"Vi må snakke om Kevin"

[Gjest Bad mother]

Jeg legger merke til at flere her reagerer på de sterke ordene mine om at sønnen min er en byrde og at ejg skulle ønske at han aldri fantes. Da må jeg bare si ifra om at jeg følte ALDRI dette da han var liten. De følelsene og tankene begynte når han var rundt 11-12 år, det var etter at han drepte katten vår jeg fikk litt sånne frysninger og ekle tanker. Jeg følte at han var grufull som kunne gjøre noe slikt. En liten gutt drepe en katt? Han tok en pinne, holdt fast i katten og stakk den ihjel. Det måtte vel ha tatt litt tid, da en pinne ike er den skarpeste redskapen som finnes og at katten må ha hylt og sprelt av smerte og redsel...

Og han viste ingen anger. Ei heller smilte han kaldt mens han så på meg "gå å rydd opp etter deg". Jeg ble så såret. Jeg skjønte ikke. Og det var vel omtrent da jeg begynte å tenke vonde tanker. Men aldri før det. Når jeg fikk han, var jeg verdens lykkeligste. Han skrek heller ikke når han ble født og hadde litt pusteproblemer, så vi måtte bli et par dager ekstra på sykehuset, men ellers var alt så bra når vi kom hjem. Jeg var så lykkelig og stirret på han hele døgnet. Jeg ga ham masse kjærlighe tog følte at vi hadde et bånd. Han hadde sine øyeblikk hvor han lo og smilte. Han virket som en veldig lykkelig baby. Han sov på fanget mitt osv. Han lærte seg derimot sakte på å snu seg, krabbe, gå osv. Men jeg var alltid tålmodig og visste hele tiden at ikke alle lærer like fort. Det at jeg merket at han hadde "det blikket" når han var rundt 2 år, betyr ikke at jeg dømte han for det. Jeg bare syns han hadde et veldig skarpt blikk, som om han visste en hel del selv om han bare var 2 år. Det virket som han prøvde å fortelle meg noe med blikket, og jeg spurte flere ganger "Prøver du å si noe?" på en munter måte og lekte med han og ville bare gi han masse kjærlighet og ros. Han hadde det veldig fint, og jeg har aldri behandlet min yngre sønn på en bedre måte. Mener jeg selv. Og mannen min er enig, han har heller ikke favorisert noen av de. Og han har stilt opp som en ordentlig pappa og jeg kunne aldri klart meg uten han.

Mannen min har også opplevd at sønnen vår plutselig har blitt varm og snill. De har hatt guttetid sammen før, spilt ball eller dratt på kino etc. og da pleier de å hygge seg. Må gå, men er muligens tilbake senere.

Setter pris på alle svarene deres. Jeg tar imot kritikk og ros, og dømmer ingen for deres meninger.

[AnonymBruker]

Flere her nevner psykopati, og leste litt om psykopaters foreldre nå nettopp : " psykopatens foreldre har ikke evnet å dekke de grunnleggende og nødvendige grensesettende behov barnet trenger for å få korrigert sitt overjeg. Enten er barnet overbeskyttet eller så er grensesettingen meget mangelfull eller fraværende eller av en slik art at den er mer grensesprengende enn settende. Barnet er blitt for tidlig voksen."

Grovt sett kan vi se at de som mangler grensesetting blir voldelige psykopater , mens de som ikke har fått utprøve sine grenser nærmer seg narsissisten eller den "intelligente" psykopaten. Det er han/hun som skal utsette andre for de grenser som psykopaten selv aldri fikk prøvd ut. Men uten egen samvittighet eller følelsesmessig forståelse av andre mennesker som selvstendige individer, blir deres forsøk på å sette grenser for andre( ofre ) både kaotisk og selvmotsigende. Vi ser da at psykopaten kan si

en ting den ene dagen og det motsatt den neste dag. Det blir ingen konsekvent logikk, noe som er et kjent trekk ved psykopater. Faktisk er det ikke uvanlig at noen psykopater kan motsi seg selv i to påfølgende utsagn uten selv å innse eller ha noen forståelse av det ulogiske i det. Når de innvendige følelser er et totalt kaos kan kommunikasjonen mellom de to hjernehalvdeler lett bryte sammen.

Nå må man ikke trekke noen konklusjoner her å si at han er det, men synes det var interessant å lese mht at foreldrenes rolle spiller en viktig rolle i et barns utvikling.

Jeg foreslo dyssoosial personlighetsforstyrrelse tidligere i tråden. Det blir jo bare gjetning, og man har jo bare den ene versjonen, moren sin.

