"Vi må snakke om Kevin"

[Gjest Gjest]

Jeg var slik som du beskriver mot min mor. Det var ingenting galt med meg, men det var en hel del i veien med relasjonen mellom min mor og meg. Jeg brydde meg om andre mennesker, og var derfor ikke slem eller kald mot dem. På grunn av en hel del ting, forsvant alle følelser for mamma. Jeg har senere i livet slitt med angst og depresjon og det har hjulpet meg å kutte med deler av familien, selvfølgelig også min mor. Jeg var fæl mot henne, men det var ingenting mot det hun utsatte meg for, i tillegg var hun voksen, jeg var barn. Å 'slå av følelser' var for meg en forsvarsmekanisme. Min mor ser nok ting svært annerledes, og jeg vet hun syntes jeg var slem og grusom og hun kunne sikkert ha skrevet tilsvarende innlegg som TS.

[AnonymBruker]

Skal ikke se bort fra at gutten av en eller annen grunn mangler tillitt til foreldrene. Hvis det skjedde "noe" når han var 4 år som man ikke klarte å få tak i der og da kan dette ha vært begynnelsen på at gutten følte seg sveket etterfulgt av årevis med bla mangel på grensesetting som føles som et ytterligere svik. Siden det kun er foreldrene som opplever å "bli lagt for hat" er det nærliggende å tro at dette er et følelsmessig anliggende.

Barnevern eller helsevesen burde kunne bidra med opphold for hele familien på en familieinstitusjon for utredning. Gutten er fortsatt et barn og fortjener at dette blir tatt ordentlig tak i.

Anonym poster: d1f35bb00d4a4eb1b80004d0e1960445

[Gjest Bad mother]

Jeg har ikke tenkt å fordype mg noe særlig her om hva slags støtte vi har fått og hvem vi har fått det fra og hvor mange ganger vi har gjort ditt og datt for å hjelpe. Men jeg setter pris på spørsmålene og ideene deres og at dere "bryr" dere. Det hjelper å sitte her og lese andres synspunkter på dette og ikke minst andres opplevelser.

Sønnen min har også vært hos psykiater uten meg og jeg har vært der alene og mannen min har vært der alene. Vi har alle hatt samtaler alene med psykiater, og så har vi hatt sammen alle tre, sammen alle fire (med vår yngste) og så har vi hatt med bare han og meg og han og mannen min. Til og med min yngste sønn har hatt noen timer alene. Dette er for å få perspektiv fra alle i familien og sånt. Som sagt hadde vi en og samme psykiater i to måneder som gikk gjennom dette med oss. Hun følger oss fortsatt og støtter oss fortsatt, men ikke like intenst som før, da hun mener at det ikke er behov for det. Ja, det hørtes kanskje litt rart, men hun er ikke en tankeleser, hun er en psykiater. Hun skal hjelpe mennesker som hun kan diagnosere, mens andre mennesker som virker helt fine, bruker hun mindre tid på.

Det hjelper ikke at mannen min og jeg sier at sønnen vår ikke er "normal". Så lenge han virker normal ovenfor andre og psykiateren, er det ikke stort mer å gjøre. Rett og slett. Men psykiateren har ikke gitt slipp på oss da hun tar oss på alvor. Noe jeg er meget glad for. Og jeg tar det jeg får, da vi har prøvd så mye annet i så mange år og aldri fått så mye hjelp som vi får nå. Psykiateren er dyktig, og tar jobben seriøst. Jeg håper virkelig en dag han også får oppleve sønnen vår slik vi opplever han. Det kan være en personlighetsforstyrrelse, men vi kan ikke diagnosere noe som ikke stemmer helt. Det har ikke psykiateren lov til. Såvidt jeg har forstått.

Og vi (Mannen min, meg, psykiateren, de som jobbet i barnehagen og alle andre som har prøvd å hjelpe) har så klart spurt han om det skjedde noe i den alderen som kanskje utløste dette. Men han nekter og sier at han ikke kan huske noe spesielt og at han ikke skjønner hva vi maser om. Han har flere ganger innrømmet at han føler seg fanget til tider og evt. har veldig mye sinne i seg, men han forsikrer alltid om at det ikke er noe som plager han så mye at det går utover livet hans. Han er veldig smart og uttaler seg ofte om at det finnes folk med kort temperament, og han muligens er en av de. Når vi har samtaler med han, har han mye saklig å komme med selv.

