50/50 generasjonen

[Gjest Gjest]

De aller fleste skilsmisser skyldes at mannen svikter i parforholdet, og det er kvinnen som må ta belastningen ved å ta initiativet til brudd. Etter som det er mannen som oftest svikter, burde det være en tommelfingerregel at kvinnen blir boende med barna, mens mannen må finne seg ny bolig. Av hensyn til barna bør disse slippe å ta del i fars nye etableringsfase, og det bør innføres en karensperiode der far ikke har samvær med barna. Lengden på denne avhenger av hvor raskt han får etablert en stabil tilværelse. Dersom foreldrene bor nær hverandre, kan barna ha god kontakt med begge foreldrene, men dersom avstanden medfører reisetid på en times tid eller mer, bør barna skånes for å måtte sendes som pakkepost mellom foreldrene, og da bør samvær en helg pr måned klare seg (forutsatt at far er skikket til å ha barnet boende hos seg for samvær). Det bør uansett kreves en godkjenningsordning fra barnevernet før samvær med far kan opprettes, da mange fedre vanskjøtter barna når de er på besøk.

Wow , dette er virkelig tatt på kornet !

[Celtic Heart]

Har vert skrevet en del tråder om dette her inne nå-

Det er oftest unge og uerfarne foreldre som er mest positive til 50 ordningen. unge har større egen behov og ser muligheten til å ha barnefri halve tiden.

Eldre foreldre,oftest mødre er minst positive til ordningen,da dem ser barnets behov og har muligens levd ut livet før barna kom til verden. desse mødrene ofrer mer for barna og har større behov og fornuft til å se barnas behov.

Menn er ofte den som svikter i omsorgen når foreldrene bor sammen,dem tar ikke fri for å vere hjemme med syke barn. men liker å leke og tøyse noe som er vedlig bra når en kan bruke 50 tiden på bare seg selv..derfor er menn sansynligvis også positive til 50 ordningen

Det er ingen som er en god eller dårlig forelder basert kun på alder eller kjønn.

[Gjest Erja]

Tror de har det mye bedre enn barn som vokste opp for 30-40 år siden og tidligere hvor far hadde mer eller mindre ingen kontakt med barna mens mor var hjemme hele dagen. Og hvor behovet for nærhet med begge foreldrene stort sett førte til skuffelse før barnet var voksent og det var for sent å snu.

Anonym poster: 5c9977929b4e692e8a2932019fad0f3c

Hvor tar du dette fra?

Min far og mine venninners fedre jobbet 8-16.

[AnonymBruker]

Det er gjennom forskning slått klart fast at barn, frem til de er myndige, ikke har det særlig verre når de bor hos to foreldre som kun holder sammen for barna enn hos to foreldre som faktisk ønsker å bo sammen. Skilsmisser, derimot, er langt mer skadelige.

Jeg sier ikke dermed at ingen foreldre har rett til å gå fra hverandre, fordi det er til ulempe for barnet/barna, men det er faktisk verre for barn med to lykkelige foreldre som bor hver for seg enn to som bare holder en fasade. Selv om det strider mot det en kanskje skulle tro, for det er jeg helt enig i at det gjør.

Anonym poster: 1e2236adb240bedcdf21117567c5983e

Har bare kommet hit i diskusjonen, så det er sikkert andre som har reagert på dette allerede, men jeg må si at jeg er utrolig glad for at mamma og pappa flyttet fra hverandre istedet for å bo sammen for min skyld. Jeg har ikke tatt skade av det i det hele tatt!

Og jeg tror ikke det du sier stemmer heller, men du må gjerne linke til denne forskningen!?

Anonym poster: 1e75a7640ccdfa75c025cf2af91aa2f6

[Gjest Gjest]

Hiver meg på debatten her, for dette er et tema jeg har vært opptatt av. Da ift BARNA.. Mange og de fleste av også min argumenter er skrevet her, så jeg er kort i Mo e ord. MEN, foreldrene kan jo selv prøve å bo 50/50 et sted. Bo i koffert.. Selvfølgelig er dette egoisme!

