"Vi må snakke om Kevin"

[Gjest BabyBlue]

Det gjør vondt for meg å skrive dette. Jeg liker ikke å snakke sånt om min sønn, og selv etter alt dette, er jeg likevel uendelig glad i han, selv om han bare er smerte og byrde for meg.

Det er jo det som er noen av de viktigste poengene i Vi må snakke om Kevin - helt fra starten av, helt fra Kevin var en liten gutt, så hun på han som en byrde og noe som ødela viktige deler av livet hennes (karrieren, friheten, ungdommeligheten). Og barn er ikke dumme, de merker det ganske godt om de er i veien. Det at du mener at han er en byrde... hva som sønnen din merker dette? Hva om han tror at du ikke er glad i han? Dette kan for alt du vet være grunnen til at han sender deg tomme blikk eller er kald, nettopp fordi han tror at du ikke hadde gjengjeldt følelsene uansett...

Grunnen til at jeg tror vi må snakke om Kevin endte så fatalt er fordi moren feilet med å knytte et bånd til Kevin helt fra starten av, de fikk aldri denne tilliten til hverandre som skaper grunnlaget som er viktig for mor og barns videre forhold. Et annet viktig poeng i Kevin er hans hat for sin lillesøster. Hva om den eldste tar til seg at du har høyere tanker om din yngste sønn...?

Jeg kjenner jo ikke deg eller sønnen din, det gjør neppe noen her, men uansett synes jeg det er flott at du sier du vil fortsette å gjøre noe med dette. Håper han får hjelp og får et mer normalt forhold til deg og andre mennesker en dag. Spesielt nå som han er midt i puberteten er det viktig med mye hjelp og støtte.

[Gjest anonym]

Synes , som jeg skrev tidligere, å si at du ønsker at han ikke fantes, er veldig sterke ord fra en mor...denne følelsen skaper jo avstand , ikke nærhet. Det er jo nesten ikke rart han ikke tør være seg selv med deg..Han føler seg "fanget"..

Hvis man viser ubetinget kjærlighet til noen, vil han alltid føle seg verdsatt. Hvis man føler at barnet sitt er en byrde og ønske at han ikke fantes, vil vedkommende mangle noe, kjærlighet til seg selv og andre...

[Gjest anonym]

Synes , som jeg skrev tidligere, å si at du ønsker at han ikke fantes, er veldig sterke ord fra en mor...denne følelsen skaper jo avstand , ikke nærhet. Det er jo nesten ikke rart han ikke tør være seg selv med deg..Han føler seg "fanget"..

Hvis man viser ubetinget kjærlighet til noen, vil han alltid føle seg verdsatt. Hvis man føler at barnet sitt er en byrde og ønske at han ikke fantes, vil vedkommende mangle noe, kjærlighet til seg selv og andre...

P.S: Og det kan ende med evt personlighetsforstyrrelser...Men ikke døm han mer, aksepter han, tør å bli kjent med han sånn som han er!

[Marihata]

Synes det hoeres ut som om sønnen til ts er veldig kontrollerende og manipulerende. Synes det er alarmerende at han bare kan "slå på en bryter" og være varm og imøtekommende mot psykolger etc, for så å komme hjem og smile kaldt til moren sin, som om han er fornøyd med hva han nettopp har oppnådd.

Nå vurderer jeg BARE utifra det TS forteller, men jeg synes faktisk at beskrivelsen hennes samsvarer godt med noen som har antisosial personlighetsforstyrrelse.

Jeg kan selvfølgelig ta feil, men synes noen av svarene deres prøver å legge skyld på ts som mor, når det faktisk er en mulighet for at det er noe galt med sønnen deres.

Synes det er litt naivt å tro at alle er født "gode", for det er ikke helt riktig. Psykopati mener de er noe feil i amygdala (fryktsenteret) blant annet. Personer med denne personlighetsforstyrrelsen er ikke redd for noe (en av tegnene for lidelsen). Uansett, det kan tyde på at det er medfødt, og ikke nødvendigvis på grunn av en vanskelig oppvekst.

