroket og stirret på gulvet. Jeg vurderte først om jeg skulle gå inn og se om alt var i orden eller om jeg bare skulle gå... som vanlig ville han snudd seg og sett på meg "Stikk" liksom. Men det gjorde han ikke den dagen, så jeg bestemte meg for å spørre han. Han svarte ikke, men virket som han ikke ville ha meg bort ihvertfall, så jeg satte meg ned. Rørte forsiktig armen hans, og ble veldig overrasket når jeg så tårene hans. Tror det var første gang jeg hadde sett han med slike følelser siden han var baby. Jeg tenkte meg ikke om og morsinsiktet kom inn, klemte han inntil meg og akkurat da jeg gjorde det, ble jeg livredd. Jeg tenkte meg ikke om, skulle ikke gjort det,nå blir han rasende. Men istedenfor klemte han tilbake og gråt i skulderen min. Og for første gang på lenge (for å være helt ærlig) følte jeg en slags kjærlighet til han. Morskjærlighet. For jeg har så lenge gått rundt og følt en byrde å ha han. Jeg innrømmer at jeg flere ganger har ønsket at han ikke fantes. At jeg aldri fødte han, for det føltes som det er min feil. Jeg gjorde noe feil da han var baby. Men hver gang jeg tenker meg om, så gjorde jeg jo ingenting galt. Min yngste sønn er en herlig gutt. Verdens snilleste. Han sier hver dag at han elsker mammaen sin og jeg får lese god natt til han og legge han og alt en vanlig mor får gjøre for sin sønn. Det har jeg aldri i verden fått gjøre for min eldste, som jeg snakker om i dette innlegget. "Den gale sønnen".

Andre ting han gjør er å ødelegge for oss andre. Han har blant annet drept katten vår, det innrømmet han tilslutt. Da var han 14 år, så det er litt over 2 år siden nå. Han har også ødelagt min manns arbeidspc, så det gikk ganske utover min manns jobb... men dette skjedde for flere år siden da han gikk på barneskolen. Ellers viser han ikke direkte at han er aggressiv. Han er vel passiv aggressiv. Det er det jeg og mannen min snakker oss i mellom. Vi har også tatt han med til psykolog, men de kan ikke si hva som er galt, da sønnen vår oppfører seg pent og hyggelig mot fremmede og lignende. Han har heller aldri fått klager på skolen fra lærere eller elever, så det er vel bare her hjemme han oppfører seg sånn.

Mannen min og jeg har flere ganger prøvd å snakke med han og spørre hvorfor han er sånn mot oss og om han sliter med noe. Kanskje han er deprimert eller noe, men da ler han det bort og ber oss slutte å overbekymre seg sånn. Vi prøver så godt vi kan å minne han på hvor glad vi er i han, uansett hva (og det er jo såklart sant.) men det virker ikke som han bryr seg. En gang sa jeg "Glad i deg, gutten min. Det vet du vel?" han pleier å le og deretter be meg gå eller så sier han TAkk", men ikke på en vennlig måte...

Jeg er redd han kan ha noen mørke tanker i hodet sitt. Jeg lurer på hva han tenker. Men jeg kan likevel ikke se for meg at han kan gjøre noe så fælt som å drepe et menneske eller i det minste skade noen voldsomt. Han har alltid behandlet lillebroren bra og alltid vært overbeskyttende mot han. Som sagt er det bare mannen min og meg han er kald og kynisk mot. Men lillebror får selvfølgelig oppleve en god og varm storebror. En gang klarte jeg å spionere (for det er ikke ofte jeg får gjort det uten at han fersker. Han har øyne i bakhodet også gitt) og det var en opplevelse jeg sent glemmer. Han og lillebror spilte tvspill, og lillebror spurte blant annet hvorfor han var så slem mot meg og mannen min. Han svarte at han ikke gjør det med meningen og at han er veldig glad i oss, bare at han ikke klarer å la vær. Han forklarte til og med at han følte seg fanget. Lillebror sa ikke så mye etter det, men han ba storebror være litt hyggeligere, blant annet fordi jeg ofte er så trist.

