50/50 generasjonen

[Gjest loren]

Nettopp DETTE er grunnen til at barn holder ut 50/50. Og ja, jeg har lest resten du skriver, men dette er noe barn plukker opp og forstår.

Det er jeg fullt klar over.

Men kan man forvente at den følelsen ikke ligger der hos de voksne? Det er en reell følelse, på samme måte som jeg regner med alle andre foreldre har, uavhengig av om de bor sammen eller ikke. Noe annet ville jo være fullstendig bak mål?

Jeg sier ikke at det er OK at barn plukker opp følelsen foreldre har, men i mine øyne ville det nesten vært verre om foreldre ikke hadde den følelsen i forhold til å ikke bo med barna sine? Vi er mennesker med følelser, og noen følelser er vanskelige å skjule.

Dermed er kommunikasjonen foreldrene mellom, kommunikasjonen med bhg og skole, og ikke minst kommunikasjonen med barnet viktig.

Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal ha/få dårlig samvittighet eller holde ut med den ene eller andre løsningen fordi han føler han må, men det er faktisk ikke bare lett å være den voksne oppi dette heller. (Og nei, den siste der er ingen unnskyldning for hverken det ene eller andre, det er en konstantering om at det er ikke lettvint å være i den situasjonen at man skal velge hva som er best)

Edit: Jeg forsøker ikke å glorifisere 50/50 som det eneste riktige eller noe slikt, jeg forsøker å gi et bilde av de følelsene vi/noen av foreldrene sitter med, som kan gjøre det vanskelig, både for barna og for de voksne. Og ja, det er barnas beste som er det viktige, men man kan ikke komme bort i fra at det sitter mange voksne med vonde tanker og redsel i forhold til hele dette temaet også.

Endret 7. februar 2013 av loren

[Guybrush]

Den meste omfattende undersøkelsen på området utført ved Stockholmske Universitet har klart og tydelig vist enorme fordeler om et barn har mest mulig kontakt med sin far (som stort sett i slike debatter da innebærer en 50/50 fordeling siden det svært sjeldent er slik at mor ønsker skeivdeling i motsatt ende av skalaen). Det overraskende for forskerne var at spesielt jenter hadde stort utbytte av dette. Det var mange prosenter større sannsynlighet for ikke å falle ut fra skolen, å fullføre utdanning, få god jobb og stabile familieforhold selv senere i livet. Spesielt ble det sett på sammenhengen med å havne på skråplanet i forhold til kriminalitet og dopmissbruk.

At TS her drar frem et enkelteksempel hvor foreldrene er opptatt av hva som er best for dem er ikke relevant i forhold til alle de foreldrene som er opptatt av hva som er best for barnet. Jeg merker at noen innlegg her i denne tråden bærer preg av tydelige kjepphester hvor man ønsker å gå tilbake til gamledager hvor barnet skulle bo hos mor og far skulle betale. Jeg vokste opp i den tiden og har mange venner som var gjennom akkurat det - svært få har gode erfaringer. Derimot har jeg en venn som var en av de få som hadde like mye og god kontakt med begge foreldrene (som da også skapte et langt bedre sammarbeid mellom hans foreldre) og han var selv utrolig glad for dette når han så konfliktene og stresset venner av ham opplevde.

Å tillegge en enkelt psykolog definasjonen av "sannheten" er noe ethvert kritisk og oppegående menneske bør skjønne er helt feil (om man ikke desperat leter etter noe som støtter ens eget subjektive syn), det finnes høyt utdannede psykologer som endog mener at holocaust ikke eksisterte og at barn har godt av jevnlig pryl....

Innslaget TS nevner her var jo sosialpornografi så det holder.

[Gjest Daenerys]

Det er jeg fullt klar over.

Men kan man forvente at den følelsen ikke ligger der hos de voksne? Det er en reell følelse, på samme måte som jeg regner med alle andre foreldre har, uavhengig av om de bor sammen eller ikke. Noe annet ville jo være fullstendig bak mål?