Ts forteller at hun er redd sin egen sønn, at han smiler kaldt til henne, at han er voldelig mot henne og faren når han ikke får det som han vil.

Det er ikke disse tegnene alene som får meg til å tro ts, men det er kombinasjonen av alle symptomene ts har listet opp i de forskjellige innleggene, og at sønnen manipulerer omgivelsene og virker ekstremt kalkulerende.

[AnonymBruker]

TS: Denne dokumentaren viser et barn, en jente, som har opplevd noe som har gjort at hun har blitt... forstyrret. Hun fikk heldigvis hjelp tidlig av foreldre som elsket henne ubetinget. Uten det ville jenta ha levd et liv uten kjærlighet. Hun ville ikke funnet glede i at det går bra med andre. Hun ville vært helt ødelagt.

Det går an å gjøre noe med mennesker som er slik. Men jo eldre de blir, jo dypere er det sporet de har gått i, jo vanskeligere er det å gå ut av det sporet. Voksne blir som regel slike for livet.

Anonym poster: f060919d644ded095b1fa692c8bcd6ae

[Marihata]

Det er jo det som er noen av de viktigste poengene i Vi må snakke om Kevin - helt fra starten av, helt fra Kevin var en liten gutt, så hun på han som en byrde og noe som ødela viktige deler av livet hennes (karrieren, friheten, ungdommeligheten). Og barn er ikke dumme, de merker det ganske godt om de er i veien. Det at du mener at han er en byrde... hva som sønnen din merker dette? Hva om han tror at du ikke er glad i han? Dette kan for alt du vet være grunnen til at han sender deg tomme blikk eller er kald, nettopp fordi han tror at du ikke hadde gjengjeldt følelsene uansett...

Grunnen til at jeg tror vi må snakke om Kevin endte så fatalt er fordi moren feilet med å knytte et bånd til Kevin helt fra starten av, de fikk aldri denne tilliten til hverandre som skaper grunnlaget som er viktig for mor og barns videre forhold. Et annet viktig poeng i Kevin er hans hat for sin lillesøster. Hva om den eldste tar til seg at du har høyere tanker om din yngste sønn...?

Jeg kjenner jo ikke deg eller sønnen din, det gjør neppe noen her, men uansett synes jeg det er flott at du sier du vil fortsette å gjøre noe med dette. Håper han får hjelp og får et mer normalt forhold til deg og andre mennesker en dag. Spesielt nå som han er midt i puberteten er det viktig med mye hjelp og støtte.

Det var ikke slik jeg tolket filmen.

Moren var sliten etc, ja. Men noe av grunnen til at det ikke ble knyttet noe bånd mellom henne og sønnen var jo også fordi det virket som om det var noe galt med sønnen helt fra han var en baby.

Om et barn ikke responderer følelsesmessig til moren vil det heller ikke bli knyttet noe bånd (om psykopati er medfødt og grunnet abnormaliet i hjernen (amygdala).)

Synes filmen prøvde å peke på at det ikke nødvendigvis er foreldrene som er årsaken når barn utvikler slike trekk (antisosial).

[Marihata]

Synes det er en fin linje mellom å oppmuntre ts til å hjelpe sønnen sin (som er mulig om noe annet er problemet hans) og å legge skylden på ts, ved å få henne til å skamme seg over følelsene hun har til sønnen sin.

Filmen ts refrerer til ønsket å vise hvor vanskelig disse følelsene var for moren i filmen. At hun ikke følte skikkelig kjærlighet for sønnen fordi han ikke hadde empati og følelser, og at hun været dette.

Om det er tilfellet er det ikke unaturlig at ts føler det som hun gjør.

Som sagt, jeg sier ikke at sønnen til ts har antisosial personlighetsforstyrrelse, men at han kan ha det.

Ts har gjort alt i sin makt for å hjelpe sin sønn, hva mer skal hun gjøre?

Ts, jeg vil heller råde DEG til å snakke om disse følelsene med en psykolog.