Skulle man tenkt barnas beste oppi det hele var det mor og far som burde bodd i koffert... Altså at barnet fikk bo i det samme hjemmet hele tiden, men at Mor og Far flyttet ut annenhver uke.. Ville de vært interissert i det? Tvilsomt... Barn trenger rammer. Og de trenger HVERTFALL ikke å måtte selv ta standpunkt til hvem forelder de vil bo hos!! ( Her snakker jeg om den " normale familie", ikke dersom mor eller far er sånn eller slik ift ulike problemer osv)

[AnonymBruker]

Hiver meg på debatten her, for dette er et tema jeg har vært opptatt av. Da ift BARNA.. Mange og de fleste av også min argumenter er skrevet her, så jeg er kort i Mo e ord. MEN, foreldrene kan jo selv prøve å bo 50/50 et sted. Bo i koffert.. Selvfølgelig er dette egoisme!

Skulle man tenkt barnas beste oppi det hele var det mor og far som burde bodd i koffert... Altså at barnet fikk bo i det samme hjemmet hele tiden, men at Mor og Far flyttet ut annenhver uke.. Ville de vært interissert i det? Tvilsomt... Barn trenger rammer. Og de trenger HVERTFALL ikke å måtte selv ta standpunkt til hvem forelder de vil bo hos!! ( Her snakker jeg om den " normale familie", ikke dersom mor eller far er sånn eller slik ift ulike problemer osv)

Det er så utrolig drøyt å si at dette er helvete for alle? Hvordan vet du dette? Og hvor vil du plassere barna da? Har du en fasit? Og går du ut i fra at alle foreldre som skiller lag er fornuftig nok til å bli enige om hvor barna skal bo? Hvis ikke snakker vi rettssak, og DET kan jeg love deg skaper mye mye uhygge, been There done that. Lett å slakte 50/50, men kom med en bedre løsning da, når barna er knyttet likt til begge!!!

Både du og jeg vet at i et brudd kan den ene eller begge føle behov for at den andre part ikke er involvert i dagliglivet ditt. Så hvordan løse det?

Er så drittlei av verdensmestere som aldri har stått i situasjonen som skal fortelle meg at jeg ikke bryr meg om mitt barn!!!!!

Anonym poster: da55e2fbb0f1bdd01d2d9b76b2a33272

[AnonymBruker]

Det er meg over her igjen, sinnadamen...

Jeg vil også gjerne vite om dere synes det er riktig at min sønn skal bo hos sin far, fordi faren ikke klarer å sette sønnens behov foran sine egne. Sønnen vår ønsker ikke å bo mest hos far heller, da vil han heller beholde 50/50. Men siden ALFA OMEGA for alle mennesker er å ikke ha 50/50 så bør han bo mest hos far fordi JEG er den som klarer å tenke fornuftig? Doesnt make sense. Dersom han ønsket å bo hos far, ja, da hadde det vært greit for meg.

Anonym poster: da55e2fbb0f1bdd01d2d9b76b2a33272

[AnonymBruker]

Det er meg over her igjen, sinnadamen...

Jeg vil også gjerne vite om dere synes det er riktig at min sønn skal bo hos sin far, fordi faren ikke klarer å sette sønnens behov foran sine egne. Sønnen vår ønsker ikke å bo mest hos far heller, da vil han heller beholde 50/50. Men siden ALFA OMEGA for alle mennesker er å ikke ha 50/50 så bør han bo mest hos far fordi JEG er den som klarer å tenke fornuftig? Doesnt make sense. Dersom han ønsket å bo hos far, ja, da hadde det vært greit for meg.

Anonym poster: da55e2fbb0f1bdd01d2d9b76b2a33272

Jeg vil tro at du og barnets far har et svært anstrengt forhold (virker slikt). Du ville derfor aldri blitt benyttet som karaktervitne for ham og jeg tviler på at du hadde klart å gi en objektiv vurdering av hans omsorgesevne uten å dra inn hvordan han oppfører seg i forhold til deg.

Dette skjønner sønnen din også, og som et barn som har vært der selv - han vil aldri fortelle deg noe annet enn det du her sier. Fordi han skjønner at det ville såret deg (selv om du prøver å si noe annet fordi du "vet" at det jo aldri ville vært tilfellet).

Anonym poster: 5c9977929b4e692e8a2932019fad0f3c

[Chloe-]

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg (og mine to søsken) vokste opp med 50/50, og jeg ville ikke endret det for alt i verden!!