Jeg sier ikke at det er OK at barn plukker opp følelsen foreldre har, men i mine øyne ville det nesten vært verre om foreldre ikke hadde den følelsen i forhold til å ikke bo med barna sine? Vi er mennesker med følelser, og noen følelser er vanskelige å skjule.

Dermed er kommunikasjonen foreldrene mellom, kommunikasjonen med bhg og skole, og ikke minst kommunikasjonen med barnet viktig.

Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal ha/få dårlig samvittighet eller holde ut med den ene eller andre løsningen fordi han føler han må, men det er faktisk ikke bare lett å være den voksne oppi dette heller. (Og nei, den siste der er ingen unnskyldning for hverken det ene eller andre, det er en konstantering om at det er ikke lettvint å være i den situasjonen at man skal velge hva som er best)

Selvfølgelig er den følelsen der, hvis ikke er det noe galt med forelderen. Derfor er hele greia så vanskelig for alle parter. Barnet vil ikke såre foreldrene fordi foreldrene savner barnet. Ond sirkel jeg personlig ikke ser noen løsning på. Jeg bare konstanterer at barn vet at foreldrene vil se dem like mye, og det gjør det ikke lettere. Men det ville ikke vært noe bedre om foreldrene IKKE ville se barnet like mye.

Fullt klar over at det er fryktelig vanskelig for foreldrene også, jeg husker hvordan mamma ringte og sa hun savnet meg.

Det er ikke lett for noen, og jeg vet ikke om noen bedre løsning. Men det er absolutt ikke lett for barnet, selv om det vet at det er elsket og at foreldrene kun vil det beste.

Det verste for min del var faktisk å måtte flytte på ting og ha ting i poser. Jeg tror jeg ville fått det enklere om jeg hadde hatt dobbelt opp med ting (klær, treningstøy osv), men det er ikke økonomisk enkelt. I dag har jeg litt problemer med å skulle pakke for dagstur eller tur generelt, får helt fnatt

Så det er absolutt ikke meningen å hakke på deg eller noen andre, jeg prøver bare å forklare det fra en som har opplevd dette selv (og jeg tror jeg er en av de tidligere 50/50 barna, når vi drev med dette ble folk sjokkerte over at jeg var så mye hos pappa).

[Gjest Daenerys]

Den meste omfattende undersøkelsen på området utført ved Stockholmske Universitet har klart og tydelig vist enorme fordeler om et barn har mest mulig kontakt med sin far (som stort sett i slike debatter da innebærer en 50/50 fordeling siden det svært sjeldent er slik at mor ønsker skeivdeling i motsatt ende av skalaen). Det overraskende for forskerne var at spesielt jenter hadde stort utbytte av dette. Det var mange prosenter større sannsynlighet for ikke å falle ut fra skolen, å fullføre utdanning, få god jobb og stabile familieforhold selv senere i livet. Spesielt ble det sett på sammenhengen med å havne på skråplanet i forhold til kriminalitet og dopmissbruk.

Jeg er kjempeglad jeg var mye hos pappa, men utdanningsmessig tror jeg ikke det har hatt noe å si. Men for stabilitet har det vært gull.

[Gjest loren]

Selvfølgelig er den følelsen der, hvis ikke er det noe galt med forelderen. Derfor er hele greia så vanskelig for alle parter. Barnet vil ikke såre foreldrene fordi foreldrene savner barnet. Ond sirkel jeg personlig ikke ser noen løsning på. Jeg bare konstanterer at barn vet at foreldrene vil se dem like mye, og det gjør det ikke lettere. Men det ville ikke vært noe bedre om foreldrene IKKE ville se barnet like mye.

Fullt klar over at det er fryktelig vanskelig for foreldrene også, jeg husker hvordan mamma ringte og sa hun savnet meg.

Det er ikke lett for noen, og jeg vet ikke om noen bedre løsning. Men det er absolutt ikke lett for barnet, selv om det vet at det er elsket og at foreldrene kun vil det beste.