Jeg kjenner en som har det, dvs han var en bekjent. Han sitter i fengsel nå. Familien var helt fantastiske, og den andre sønnen var helt skjønn (jeg var litt forelsket i ham). Siden jeg ble kjent med ham som ganske ung, merket jeg aldri noe. Han virket hyggelig, men han var en del for seg selv. Ei venninne av meg har derimot sagt at hun så sånne småting som hun ikke kunne sette fingeren på. Reagerte på en annen måte enn henne ved voldsfilm f.eks, men ikke noe stort.

Uansett, hele familien virket helt normal, og den andre sønnen var jo helt fin, så det trenger ikke alltid å være familien.

Det hender jo det kan være andre utløsende årsaker. Moren min ble psykisk syk pga et overgrep. Hun la mye skyld over på foreldrene sine. Søsknene hennes har en helt annen oppfatning. Jeg har jo hatt en helt sær oppvekst og burde vært personlighetsforstyrret ut fra det, men det har gått fint med meg.

Synes ellers det var et godt tips dette med å forsøke å skape et bånd dere i mellom med å reise bort, TS. Det er nok viktig at dere fortsetter å stille opp for ham. Angående anmeldelse må dere føle på det selv . Det er klart at om det skjer noe som er svært alvorlig, at dere etter hvert føler mye frykt eller at det går utover andre, så må man jo gjøre det. Men den gangen det ev skulle skje, vil jo det dere har antagelig bli helt ødelagt. Likevel er det jo ikke riktig at dere skal bli utsatt for vold. Forferdelig vanskelig situasjon dette. :/

Anonym poster: 177e1e2a0060b4569ef9725c889caa6e

[AnonymBruker]

Ser at du skriver at "du likevel er glad i din sønn, selv om han bare er til smerte og byrde". Burde ikke dette være en selvfølge? Er kanskje litt bekymringsverdig at du kan få deg til å si dette. Å bære nag mot din sønn, selv om han er litt krevende, er ikke bra.

Bare fordi man føder noen, betyr det ikke at man MÅ automatisk elske personen. Det er mange tilfeller hvor mor ikke elsker barnet sitt.

Anonym poster: 56c7817ac14b8d6680fbcf1b65a1fc73

[Gjest Reza08]

Bare fordi man føder noen, betyr det ikke at man MÅ automatisk elske personen. Det er mange tilfeller hvor mor ikke elsker barnet sitt.

Anonym poster: 56c7817ac14b8d6680fbcf1b65a1fc73

Hør her nå quizmaster, alle elsker barna sine, uansett hvordan de er. Når til og med mora til Breivik fortsatt elsket sin sønn, bør alle andre også gjøre det samme.

Gi meg et godt eksempel hvor foreldrene IKKE elsker barna sine.

[Miller]

Hør her nå quizmaster, alle elsker barna sine, uansett hvordan de er. Når til og med mora til Breivik fortsatt elsket sin sønn, bør alle andre også gjøre det samme.

Gi meg et godt eksempel hvor foreldrene IKKE elsker barna sine.

De som får fødselsdepresjon.

En depresjon som oppstår i barseltiden, kan være farget av omstendighetene. En deprimert barselkvinne kan for eksempel bli mer likegyldig når det gjelder å amme og stelle barnet, og hun kan bli mer ufølsom for barnets signaler og behov. Det er heller ikke uvanlig at dypt deprimerte barselkvinner plages av vonde tanker og fantasier om å miste kontrollen og komme til å skade seg selv og/eller barnet sitt. Mange opplever sterk skyldfølelse og skam over ikke å ha de forventede morsfølelsene overfor sitt barn.

Edit: Det gjelder ikke ts!

Endret 25. mars 2013 av Miller

[pingeline]

Jeg liker ikke at dette skjedde så plutselig at du husker på dagen da det hele skjedde. Da lurer jeg med en gang på hva som har skjedd i barnehagen dagen før. Hvis noe har skjedd er det vel ikke uvanlig å legge skyld på de han føler skulle beskyttet han, altså mor og far. Å være overbeskyttende ovenfor søsken er vel også ganske vanlig hvis man selv har opplevd noe traumatisk.

Hva er det største antall timer gutten har hatt hos en psykolog/psykiater uten å bytte? Har du informert disse behandlerene om denne dagen da alt ble annerledes, samt historien om katten og da han gråt? Ha han hatt alenetimer med psykolog/psykiater, eller har dere hatt noen timer samlet som familie (mor, far og eldstesønnen)?

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke at dette skjedde så plutselig at du husker på dagen da det hele skjedde. Da lurer jeg med en gang på hva som har skjedd i barnehagen dagen før. Hvis noe har skjedd er det vel ikke uvanlig å legge skyld på de han føler skulle beskyttet han, altså mor og far. Å være overbeskyttende ovenfor søsken er vel også ganske vanlig hvis man selv har opplevd noe traumatisk.