[Gjest regine]

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg (og mine to søsken) vokste opp med 50/50, og jeg ville ikke endret det for alt i verden!!

Fint for deg - men det betyr ikke at dette gjelder alle.

Jeg har ei veninne som også vokste opp med en slik ordning og HATET det. Men holdt ut i flere år for ikke å såre foreldrene.

Jeg tror ikke på "one size fits all", men derimot på at man må se an situasjonen. I tillegg må man faktisk ta ansvar som VOKSEN og ikke overlate det til ungene. Ser at flere og flere er uvillige til dette - og da ender man med en "rettferdig" løsning for mor og far, mens man egentlig ikke lytter på barnet.

[Petra75]

Jeg skjønner ikke hvorfor barna må "bo i koffert". Jeg har en viss erfaring med 50/50-ordningen. Der bodde mor og far nære hverandre, ungene hadde ting hos begge, slik at de tok med skolesekken. Annet utstyr som ski, sykkel, skøyter o.l. ordnet foreldrene seg i mellom når det var aktuelt.

Tror ikke ungene har reflektert noe særlig over at dette var veldig slitsomt...

[Chloe-]

Fint for deg - men det betyr ikke at dette gjelder alle.

Jeg har ei veninne som også vokste opp med en slik ordning og HATET det. Men holdt ut i flere år for ikke å såre foreldrene.

Jeg tror ikke på "one size fits all", men derimot på at man må se an situasjonen. I tillegg må man faktisk ta ansvar som VOKSEN og ikke overlate det til ungene. Ser at flere og flere er uvillige til dette - og da ender man med en "rettferdig" løsning for mor og far, mens man egentlig ikke lytter på barnet.

Men når "alle" syns det er helt ålreit å kalle foreldre som velger 50/50 for egoistiske og barn som vokster opp med 50/50 for rotløse, så er det faktisk på sin plass i nevne at det IKKE alltid stemmer.

[AnonymBruker]

Hva har det seg at bare flere og fler skiller seg for tiden??

Føler ofte at jeg er en av de ytterst få som ar vokst opp med gifte foreldre som fremdeles holder sammen.

Og nei, de er ikke sammen av plikt Men av kjærlighet..

Alle mine tanter har også vært gift med èn mann, og holder også fremdeles sammen..

Nesten så jeg tror at folk i den moderne tidsalder finner seg partnere av feil grunner, slik at det ikke er holdbart.

Jeg har selv vært supernøye med hvem jeg skulle slå meg til ro med og få barn med, og stoler klippefast på at jeg har arvet min mors evne til å kjenne enhver mennesketype basert på personlighet, livsstil osv.

Altfor mange velger å få barn med første og beste mann, kan det nesten virke som.

Og ikke akter mange å innvestere tid for å kapre en partner for livet.

Anonym poster: d167eef533c093051468e8506a60dd5c

[Gjest Riskjeks]

Jeg tror det viktigste er at de voksne (i samråd med familivernkontor e.l) bestemmer samværsløsningen, ikke barna. Et barn har ingen forutsetninger for å bestemme noe sånt, og skal heller ikke ha et slikt ansvar. Ulike løsninger fungerer for ulike familier. Men er både mor og far gode foreldre, har lavt konfliktnivå og de bor nærme hverandre, tror jeg delt omsorg er en god løsning.

[Gjest Erja]

Hva har det seg at bare flere og fler skiller seg for tiden??

Føler ofte at jeg er en av de ytterst få som ar vokst opp med gifte foreldre som fremdeles holder sammen.

Og nei, de er ikke sammen av plikt Men av kjærlighet..

Alle mine tanter har også vært gift med èn mann, og holder også fremdeles sammen..

Nesten så jeg tror at folk i den moderne tidsalder finner seg partnere av feil grunner, slik at det ikke er holdbart.

Jeg har selv vært supernøye med hvem jeg skulle slå meg til ro med og få barn med, og stoler klippefast på at jeg har arvet min mors evne til å kjenne enhver mennesketype basert på personlighet, livsstil osv.

Altfor mange velger å få barn med første og beste mann, kan det nesten virke som.

Og ikke akter mange å innvestere tid for å kapre en partner for livet.