[Frøya90]

Jeg reagerte særlig på det du skriver her:

"Og for første gang på lenge (for å være helt ærlig) følte jeg en slags kjærlighet til han. Morskjærlighet. For jeg har så lenge gått rundt og følt en byrde å ha han. Jeg innrømmer at jeg flere ganger har ønsket at han ikke fantes. At jeg aldri fødte han, for det føltes som det er min feil. Jeg gjorde noe feil da han var baby. Men hver gang jeg tenker meg om, så gjorde jeg jo ingenting galt. Min yngste sønn er en herlig gutt. Verdens snilleste".

Har du tenkt på at følelser en sitter inne med, ofte gjenspeiles i væremåte ubevisst? Barn og unge legger merke til sånt. Det kan hende at sønnen din føler at han er til byrde, lite annerkjent og mindre likt enn sin bror. Slike følelser kan være tunge å ha inni seg. Kanskje er dette grunnen til at han virker "kald". Det at han ga deg en klem tilbake, kan tyde på at han følte seg sett og forstått der og da, noe han kanskje har savnet... Dette er selvsagt kun refleksjoner, men av og til kan det være verdt å snu litt på tankegangen før en begynner å tenke diagnoser

Endret 25. mars 2013 av Frøya90

[Marihata]

Hva med de som man med trygghet kan si har antisosial personlighetsforstyrrelse, som gjør livene til andre ulevelige.

Hva med deres mødre og fedre? Skal de NØDVENDIGVIS ha skylden for barnet sitt og hvordan de ble? Tror dere de sliter med følelsene sine for dette barnet?

Dette burde tas inn i vurderingen før dere dømmer ts. Hva om ts er en av disse foreldrene?

Og i såfall, om det var dere, tror dere dere hadde syntes det hadde vært en ulidelig situasjon å være i selv? Hva hadde dere følt for barnet deres om han/hun var slik (i dette tilfellet hypotiserer vi at barnet er blitt voksen, har antisosial personlighetsforstyrrelse og du vet om det).

[Brimi]

Jeg ble fortalt at sinneutbrudd mot foreldre, men ingen andre betød at jeg stolte på foreldrene mine. Heng i, det blir bedre!

Endret 25. mars 2013 av Brimi

[AnonymBruker]

Om gutten er i ferd med å utvikle eller allerede har utviklet antisosial PF, så er det rett og slett lite annet å gjøre enn å distansere seg. Problemene kan være medfødte, en blanding av genetikk og miljø eller blitt utviklet grunnet tidlige traumer. Det trenger slett ikke være foreldrenes skyld. Uansett håper jeg dere finner ut av det, TS.

Anonym poster: f8b0e3814cb8ca23198d8e653f1e776e

[Gjest anonym]

Flere her nevner psykopati, og leste litt om psykopaters foreldre nå nettopp : " psykopatens foreldre har ikke evnet å dekke de grunnleggende og nødvendige grensesettende behov barnet trenger for å få korrigert sitt overjeg. Enten er barnet overbeskyttet eller så er grensesettingen meget mangelfull eller fraværende eller av en slik art at den er mer grensesprengende enn settende. Barnet er blitt for tidlig voksen."

Grovt sett kan vi se at de som mangler grensesetting blir voldelige psykopater , mens de som ikke har fått utprøve sine grenser nærmer seg narsissisten eller den "intelligente" psykopaten. Det er han/hun som skal utsette andre for de grenser som psykopaten selv aldri fikk prøvd ut. Men uten egen samvittighet eller følelsesmessig forståelse av andre mennesker som selvstendige individer, blir deres forsøk på å sette grenser for andre( ofre ) både kaotisk og selvmotsigende. Vi ser da at psykopaten kan si

en ting den ene dagen og det motsatt den neste dag. Det blir ingen konsekvent logikk, noe som er et kjent trekk ved psykopater. Faktisk er det ikke uvanlig at noen psykopater kan motsi seg selv i to påfølgende utsagn uten selv å innse eller ha noen forståelse av det ulogiske i det. Når de innvendige følelser er et totalt kaos kan kommunikasjonen mellom de to hjernehalvdeler lett bryte sammen.