Hva er det største antall timer gutten har hatt hos en psykolog/psykiater uten å bytte? Har du informert disse behandlerene om denne dagen da alt ble annerledes, samt historien om katten og da han gråt? Ha han hatt alenetimer med psykolog/psykiater, eller har dere hatt noen timer samlet som familie (mor, far og eldstesønnen)?

Man blir ikke sånn resten av livet av en evt. enkelstående episode i barnehagen. TS, jeg synes du skal snakke med en psykolog, psykiater eller noe på egenhånd uten gutten.

Har en slekting som gir meg assosiasjoner. Det lyste ondskapsfull triumf av øynene h*ns da han var liten og hadde klart å true/manipulere moren sin til å hente noe til h*n.

Anonym poster: 557320a4e68838c3b0937ca702d21abf

[pingeline]

Man blir ikke sånn resten av livet av en evt. enkelstående episode i barnehagen. TS, jeg synes du skal snakke med en psykolog, psykiater eller noe på egenhånd uten gutten.

Har en slekting som gir meg assosiasjoner. Det lyste ondskapsfull triumf av øynene h*ns da han var liten og hadde klart å true/manipulere moren sin til å hente noe til h*n.

Anonym poster: 557320a4e68838c3b0937ca702d21abf

Det vil variere veldig fra person til person, for ikke å snakke om hendelse til hendelse. Jeg sier ikke at det er snakk om en enkeltsående hendelse siden jeg ikke har grunnlag til det, men da ingen psykologer har svar å gi på hva som foregår med gutten, synes i allefall jeg det er viktig å holde alle dører åpne.

[Kira-delta]

Det er helt merkelig at dere ikke har fått mer hjelp av helsevesenet med dette.

Den informasjonen du har skrevet om her TS er nok til at dere burde få et godt opplegg rundt sønnen din og et støtteapparat for resten av familien.

[AnonymBruker]

Hvor gammel var den andre sønnen din den dagen "problemsønnen" ikke ville i barnehagen? Ser du skriver han var baby, så kan det ha noe med at lillebroren nettopp var født og han dermed ikke var alene om å få all oppmerksomheten?

Uansett så vil jeg bare si at jeg også sliter med å vise følelser for foreldrene mine. De sier de er glad i meg og jeg sier det tilbake, men jeg får ikke til å si det uten at det blir kunstig, selv om jeg faktisk er glad i dem. Så min mor sier innimellom at hun ikke tror jeg er glad i henne, noe som selvsagt er trist. Jeg har også tatt livet av en fugl som barn. Men jeg gjorde det fordi den var skadet og jeg ville den skulle slippe å lide.

Til slutt så tenker jeg det er viktig at du setter deg i respekt. Stå i mot når det er noe han ikke får lov til. Spill på følelsene om han truer med vold. Kanskje dere burde skaffe bevis på hvordan han er mot dere som dere kan vise til en psykolog eller om dere ser dere nødt til å anmelde ham en dag.

Anonym poster: 3c2718701108e4476303e69fc74ce306

[AnonymBruker]

Hvor gammel var den andre sønnen din den dagen "problemsønnen" ikke ville i barnehagen? Ser du skriver han var baby, så kan det ha noe med at lillebroren nettopp var født og han dermed ikke var alene om å få all oppmerksomheten?

Uansett så vil jeg bare si at jeg også sliter med å vise følelser for foreldrene mine. De sier de er glad i meg og jeg sier det tilbake, men jeg får ikke til å si det uten at det blir kunstig, selv om jeg faktisk er glad i dem. Så min mor sier innimellom at hun ikke tror jeg er glad i henne, noe som selvsagt er trist. Jeg har også tatt livet av en fugl som barn. Men jeg gjorde det fordi den var skadet og jeg ville den skulle slippe å lide.

Til slutt så tenker jeg det er viktig at du setter deg i respekt. Stå i mot når det er noe han ikke får lov til. Spill på følelsene om han truer med vold. Kanskje dere burde skaffe bevis på hvordan han er mot dere som dere kan vise til en psykolog eller om dere ser dere nødt til å anmelde ham en dag.

Anonym poster: 3c2718701108e4476303e69fc74ce306

Tror ikke din situasjon er sammenlignbar her..

Anonym poster: 506dbef2b2f9664507bae60ae837b319

[Lunalille]

Hør her nå quizmaster, alle elsker barna sine, uansett hvordan de er. Når til og med mora til Breivik fortsatt elsket sin sønn, bør alle andre også gjøre det samme.

Gi meg et godt eksempel hvor foreldrene IKKE elsker barna sine.

Min mor kan umulig ha "elsket meg"

Hun overså meg når jeg ble slått av min far, hun orka aldri lage mat til meg.

