Rask tid, langsom tid

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har stor hull i mitt repertoar av reklamer, Tornerosa, men jeg skjønner hva du mener nå har de til og med omsider fått oversettelsen noenlunde riktig ift den duste reklamen som sier vi fortjener det (med forbehold om at jeg husker originalen rett, så er det riktigere det de sier nå; fordi jeg er verdt det - uten at det blir noe smartere av den grunn...)

Jeg er klinkende enig med deg, Kosemose, det er mindre og mindre som virker voldsomt engasjerende eller nok til å få krupp av, men samtidig så er vel ens subjektive opplevelse av å ha det noenlunde bra ganske viktig - i betydningen å ikke alltid kave motstrøms, slik jeg oppfatter det som Tornerosa beskriver sin tilværelse. Lykke er mer enn fravær av ulykke hvis man har et visst sjelsliv, lizm? Samtidig får jeg faktisk fortsatt krupp av skrivefeil og dårlig språk så da har jeg vel fortsatt puls eller så er jeg bare veldig sær... men jeg tenker at NOE bør engasjerer meg, ellers ville jeg blitt helt katatonisk, noe må jeg fortsatt bry meg om nok til å diskutere det, ellers flater alt ut og mister fargene.

Med andre ord, det er naturlig at vi blir rundere i kantene med årene (på alle måter ) men den dagen jeg ikke reagerer noe særlig på noe kan jeg like gjerne kaste inn sveiva. For min del opplever jeg faktisk lykke i nettopp det å ikke la seg velte av alle småting lenger, jeg tror følelsen av relativitet blir sterkere i bevisstheten, målestokken ikke så kategorisk lenger. Det er ganske deilig. Presset om å prestere. Noen av togene gikk og det er litt befriende også, det kan være ganske slitsomt å skulle rekke ALLE og ikke minst å skulle vite hvilke som fører deg i "riktig" retning.

(Skal fortsette i min egen bok før jeg blir helt Harket her... men det er kanskje ett av togene som har gått )

Endret 10. april 2013 av Miss O'Hara

[Cumulus]

Jeg føler meg litt truffet i det du sier om at familier med to voksne helst reiser med andre familier med to voksne. Nå har ikke vi så mange skilte par i vennekretsen (ennå!) så det er ikke sånn at vi reelt velger vekk noen. Men jeg har en singel venninne med barn som jeg av og til var sammen med da mannen min var offshore. Da jeg var alene var det på en måte mer naturlig for meg å invitere henne enn å invitere en "hel" familie. Og de gangene jeg inviterte "hele" familier så ble det gjerne sånn at mannen benyttet sjansen til å finne på noe annet - siden min mann ikke var hjemme. Det er synd at det er sånn.....

Nå skal mannen min begynne i offshoreturnus igjen, og jeg får kjenne litt (pittelitt) på de utfordringene du har HELE TIDEN. Som de to ukene i juli som jeg er alene med ungene - hva gjør vi da?

Er det spennende jobbgreier på gang? Har ikke helt fått det med meg?? Jeg tror mye kunne bedret seg for deg med en annen jobbsituasjon, men det har vi jo snakket om før..

[Tornerosa]

Så bra at dere er her. Og skriver.

(Nei, ingen spennende jobbgreier på gang, ingenting i det hele tatt. Men noe har skjedd - for tre år var det totalt uaktuelt å tenke i de baner. Antydninger ble hånet. Så kom jeg dit at jeg ble vettskremt av å tenke tanken. Det betød at jeg faktisk tenkte tanken. Så tenkte jeg tanken uten å bli vettskremt, men det var likefullt veldig, veldig fjernt. Men så, det siste halve året, har jeg faktisk tenkt at det ikke er uaktuelt. Og nå, de siste ukene, er jeg sikker på at det er dét jeg vil. Gjøre noe annet. Men derfra og til å faktisk gjøre noe annet... )

Unnskyld, men jeg tar meg den frihet å si det: Denne helga har vært et lite helvete. Jeg er SÅ glad for at det er mandag i morgen. Tross alt, for denne uka blir ikke barnemat. Jeg har en aldri så liten jobbeksamen på gang på lørdag, nemlig. Gruer som ei bikkje.