Nå må man ikke trekke noen konklusjoner her å si at han er det, men synes det var interessant å lese mht at foreldrenes rolle spiller en viktig rolle i et barns utvikling.

[Marihata]

Flere her nevner psykopati, og leste litt om psykopaters foreldre nå nettopp : " psykopatens foreldre har ikke evnet å dekke de grunnleggende og nødvendige grensesettende behov barnet trenger for å få korrigert sitt overjeg. Enten er barnet overbeskyttet eller så er grensesettingen meget mangelfull eller fraværende eller av en slik art at den er mer grensesprengende enn settende. Barnet er blitt for tidlig voksen."

Grovt sett kan vi se at de som mangler grensesetting blir voldelige psykopater , mens de som ikke har fått utprøve sine grenser nærmer seg narsissisten eller den "intelligente" psykopaten. Det er han/hun som skal utsette andre for de grenser som psykopaten selv aldri fikk prøvd ut. Men uten egen samvittighet eller følelsesmessig forståelse av andre mennesker som selvstendige individer, blir deres forsøk på å sette grenser for andre( ofre ) både kaotisk og selvmotsigende. Vi ser da at psykopaten kan si

en ting den ene dagen og det motsatt den neste dag. Det blir ingen konsekvent logikk, noe som er et kjent trekk ved psykopater. Faktisk er det ikke uvanlig at noen psykopater kan motsi seg selv i to påfølgende utsagn uten selv å innse eller ha noen forståelse av det ulogiske i det. Når de innvendige følelser er et totalt kaos kan kommunikasjonen mellom de to hjernehalvdeler lett bryte sammen.

Nå må man ikke trekke noen konklusjoner her å si at han er det, men synes det var interessant å lese mht at foreldrenes rolle spiller en viktig rolle i et barns utvikling.

Ja, det er riktig, men det er også en teori.

Foreldrene er ansvarlig for barns utvikling, men det forskes også på, og er teorier for at psykopati kan være medfødt.

Med andre ord så trenger det ikek nødvendigvis å være foreldrenes feil.

Uansett, så synes jeg det høres ut som om ts har det vanskelig. Det er ts som spør om hjelp. Alt jeg vil peke på er at det også er en mulighet for at sønnen til ts er født slik og at ts og mannen hennes ikke har gjort flere "feil" i oppdragelsen enn normalt (alle gjør feil).

[Gjest anonym]

Ja, det er riktig, men det er også en teori.

Foreldrene er ansvarlig for barns utvikling, men det forskes også på, og er teorier for at psykopati kan være medfødt.

Med andre ord så trenger det ikek nødvendigvis å være foreldrenes feil.

Uansett, så synes jeg det høres ut som om ts har det vanskelig. Det er ts som spør om hjelp. Alt jeg vil peke på er at det også er en mulighet for at sønnen til ts er født slik og at ts og mannen hennes ikke har gjort flere "feil" i oppdragelsen enn normalt (alle gjør feil).

Enig, men ofte handler det om å bli sett. Når ts sier hun ofte følte han som en byrde, kommenterte blikket hans fra han var bare to år, på en mer dømmende enn imøtekommende og kjærlig måte , hun nevnte at hun ønsket at han ikke var mer...der ringer det noen bjeller hos meg.....Betingelsesløs kjærlighet skal ligge der i bunnen hele tiden, virker som ts hele tiden har letet etter "feil"...Kanskje hun mangler kjærlighet til seg selv? Ofte går slikt i mønster, i generasjoner...

[Marihata]

Enig, men ofte handler det om å bli sett. Når ts sier hun ofte følte han som en byrde, kommenterte blikket hans fra han var bare to år, på en mer dømmende enn imøtekommende og kjærlig måte , hun nevnte at hun ønsket at han ikke var mer...der ringer det noen bjeller hos meg.....Betingelsesløs kjærlighet skal ligge der i bunnen hele tiden, virker som ts hele tiden har letet etter "feil"...Kanskje hun mangler kjærlighet til seg selv? Ofte går slikt i mønster, i generasjoner...

Det du sier kan være riktig. Men, det kan også være feil.