Jeg måtte gå i møkkete klær på skolen fordi hun ikke vasket klærne mine.

Hun har aldri sagt at hun er glad i meg.

så ja, de finnes!!

[Gjest Reza08]

Min mor kan umulig ha "elsket meg"

Hun overså meg når jeg ble slått av min far, hun orka aldri lage mat til meg.

Jeg måtte gå i møkkete klær på skolen fordi hun ikke vasket klærne mine.

Hun har aldri sagt at hun er glad i meg.

så ja, de finnes!!

Ja, så klart de finnes, men denne saken sklir utenfor denne kategorien. Hvis hun var/er som du beskriver, er hun jo helt tulling.

[AnonymBruker]

Hvis du ser bort fra kattedrap-delen så beskriver du sønnen din på samme måte som moren til stesønnen min beskrev ham da hun var på sitt mest desperate. Stesønnen min ble vanskelig en gang på barneskolen, pleide å svare at han var følelsesløs osv. og var alltid følelseskald mot moren og hennes kjærester, men ikke mot lillebroren sin. Hun sendte ham til psykologer, kalte inn til møter med skolen osv. Han var alltid høflig og snill mot andre, og de kunne ikke finne noen diagnose på ham. I tenårene ble gutten ansett som alvorlig deprimert, voldelig (han slo ting i stykker, sloss fysisk med moren, truet kjærestene hennes osv. pluss uttrykte ønske om å skade andre), mulig suicidal, følelseskald og "at det var noe galt med ham".

I vårt tilfelle hadde mannen min vært mye borte under oppveksten hans. Da vi begynte med fast samvær reagerte vi i stor grad på at gutten hadde fått lov til å gjøre så og si hva han ville i mange år fordi moren ville unnvike konflikter, følte skyld, var redd ham (fordi de faktisk sloss) osv. De hadde kommet inn i en ond sirkel. Da han kom til oss hadde vi runde på runde med krangler og diskusjoner fordi han ikke ville innrette seg etter reglene våre, og vi fikk også stadig det kalde blikket som du beskriver.

Slik vi har oppfattet den måten å stirre oss rett inn i øynene på så er det er form for dominans fra hans side - han forsøker å få oss til å se vekk, for da vinner han. Og de fleste ser selvsagt vekk, for det er utrolig ubehagelig.

Jeg vet ikke hva som har vært trigger eller utløser hos gutten, for jeg tror ham når han selv sier at han er veldig forvirret over følelsene sine, men han har helt klart hatt et sterkt behov for å straffe "noen" fordi faren ikke var der under oppveksten, fordi moren snakket mye stygt om faren som ikke var der, fordi det kom kjærester ut og inn i livet hans på morens side som han ikke turde å knytte seg til, og fordi han har vært usikker på om hans nærmeste (inkludert faren han og jeg) egentlig har vært glad i ham og satt ham høyest, eller bare har sett på ham som en byrde.

For en god stund siden flyttet han inn hos oss. Fikk et normalt regelverk å forholde seg til. Samtaler hvor vi forklarte for ham hva vi reagerer på og hvorfor (f.eks. hvorfor vi nekter å stirre ham i øynene tilbake - at det kun føles ubehagelig og er et forsøk på dominans, og at han allikevel ikke får gjennom noe på den måten. At hvis han fortsetter å bruke den metoden på folk rundt seg vil han bare skyve dem vekk og aldri få vite hva de egentlig mener eller begrunnelsene deres osv.). Når han truet med selvmord eller å skade andre så forklarte vi rolig at det er ting vi ikke er rustet til å takle (mao. at vi virkelig ikke vet hva han ønsker at vi skal gjøre for at han skal føle det annerledes), men at vi selvsagt går og er redde på hans vegne og ønsket å stille opp og hjelpe til hvis han kunne konkret forklare for oss hvordan vi kunne endre på denne evigvonde sirkelen osv. Mye av det som kom fra ham var manipulasjon, mye var fortvilelse, sinne og en form for desperasjon. Jeg tror ikke han selv var klar over hva som var hva, for han var vant til å bruke det aktivt for å få vilja si, og spesielt spille på skyldfølelse.

Mao. det var bøtter og lass med diskusjoner hos oss, men ikke så mye av "jeg er glad i deg, hvorfor er du ikke glad i oss", mer av typen "hvordan kan vi hjelpe deg til å få et bedre liv", "hvordan skal våre samtaler foregå for at du skal la være å true med å skade degselv eller andre", "Konsekvensene av måten du snakker på nå er redsel fra vår side/følelse av at vi ikke er kompetente til å hjelpe deg/vi er helt uforstående til det du sier, forklar det bedre for oss?". Vi satte også alle regler vi hadde inn i sammenheng med hvilke regler vi andre i familien lever etter, for å få ham til å innse at det ikke var spesielle regler for ham (vi voksne sier også i fra til hverandre hvor vi går og når vi forventer å være tilbake osv.).