Jeg er så sliten av å krangle med unge miss 12 år. Om alt. Alt, alt, alt. Den unge frøkna har det i kjeften. Ikke at hun er stor i kjeften, for det er hun ikke, men hun argumenterer, argumenterer, argumenterer... Om det så handler om dusjing, husarbeid, tv og data, leggetider, lekser. Alt. Det å rydde etter seg, det er et tema som ikke finnes i hennes verden.

Og jeg er så sliten av jobben, av alle ballene i luften, de bombarderer meg én etter én, jeg rekker ikke svelge unna. Dessuten en del bekymringer av økonomisk art, utfordringer som vil kunne sette en stopper for både det ene og det andre om det ikke lar seg løse. Og jeg ser ikke hvordan det skal skje. Jeg har lyst til å bare si til en etterfølger at "værsågod, her har du det, ta over og kjør på". Jeg skulle ikke snudd meg én gang, skulle ikke engang sett meg over skulderen. Dustoreallverden for en lettelse det ville vært.

Og så sliten av ettermiddagene, kjøring hit og dit, JA, jeg VET at det er for mye, men NEI, jeg vet ikke hvordan komme ut av det. Følge opp ditt og datt og tidspunkter som haggel langs ei snor. Perler, jeg vet ikke.

Og husarbeid, jeg drukner, jeg ser ikke hvordan svelge unna, det er ett skritt fram og to tilbake hele tiden, jeg kommer aldri til bunns i noe som helst, jeg tror jeg bruker et par timer hver eneste dag på husrelaterte sysler, minst, og da regner jeg ikke med matlaging. Men likevel, det skriker rundt meg fra alle kanter.

Så lei av å sitte alene så godt som sju kvelder i uka, kveld etter kveld etter kveld etter kveld. Samtidig som at det er den stunden som gjør at jeg overlever livet.

Så lei av meg selv og mitt eget selskap.

Jeg må gjøre noe.

[Tornerosa]

Men hva, det vet jeg ikke. Føler jeg har prøvd alt. Føler jeg ikke gjør annet enn å prøve, egentlig. Det er en evig runddans, hvor alt henger sammen. Hvilket i seg selv jo kan være positivt, for med endring på ett felt, vil det kunne få ringvirkninger på et annet. Gode sirkler og sånt. Men hva gjenstår å prøve som ikke er prøvd? Jeg kan jo komme på eitt og anna. Men noe er ikke gjennomførbart, og noe greier ikke jeg å gjennomføre.

Kanskje det ikke er livet mitt, kanskje det er meg.

Tenke seg til, å ha vært fire uker i himmelen - man burde ha opparbeidet seg overskudd nok for to år - og så likevel sitte her og være så punktert. Det burde ikke vært lov. Og det er det heller ikke, merker jeg... For mine antydninger om å være sliten avstedkommer gjerne kommentarer som "hallo, du har jo hatt FIRE UKER husmorferie!"

Jeg merker det så godt når ting/jeg begynner å gå opp i liminga; jeg begynner å grue meg til relativt uproblematiske ting. Det er gjerne ting jeg vet vil gå ganske så greit, men hvor min innsats er uunnværlig. Og hvor det kanskje er visse usikre elementer inne i bildet: Får jeg lyd i anlegget? Har Per husket å ta med prosjektoren? Vil vi få innvilget de siste 5000 vi trenger? Møter det opp minst ti personer?

Akkurat nå gruer jeg meg til en drøss av ting som skal skje før 17. mai. Det er som å gå med konstant eksamensangst. For det er meg, meg, meg, det er jeg som jobber med sakene helt fram til de skal avsluttes, presenteres, oppsummeres. Og jeg har en enorm angst for å stryke. For blir det stryk, er det i hovedsak jeg som er den skyldige.