Grunnen til disse følelsene for barnet hennes kan også være fordi barnet er født uten evne til å respondere på følelser, og derfor har dette resultert i morens negative følelser for barnet.

Det er ikke snakk om skyld/ikke skyld hos barn eller mor, men at samsvaret mellom mor og barns kommunikasjon førte til slike følelser.

[brightness]

Jeg tenker at det kan være det er noe, og det kan være det ikke er det.

Ellers må jeg si at asbergers og antisosial personlighetsforstyrrelse streifet meg.

[Marihata]

Kanskje disse følelsene oppstod fordi barnet var vanskelig. Som et resultat av dette responderte barnet på en negativ måte som resulterte i enda vanskeligere følelser fra morens side.

Mulighetene er mange.

Jeg må si at jeg ikke reagerte så veldig sterkt på at ts har disse følelsene for barnet sitt. Det trenger ikke bety at hun er en dårlig mor eller et dårlig menneske bare så det er sagt.

Men, det er ikke sosialt akseptert å føle det slik. Det betyr alikevel ikke at det kan være normalt at slike følelser oppstår, som i dette tilfellet med et "vanskleig barn".

Jeg synes dere skal være forsiktig med å dømme ts sine følelser.

Jeg begriper også at det er skummelt å hentyde at barnet hennes kan ha antisosial personlighetsforstyrrelse, men min personlige mening er at det er godt mulig utifra hvordan ts beskriver det.

Jeg synes det også er viktig å få frem.

Dette er noe ts må ta stilling til, men kan være bra for henne å se det fra forskjellige vinkler (som hun nå har fått fra oss).

[Gjest anonym]

Når jeg tidligere skrev om foreldre til psykopater, var det dette ts skrev som fikk meg til å undersøke nærmere. Jeg reagerte på dette ts nevnte : " vi har blitt redde for å kjefte på han og har til tider latt han gjøre som han vil". Hun skriver videre at hun er redd han, derfor klarer hun ikke å sette grenser, fordi han tøyer dem, og hun lar han tøye dem pga redsel.

Dette leste jeg om hvorfor et barn kan bli psykopat : "Enten har de aldri fått muligheter til å gjøre noe som har fått konsekvenser for dem ( overbeskyttet ), eller så har de fått gjøre som de vil og deres handlinger har ikke fått noen konsekvenser i mangel av grensesetting.

Begge deler bidrar til den adferd og de personligheter som vi finner hos psykopater."

Nå mener jeg ikke å påstå at det er ts sin feil, dette kan være mye mer komplekst, men jeg tror at det å se barnet sitt, noe faktisk grensesetting også er, man bryr seg når man setter grenser, det ligger kjærlighet i det, kan være noe å tenke over ...

[Gjest Gjest]

Ts, hvis sønnen din ikke har blitt testet for Asperger syndrom, synes jeg dere skal be psykolog/fastlege henvise dere til de rette fagfolkene på det feltet. Det ligger også mye informasjon om Asperger syndrom på nettet.

Ellers synes jeg Marihata har en del gode poeng her.

Du skal ikke gå og føle at dette er deres feil. Hvis sønnen deres har Asperger, er dette noe som er medfødt, og som han ikke kan hjelpe for. Og det er ikke noe dere har gjort feil som gjør at han er blitt slik. Han vet selv at han er annerledes, og det kan være med å hjelpe ham om han kan få en klarhet i hva som ligger til grunn for de vanskelighetene han har. Be om utredning, at han tar testene.

[Gjest Bad mother]

Takk for mange fine tilbakesvar.

Jeg vil begynne med å si at jeg helt siden han var liten alltid vist han at jeg elsker han og at jeg ikke dømmer han på noen som helst måte. Som sagt startet det da han var rundt 4 år gammel, og det var bare plutselig en dag han virket i veldig dårlig humør. Jeg tenkte at han kanskje var litt syk eller rett og slett sto opp på feil bein, som man sier. Selv en liten fireåring kan ha en dårlig dag. Jeg fortsatte som vanlig å gi ham godmorgen kyss og kle på han osv osv. Ga ham frokost og alt det en mamma gjør før man sender han i barnehagen. Da vi ankom barnehagen, om jeg husker riktig, nektet han å gå ut av bilen. Eller så ville han ihvertfall ikke inn i barnehagen. Før den dagen, gledet han seg hver dag.