Det skal også sies at vi har fortalt ham at dersom han ønsker å gå til eksterne for å prate så støtter vi det 100%, men vi vil veldig gjerne at han skal forsøke å ta praten med oss også, og så får han heller gi beskjed om når han ikke vil ha noen "moralpreken" eller gode råd, men at vi bare skal sitte og lytte til ham (vi har gjort dette ved noen anledninger, og det har fungert, fordi han ofte har bedt om vår mening i ettertid allikevel.) Men vi har vært helt klare på at vi ikke tror det er noe "i veien" med ham. Bare at vi ser at han har det vanskelig og at vi ikke er enige i måten han tar ut frustrasjonen sin på.

Etter mye om og men flyttet han inn på fulltid hos oss. Etter dette endret han hele sin oppførsel, og det har gått veldig bra. Han snakker mye med oss, fortsetter å krangle om grenser osv. men er nå på "normalt tenåringsnivå". Han har fortsatt visse ting han som plager ham både når det gjelder moren og faren sin, og tar faktisk ofte opp dette med meg (jeg har visst blitt en "nøytral tredjepart", muligens fordi jeg selv har vært i mellomposisjon i mine foreldres skilsmisse og er veldig bevisst på å ikke si noe stygt om noen av dem, kun å akseptere hans "point of view" og å komme med råd om hvordan han kan takle det/den personen). Han har snakket ut med faren sin. Faren aksepterer at sønnen mener det han mener, og sønnen forstår hvorfor faren tok de valgene han tok. Og de har på en måte blitt enige om å være uenige. Så sinnet hans er veldig dempet nå. Mye mer er det ikke å gjøre med akkurat denne biten, for det er ikke mulig å endre på valgene som ble tatt den gang.

Jeg tror noe av det vikigste hos oss var at gutten ble hørt, fikk ut frustrasjonen sin uten å bli stemplet som "noe galt med" og kunne gjøre dette uten å få råd og moralpreken. De siste tingene kunne komme senere, når han ikke lenge var så full av selvrettferdig harme.

Det hjalp nok også at han hadde en "nøytral" tredjepart å snakke med, og spesielt å sjekke opp fakta med når han hadde rare/vage historier i hodet sitt om hva som faktisk hadde skjedd/blitt sagt osv. (mor vs. far, i vårt tilfelle).

Og i vårt tilfelle så hjalp det veldig å stramme inn på reglene, i den forstand at det ble et stabilt og trygt regime, der man ikke kan oppføre seg slik man vil, fordi dette vil ha konsekvenser som blir helt klart og tydelig forklart, og som er de samme konsekvensene for alle. Det ble ikke kjefting, roping, slossing osv. når reglene ble brudt. Når han brøt en regel fikk han en straff, han visste hvorfor. Ingen var langsinte, og alle visste at det var blitt tatt bevisste valg her. Det tok ikke lang tid før han skjønte at disse valgene ikke provoserte, men bare gikk ut over ham (selv om de selvsagt provoserte ). Men vi sørget for at straffen/konsekvensen ikke gjorde det verd å gjøre gjerningen, og at med en gang han var grei tilbake så ga vi ham mye tillit og lov til ting. Det justerte seg ganske kjapt i løpet av noen måneder.

Så, bare for å gjenta meg selv: jeg tror ikke dette er oppskriften for alle, og jeg tror man må finne en løsning som passer hver enkelt familie. Men jeg tror endringer i betingelsene for hvorfor ting er som de er er nødvendige: hvis dialogen ikke fungerer så tror jeg man må legge om den (vi fikk høre i begynnelsen at det ikke var vits i å diskutere med oss, så da måtte vi legge om måten vi snakket sammen med ham slik at det ble vits i å gjøre det), hvis konsekvenser/straff og belønning ikke fungerer så må man finne en måte å få dette til å fungere på (alle familiemedlemmer straffer og belønner hverandre, ofte ubevisst, basert på hvordan man er mot hverandre - det er dette alle må innse, også vi voksne), hvis ingen ønsker at ting skal være slik de er, så må man finne ut hvordan det skal endres, eventuelt hva som er hindringene for at man kan finne ut av dette. Men den endelige løsningen er nok individuell, og hos oss var/er den hele tiden i endring.

Av personlig erfaring er jeg altså ikke sikker på om det er noe i veien med gutten din - uten at jeg dermed sier at han ikke har det vanskelig på en eller annen måte (er du forøvrig sikker på at han har drept katten, eller har han bare funnet din største frykt - at han er helt følelsesløs - og spiller på den?).