18. april

20. april

23. april

24. april

25. april

26. april

30. april

2. mai

3. mai

4. mai

7. mai

19. mai

1. juni

3. juni

Datoene jeg gruer meg til.

Og datoene jeg gleder meg til:

28. april

25. mai

Og flere datoer, mer nøytrale, som "bare" føles som et ork å komme seg gjennom.

Det skal da for pokker ikke være sånn. At man går og gruer seg for så mye hele tiden. Føles som om jeg konstant går med adrenalin i kroppen, til og med når jeg i utgangspunktet bør kunne slappe av. Det blir fem minutter på rumpa og så opp for å vandre, gjøre noe, hva som helst. Heldigvis har jeg min "Mariusinspirerte genser" som jeg strikker på for tiden, takket være den greier jeg å sitte rolig.

***

Men snart er det sommer. Og sol, håper jeg. Og varme.

Jeg hakka opp snø i hagen i går, med det resultat at den i dag var så godt som borte. Med god hjelp av litt regn og av temperaturen, det er skikkelig mildt. Og akkurat nå - sol.

Jeg kjøpte meg en diger hortensia i går, den er rosa og enorm. Jeg kan vel sette den ut litt uti mai?

Jeg har ikke spist sjokolade på to uker. Det blir alt eller ingenting her i gården, i hvertfall i en avvenningsperiode. For jeg var jaggu hekta.

Disse to vakre menneskene rett foran meg, såvidt tippa tyve begge, jeg vet hvem de er, de er gift, de er musikere - og hvilke musikere! Var på en konsert i fjor høst, jeg ble helt blown away. Man kan grine av mindre, bare av minnet, faktisk.

Og den gamle damen og den voksne sønnen (barnebarnet?), de drikker kaffe og deler på tre ulike kakestykke, "åh, det var godt", "jeg henter en serviett til deg", de smiler og prater, diskuterer kakene, "det er en eksperimentell kaffe". Han snakker hennes språk, om kaffen, om kakene, er det mandler i bunnen? Han - sannsynligvis i jobb, sitter på en kafé midt på blanke mandagsformiddagen og prater med sin mor (bestemor?), kvalitetstid.

Og solen vil ikke gi seg.

[Tornerosa]

http://touch.varden.no/meninger/på-dagsorden/jeg-er-sa-sliten-1.7586288

Kanskje jeg må ha hjelp til å prioritere. Ikke bare i teorien, men i praksis.

Det kan være lett å skylde på for mange aktiviteter på fritiden, men vi har i lange perioder hatt langt mindre på plakaten. Det forandrer ikke sakene veldig mye. Jeg vet ikke om det er der skoen trykker. Den trykker nok der, også, men jeg vet ikke om det er Utgangspunktet. Jeg tror ikke det selv, men jeg kan jo ta feil.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg scrollet videre nedover for å se om han faktisk hadde et konkret innspill på hvordan det kunne gjøres annerledes, men nei

[Tornerosa]

Jeg scrollet videre nedover for å se om han faktisk hadde et konkret innspill på hvordan det kunne gjøres annerledes, men nei

Hehe, nei, det var vel egentlig ingenting revolusjonerende i den artikkelen.

Det føles nesten som om jeg har mistet selve Livskompetansen. Og jeg er usikker på om høyt eller lavt aktivitetsnivå egentlig utgjør så mye fra eller til. Å prioritere høres jo fint og riktig ut, men hva om man føler at valgmulighetene er så små at det ikke er noe å prioritere blant? Hvor det å prioritere vekk blir en større belastning enn det å la være?

