Folk med Aspergers

[AnonymBruker]

Det er ikke merkelig at en psykolog har fagkunnskap som i hovedsak generaliseres til alle med en diagnose, det er faktisk jobben hans/hennes, noe de har 6 års utdanning og 5 års spesialisering for å gjøre. Når det er sagt så er den gjevne norske fagkunnskapen om Asperger svært dårlig, - om du ikke kommer deg til en nevropsykolog så vet de fleste ikke en gang hvordan de staver det.

Ja, er forsåvidt enig i dette.

Men hva mener du; kan empati læres bort?

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

[Gjest Yellow Taxi]

Ja, er forsåvidt enig i dette.

Men hva mener du; kan empati læres bort?

Om det rent abstrakt teoretisk er mulig vet jeg ikke, men du kan sammenligne det med IQ. Målet til en IQ test er ikke å teste innlært kunnskap, men å si noe om personens stabile evnenivå. Med andre ord, om du tar en IQ test i dag og scorer 100, trener i en uke, tar en ny versjon og scorer 120 så vil ikke fagfolk si at du har blitt smartere. Vi sier at det viser svakheten i vår evne til å måle IQ, at selv de beste testene vi har er langt fra perfekte. Dette er relevant for empati for uansett hvilke teorier vi forholder oss til, - om vi tenker at empati i teorien er mulig å lære eller ikke, - så er faktum at folk utvilsomt kan lære og opptre mer empatisk. Om du føler deg mer empatisk, virker mer empatisk og tar mer empatiske valg så blir det etter min mening meningsløst og ikke se på dette som lært empati. Man kan si at kanskje individer bare etter hvert har lært at det er en hensiktsmessig måte å oppføre seg i samfunnet på i forhold til egen vinning, type behavioristisk forsterkning og straff (som er teorien for hvorfor psykopater rundt 40 års alderen begynner å oppføre seg normalt), men samtidig så vet vi ikke nøyaktig hvordan empati utvikles i normalbefolkningen. Kanskje det egentlig er slik for alle? Kanskje empati egentlig er illusjonen av medfølelse, et verktøy utviklet gjennom evolusjonen for å kunne sette seg inn i tankene til sin fiende og dermed overleve en konfrontasjon? - At alle dermed egentlig kun har egoistiske grunnen for å opptre empatisk, - at ekte empati ikke eksisterer. Sålenge vi ikke har noen nøyaktige måter å måle ting som empati med, type blodprøve/MR av hjernen, så må man bare ta observerbar atferd for det faktiske fenomenet. Alt annet blir virkelighetsfjernt og abstraksjoner, det kan til og med hende vi lurer oss selv til å snakke om et antatt indre fenomen som ikke eksisterer med bakgrunn i et språklig begrep. Derfor må observerbar empati tenkes på som ekte empati, det er det man gjør med normalbefolkningen hele tiden uten at noen setter spørsmålstegn ved det. Du sier, legen som reddet det barnet i Afrika er utvilsomt empatisk. Du sier ikke "kanskje han bare har erfart at å jobbe for leger uten grenser gir stor status når han kommer hjem, noen selvbilde hans profiterer på og som tiltrekker unge vakre medisinstudenter når han henger rundt på pub'en på blidnern", selvom det kan være den underbevisste motivasjonen. Altså observerbar empatisk atferd = empatiske egenskaper. Ergo kan empati utvilsomt læres, selv til de mest evnesvake.

[AnonymBruker]

Det er ikke merkelig at en psykolog har fagkunnskap som i hovedsak generaliseres til alle med en diagnose, det er faktisk jobben hans/hennes, noe de har 6 års utdanning og 5 års spesialisering for å gjøre. Når det er sagt så er den gjevne norske fagkunnskapen om Asperger svært dårlig, - om du ikke kommer deg til en nevropsykolog så vet de fleste ikke en gang hvordan de staver det.

Psykologer har ikke 6 års utdannelse og 5 års spesialisering. Det gjelder psykiatere,

Anonym poster: 7349a4e72b35be0707cc0422834b895b

[AnonymBruker]

Psykologer har ikke 6 års utdannelse og 5 års spesialisering. Det gjelder psykiatere,

Anonym poster: 7349a4e72b35be0707cc0422834b895b

Jo, det har de. Utrolig mangel på kunnskap du har.

Profesjonsstudiet i psykologi og medisinstudiet er normert til 6 år. Dette er de to lengste studiene i Norge, de andre avsluttes gjerne etter 5 år (juss og sivilingeniør), eller 3 år, der man kan bygge på med 2 år til master.