Jeg snakket med noen av de som jbbet der og spurte om de hadde sett ham bli mobbet eller holdt utenfor, men de kunne ikke huske noe. De mente at han alltid lekte med noen, men at han som regel likte å pusle for seg selv.Eller leke lego for seg selv. Han var en typisk "liker å være for meg selv" unge. Jeg stolte på det barnehagetantene som det kaltes, sa, men jeg tok med meg sønnen min hjem igjen. Jeg jobbet jo ikke da jeg hadde mammapermisjon for yngstegutten min.

Jeg husker såvidt at jeg lot han få leke hjemme og kose seg med meg og babyen osv. Han var ikke særlig blid, men han ville være sammen med oss.

Så det var nok den dagen det "svartnet" for han. Jeg klarer ikke å huske dagen før den dagen, selv hvor mye jeg prøver å huske det. Jeg har så klart prøvd å finne ut hvorfor han ble sånn, hvorfor han er sånn og alt det der.

Jeg har også prøvd å snakke med han på tomannshånd eller med mannen min. Han er far til min yngstesønn ikke min eldste, men min eldste vet hvem hans biologiske far er, men han har alltid sagt at mannen min er faren hans. Og det er jo naturligvis da mannen min var inni bildet helt siden sønnen min var ett år gammel. De hadde et nært forhold helt til han ble fire/fem år.

Jeg har også sneket meg forsiktig inn om kveldene/nettene for å se om han sover, fordi jeg er redd for at han kanskje ligger og gråter alene om nettene. Det var det en psykiater ba meg være litt ops på. kanskje han skjuler en depresjon eller en personlighetsforstyrrelse (ja, jeg har også vurdert at han har det). Jeg er livredd for at han føler seg alene/ensom som dere sier. Og at vi ikke klarer å forstå han. Derfor har jeg så godt som mulig prøvd å nå inn til han, men han viser ingen varme eller kjærlighet. Han er likegyldig, ser tom ut.

Jeg har også noen ganger tatt med han ut for å spise etc. bare for å få alenetid med han. Men han er like kald og følelsesløs da også. Han snakker stygt til meg, men lavt. Han vet at han må oppføre seg eksemplarisk når man er ute blant folk. Han har blant annet sagt at jeg må slutte å mase på han og bable om disse teite følelsene og sånt. Han har "forsikret" meg om at han ikke sliter med noe depresjon og at han har det helt fantastisk.

De gangene han plutselig er snill og god (det varer aldri mer enn et par minutter) så utnytter jeg det ved å fortelle han hvor glad jeg er i han og at jeg syns han er en fantastisk gutt. Han smiler (og da smilr han ordentlig, med øynene ogdet stråler av han) og sier takk. Han sier sjeldent noe fint tilbake, men det er mer enn nok for meg å se ansiktet hans lyse opp. Så jeg føler at når han "kommer ut av det svarte hullet" som jeg liker å tro, så er det DA han tar til seg ordene jeg sier. Kanskje det vil minske "det svarte hullet" og han vil oftere bli vennlig og varm. Dere skjønner?

Mannen min jobber i ferien, men jeg og guttene har ferie, så jeg har planer om å gjøre noe morsomt med begge to sammen og hver for seg. Og nok en gang har jeg håp om at han vil åpne seg og fortelle meg noe. Bare et eller annet.

Jeg tenker ofte på den hendelsen i desember i fjor, da han gråt og jeg gråt. Jeg fikk holde rundt han. Jeg prøvde å spørre han hva som var galt og at jeg var der for han, men han sa ingenting. Han sier ingenting når han er i en sårbar situasjon, enten om han er lei seg eller sint. Det er da han blir veldig stille. Så det er da det er vanskeligst å nå inn til han... så jeg vet fortsatt ikke hvorfor han plutselig var så lei seg den dagen og lot meg få være sammen med han. Det er et mysterium for meg.