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg synes også dette er vanskelig. Jeg kunne isolert sett velge å jobbe mindre, men igjen, det skal man altså ikke gjøre fordi det er å snylte på velferdssamfunnet vårt og ikke minst en fallitterklæring for alt man har jobbet for, nemlig at alle skal jobbe mest mulig hele tiden og vi må betale til felleskassa. Men mest av alt tør jeg ikke jobbe mindre fordi det går utover pensjonspoengene mine senere og gudene vet hvor lenge jeg blir nødt til å leve - vi lever jo lenger og lenger, og når vi egentlig er ferdig skal vi jo holdes i live enda litt til, og hvem tør å være minstepensjonist, da havner vi ruggende i en lenestol alene på en råtten hybel uten besøk av barn og barnebarn og har ikke råd til annet enn de medisinene som skal holde oss i live på overtid. Seriøst, noen ganger... jeg skjønner nesten ikke vitsen. Jeg tror vi mister det menneskelige, utfoldelsen, følelsene, evnene. Tenker noen ganger at jeg hadde syntes det var mindre belastende og mer givende å være mor dersom det kunne være noe annet enn å skaffe nok penger... om jeg faktisk hadde fått være mammaperson og ikke bare den eneste som kan sørge for normalt livsopphold. Ja, nei, hva skal jeg si, sikkert feberen som snakker men spørsmålet er helt valid, hvem skal prioritere, når det ikke finnes reelle valg? En ting er sikker, vi kommer ikke til å være som forrige generasjon besteforeldre, som ble gamle i par, i husene sine, med familie rundt seg. Nitrist, i grunnen. Så, da får en bare jobbe heltid videre og håpe ungen får tilegnet seg sjelsevner elsewhere

[attegløyma]

Eg skal jobbe redusert får sistemann kjem (satse på neste år) og til begge e på skulen, minst... Minimum 20% reduksjon, og ungane skal gå fulltid i barnehagen, dvs alle dagar men ikkje meir enn 6 timar nokon dag vi har heldigvis råd, og pensjonen trur eg eg skal sikre meg og. Så har du råd har du lov seier no eg...

Endret 15. april 2013 av attegløyma

[Tornerosa]

Skal ikke si at jeg driter i dette med pensjonspoeng og Temmelig Framsiktig Tenkning, men jeg tror ganske sikkert at dersom jeg hadde hatt mulighet til det, økonomisk sett, ville jeg jobbet redusert. Ikke til evig tid, men jeg ville gjort det fra ungene kom og fram til nå, og kanskje i enda et par år. I hvertfall i den situasjonen jeg er i; alene med to.

Jeg hører venninner si at de har det sååå travelt, og det stemmer sikkert, men da er de altså to voksne i full jobb og med relativt godt betalte jobber begge to, og de har to eller tre unger. Jeg kan ikke skjønne annet enn at begge ikke MÅ jobbe for å få endene til å møtes. Men det jeg skal ikke legge nesen borti andres prioriteringer, og det kommer selvfølgelig an på hvilket liv man ønsker å leve (x antall utenlandsturer i året, eksotiske sommerferier osv). Særlig en venninne, hun er sliten, synes det alltid er travelt, føler hun ikke får tid til ditt og datt. Både hun og mannen har godt betalte jobber, de har tre relativt tette, alle tenåringer, og begge har jobbet 100% absolutt hele veien. Jeg tror jeg ville prioritert annerledes. Og jeg gir vel egentlig litt beng i at "kvinner bør" og "bør ikke"...

Jeg hadde ikke blunket en gang om jeg var min venninne, jeg hadde et sted underveis valgt meg redusert jobb. Ikke fordi jeg var Kvinnen, eller fordi Mannen ikke ville/kunne, men fordi det er hva jeg ville følt for, ønsket. Om det ville ført til noen kroner mindre utbetalt som pensjonist, so be it.

Min pensjonisttilværelse ser jeg levende for meg: Den Gamle Damen i Det Skumle Huset med De Elleve Kattene, nabolagets barn vil frykte meg fordi jeg virker skummel, men det de ikke vet er at jeg er egentlig en snill gammel dame som bare er fryktelig, fryktelig lei av unger...

Men uansett. Det er jo en uaktuell problemstilling, dette med redusert jobb. Jeg er 100% avhengig av 100% inntekt, her og nå. Egentlig 120% inntekt. Jeg får slåss ved frontene så lenge jeg holder, som jeg har gjort før. Det holder ikke fryktelig lenge, det vet jeg. Det vil rakne igjen, før eller siden, og så vil jeg ikke være i stand til å jobbe en lengre eller kortere periode. Been there, og det er ikke særlig mye enklere og lettere nå.