Når man har fått medisin og psykolog- graden er det mange som ønsker å spesialisere seg på noe. Dette gir også høyere lønn og flere muligheter.

Spesialiseringen varer i 5 år.

Psykologer spesialiserer seg gjerne til å bli barne- og ungdomspsykolog, arbeids- og organisasjonspsykolog, nevropsykolog, klinisk voksen-psykolog osv osv.

Leger spesialiserer seg gjerne til å bli øre-nese-hals lege, øyelege, kirurg, barnelege, psykiater osv.

Man kan også velge å gå øvrige 3 år, og ta en doktorgrad.

Hva trodde du egentlig? At utdanningen bare varte i 3 år? Det gjelder sosionom, sykepleier osv det. Og også disse yrkene kan spesialisere seg etterpå til f.eks kreftsykepleier, jordmor osv.

Er så tåpelig med uvitne mennesker som kommer med bastante utsagn de ikke har greie på.

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

[AnonymBruker]

"Profesjonsstudiet i psykologi varer i seks år og fører fram til graden Cand.Psychol. Dette danner grunnlaget for å oppnå autorisasjon som psykolog.

Som ferdig utdannet psykolog kan man videreutdanne seg innen forskning eller et spesialfelt innenfor psykologi.

Mange norske psykologer videreutdanner seg til psykologspesialister etter endt utdanning. Denne videreutdanningen er en faglig spesialisering og består av fem år. Psykologen kan velge mellom 10 ulike spesialiteter: klinisk voksenpsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi), klinisk arbeidspsykologi, klinisk nevropsykologi, psykologisk habilitering, psykologisk arbeid med rus- og avhengighetsproblemer, klinisk familiepsykologi, klinisk gerontopsykologi, klinisk psykologi med psykoterapi, klinisk samfunnspsykologi.^[11]

En psykologspesialist vil, i tillegg til vanlige psykologoppgaver, kunne fatte visse tvangsvedtak i psykisk helsevern, samt påta seg veiledningsoppgaver overfor både studenter og ansatte. Det er ikke uvanlig at psykologer har videreutdanning i flere spesialiteter samtidig.

Psykologer er også kvalifisert til å søke om opptak på doktorgradsprogrammer ved norske universiteter, og det finnes mange norske psykologer og psykologspesialister som også er dr.psychol. eller ph.d. i psykologi. Flere steder i Norge samarbeider universiteter og helseforetak om det såkalte dobbelkompetanseprosjektet for å øke både den kliniske og vitenskapelige kompetansen blant norske psykologer. Her får psykologer anledning til å gjennomføre både spesialistutdanning i klinisk psykologi og doktorgrad i et spesialisert videreutdanningsløp.

Mange har vanskeligheter med å skille mellom en psykolog og en psykiater som fagperson. Kort fortalt er psykiatri en grenspesialitet innenfor medisin, og en psykiater har, i tillegg til den medisinske profesjonsutdanning (legeutdannelse) som faglig grunnutdanning, minimum 5 års videreutdanning/spesialisering i psykiatri. En psykiater har derfor både medisinsk og psykiatrisk kompetanse og kan kan både praktisere medikamentell psykoterapi og skrive ut medisiner.

En psykolog har minimum seks års profesjonsutdannelse innenfor psykologi og klinisk virksomhet i form av psykoterapi, og eventuelt fem års videreutdanning i klinisk psykologi, men har ikke medisinsk kompetanse og kan ikke skrive ut medisiner."

Håper du lærte noe

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

[Gjest Gjest]

Hei alle sammen:)

Jeg er ingen psykolog, men har født ett barn med asperger, fulgt alle stadier og har nå en velfungerende godgutt på 11 år.

Min sønn er utredet grundig, det er ikke tvil om at han har asperger. Jeg har hele tiden vært bevisst hvordan jeg kan lære han og ta andres perspektiv, og det har jeg klart, gutten har mye empati.

Han bryr seg om andre mennesker, han trøster og forstår.

Jeg har hele tiden hatt fokus på sosial trening, ved hjelp av bøker og bilder, i tillegg har jeg alltid vist han empati når han f,eks har vært syk, falt og slått seg o,l

dvs modell læring..... Vi skal ikke være så bastante og si at "det er slik og slik" de er alle forskjellige, med ulike forutsetninger. Spekteret er stort.

Hvis vi starter tidlig med intervensjon ( dere må huske på at min sønn fikk diagnose tidlig nok til at alle hjelpe tiltak kunne settes inn ) kan mye bra bli gjort

Eneste mennesker med bokstavdiagnoser har til felles er sanseforstyrrelser, og de må kartlegges for å gjøre hverdagen lettere, unngå meltdown o,l''

Tro meg, jeg har ikke hatt det lett, først skyldte de på meg for adferden hans, jeg kunne ikke være i jobb og det fikk økonomiske konsekvenser.