Og det er sant. Jeg er ikke lykkelig og har egentlig ikke vært det på mange år. Jeg klarer det ikke. Ikke når min eldste sønn er så kald som han er. Det påvirker resten av familien og 9 av 10 minner om min eldste sønn er vonde og fæle. Smertefulle og minner man helst bare vil slette. Jeg har snakket med min mor og far om dette, men de kan ikke helt forstå da han er jammen så hyggelig og god mot de. Så altså har ikke Mannen min og jeg fortalt dette til flere, pga. det bare er oss to han forandrer seg totalt.

Jeg har lenge lurt på om det kan være en "sykdom" man ikke har "oppdaget" ennå? "Djevelske syptomer" evt. som man kan få bort ved medisin eller psykolog. Akkurat som ADHD eller schizofreni o.l.

Ville egentlig bare dele historien min med dere...

[AnonymBruker]

Herregud, en 14-åring drepte en katt, og du dro han ikke med til lege, psykolog eller i det minste helsesøster? Fikk med meg det og orker ikke lese resten engang, kan ikke tro at du ikke har skaffet ham hjelp for lenge siden. Det er slett ikke djevelske noesomhelst, men kan være schizofreni, antisosial personlighetsforstyrrelse, autisme/aspergers...

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

[Gjest navnelapp]

Stor klem frå meg, eg forstår at dette må vere veldig tungt for deg. Eg har ikkje å mykje anna klokt å seie akkurat no, men eg skal tenke litt på det du har fortalt.

[Miller]

Herregud, en 14-åring drepte en katt, og du dro han ikke med til lege, psykolog eller i det minste helsesøster? Fikk med meg det og orker ikke lese resten engang, kan ikke tro at du ikke har skaffet ham hjelp for lenge siden. Det er slett ikke djevelske noesomhelst, men kan være schizofreni, antisosial personlighetsforstyrrelse, autisme/aspergers...

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

Les resten før du dømmer.

[Gjest Bad mother]

Glemte også å nevne at i fjor en gang havnet han i slåsskamp med mannen min, fordi mannen min prøvde å sette han på plass for en gangs skyld. Det gikk svært dårlig og havnet i en voldsom slåsskamp. Mannen min slo aldri tilbake, men prøvde å holde sønnen vår fast, men sønnen vår er jo blitt 16 og trener en del, så han er ikke lenger "så mye mindre" enn faren sin, så det var ikke bare bare å ende slåsskampen. Når sønnen vår først blir sint, blir han veldig rasende. Han brøler ikke eller slår seg rundt, men han blir ekstremt stille og hvis man rører han eller fortsetter å kjefte, går han løs på meg eller mannen min. Jeg har aldri opplevd at han har slått meg ned, men et par ganger har jeg fått et slag i ansiktet eller blitt dyttet.

[AnonymBruker]

Les resten før du dømmer.

Det at gutten oppfører seg normalt og ikke viser aggresjonsproblemer gjør jo hele greia bare mer urovekkende.

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

[Gjest PiaC]

Huff, jeg har stor medfølelse for deg og skjønner godt at det er vanskelig å vite hvordan man skal gripe an situasjonen. Jeg ville forsøkt å kontaktet en psykolog, en person som kan snakke med han, kanksje han har han en udiagnostisert sykdom/syndrom i den milde delen av spekteret?

Jeg tenker nok at han sliter med noe ut ifra det du beskriver.. ønsker deg lykke til!!

[Miller]

Det at gutten oppfører seg normalt og ikke viser aggresjonsproblemer gjør jo hele greia bare mer urovekkende.

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

Det er helt sikker urovekkende og vanskelig for ts og resten av familien. Hun skrev at de har tatt han med til psykolog.

TS: Håper dere får skikkelig hjelp, kanskje en psykiater passer bedre enn en psykolog. De vet ofte mer om diagnoser. Jeg føler med deg. Det var en sterk historie.

[Gjest Bad mother]

Herregud, en 14-åring drepte en katt, og du dro han ikke med til lege, psykolog eller i det minste helsesøster? Fikk med meg det og orker ikke lese resten engang, kan ikke tro at du ikke har skaffet ham hjelp for lenge siden. Det er slett ikke djevelske noesomhelst, men kan være schizofreni, antisosial personlighetsforstyrrelse, autisme/aspergers...

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

Som sagt har vi tatt han med til psykolog, minst en gang hvert år, i håp om at en ny psykolog kanskje ville oppdage noe "feil" med sønnen vår. Men det har gått 10 år, og vi har bare hørt at han er litt vanskeligere enn ellers og at vi bare må bli litt strengere med han og lignende.