Men akkurat nå er jeg oppløftet. Jeg vet det ikke varer lenge, men ignorerer vissheten så godt jeg kan. Jeg har vært og sunget i 3.5 timer, hatt blikket festet på en inspirerende, dyktig, sympatisk, morsom og karismatisk mann og glemt de fleste utfordringer en stakket stund. Dog var jeg dum nok til å sjekke e-post i pausen. Mail fra hans kone, noen ønsker og forventninger ift kommende samvær, og dessuten visse planer som jeg er meget usikker på hvordan vil slå ut. Liker det ikke helt. Ikke i det hele tatt, egentlig. Særlig ikke måten ting tenkes gjennomført på. Jeg må svare. Kan like gjerne gjøre det med én gang, selv om det gjør meg litt skjelven og urolig. Verre å utsette.

Der ser man, oppløftet helt til jeg begynte å tenke på den mailen.

[Tornerosa]

Mail skrevet. Sånn, foreløpig ute av verden. As if, haha. Skal prøve å glemme det hele helt til neste gang jeg hører noe derfra.

Som jeg skulle ønske at jeg kunne føle et snev av godhet for den fyren. Bare bittelitte granne. Eller at han var meg revnende likegyldig. Han framprovoserer veldig mange negative følelser i meg, det er slitsomt.

I morgen skal jeg jobbe hjemmefra. Jeg skal IKKE sove. Tror jeg. Hvis jeg likevel må, skal det bli helt på slutten av dagen, like før ungene kommer hjem. For hvis jeg slokner klokka 8.30, våkner jeg likevel ikke før de kommer hjem, den første klokka 16, jeg vet det. Og det er uaktuelt. Får holde meg gående, reise meg og gjøre husarbeid hver gang jeg blir trøtt. Det kan bli en veldig aktiv dag.

[punkyB]

Mon tro om det som forverrer situasjonen din er at du også er mye alene på jobb og med ansvaret for veldig mye. Jeg tror du kanskje hadde taklet privatsituasjonen din bedre om du ikke hadde hatt alt ansvaret på jobb.

Jeg personlig synes ikke det er ille å ha ansvar men hvis man har alt ansvar alene så kan det være ganske slitsomt. da har man ingen å fordele arbeidsbyrden med men det "psykiske" ansvarer sliter også, det er kun en selv som må sørge for at alt skjer når det skal på riktig måte.

Virker som om det er mange fordeler også med jobben din at dy styrer tiden veldig mye selv feks. - det passer jo med en fleksibel jobb når man er alene med barn - MEN jeg hadde villet som andre også har nevnt før vurdert å finne en annen jobb. De fleste jobber er jo fleksible.

[Klips]

Jeg jobbet 80% et års tid, i den jobben ble det å utføre like mye på kortere tid til mindre penger.

Det funker kanskje andre steder, men så lenge jobben er fleksibel, som mange jobber er i våre dager, ser jeg ikke noen grunn til å jobbe redusert, selv om jeg sikkert kunne klart meg uten de tusenlappene (på den annen side er det kanskje de tusenlappene Anna vasker huset mitt for? I så fall er det jo en investering i stressreduksjon ) . Travelt blir det uansett, fordi barna skal alltid være to forskjellige steder på samme tid den ettermiddagen det også er FAU-møte og mannen skal jobbe sent . Sånn er det bare.

Men så klager ikke jeg på at jeg er sliten heller, da.

Kom på en ting til, jobbe 100%, tjene mer penger, bo nær byen, ha lettvint vei til jobb vs. billigere hus langt utenfor byen og mye mer tid til transport og ikke minst stress for å rekke hjem når det er kø og toget står (skjer ikke rent sjelden i Oslo ). Jeg kan hinke på ett bein hjem fra jobb og fortsatt rekke skolen sånn tålelig, og det er verdt masse for meg. Ikke bruker jeg mye tid på å handle billig heller, jobber heller litt mer og handler alt fryktelig lettvint på det dyreste senteret i Oslo som jeg er nabo til

Vet ikke om alt dette helt går opp i sum, men det er ganske mange ting som prioriteres opp og ned egentlig. Ikke bare antall timer på jobb vs luksusferier.