Har opplevd mange ondskapsfulle mennesker på min vei, men men- det som betyr noe er min sønn og at han klarte seg:) er ikke alle som gjør det..når de blir møtt med fordommer og kritiseres for det de gjør / de er bare barn.... så kan det fort balle på seg ekstra adferdsproblemer.

Ha en fin dag, fra en hardt prøvet mamma, hehe

[AnonymBruker]

Hei alle sammen:)

Min sønn er utredet grundig, det er ikke tvil om at han har asperger. Jeg har hele tiden vært bevisst hvordan jeg kan lære han og ta andres perspektiv, og det har jeg klart, gutten har mye empati.

Han bryr seg om andre mennesker, han trøster og forstår.

Jeg har hele tiden hatt fokus på sosial trening, ved hjelp av bøker og bilder, i tillegg har jeg alltid vist han empati når han f,eks har vært syk, falt og slått seg o,l

Håper på det beste for deg og sønnen din

Vårt familiemedlem med Aspergers ble ikke utredet som barn, og er ganske preget av Asperger på en negativ måte nå i voksen alder.

Grunnen til at han ikke ble utredet som barn var fordi det var såpass ukjent diagnose, min mor ville tro det beste, og han fungerte egentlig OK.

Det var først i tenårene at det slo ut som svært dysfunksjonelt, og han ble veldig vanskelig å kommunisere og samarbeide med. Han viste nok egentlig ikke så mye empati som barn heller, men nå er det helt ekstremt. Han ler av de groveste ting, og er helt uberørt av omtrent alt. Ingen mimikk i ansiktet, og han tung og likegyldig til alt. Han tåler heller ikke stress, dersom man ber ham om å kjappe seg, rydde opp osv, så bare sitter han der helt apatisk uten å få noe som helst gjort. Han har også vanskelig for å holde det rent rundt seg i hverdagen, og å ta vare på seg selv. Folk reagerer dessverre en del på dette med hygiene osv som han ikke forstår, men hittil holder han fortsatt på jobben sin heldigvis.

Håper ikke dette blir tilfelle for dere, men vær litt obs på tenårene der hormonene også slår inn.

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

[Gjest Gjest]

Til deg over: hvis dere reduserer stress vil han være mer mottakelig for læring

Oversiktelige hverdager, ha forståelse for at han takler stress dårlig, tilrettelegg for han, eneste måten dere kan se ønsket bedring, øv bevisst empati, det kan gi mer resultater enn det dere aner...

stressfølelse kommer av ukartlagte sanseforstyrrelser.......

....Han har antagelig ikke blitt forstått og får derfor senreaksjoner,helt vanlig. likevel- han har ressurser da han er i arbeid, noe må ha gått riktig..

[Perelandra]

1. Er de følelseskalde?
   
   
2. Klarer de ikke å lese andres følelser?
   
   
3. Er det en hjerneskade?
   

Anonym poster: 1989dfd7aecbe5d2f465be6db0c3c22f

1 Jeg har asperger og er definitivt ikke følelsekald, heller det motsatte, det vil si overfølsom. Hvis jeg leser eller ser noe trist så triller tårene for ingen ting. Dette gjelder særlig hvis temaet er barn eller dyr. Jeg mangler ikke empati, men den fungerer trolig litt annerledes hos meg enn for flertallet av befolkningen. Det gjør meg igjen overfølsom. Noen ganger blir alle inntrykkene rundt meg så sterke at jeg ville blitt knekt hvis jeg skulle tatt inn alt. Da må jeg trekke meg tilbake for å beskytte meg. Dette kan muligens tolkes som følelseskaldhet?

2 For meg selv kan jeg si både ja og nei, og det er også situasjonsbetinget. I utgangspunktet har jeg nok vanskeligere for dette enn de fleste, men å lese andre folks følelser kan læres. Instinktivt har jeg lett for å tro at andre tenker det samme som meg og oppfatter verden på samme måte, men intellektuelt sett vet jeg at det ikke er slik. Jeg synes videre det er vanskelig å tolke ansiktsuttrykk fordi jeg ser de enkelte delene av et ansikt separat og mindre som et helhetlig bilde. Da er det er lettere å tolke et menneskes humør og følelser ut i fra stemmen. For den som har et overfølsomt sanseapparat er det også slitsomt å skulle tyde folks følelser og meninger bak ordene når det er annet som tar oppmerksomheten, for eksempel lyder fra trafikk eller andre mennesker.