Det verste for min del var faktisk å måtte flytte på ting og ha ting i poser. Jeg tror jeg ville fått det enklere om jeg hadde hatt dobbelt opp med ting (klær, treningstøy osv), men det er ikke økonomisk enkelt. I dag har jeg litt problemer med å skulle pakke for dagstur eller tur generelt, får helt fnatt

Så det er absolutt ikke meningen å hakke på deg eller noen andre, jeg prøver bare å forklare det fra en som har opplevd dette selv (og jeg tror jeg er en av de tidligere 50/50 barna, når vi drev med dette ble folk sjokkerte over at jeg var så mye hos pappa).

Jeg setter stor pris på å høre fra de som har vært gjennom det jeg, det gir meg et bedre grunnlag for å gjøre så godt som mulig for min sønn

Så takk for at du deler dine erfaringer. Det var heller ikke meningen å hakke på deg om det ble oppfattet sånn, men som du virker å vite så er det et sårt tema som fort vekker følelser i folk

Jeg forsøker f.eks å ikke si at jeg savner han når jeg snakker med han på telefon den uka han er hos pappaen sin, fordi vi la merke til at hvis en av oss sa det til han på tlf så dvelte han ved det etter samtalen og syntes synd på den som var alene, men om det ikke ble nevnt så ble det ingen sak der og da iallefall.

Vi forsøker også ha ha dobbelt opp av det som det er økonomisk mulig å ha det av, vi har vært bevisste på det og merker at det fungerer greit. De tingene som flyttes er ting som uansett ville blitt tatt med i barnehagen, som uteklær, sykkel, akebrett, ski, skøyter osv, så jeg tror ikke han føler noe særlig på det enda, men det er jo mulig det vil komme når han blir eldre og utstyr større og mer kronglete å ha med fram og tilbake...

Nå kuppet jeg tråden litt fra opprinnelig tema, beklager!

Endret 7. februar 2013 av loren

[AnonymBruker]

Jeg er mammaen som svarte tidligere og har en sønn som vi praktiserer 50/50 på. Er også utrolig takknemlig for å høre erfaringer fra dem som har levd slik. Vi bor svært nært hverandre. Han har absolutt alt han trenger begge plasser, det eneste som følger med er skolesekken. Eneste regelen er at han sover en uke hvert sted. Ellers går han til og fra som han vil. Jeg har hele tiden vært obs i forhold til hans følelser og hans ønske om at begge vi foreldrene skal ha det bra. Derfor har jeg siden han var ganske liten vært klar på at den ordningen vi har nå ikke er hugd i stein, men kan endres og sannsynligvis vil endres ettersom han blir eldre... For meg er han og hans behov viktigst. Om dette innebærer at han bor mest hos pappa en stund så lever jeg godt med det, og det er jeg tydelig på, fordi at når han har det bra har jeg det bra, og samvær er ikke bare overnattingssamvær. Er det slitsom å bo to steder så kan han bo ett sted og være en del etter skolen eller sånn der han ikke bor.

Men det er klart dette er et sårt punkt for barn, de første gangene vi snakket om det rant tårene hans bare ved tanken....

Jeg tenker at det er viktig å formidle at det ikke er barn som skal sørge for at foreldrene har det bra. Barn skal bare være barn.

Jeg har aldri sagt til min sønn at jeg savner han når han er hos pappa. Det er noe han ikke trenger å bære på.

Han kjenner meg, vet at jeg elsker han over alt på jord, og vet også at jeg finner på mye voksen-hyggelig når han er hos pappa. Dette tror jeg har gitt han trygghet.

Det må nevnes at han har en veldig god pappa.

Anonym poster: da55e2fbb0f1bdd01d2d9b76b2a33272

[AnonymBruker]

Jeg er et sånt 50/50-barn. Jeg valgte riktignok ikke selv, det var mamma og pappa som bestemte det sånn. Jeg hadde aldri noen problemer med det! Trivdes kjempegodt med denne ordningen, har ikke hatt noen problemer med det nå som jeg er voksen.. Det samme gjelder søsteren min.

Så hva er problemet, egentlig?

Anonym poster: f365def38d4581a34bae0587736b34d7

[AnonymBruker]

jeg så programmet, og fikk helt vondt inni meg.... stakkars ungdommer!!

Jeg kan ikke fatte og begripe at foreldrene vil utsette barna sine for dette.