Vi har blitt redde for å kjefte på han og har til tider latt han gjøre som han vil. Ikke 100%, men ofte, for å slippe et raseriutbrudd eller noe verre. Jeg kan starte med å si "nei, det går ikke" og så fortsetter han med "Kan jeg vel. Ikke prøv deg." han kommer som regel med trusler. Så kan jeg prøve å tøye det litt mer ved å si "La oss ikke krangle. Jeg er moren din og bestemmer,okei?" og da gir han meg det blikket. Jeg kan se at det koker over og jeg blir livredd. For alt. Redd for min egen sønn. Han har blitt såppas stor at han gjerne kan gå løs på megom han vil og det torr jeg han er veldig klar over selv. Han avslutter som regel diskusjonen ved å bare gå go gjøre det han ikke fikk lov til. Jeg tørr selvfølgelig ikke å si/gjøre noe mer.

Vi har også snakket med han om at vi kanskje må anmelde han for vold og trusler, selv om vi svært gjerne skulle få sluppet å anmelde vår egen sønn, så ser vi ingne annen utvei.. vi er desperate. Han har bare smilt kaldt og sagt at det kan vi bare gjøre,så kan vi se hvem de tror på. Han er ikke dummere enn gjennomsnittet, heller smartere. "Kanskje dere blir sendt på foreldrekurs, fordi dere ikke takler en litt vrang tenåringssønn"

Og han har egentlig et godt poeng, for han er en ekstremt god "skuespiller." Når vi er ute i offentlighet eller på skolen for samtale, hos psykologen osv. så er han svært hyggelig og vennlig. Veldig varm og morsom. Akkurat slik jeg skulle ønske han var hele tiden. Så jeg blir nesten flau og skamfull etterpå. De tenker jo da selvfølgelig "hva slags mor er du? Ser ingenting glat med denne gutten her"

Det gjør vondt for meg å skrive dette. Jeg liker ikke å snakke sånt om min sønn, og selv etter alt dette, er jeg likevel uendelig glad i han, selv om han bare er smerte og byrde for meg. Jeg håper hver dag at han plutselig skalkomme ned stua og "være seg selv". For jeg er veldig sikker på at det er noe som blokkerer for han til åvære seg selv. Jeg vil bare at noen skal gi ham en diagnose og deretter prøve å hjelpe han. Min mann og jeg kan ihvertfall ikke hjelpe han.

[Miller]

Egentlig burde hele familien deres gått til psykolog. Det må jo være vanskelig for dere alle å takle, lillebroren også.

[Gjest Bad mother]

Har også prøvd psykiater, 3 ganger. Går ut igjen skamfull som mor. Det var èn gang vi gikk til samme psykiater i 2 måneder, fordi hun mente at han virket innesluttet og bitter. Men etter omtrent to måneder kunne hun ikke nevne en diagnose og mente at vi bare skulle følge litt ekstra med, og at han bare er en hormonell tenåring og ikke noe verre enn det.

Han sier til alle at jeg er en kjempegod mor og at han er veldig glad i meg. Jeg blir (alltid) glad for å høre det , for det er de få gangene jeg får høre at min sønn er glad i meg. Men så fort vi kommer på tomannshånd, er han kald igjen. Og smiler. Får det blikket "Og de faller for det hver gang". Han sier det ikke, aldri sagt det, men han smiler og virker tilfreds. Jeg kan rose han etter møtet og si at jeg ogås er veldig glad i han, men da bare ignorerer han meg. Enten ser han på meg tomt eller så snur han seg bort.

En sjeldent gang kan det skje at han kommer og gir meg en tilfeldig klem feks når jeg lager middag. Og så kan han si "Mmm hva er det til middag i dag? Ser godt ut" og lignende. Jeg nyter de øyeblikkene så mye som mulig.

Enten vokser han det ifra seg eller så må noen bare tro oss og hjelpe sønnen vår.

[Gjest Reza08]

Ser at du skriver at "du likevel er glad i din sønn, selv om han bare er til smerte og byrde". Burde ikke dette være en selvfølge? Er kanskje litt bekymringsverdig at du kan få deg til å si dette. Å bære nag mot din sønn, selv om han er litt krevende, er ikke bra.