Når han er kald og "tom" som han er mesteparten av tiden, sier han ikke svært mye. Så det jeg "ønsker" så inderlig, er at noen andre enn mannen min og jeg skal se dette. Psykiateren for eksempel, hvis han hadde fått sett den siden/personen av sønnen min, ville han kanskje forstått alt mye bedre og evt. visst hvordan han skulle nå inn til sønnen vår og kanskje løse denne onde sirkelen.

Jeg har ikke snakket med sønnen min i dag. Han har bare sett tomt og kaldt på meg og ignorert meg. Jeg sa ikke så mye, men jeg spurte blant annet om han ville ha noe til middag og om han følte seg bra. Snakket også litt om hva vi kunne finne på i ferien. Om han hadde lyst. Ingen respons, bare et likegyldig smil eller et tomt uttrykk. Han stirrer ganske mye, så jeg må bare gå. Noen ganger hender det jeg ikke lar han "vinne" med blikket sitt og setter meg ned evt. men da utfordrer jeg som regel sinnet hans. Han kan enten gå vekk eller så kommer han med trusler og spydigheter, så i dag ville jeg ikke ødelegge dagen og gikk når jeg skjønte at han ikke ville bli snakket til. Jeg strøk han en gang på ryggen forsiktig, selv om jeg visste at han kunne bli irritert, men han var likegyldig og satt helt rolig. Jeg prøvde å få en slags kontakt med han ved å gjøre det, men ga meg fort.

Det er en kamp hver dag. Jeg vil vise han at jeg bryr meg, men samtidig er jeg redd for å bli for påtrengende og gjøre han forbannet. Så jeg prøver hele tiden å være litt "midt i mellom". La han være samt. vise han at jeg er der.

[Gjest Bad mother]

Må også beklage skrivingen min. Jeg er ikke helt i slaget i kveld. Psykiateren er en kvinne ikke en mann blant annet.

[Kira-delta]

Får ikke noe av dette til å stemme, høres ut som mye piss rett og slett.

Men det er ikke min oppgave å finne ut av dette her, så jeg ønsker sønnen din lykke til. Og håper han finner noen som forstår han og som kan hjelpe han til et levbart og bra liv. Det fortjener han uansett hva han har gjort.

[Gjest navnelapp]

Kva gjer han på fritida si? Har han meiningsfylte ting som han interesserer seg for? Har han nokon form for arena utanfor heim og skule som engasjerer han? For meg kan det virke som om at du og faren hans langt på veg gjer det de kan for å hjelpe han. No har han blitt så stor at han må ut og finne meining andre stader. Han må erfare kva det betyr å gjere noko for andre, å bety noko i ein sosial samanheng. Mange som har ulike sosiale "manglar" får slipt seg til og forma seg i møte med andre på same alder og utviklingsnivå. Føler du at han blir avvist av andre? At det han ikkje har så mykje sosial omgang skuldast at han har blitt avvist, eller at han avviser?

Mi erfaring er at det å bety noko i slike samanhengar kan vere meir formativt no når han er i slutten av tenåra enn det foreldra har å bidra med i denne tida. Mine to har iallfall blitt forma i stor grad av dei organisasjonane og aktivitetane dei har engasjert seg i. Det kan vere politisk, hobbybasert eller idealistisk, som Røde kors og liknande. Har han fått erfare kva det inneber og gir å bety noko for andre? Du fortel at han har teke livet av eit dyr. Det er jo rått og brutalt, men det har skjedd før. Alle som tek livet av eit dyr er ikkje psykopatar som endar opp med å ta livet av menneske. Kunne det vere ein idé at han fekk seg jobb med å passe ein hund under trygge tilhøve? Hundar er utruleg flinke med skada barn. Dei viser så utruleg tydeleg kva oppførsel som er ok og kva som ikkje er det. Du kan ikkje lure ein hund. Den ser og forstår kva du er og vil. Kunne det vere ein måte for han å få "styrt" si åtferd i meir ærleg og tilpassa retning?

[AnonymBruker]

Oj, aner ikke hva som skjedde der.. kan moderator rydde opp? :/ Skulle svare på innlegget, men noe hang seg opp..?

Uansett; det finnes institusjoner der man som familie får tilbud om et opphold over tid og rett og slett blir "overvåket" av adekvat helsepersonell. På denne måten kan psykologer se samspillet i familien og har mye bedre anledning til å fange opp ting kontra korte sporadiske samtaler der man kan "spille skuespill" og gjøre seg til for omgivelsene.