Har mann fått barn, bør man rett og slett klare å holde sammen uten å krangle!!

Jeg lurer veedlig på hva som kommer til å bli senvirkningene for denne generasjonen?

Det er fler og fler unge som blir uføre pga psykiske lidelser, kan dette ha en sammenheng??

Jeg hadde blitt gal, om jeg skulle flytte frem og tilbake hver uke og aldri kunne slå meg til ro....

Anonym poster: b5bb3058065e5b43eee77670ed63b4b9

[AnonymBruker]

jeg så programmet, og fikk helt vondt inni meg.... stakkars ungdommer!!

Jeg kan ikke fatte og begripe at foreldrene vil utsette barna sine for dette.

Har mann fått barn, bør man rett og slett klare å holde sammen uten å krangle!!

Jeg lurer veedlig på hva som kommer til å bli senvirkningene for denne generasjonen?

Det er fler og fler unge som blir uføre pga psykiske lidelser, kan dette ha en sammenheng??

Jeg hadde blitt gal, om jeg skulle flytte frem og tilbake hver uke og aldri kunne slå meg til ro....

Anonym poster: b5bb3058065e5b43eee77670ed63b4b9

Tror de har det mye bedre enn barn som vokste opp for 30-40 år siden og tidligere hvor far hadde mer eller mindre ingen kontakt med barna mens mor var hjemme hele dagen. Og hvor behovet for nærhet med begge foreldrene stort sett førte til skuffelse før barnet var voksent og det var for sent å snu.

Anonym poster: 5c9977929b4e692e8a2932019fad0f3c

[AnonymBruker]

Jeg er et sånt 50/50-barn. Jeg valgte riktignok ikke selv, det var mamma og pappa som bestemte det sånn. Jeg hadde aldri noen problemer med det! Trivdes kjempegodt med denne ordningen, har ikke hatt noen problemer med det nå som jeg er voksen.. Det samme gjelder søsteren min.

Så hva er problemet, egentlig?

Anonym poster: f365def38d4581a34bae0587736b34d7

Fordi det ikke gikk sånn med alle? Selv om det gikk fint med dere, så kan du ikke mene at du ikke forstår at det kan være et problem for andre.

Anonym poster: 5ec5cf262970ced30c6913440eae6e05

[Gjest RockOn]

Jeg er et skillsmissebarn. Men det var aldri noe samværsavtale, så jeg bodde hovedsakelig hos mor (mitt ønske) og dro til min far da jeg ønsket det. Ingen som forventet noe, ingen som ble skuffet og sist men ikke minst, jeg var med den av foreldrene jeg ønsket å være med til enhver tid, og ikke noe dårlig samvittighet.

Jeg har pendlet som voksen,og jeg synes det er utrolig slitsomt og jeg vet at jeg som barn/ungdom hadde ikke likt 50/50. Men det er meg, og vi er alle forskjellige...

[AnonymBruker]

Nettopp DETTE er grunnen til at barn holder ut 50/50. Og ja, jeg har lest resten du skriver, men dette er noe barn plukker opp og forstår.

Enig! Selvom jeg var 16 år når foreldre mine skilte seg , var det ekstremt ubehagelig og vanskelig å takle når mor av og til spurte om jeg ikke ville tilbringe mer tid med hun , om jeg ikke var like glad i henne som pappa osv.

Synes oppriktig synd på barn som må prøve å forsvare seg slik. Blir direkte kvalm på tanken om en regelsatt samværsrett i det hele tatt. Om begge foreldrene er oppegående bør barna få bo hvor de vil når de vil. Så får foreldrene være de som er fleksibel. Både når det gjelder hverdagssamvær / feriesamvær og høytidssamvær. Bedre foreldrene biter i seg smerten , enn at barna skal påta seg skyldsansvaret. Er ikke barna som er skyld i skillsmisser , og det er ikke de som skal lide for det heller.

Anonym poster: 4743427e68b1d3d63b56a512c433ae81

[Guybrush]

Enig! Selvom jeg var 16 år når foreldre mine skilte seg , var det ekstremt ubehagelig og vanskelig å takle når mor av og til spurte om jeg ikke ville tilbringe mer tid med hun , om jeg ikke var like glad i henne som pappa osv.