Anonym poster: d167eef533c093051468e8506a60dd5c

Det er faktisk slik at barn med skilte foreldre oftere blir skilte selv:

http://www.side2.no/helse/article1545721.ece

Men jeg er enig, det virker å være langt mer vanlig å være skilt idag ... Føler meg nærmest unormal som fortsatt er gift med mine barns far.

[AnonymBruker]

Det er faktisk slik at barn med skilte foreldre oftere blir skilte selv:

http://www.side2.no/...icle1545721.ece

Men jeg er enig, det virker å være langt mer vanlig å være skilt idag ... Føler meg nærmest unormal som fortsatt er gift med mine barns far.

Det har jeg også hørt om.

Er derfor litt småbekymret ang. samboeren min

Anonym poster: d167eef533c093051468e8506a60dd5c

[Gjest Anny]

Jeg er et skilsmissebarn, og er snart 18 år gammel. Foreldrene mine ble skilt når jeg var rundt 12 år, og det at de flyttet fra hverandre gjorde meg ikke så veldig mye. Det var mye krangling, og det var deilig og slippe dette.

Jeg ble tvunget til en 50/50 ordning, mest på grunn av min far. Jeg hadde absolutt ikke lyst å bo sånn, og ville fra første stund bo fast hos mamma. Jeg gråt meg i søvn når jeg var hos pappa, og lengtet hjem til mamma allerede dagen jeg hadde dratt. Det tok meg flere år før jeg turde og ta opp at jeg ikke ville holde på som dette lenger. Pappa ble forbanna, og jeg var livredd. Forholdet mellom meg og han var ikke-eksisterende, og han prøvde alt for å få meg til å bli boende. Blant annet og lyge og si at mamma ikke ville ha meg der fast.

Når jeg (etter mye om og men) flyttet til mamma, ble forholdet mellom meg og min far gradvis mye bedre. Vi passet rett og slett ikke til å bo i samme hus. Jeg besøker han nå når jeg ønsker det selv, spiser middag med han i ny og ne, og stortrives med å bo hjemme hos mamma. Livet mitt ble ubeskrivelig mye lettere etter det, selvom det var en ekstremt vanskelig periode når jeg skulle flytte.

[jabx]

Alternativet her er vel ikke at foreldrene skal fortsette å bo sammen. Spørsmålet er om det kan være bedre for ungene å bo fast hos den ene, og ha mindre samvær med den andre.

Hvordan avgjør man dette da? Hvem skal ha hovedsamværet?

[jabx]

Det er gjennom forskning slått klart fast at barn, frem til de er myndige, ikke har det særlig verre når de bor hos to foreldre som kun holder sammen for barna enn hos to foreldre som faktisk ønsker å bo sammen. Skilsmisser, derimot, er langt mer skadelige.

Har du noen kilder?

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at du og barnets far har et svært anstrengt forhold (virker slikt). Du ville derfor aldri blitt benyttet som karaktervitne for ham og jeg tviler på at du hadde klart å gi en objektiv vurdering av hans omsorgesevne uten å dra inn hvordan han oppfører seg i forhold til deg.

Dette skjønner sønnen din også, og som et barn som har vært der selv - han vil aldri fortelle deg noe annet enn det du her sier. Fordi han skjønner at det ville såret deg (selv om du prøver å si noe annet fordi du "vet" at det jo aldri ville vært tilfellet).

Anonym poster: 5c9977929b4e692e8a2932019fad0f3c

Vi har overhodet ikke et anstrengt forhold, hvor leser du det? Vi har praktisert 50/50 i 9 år og har det helt greit oss i mellom. Mulig jeg uttrykte meg klønete, men det var ment for å illustrere det at mange her inne mener at 50/50 alltid er "galt". Og dersom det da er "galt" så er i tilfelle jeg den eneste i "vår" familie som ville sagt ok da kan han bo hos deg... Far ville ikke sagt det, og det er det jeg mener med at han da ikke setter barnets behov først. Problemet er at sønnen min ikke vil bo mest hos far (pga litt steforeldreproblematikk som vi ikke har her bl a) dermed ville det for han bli en dårligere løsning å skulle bo fast hos en av oss. (Far, fordi faren ville insistert på det)

Hahaha, håper noen forsto hva jeg mente.

Anonym poster: da55e2fbb0f1bdd01d2d9b76b2a33272