Det virker som om han straffer dere for noe. Og det er ikke sikkert han vet hva han straffer dere for en gang.

Det kan også hende det er en diagnose involvert. Men stesønnen min fikk konstantert depresjon hos psykolog, og den samme psykologen var senere veldig overrasket over at gutten til slutt valgte å flytte inn hos oss (ettersom faren ble identifisert som en stor del av problemet), og at det virket som om dette var løsningen som skulle til for å stabilisere livet og følelsene hans (nesten en "over-natta-endring"). De ble enige om at ting gikk så greit at han ikke trengte å gå til psykolog lenger, og at han heller kunne ta kontakt igjen hvis ting ble vanskelig.

Jeg ønsker deg uansett lykke til og ikke gi opp! Vi har vært dødslitne og følesesnumme slik vi har holdt på her, med å teste forskjellige ting, frustrere når det ikke har fungert, gjort noe nytt, og så ikke visst hvorfor det har fungert. Men det er helt klart verd det. Vi både ser og føler forskjell nå, alle sammen

Anonym poster: 9baa012fc499180ac7618db6a918b7b7

[AnonymBruker]

Har dere sjekket ut om han ikke har blitt utsatt for incest eller andre seksuelle overgrep?? Stakkars gutt, han må ha det vondt.

Anonym poster: fa5187950b78aa9c18da16d12606264e

[AnonymBruker]

De som mener TS må ha gjort noe galt eller at hun ikke viste at hun elsker ham: hun har jo et barn til som ble helt "normal", så hun evner jo å oppdra barn. Jeg skjønner henne godt, jeg hadde også blitt livredd og hatt øyeblikk hvor jeg angret på hele sønnen hvis han oppførte seg sånn.

Jeg har dessverre ingen gode råd, men jeg ville bare forsvare TS litt.

Anonym poster: 244aa90c62f05d9c40c6c9b94ec57955

[AnonymBruker]

Hvis du ser bort fra kattedrap-delen så beskriver du sønnen din på samme måte som moren til stesønnen min beskrev ham da hun var på sitt mest desperate. Stesønnen min ble vanskelig en gang på barneskolen, pleide å svare at han var følelsesløs osv. og var alltid følelseskald mot moren og hennes kjærester, men ikke mot lillebroren sin. Hun sendte ham til psykologer, kalte inn til møter med skolen osv. Han var alltid høflig og snill mot andre, og de kunne ikke finne noen diagnose på ham. I tenårene ble gutten ansett som alvorlig deprimert, voldelig (han slo ting i stykker, sloss fysisk med moren, truet kjærestene hennes osv. pluss uttrykte ønske om å skade andre), mulig suicidal, følelseskald og "at det var noe galt med ham".

I vårt tilfelle hadde mannen min vært mye borte under oppveksten hans. Da vi begynte med fast samvær reagerte vi i stor grad på at gutten hadde fått lov til å gjøre så og si hva han ville i mange år fordi moren ville unnvike konflikter, følte skyld, var redd ham (fordi de faktisk sloss) osv. De hadde kommet inn i en ond sirkel. Da han kom til oss hadde vi runde på runde med krangler og diskusjoner fordi han ikke ville innrette seg etter reglene våre, og vi fikk også stadig det kalde blikket som du beskriver.

Slik vi har oppfattet den måten å stirre oss rett inn i øynene på så er det er form for dominans fra hans side - han forsøker å få oss til å se vekk, for da vinner han. Og de fleste ser selvsagt vekk, for det er utrolig ubehagelig.

Jeg vet ikke hva som har vært trigger eller utløser hos gutten, for jeg tror ham når han selv sier at han er veldig forvirret over følelsene sine, men han har helt klart hatt et sterkt behov for å straffe "noen" fordi faren ikke var der under oppveksten, fordi moren snakket mye stygt om faren som ikke var der, fordi det kom kjærester ut og inn i livet hans på morens side som han ikke turde å knytte seg til, og fordi han har vært usikker på om hans nærmeste (inkludert faren han og jeg) egentlig har vært glad i ham og satt ham høyest, eller bare har sett på ham som en byrde.