[AnonymBruker]

Jammen det er jo nettopp det du beskriver, skuespill, manipulasjon og slikt, som peker mot en personlighetforstyrrelse. Har dere snakket med psykologene og fortalt hvordan dere opplever ham, hva han har gjort hjemme av gale ting, generell oppførsel mot dere osv.? Selvsagt setter han seg ikke ned og med full selvinnsikt forteller om handlinger som tilsier totalt manglende empati dersom han er personlighetsforstyrret.

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

[AnonymBruker]

Ja, det høres ut som dyssosial personlighetsforstyrrelse ut fra det du skriver/din versjon. Klart det ikke er normalt å drepe sin egen katt, og det må jo føles fryktelig å ikke kunne hjelpe sin egen sønn.

Kanskje dere kunne ringt Mental Helse og hørt hva som finnes av hjelpetilbud når dere føler dere ikke når frem på vanlig vis?

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

Anonym poster: 177e1e2a0060b4569ef9725c889caa6e

[Gjest Bad mother]

Dere reagerer og sier akkurat hva alle andre har sagt til oss. Såklart har vi fortalt hvordan han oppfører og sier mot mannen min og meg, men hjelper det så mye? Nei.

Ville egentlig bare dele en del av min historie, fordi jeg ble inspirert til å gjøre det etter å ha sett filmen. Håpte vel kanskje at noen der ute kunne dele erfaringer. Trenger ikke råd go tips da jeg føler jeg har prøvd alt. Men gir selvfølgelig ikke opp, og ny time hos psykiater og helsesøster er om 2 uker. Han er klar over det, da vi alltidsier ifra til han i god tid på forhånd. Han har aldri protestert på det. Tror egentlig han innerst inne selv håper at noen kan hjelpe han... blir veldig trist av å tenke på at han kanskje føler seg veldig fanget,som han en gang sa selv. Men det må jo være en eller annen måte å løse det på.

[Miller]

Dere reagerer og sier akkurat hva alle andre har sagt til oss. Såklart har vi fortalt hvordan han oppfører og sier mot mannen min og meg, men hjelper det så mye? Nei.

Ville egentlig bare dele en del av min historie, fordi jeg ble inspirert til å gjøre det etter å ha sett filmen. Håpte vel kanskje at noen der ute kunne dele erfaringer. Trenger ikke råd go tips da jeg føler jeg har prøvd alt. Men gir selvfølgelig ikke opp, og ny time hos psykiater og helsesøster er om 2 uker. Han er klar over det, da vi alltidsier ifra til han i god tid på forhånd. Han har aldri protestert på det. Tror egentlig han innerst inne selv håper at noen kan hjelpe han... blir veldig trist av å tenke på at han kanskje føler seg veldig fanget,som han en gang sa selv. Men det må jo være en eller annen måte å løse det på.

Det virker som du og mannen din er gode mennesker! Det er viktig å høre sånne historier, jeg er takknemlig for at du delte den med oss Lykke til videre!

[Gjest anonym]

Kjære ts,

det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var at du virket veldig glad da han viste kjærlighet til deg, fordi du lenge har følt at han er en byrde og at du ønsket at han ikke fantes. Sånt kan et barn føle. Jeg skal ikke gi deg skyld her, men det er viktig som mor å vise betingelsesløs kjærlighet til sitt barn fra det er baby. Vil du si at du har gjort det? Hvis ikke kan det få mangler. Men det kan selvsagt og handle om en personlighetsforstyrrelse ,men mener at det ofte kan komme av mangelen på å bli sett. Føler du at du har sett din sønn? Du beskriver han som fremmed. Du nevner og mannen din. Er han hans far eller er han en ny mann i livet ditt etter faren?

[Sweet77]

Hei,

fryktelig vanskelig historie du forteller om, TS. Du har fått mange tanker her, jeg har noen andre, selv om jeg ikke er noen ekspert. Men jeg tenkte likevel jeg skulle dele mine umiddelbare tanker med deg også.

Du sier at dette kalde og harde er noe som skjer mellom han og deg pluss mannen din, mens han viser omsorg for andre. Samtidig som han tar ut aggresjon på andre arenaer, som katten som han drepte. Samtidig så viser han omsorg for deg ved tilfeldige anledninger, så han har jo tydeligvis kjærlighet til deg også (som han sa til broren sin), men har vanskelig for å få det fram fordi han av en eller annen grunn føler seg "fanget".