Synes oppriktig synd på barn som må prøve å forsvare seg slik. Blir direkte kvalm på tanken om en regelsatt samværsrett i det hele tatt. Om begge foreldrene er oppegående bør barna få bo hvor de vil når de vil. Så får foreldrene være de som er fleksibel. Både når det gjelder hverdagssamvær / feriesamvær og høytidssamvær. Bedre foreldrene biter i seg smerten , enn at barna skal påta seg skyldsansvaret. Er ikke barna som er skyld i skillsmisser , og det er ikke de som skal lide for det heller.

Anonym poster: 4743427e68b1d3d63b56a512c433ae81

Enorm forskjell på en 6 åring og en på 16. Etter at man er 12 år er det faktisk slik at barnet skal få bestemme i størst muilg grad så lenge ikke andre omstendigheter skulle tilsi noe annet (omsorgssvikt osv).

Det er svært sjeldent et langt mindre barn får lov til å bestemme spesielt mye av hva h*n vil, og med god grunn. Dessuten er barn slik konstruert at de kan tro og mene ting uansett om foreldre sier noe eller ei. Det er svært vanskelig å være en maskin uten følelser. Jeg husker noen av de jeg gikk på ungdomsskolen med som utagerte mest i ungdomstiden. Det var de hvor en eller begge av foreldrene ikke ga klare signaler om at de brydde seg. Så hvis man legger alt for mange sperrer på det å fortelle hvor glad man er i barnet sitt - så kan det igjen også virke mot sin hensikt.

Største problemet er rett og slett foreldrenes manglende evne til god tone og samarbeid. Ofte klarer ikke begge eller en av foreldrene å legge fra seg bitterheten og det som førte til samlivsbrudd i utgangspunktet og dømmer den andre basert på dette i forhold til omsorgesevne. Bare fordi to personer ikke fungerer som par og kranglet så busta føyk betyr det ikke at man ikke er flink til å vise omsorg for sitt eget barn. Samt at folk bør legge fra seg "det som er bra for meg er bra for barnet mitt".

Når man også vet at omsorgsfordeling ofte har utslag i forhold til økonomi oppi alt det hele er det jo virkelig lagt opp til et h'vette.

[Gjest Gjest]

Den meste omfattende undersøkelsen på området utført ved Stockholmske Universitet har klart og tydelig vist enorme fordeler om et barn har mest mulig kontakt med sin far (som stort sett i slike debatter da innebærer en 50/50 fordeling siden det svært sjeldent er slik at mor ønsker skeivdeling i motsatt ende av skalaen). Det overraskende for forskerne var at spesielt jenter hadde stort utbytte av dette. Det var mange prosenter større sannsynlighet for ikke å falle ut fra skolen, å fullføre utdanning, få god jobb og stabile familieforhold selv senere i livet. Spesielt ble det sett på sammenhengen med å havne på skråplanet i forhold til kriminalitet og dopmissbruk.

Link til undersøkelsen?

[Guybrush]

Link til undersøkelsen?

Skal forsøke å finne den igjen. Var gasnke omfattende lesning og eneste grunn til at jeg datt over den var en liten artikkel i en norsk avis som igjen linket til studien i publisert format. Jeg er tydeligvis langt mindre kapabel på å google på svensk. Hvis jeg ikke husker feil fulgte den en stor gruppe personer fra barndom til voksen i flere perioder

[Gjest Gjest]

Skal forsøke å finne den igjen. Var gasnke omfattende lesning og eneste grunn til at jeg datt over den var en liten artikkel i en norsk avis som igjen linket til studien i publisert format. Jeg er tydeligvis langt mindre kapabel på å google på svensk. Hvis jeg ikke husker feil fulgte den en stor gruppe personer fra barndom til voksen i flere perioder

Kan prøve å google selv også.

[Betty2]

Når du velger å sette barn til verden så skal barnas beste komme før ditt beste. Innser du ikke det så bør du la være å få barn.