Jeg blir helt oppgitt over hva folk kan skrive om mennesker med Asperger. Noen ganger lurer jeg på hvem det er som egentlig mangler empati her...

[AnonymBruker]

1 Jeg har asperger og er definitivt ikke følelsekald, heller det motsatte, det vil si overfølsom. Hvis jeg leser eller ser noe trist så triller tårene for ingen ting. Dette gjelder særlig hvis temaet er barn eller dyr. Jeg mangler ikke empati, men den fungerer trolig litt annerledes hos meg enn for flertallet av befolkningen. Det gjør meg igjen overfølsom. Noen ganger blir alle inntrykkene rundt meg så sterke at jeg ville blitt knekt hvis jeg skulle tatt inn alt. Da må jeg trekke meg tilbake for å beskytte meg. Dette kan muligens tolkes som følelseskaldhet?

Men da er du ikke den "typiske" aspergeren heller da, kanskje du er en av de som fungerer optimalt med aspergers.

For de fleste sliter jo med det motsatte av det du beskriver her. De gråter aldri. Får ingen følelser inn over seg av noe. Er totalt uberørt over grusomme hendelser, selv i nærmeste familie. Og har virkelig ingen empati for annet enn seg selv.

Det er jo nettopp dette som er det mest dysfunksjonelle med aspergers.

Så hvis du ikke sliter med dette, så er jo det kjempebra for deg, og de rundt deg! Gjør det så utrolig mye lettere!

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

[AnonymBruker]

Men da er du ikke den "typiske" aspergeren heller da, kanskje du er en av de som fungerer optimalt med aspergers.

For de fleste sliter jo med det motsatte av det du beskriver her. De gråter aldri. Får ingen følelser inn over seg av noe. Er totalt uberørt over grusomme hendelser, selv i nærmeste familie. Og har virkelig ingen empati for annet enn seg selv.

Det er jo nettopp dette som er det mest dysfunksjonelle med aspergers.

Så hvis du ikke sliter med dette, så er jo det kjempebra for deg, og de rundt deg! Gjør det så utrolig mye lettere!

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

Det du beskriver her høres mer ut som psykopati. Det er noe helt annet enn asperger.

Anonym poster: fa7433cd4e2faf765968536e7558f640

[Gjest WendyClear]

Men da er du ikke den "typiske" aspergeren heller da, kanskje du er en av de som fungerer optimalt med aspergers.

For de fleste sliter jo med det motsatte av det du beskriver her. De gråter aldri. Får ingen følelser inn over seg av noe. Er totalt uberørt over grusomme hendelser, selv i nærmeste familie. Og har virkelig ingen empati for annet enn seg selv.

Det er jo nettopp dette som er det mest dysfunksjonelle med aspergers.

Så hvis du ikke sliter med dette, så er jo det kjempebra for deg, og de rundt deg! Gjør det så utrolig mye lettere!

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

Melt-downs (å bryte sammen i gråt for små ting, ofte som resultat av mye stimuli som trigger) er jo ikke veldig uvanlig hos mennesker med Aspergers. Jeg har også lest studier som sier at jenter i større grad sliter med sterke humørsvinginger enn gutter med Aspergers. Følelsene er tilstede, men det er gjerne den sosiale framvisingen av følelser som mangler. Jeg har lett for å glemme å smile mens jeg sier takk, det betyr jo ikke at jeg er følelseskald, men heller at de sosiale normene ikke er like intuitive for meg.

[Gjest Yellow Taxi]

Men da er du ikke den "typiske" aspergeren heller da, kanskje du er en av de som fungerer optimalt med aspergers.

For de fleste sliter jo med det motsatte av det du beskriver her. De gråter aldri. Får ingen følelser inn over seg av noe. Er totalt uberørt over grusomme hendelser, selv i nærmeste familie. Og har virkelig ingen empati for annet enn seg selv.

Det er jo nettopp dette som er det mest dysfunksjonelle med aspergers.

Så hvis du ikke sliter med dette, så er jo det kjempebra for deg, og de rundt deg! Gjør det så utrolig mye lettere!

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

Nei, du tar feil. De fleste Aspergere har normale emosjoner, men det er litt hyppigere med atypisk emosjonsmønster enn resten av befolkningen. Det vil si noen er underfølsomme og andre overfølsomme.