Endret 16. april 2013 av Klips

[Tornerosa]

punkyB, det er det ingen tvil om... Det er noe med å være enehersker både på hjemmebane og i jobb, noe med å ikke ha sparringspartnere, ingen å rådføre seg med, ingen å utveksle noe som helst med. Ulemper, ulemper, fordeler, ulemper, fordeler, fordeler, ulemper, ulemper. Men sånn er det vel i de fleste jobber. Fordelene har foreløpig veid tyngre enn ulempene, men jeg føler at jeg er ved et veiskille nå. Lysten til å gå og ikke snu seg, er påtrengende. Sånn har det ikke vært før.

Travelt blir det uansett, fordi barna skal alltid være to forskjellige steder på samme tid den ettermiddagen det også er FAU-møte og mannen skal jobbe sent . Sånn er det bare.

Men så klager ikke jeg på at jeg er sliten heller, da.

Mon tro om du hadde vært det, altså sliten, om du hadde hatt den settingen der så godt som sju dager i uka? 26 dager i måneden?

Forresten så tror jeg ikke det, ikke etter å ha snublet inn i den treningsdagboken din! Jøje meg, du er jo rene superwoman! Jeg visste jo det, forsåvidt, men jeg ble nesten litt svett av å lese...

Nuvel. I dag har min fleksible jobb gjort det mulig å rydde kjøkkenet. Det ser strøkent ut, så lenge man ikke åpner skuffer eller skap. Jeg brukte fem timer, effektivt. Ryddingen gjorde det imidlertid mer rotete på tilstøende rom, sånn er det gjerne. Kjøkkenrot har konvertert til stuerot...

I morgen reiser ungene sørover, de skal på Justin Bieberkonsert, må vite. Greit nok. Man har hatt Beatles, man har hatt Elvis. Og så videre. Men da var det snakk om unge voksne som var de sinnsyke, nå er det barn helt ned i åtte år. Jeg synes dette siste med alderen er litt skremmende, det må jeg innrømme. At ungdom har idoler har vel aldri vært en nyhet, men når småbarn blir så satt ut av et idol... Nå er heldigvis ikke mine på tuppa. 12-åringen løfter ikke engang blikket fra dataspillet om fyrens navn nevnes på tv'en rett foran nesa på henne. Hun påstår selv at hun er fan, men hun er temmelig sober. Og minsta kunne nok ikke brydd seg stort mindre, men hun ser nok fram til opplevelsen. Jeg er bare sjeleglad for at det ikke er jeg som skal ha med meg fire jentunger på konsert i morgen kveld, men en annen med samme navn...!

Innså først i ettermiddag at å kjøre dem til flyplassen kolliderer med min kontordag (så synd! ) og dessuten at jeg nok ikke bør kjøre de 2 x 3 milene på motorveien. Jeg har tross alt reservedekk på, et sånt juksedekk. Maks 80 km, står det på dekket, og skal vel strengt tatt bare brukes for å komme seg på verksted. Jeg har nå kjørt rundt med dette dekket siden forrige mandag. Vi tar flybuss. Eller tog. Alt tar lengre tid og blir litt mer bøklete, men sånn må det bli.

Deretter blir dagene som kommer en kombinasjon av ro og engstelse - jeg vil ha lørdagen bak meg og lukke døren så fort som mulig.

[Tornerosa]

Skal vi se...hvor er vi nå...

Dagen har vært uendelig lang. Jeg følte at klokka var åtte da den enda var bare to. Underlig, det har virkelig vært en seig dag.