For en god stund siden flyttet han inn hos oss. Fikk et normalt regelverk å forholde seg til. Samtaler hvor vi forklarte for ham hva vi reagerer på og hvorfor (f.eks. hvorfor vi nekter å stirre ham i øynene tilbake - at det kun føles ubehagelig og er et forsøk på dominans, og at han allikevel ikke får gjennom noe på den måten. At hvis han fortsetter å bruke den metoden på folk rundt seg vil han bare skyve dem vekk og aldri få vite hva de egentlig mener eller begrunnelsene deres osv.). Når han truet med selvmord eller å skade andre så forklarte vi rolig at det er ting vi ikke er rustet til å takle (mao. at vi virkelig ikke vet hva han ønsker at vi skal gjøre for at han skal føle det annerledes), men at vi selvsagt går og er redde på hans vegne og ønsket å stille opp og hjelpe til hvis han kunne konkret forklare for oss hvordan vi kunne endre på denne evigvonde sirkelen osv. Mye av det som kom fra ham var manipulasjon, mye var fortvilelse, sinne og en form for desperasjon. Jeg tror ikke han selv var klar over hva som var hva, for han var vant til å bruke det aktivt for å få vilja si, og spesielt spille på skyldfølelse.

Mao. det var bøtter og lass med diskusjoner hos oss, men ikke så mye av "jeg er glad i deg, hvorfor er du ikke glad i oss", mer av typen "hvordan kan vi hjelpe deg til å få et bedre liv", "hvordan skal våre samtaler foregå for at du skal la være å true med å skade degselv eller andre", "Konsekvensene av måten du snakker på nå er redsel fra vår side/følelse av at vi ikke er kompetente til å hjelpe deg/vi er helt uforstående til det du sier, forklar det bedre for oss?". Vi satte også alle regler vi hadde inn i sammenheng med hvilke regler vi andre i familien lever etter, for å få ham til å innse at det ikke var spesielle regler for ham (vi voksne sier også i fra til hverandre hvor vi går og når vi forventer å være tilbake osv.).

Det skal også sies at vi har fortalt ham at dersom han ønsker å gå til eksterne for å prate så støtter vi det 100%, men vi vil veldig gjerne at han skal forsøke å ta praten med oss også, og så får han heller gi beskjed om når han ikke vil ha noen "moralpreken" eller gode råd, men at vi bare skal sitte og lytte til ham (vi har gjort dette ved noen anledninger, og det har fungert, fordi han ofte har bedt om vår mening i ettertid allikevel.) Men vi har vært helt klare på at vi ikke tror det er noe "i veien" med ham. Bare at vi ser at han har det vanskelig og at vi ikke er enige i måten han tar ut frustrasjonen sin på.

Etter mye om og men flyttet han inn på fulltid hos oss. Etter dette endret han hele sin oppførsel, og det har gått veldig bra. Han snakker mye med oss, fortsetter å krangle om grenser osv. men er nå på "normalt tenåringsnivå". Han har fortsatt visse ting han som plager ham både når det gjelder moren og faren sin, og tar faktisk ofte opp dette med meg (jeg har visst blitt en "nøytral tredjepart", muligens fordi jeg selv har vært i mellomposisjon i mine foreldres skilsmisse og er veldig bevisst på å ikke si noe stygt om noen av dem, kun å akseptere hans "point of view" og å komme med råd om hvordan han kan takle det/den personen). Han har snakket ut med faren sin. Faren aksepterer at sønnen mener det han mener, og sønnen forstår hvorfor faren tok de valgene han tok. Og de har på en måte blitt enige om å være uenige. Så sinnet hans er veldig dempet nå. Mye mer er det ikke å gjøre med akkurat denne biten, for det er ikke mulig å endre på valgene som ble tatt den gang.

Jeg tror noe av det vikigste hos oss var at gutten ble hørt, fikk ut frustrasjonen sin uten å bli stemplet som "noe galt med" og kunne gjøre dette uten å få råd og moralpreken. De siste tingene kunne komme senere, når han ikke lenge var så full av selvrettferdig harme.

Det hjalp nok også at han hadde en "nøytral" tredjepart å snakke med, og spesielt å sjekke opp fakta med når han hadde rare/vage historier i hodet sitt om hva som faktisk hadde skjedd/blitt sagt osv. (mor vs. far, i vårt tilfelle).

Og i vårt tilfelle så hjalp det veldig å stramme inn på reglene, i den forstand at det ble et stabilt og trygt regime, der man ikke kan oppføre seg slik man vil, fordi dette vil ha konsekvenser som blir helt klart og tydelig forklart, og som er de samme konsekvensene for alle. Det ble ikke kjefting, roping, slossing osv. når reglene ble brudt. Når han brøt en regel fikk han en straff, han visste hvorfor. Ingen var langsinte, og alle visste at det var blitt tatt bevisste valg her. Det tok ikke lang tid før han skjønte at disse valgene ikke provoserte, men bare gikk ut over ham (selv om de selvsagt provoserte ). Men vi sørget for at straffen/konsekvensen ikke gjorde det verd å gjøre gjerningen, og at med en gang han var grei tilbake så ga vi ham mye tillit og lov til ting. Det justerte seg ganske kjapt i løpet av noen måneder.