Anonym poster: fb8b22158e2117e449d610f48de83dc2

Mann skal strekke seg langt for å sette barnet i første rekke, men foreldre er mennesker de også, foreldre på lik linje med andre mennesker har også behov for å gjøre noe for seg selv innimellom. hvis foreldre ikke har det bra i lengden, vil ikke barnet ha det bra heller. ikke alle klarer å holde den perfekte fasaden.

[Gjest Gjest]

De aller fleste skilsmisser skyldes at mannen svikter i parforholdet, og det er kvinnen som må ta belastningen ved å ta initiativet til brudd. Etter som det er mannen som oftest svikter, burde det være en tommelfingerregel at kvinnen blir boende med barna, mens mannen må finne seg ny bolig. Av hensyn til barna bør disse slippe å ta del i fars nye etableringsfase, og det bør innføres en karensperiode der far ikke har samvær med barna. Lengden på denne avhenger av hvor raskt han får etablert en stabil tilværelse. Dersom foreldrene bor nær hverandre, kan barna ha god kontakt med begge foreldrene, men dersom avstanden medfører reisetid på en times tid eller mer, bør barna skånes for å måtte sendes som pakkepost mellom foreldrene, og da bør samvær en helg pr måned klare seg (forutsatt at far er skikket til å ha barnet boende hos seg for samvær). Det bør uansett kreves en godkjenningsordning fra barnevernet før samvær med far kan opprettes, da mange fedre vanskjøtter barna når de er på besøk.

[Gjest Gjest]

Har vert skrevet en del tråder om dette her inne nå-

Det er oftest unge og uerfarne foreldre som er mest positive til 50 ordningen. unge har større egen behov og ser muligheten til å ha barnefri halve tiden.

Eldre foreldre,oftest mødre er minst positive til ordningen,da dem ser barnets behov og har muligens levd ut livet før barna kom til verden. desse mødrene ofrer mer for barna og har større behov og fornuft til å se barnas behov.

Menn er ofte den som svikter i omsorgen når foreldrene bor sammen,dem tar ikke fri for å vere hjemme med syke barn. men liker å leke og tøyse noe som er vedlig bra når en kan bruke 50 tiden på bare seg selv..derfor er menn sansynligvis også positive til 50 ordningen

[Gjest anonym]

Jeg er relativt ung alenemamma. (Ja, alenemamma, som i at jeg har barnet 100 prosent av tiden)

Jeg er 27 år og har et barn på 3. Om barnefaren hadde vært skikket til og ha noe samvær og jeg visste barnet ble godt tatt hånd om der, ville jeg heller hatt barnet kun annenhver helg enn og utsette barnet for en rotløs tilværelse med en 50/50 ordning. Selv hvor grusomt det hadde vært for meg, og jeg helt sikkert hadde vært sønderknust, så unner jeg ikke barnet mitt dette! Vokste selv opp med skilte foreldre, og var hos pappa annenhver helg. Men pappa deltok også ellers i hverdagen. Kom på treninger, kamper, skoleavslutninger, foreldresamtaler, og jeg følte absolutt at pappa var i stor grad involvert i mitt liv. Nesten på lik linje som mamma, bare at jeg hadde mitt hjem hos mamma. Jeg vet jeg har vært privilgert. Mamma og pappa har feiret jul og bursdager sammen. Jeg har aldri fått beskjed om at "nå er du hos mamma/pappa, så da får mamma/pappa kjøre deg/hente/kjøpe/ordne".

Idag har jeg veldig god kontakt med begge. Mamma mest, men hun hjelper også meg mye i hverdagen da hun jobber "gunstig". Men har daglig kontakt med pappa også, og han er en likeverdig forelder for meg selv om jeg har bodd fast hos mamma.

Tror mye dreier seg om at den ene parten ikke gidder involvere seg når barna ikke er hos dem. Da er det liksom ikke dems ansvar lenger, de har fri jeg er evig takknemlig for at foreldrene mine har stilt opp på det meste, samme f*** hvor jeg har sovet natten før:-):-) man kan fortsatt involvere seg i det daglige og i barna selv om de kun er hos seg annenhver helg.