Ungene er vel straks ferdige der nede, på konsert. Så på tv - så det var altså utendørskonsert?? Det visste jeg ikke. Håper de sørget for nok klær. Skal ikke si noe stygt om gale tenåringer, men jeg må innrømme én ting - jeg synes det er litt skremmende når småjenter helt ned i åtte år er så hekta på et popidol og hele sirkuset at de nærmest får sammenbrudd. Og går gjennom ild for å skaffe seg alskens av effekter. Man hadde Elvis, man hadde Beatles, i det hele tatt, men da var det snakk om relativt voksne ungdommer som daua på seg. Nå er det småjenter.

Jaja. Mine to løfter ikke blikket fra dataspillet engang om navnet til helten nevnes på tv. Litt heldigvis, tror jeg.

Skulle så gjerne brukt disse nesten fire dagene på å være meg selv. Men jeg må gjennom lørdagen, jeg gruer meg til lørdagen. Legger en demper på torsdagen, fredagen. Jeg burde være bedre enn som så. Jeg burde greie å skyve de greiene vekk, bare forholde meg til det når jeg jobber med det. I stedet holder det meg som i ei klo, omtrent hele tiden.

Fokus på lørdag kveld. Da skal jeg være sosial med 6-7 andre damer, hvorav jeg bare kjenner én, og det ikke godt engang. Blir litt rart, men jeg skal være tøff.

[Tornerosa]

http://www.aftenposten.no/meninger/Det-sote-i-a-gjore-ingenting-7121619.html#.UW-ejHCesjI

[Gjest Miss O'Hara]

http://www.aftenpost...ml#.UW-ejHCesjI

[Tornerosa]

Sikrere enn noen gang. Aldri vært så sikker som i dag. Jeg trenger kolleger. Les: Jeg trenger ikke den kollegaen jeg har. Jeg trenger noen rundt meg som faktisk inspirerer og og smitter meg med noe positivt, jeg trenger noe helt annet enn hva jeg har nå. For i dag ble jeg virkelig, virkelig irritert. Faktisk så sint at det datt ut av meg "Jeg er virkelig glad for at jeg har planer!" To ganger sa jeg det, to ganger etter hverandre. "Jeg er virkelig glad for at jeg har planer, for å si det sånn!" Og planen er å forlate åstedet, men jeg er usikker på om det ble oppfattet. Jeg vil gå min vei og ikke snu meg. Koble meg helt av alt, ikke bry meg om noen plukker opp og viderefører. Etter å ha tilrettelagt etter beste evne, jeg tenker jeg ville trengt en måneds tid på det, snur jeg på hælen og marsjerer mot lyset.

Ikke sant?

[Cumulus]

Sikrere enn noen gang. Aldri vært så sikker som i dag. Jeg trenger kolleger. Les: Jeg trenger ikke den kollegaen jeg har. Jeg trenger noen rundt meg som faktisk inspirerer og og smitter meg med noe positivt, jeg trenger noe helt annet enn hva jeg har nå. For i dag ble jeg virkelig, virkelig irritert. Faktisk så sint at det datt ut av meg "Jeg er virkelig glad for at jeg har planer!" To ganger sa jeg det, to ganger etter hverandre. "Jeg er virkelig glad for at jeg har planer, for å si det sånn!" Og planen er å forlate åstedet, men jeg er usikker på om det ble oppfattet. Jeg vil gå min vei og ikke snu meg. Koble meg helt av alt, ikke bry meg om noen plukker opp og viderefører. Etter å ha tilrettelagt etter beste evne, jeg tenker jeg ville trengt en måneds tid på det, snur jeg på hælen og marsjerer mot lyset.

Ikke sant?

Jo!

[Tornerosa]

Da har jeg vært innom 280 stillinger på finn.no. Jeg utvidet søket noe veldig, slik at det også dukket opp stilling som rådmann i en minikommune sju mil fra byen og handlevogntriller på kjøpesenter. Intervjuer hos Norstat, bilmekaniker og forskingsleder på petroleum. Av de 280 stillingene klikket jeg på én. Som ikke engang nådde ener'n på en relevansskala fra 1 til 10.

Jepp. Lykke til.