Det virker, ut av det du skriver, som har har evne til å føle, og føler, empati og kjærlighet. Men at det er noe som sperrer akkurat når det kommer til deg og mannen din, og det kan se ut som han har ganske stor innebygd aggreson når han kan ta det ut på en uskyldig katt. Det kan også være at han gjorde dette som en slags "hevn" for den aggresjonen han kjenner mot deg og mannen din.

Oppførselen hans begynte ganske distinkt når han var 4 år, om jeg forstår deg rett. Jeg vet ikke, men nøkkelen kan ligge der. Det kan være at det hendte noe med ham når han var 4, enten noe fælt eller at han av en eller annen grunn har følt seg sterkt tilsidesatt og ikke forstått, og at han bevisst eller ubevisst mener at du og mannen din burde ha oppdaget slik at dere kunne tatt vare på ham. Og at han holder dette imot dere. Og at han sliter, som du sier selv. Mellom dette og de positive følelsene han har for deg.

Det er ikke sikkert han selv husker denne hendelsen, om det har vært noen, eller at han husker når han første gang kjente seg tilsidesatt. Men følelsene som i så fall satte seg i ham vil være like levende likevel. Det kan være dette du ser som han sliter med.

Som sagt, jeg vet jo ikke dette, men dette var tankene som falt meg inn da jeg leste. Jeg syns det høres ut som han er en god gutt inni der, på det du beskriver, og jeg tror det er viktig at du hører på instinktet ditt både når det sier deg at det virker som han er "stengt inne" i seg selv, og at han vil ha hjelp til at noen skal se og forstå det.

Det blir kanskje det eller viktigste, at du lytter til det du kjenner, eller magefølelsen din, og tar det alvorlig. Og så tror jeg at det er viktig at dere begynner å nøste der. Rent praktisk hvordan få ham til å åpne seg om det vet jeg ikke, han har mange års erfaring i å stenge det nede. Men uansett, så må du invitere ham til denne åpenheten uten å være dømmende, bedrevitende eller den som skal "veilede" - livet inni ham selv er det bare han selv som er ekspert på, og han har så langt holdt det tett til brystet.

Jeg tror dere må "velge" å være uredde om dere skal få ham til å åpne seg. Hyttetur bare dere 3 kunne kanskje være en begynnelse, uten PC og slikt som funker som "brain-drug" men heller finne på andre ting sammen? Noen dager alene, igjen: uten press, men for å bygge en slags tillit, kan gjøre underverker.

Håper dette var til noe hjelp, og håper dere finner ut av dette

Endret 24. mars 2013 av Flair

[Gjest anonym]

Hei,

fryktelig vanskelig historie du forteller om, TS. Du har fått mange tanker her, jeg har noen andre, selv om jeg ikke er noen ekspert. Men jeg tenkte likevel jeg skulle dele mine umiddelbare tanker med deg også.

Du sier at dette kalde og harde er noe som skjer mellom han og deg pluss mannen din, mens han viser omsorg for andre. Samtidig som han tar ut aggresjon på andre arenaer, som katten som han drepte. Samtidig så viser han omsorg for deg ved tilfeldige anledninger, så han har jo tydeligvis kjærlighet til deg også (som han sa til broren sin), men har vanskelig for å få det fram fordi han av en eller annen grunn føler seg "fanget".

Det virker, ut av det du skriver, som har har evne til å føle, og føler, empati og kjærlighet. Men at det er noe som sperrer akkurat når det kommer til deg og mannen din, og det kan se ut som han har ganske stor innebygd aggreson når han kan ta det ut på en uskyldig katt. Det kan også være at han gjorde dette som en slags "hevn" for den aggresjonen han kjenner mot deg og mannen din.

Oppførselen hans begynte ganske distinkt når han var 4 år, om jeg forstår deg rett. Jeg vet ikke, men nøkkelen kan ligge der. Det kan være at det hendte noe med ham når han var 4, enten noe fælt eller at han av en eller annen grunn har følt seg sterkt tilsidesatt og ikke forstått, og at han bevisst eller ubevisst mener at du og mannen din burde ha oppdaget slik at dere kunne tatt vare på ham. Og at han holder dette imot dere. Og at han sliter, som du sier selv. Mellom dette og de positive følelsene han har for deg.

Det er ikke sikkert han selv husker denne hendelsen, om det har vært noen, eller at han husker når han første gang kjente seg tilsidesatt. Men følelsene som i så fall satte seg i ham vil være like levende likevel. Det kan være dette du ser som han sliter med.