Og om du er den samme AB'en som har svart mye her så tror jeg det faktisk er du som trenger en reality-check i forhold til funksjonsnivået til den gjevne Asperger. Selv har jeg gått profesjonstudiet i psykologi, men sluttet for å studere medisin isteden. Det er langt fra noe unikt tilfelle. Jeg kjenner personlig en psykolog med doktor i psykologi med Asperger. Verdens fremste ekspert på Asperger, Dr. Tony Attwood, sier også at han personlig kjenner flere Aspergere som er svært dyktige kliniske psykologer. IT-bransjen er og har vært "dominert" av Aspergere i en år-rekke. Maja Toudal er en dansk singer-songwriter med Asperger som blogger på youtube under nicket "theanmish". Alex Plank er en verdenskjent ung mann med Asperger som startet nettstedet Wrong Planet, han lever av å reise rundt og holde foredrag. Det er mange som spekulerer i diverse kjente historiske personer har hatt lidelsen, men det syns jeg blir meningsløst. Selvom vi/disse fungerer bedre en snittet så er det absolutt ikke vanlig at Asperger er en "innlysende" funksjonshemning. De fleste fungerer helt normalt på de fleste områder, men har ett området hvor de sliter. Feks dating, kollega-forhold, familie eller orden/planlegging. Noen fungerer merkbart dårligere enn dette og noen enda bedre. Andre igjen har antagelig diagnosen, men har aldri vært i kontakt med hjelpeapparat og har ikke den nødvendige funksjonsvikten til at de hadde kvalifisert til en diagnose sånn sett.

[Perelandra]

Men da er du ikke den "typiske" aspergeren heller da, kanskje du er en av de som fungerer optimalt med aspergers.

For de fleste sliter jo med det motsatte av det du beskriver her. De gråter aldri. Får ingen følelser inn over seg av noe. Er totalt uberørt over grusomme hendelser, selv i nærmeste familie. Og har virkelig ingen empati for annet enn seg selv.

Det er jo nettopp dette som er det mest dysfunksjonelle med aspergers.

Så hvis du ikke sliter med dette, så er jo det kjempebra for deg, og de rundt deg! Gjør det så utrolig mye lettere!

Anonym poster: 2ae1ad51bbdeb3e52f77bb3e4438b44a

Jeg tror du har en ganske ensidig oppfattning av hvordan personer med Asperger er. Det er store individuelle forskjeller. Noen gråter aldri/svært skjeldent, og noen gråter mye. Det er mulig det finnes kjønnsforskjeller her, men det tør jeg ikke si noe sikkert om. Kjæresten min har Asperger, og han er av den følsomme typen.

Folk med Asperger er i det hele tatt veldig ulike. Det finnes noen fellestrekk, men mye som er ulikt. Trekk ved diagnosen kan også slå ut i ytterligheter begge veier. For eksempel snakke svært lite eller være overdrevet snakkesalig, lite øyekontakt eller stirrende blikk, nesten ikke ha matlyst eller overdreven apetitt, være hyperaktiv eller lavt aktivitetsnivå. Disse trekkene kan ha sammenheng med sosiale vansker og sanseforstyrrelser, men komme til uttrykk på helt ulike måter.

For empati, er det viktig å huske at begrepet omfatter to ulike former, kognitiv empati og affektiv empati. Førstnevnte handler om å logisk kunne forstå hvordan andre mennesker tenker, mens sistnevnte handler om å ha medfølelse.

En person med psykopatiske trekk kan være god på kognitiv epati, men mangle affektiv empati. Vedkommende vil ha lite medfølelse, men være flink til å vite hva andre tenker og føler, og dermed være god til å manipulere andre. For personer med autismediagnoser er det ofte helt motsatt. De kan være dårlige på den kognitive, men bedre på affektiv empati. I praksis vil dette si at man har vansker med å tolke andre mennesker, men ikke har problemer med å føle omtanke og bry seg om andre når man vet hva som foregår.

Psykiater Finn Skårderud kommer med nærmere forklaringer om empati her: http://www.nrk.no/ne.../indeks/304124/ Innslaget ble laget i forbindelse med rettsaken mot Anders Behring Breivik.

Endret 25. februar 2013 av Perelandra

[Yme]

Å ha aspargissyndrom er jo ikke en hjerneskade, og man trenger ikke være følelseskald eller slem. Slemme folk er slemme, snille folk er snille, uavhengig av diagnose.

Jeg er aspargis selv, og jeg fungerer helt fint på det meste Det er ingen som kan merke at det er noe med meg, om jeg ikke sier ifra, så de veit hva de skal se etter.

Det er mange ting jeg lærer fortere, og kan bedre, enn folk som er normale, og det er en del ting som er vanskeligere for meg, men jeg er ikke slem, kald eller hjerneskada. Intelligensen min er i topp 90% av befolkningen, og så vidt jeg forstår er ofte aspergere smartere enn gjennomsnittet.