Så, bare for å gjenta meg selv: jeg tror ikke dette er oppskriften for alle, og jeg tror man må finne en løsning som passer hver enkelt familie. Men jeg tror endringer i betingelsene for hvorfor ting er som de er er nødvendige: hvis dialogen ikke fungerer så tror jeg man må legge om den (vi fikk høre i begynnelsen at det ikke var vits i å diskutere med oss, så da måtte vi legge om måten vi snakket sammen med ham slik at det ble vits i å gjøre det), hvis konsekvenser/straff og belønning ikke fungerer så må man finne en måte å få dette til å fungere på (alle familiemedlemmer straffer og belønner hverandre, ofte ubevisst, basert på hvordan man er mot hverandre - det er dette alle må innse, også vi voksne), hvis ingen ønsker at ting skal være slik de er, så må man finne ut hvordan det skal endres, eventuelt hva som er hindringene for at man kan finne ut av dette. Men den endelige løsningen er nok individuell, og hos oss var/er den hele tiden i endring.

Av personlig erfaring er jeg altså ikke sikker på om det er noe i veien med gutten din - uten at jeg dermed sier at han ikke har det vanskelig på en eller annen måte (er du forøvrig sikker på at han har drept katten, eller har han bare funnet din største frykt - at han er helt følelsesløs - og spiller på den?).

Det virker som om han straffer dere for noe. Og det er ikke sikkert han vet hva han straffer dere for en gang.

Det kan også hende det er en diagnose involvert. Men stesønnen min fikk konstantert depresjon hos psykolog, og den samme psykologen var senere veldig overrasket over at gutten til slutt valgte å flytte inn hos oss (ettersom faren ble identifisert som en stor del av problemet), og at det virket som om dette var løsningen som skulle til for å stabilisere livet og følelsene hans (nesten en "over-natta-endring"). De ble enige om at ting gikk så greit at han ikke trengte å gå til psykolog lenger, og at han heller kunne ta kontakt igjen hvis ting ble vanskelig.

Jeg ønsker deg uansett lykke til og ikke gi opp! Vi har vært dødslitne og følesesnumme slik vi har holdt på her, med å teste forskjellige ting, frustrere når det ikke har fungert, gjort noe nytt, og så ikke visst hvorfor det har fungert. Men det er helt klart verd det. Vi både ser og føler forskjell nå, alle sammen

Anonym poster: 9baa012fc499180ac7618db6a918b7b7

Jeg håper ikke du prøver å skylde på moren her.... Det er da mannen din sin fraværendhet som har vært det såre for denne gutten! Moren har gjort så godt hun kan for å reparere skaden mannen din har påført.

Anonym poster: 402a7d1a485406d58680c37f2f55dd8d

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke du prøver å skylde på moren her.... Det er da mannen din sin fraværendhet som har vært det såre for denne gutten! Moren har gjort så godt hun kan for å reparere skaden mannen din har påført.

Anonym poster: 402a7d1a485406d58680c37f2f55dd8d

Anonym poster: 01f01570f74cca71da6bdab3fcd67478

[AnonymBruker]

Anonym poster: 01f01570f74cca71da6bdab3fcd67478

Hva sa du?

Anonym poster: 402a7d1a485406d58680c37f2f55dd8d

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke du prøver å skylde på moren her.... Det er da mannen din sin fraværendhet som har vært det såre for denne gutten! Moren har gjort så godt hun kan for å reparere skaden mannen din har påført.

Anonym poster: 402a7d1a485406d58680c37f2f55dd8d

Det er alltid like moro med sånne uttalelser som det her. Det spiller ingen rolle hvem som feil eller skyld det er, så lenge det går bedre med gutten nå. Ja, det er farens fravær som har vært sårt (du vet ikke hvorfor han var fraværende). Det er også morens måte å snakke om faren som har vært sårt (du vet ikke hva hun har sagt og om dette har reparert eller gjort skaden større). Og det er mange andre grunner oppi dette.

Poenget er at sønnen tok ut frustrasjonen sin og sinnet sitt på folk rundt seg ved å straffe dem, og det måtte store endringer til for å gjøre noe med det - deriblant en helt annen type kommunikasjon. Poenget er å ikke gi opp gutten, men å forsøke å tenke nytt. Poenget er at det ikke -må- være en diagnose eller noe "i veien med gutten" som gjør at han oppfører seg på denne måten. TS sier at sønnen har en annen far enn den yngste - det kan hende at det er tanker hos gutten som vi ikke er klar over som gjør at han oppfører seg slik han gjør. Og det er ikke sikkert at han er klar over disse tankene selv.

Anonym poster: 01f01570f74cca71da6bdab3fcd67478