Som sagt, jeg vet jo ikke dette, men dette var tankene som falt meg inn da jeg leste. Jeg syns det høres ut som han er en god gutt inni der, på det du beskriver, og jeg tror det er viktig at du hører på instinktet ditt både når det sier deg at det virker som han er "stengt inne" i seg selv, og at han vil ha hjelp til at noen skal se og forstå det.

Det blir kanskje det eller viktigste, at du lytter til det du kjenner, eller magefølelsen din, og tar det alvorlig. Og så tror jeg at det er viktig at dere begynner å nøste der. Rent praktisk hvordan få ham til å åpne seg om det vet jeg ikke, han har mange års erfaring i å stenge det nede. Men uansett, så må du invitere ham til denne åpenheten uten å være dømmende, bedrevitende eller den som skal "veilede" - livet inni ham selv er det bare han selv som er ekspert på, og han har så langt holdt det tett til brystet.

Jeg tror dere må "velge" å være uredde om dere skal få ham til å åpne seg. Hyttetur bare dere 3 kunne kanskje være en begynnelse, uten PC og slikt som funker som "brain-drug" men heller finne på andre ting sammen? Noen dager alene, igjen: uten press, men for å bygge en slags tillit, kan gjøre underverker.

Håper dette var til noe hjelp, og håper dere finner ut av dette

Veldig bra innlegg, skrev innlegget før og tenkte litt det samme selv i det jeg skrev om at dere ikke "ser" han og hans natur, og at han kanskje føler det. Dere søker stadig ekspert hjelp utenfra for å finne ut av hva "som feiler" han, og det skaper jo mer avstand enn nærhet mellom dere, og han føler seg da tilsidesatt, misforstått, annerledes, outsider osv... Enig i med innlegget her om at dere ikke må vise frykt, men prøve å nærme dere han. Dere forstår han ikke , han forstår ikke dere, dere er forskjellige , men må allikevel prøve å forstå, ikke være dømmende, være åpen og imøtekommende, akseptere han sånn som han er. Det virker som lillebroren hans er "inne i varmen", kanskje fordi dere forstår han mer, mens han sikkert føler denne forskjellen, avstanden. Kanskje en psykologtime sammen, du og kan være noe, da jeg tror at dette ikke bare handler om han, men du og mannen din og. Med dette mener jeg at det ser ut til å være i noe i kommunikasjonen mellom dere som ikke funker, og at du og mannen din kan ha nytte av å se det utenfra med f.eks en psykolog/psykiater. Aldri gi opp, tror det også er en god gutt der inn! Tror og det kan være noen ahn har påålevd som liten ( en svikt fra deg som var ubevisst, eller andre ...noe som gjør at han holder kortene tett til bryste, at han ikke tør å stole på noen kanskje..)

Bra innlegg fra Flair, burde og ta inn det hun skrev!

[Marihata]

Hei ts,

Vil du skal vite at jeg støtter deg utifra det du skriver. Måten du beskriver det på gjoer at jeg tror på deg.

Jeg kan ikke sette en diagnose, men utifra det du sier om din sønn, så hoeres det veldig ut som om han har antisosial personlighets forstyrrelse (også kalt psykopati).

Ja, man elsker sine barn, men om dette er hans diagnose så er det ingen kur. Jeg er lei meg for å si det, men de vet ingen kur for det. En person med antisosial personlighets forstyrrelse har ingen empati, de elsker ingen, de bryr seg ikke, de har ikke folelser slik som oss.

Eneste grunnen til at jeg sier dette er så du ikke skal føle deg alene om disse tankene. Det er ikke uvanlig at personer med antisosial personlighets forstyrrelse klarer å skjule hvordan de er til fremmede, psykologer osv. Det er ikke uvanlig heller at de får "offeret" sitt til å bli fremstilt som den "slemme".

Som sagt jeg kan ikke stille en diagnose, men personlig synes jeg dette hoeres ut som antisosial personlighetsforstyrrelse (utifra hva du beskriver).

Er enig med noen over her at familien trenger å gå til psykolog.

Vil oppfordre deg til å lese om psykopati/antisosial personlighets forstyrrelse om du klarer/makter. Jeg tror det er bedre å vite enn å leve i uvisshet.

Klem