Daglige gjøremål utføres som normalt, sett bort fra at man faktisk oppholder seg hjemmefra fungerer alt som i hjemmet. Dette tilbudet finnes mange plasser i landet og blir brukt bla i utredning av familier som får hjelp av barnevernet. Det er selvsagt snakk om en helt annen type oppfølging enn besøk hos lege/ psykiater hver 14. dag, og siden dere ikke har kommet noen vei på alle disse årene mener jeg det må være verdt å vurdere. Det er tross alt en god stund igjen til sønnen din blir myndig, og å gå å vente på at det smeller skikkelig høres ikke ut som et brukbart alternativ.

Mener bare å si at det finnes flere alternativer for å få hjelp, slik du beskriver situasjonen høres det uholdbart ut for alle parter.

Anonym poster: d1f35bb00d4a4eb1b80004d0e1960445

[ork]

.....

Sønnen min har også vært hos psykiater uten meg og jeg har vært der alene og mannen min har vært der alene. Vi har alle hatt samtaler alene med psykiater, og så har vi hatt sammen alle tre, sammen alle fire (med vår yngste) og så har vi hatt med bare han og meg og han og mannen min. Til og med min yngste sønn har hatt noen timer alene. Dette er for å få perspektiv fra alle i familien og sånt. Som sagt hadde vi en og samme psykiater i to måneder som gikk gjennom dette med oss. Hun følger oss fortsatt og støtter oss fortsatt, men ikke like intenst som før, da hun mener at det ikke er behov for det. Ja, det hørtes kanskje litt rart, men hun er ikke en tankeleser, hun er en psykiater. Hun skal hjelpe mennesker som hun kan diagnosere, mens andre mennesker som virker helt fine, bruker hun mindre tid på.

Det hjelper ikke at mannen min og jeg sier at sønnen vår ikke er "normal". Så lenge han virker normal ovenfor andre og psykiateren, er det ikke stort mer å gjøre. Rett og slett. Men psykiateren har ikke gitt slipp på oss da hun tar oss på alvor. Noe jeg er meget glad for. Og jeg tar det jeg får, da vi har prøvd så mye annet i så mange år og aldri fått så mye hjelp som vi får nå. Psykiateren er dyktig, og tar jobben seriøst. Jeg håper virkelig en dag han også får oppleve sønnen vår slik vi opplever han. Det kan være en personlighetsforstyrrelse, men vi kan ikke diagnosere noe som ikke stemmer helt. Det har ikke psykiateren lov til. Såvidt jeg har forstått.

...

Når han er kald og "tom" som han er mesteparten av tiden, sier han ikke svært mye. Så det jeg "ønsker" så inderlig, er at noen andre enn mannen min og jeg skal se dette. Psykiateren for eksempel, hvis han hadde fått sett den siden/personen av sønnen min, ville han kanskje forstått alt mye bedre og evt. visst hvordan han skulle nå inn til sønnen vår og kanskje løse denne onde sirkelen.

...

Jeg forstår ikke helt.. det er forsåvidt irrelevant hvorvidt psykologen er en han eller en hun, men det blir litt forvirrende når du ikke er helt sikker på dette selv? Altså hvilket kjønn det er snakk om?

Endret 26. mars 2013 av ork

[Cherish]

Jeg forstår ikke helt.. det er forsåvidt irrelevant hvorvidt psykologen er en han eller en hun, men det blir litt forvirrende når du ikke er helt sikker på dette selv? Altså hvilket kjønn det er snakk om?

TS skrev lengre oppe at hun hadde skrevet feil og at psykiateren (ikke psykologen) var en kvinne.

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for flere innlegg som kun quoter startinnlegget.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Du burde kontakte familievernet, så DU eller dere kan få hjelp. det er gratis og du trenger IKKE henvisning . ps du skriver akkurat som jeg var mot mamma.. fra jeg var ca 8 til jeg var nermere 25 jeg har diagnose.. sender deg en klem

Anonym poster: 0217a2b0283303cbe759c213e45cc932

[AnonymBruker]

Les også om TERAPIRIDING. det kan hjelpe sender deg gode tanker

Anonym poster: 0217a2b0283303cbe759c213e45cc932

[Gjest Hanna]

Få han utredet for autisme, spekteret er digert-fra de mest velfungerende til de på institusjon, du snakker om "tomme blikk" "ignorering" og "sinne". Kan gi deg nødvendige ledetråder hvis du gir meg konkret problemstilling.